Hjelper det faktisk å si fra? En feltstudie

I går kveld viste Oslo Konserthus den klassiske Coppola-filmen The Godfather med levende orkester fra Flandern. Billettprisen var temmelig stiv om man så på det som en ikke helt optimal kinovisning med musikk til, så vi valgte å heller se det som en konsert der det ble vist en matchende film på veggen bak orkesteret.

Det er mange Ã¥r siden jeg sist sÃ¥ filmen, og den tÃ¥lte absolutt Ã¥ sees igjen. Orkesteret spilte flott og var imponerende godt synkronisert med handlingen pÃ¥ lerretet – ogsÃ¥ i dansescenene – dette hadde de gjort mange ganger før!

Det eneste irritasjonsmomentet, som sÃ¥ ofte pÃ¥ bÃ¥de kino og konsert, var publikum. Vi snudde oss flere ganger for Ã¥ hysje pÃ¥ mannen bak oss, siste gang begge to samtidig og ganske sÃ¥ tydelig. I pausen dunket han meg, noe overraskende, pÃ¥ skulderen og forlangte krasst en forklaring pÃ¥ hva greia var med all denne hysjingen. Mannen min pÃ¥pekte at man snakker ikke pÃ¥ konsert, da kan man gÃ¥ pÃ¥ kafé i stedet, og snudde seg vekk igjen. Mannen bak meg ga seg imidlertid ikke, men ble bare mer irritert. «Hei, du. Hei, du! Hør nÃ¥ her! Jeg snakket jo ikke under noen av de musikalske innslagene!&raquo‚ Jeg svarte ganske spisst at man snakker ikke pÃ¥ kino heller – skal man snakke under filmen, kan man se film hjemme hos seg selv – og sÃ¥ avsluttet jeg med «Vi har ikke betalt for Ã¥ høre pÃ¥ dine kommentarer.» Han stoppet forbløffet opp i irritasjonen sin, tenkte seg om et par sekunder, og sa «â€¦ OK, greit nok.»

Etter pausen kom de ikke tilbake, såvidt jeg kunne se. Om de gikk på kafé eller hjem til sin egen TV, skal jeg ikke påta meg å si noe om, men resultatet for vår del var i alle fall at vi kunne nyte resten av forestillingen uten baksetekommentering.

This entry was posted in film/TV, kultur, rants. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *