Kynisk, men genuin

Vi sÃ¥ Father John Misty pÃ¥ Øya i sommer, og lot oss underholde sammen med tusener av andre i sommersolen. Han har en scenepersona … eller, han er vel en scenepersona, for han heter egentlig Joshua Tillman og er visst ganske annerledes enn han fremstÃ¥r som Misty. Father John Misty er en overdrevet egosentrisk, fordrukken nær parodi av en lÃ¥tskriver og artist. Veldig morsom ogsÃ¥, mÃ¥ jeg legge til; han har en postkynisk drittsekksjarm som gjør seg godt overfor et publikum som er øl-velvillig innstilt i tillegg til ganske gjennomført sarkastisk og kynisk.

Han spiller på Sentrum Scene i slutten av mai, og det ser vi frem til. Albumet I Love You, Honey Bear blir spilt stadig oftere i heimen, og har havnet i ipoden min også, til rusleturene rundt i byen. Og nå har jeg blitt helt hektet på den nest siste låten på albumet, Holy Shit.

Jeg har googlet meg frem til at han skrev sangen i forbindelse med bryllupet sitt, og det gir jo en ekstra dimensjon. I teksten ramser han opp alle mulige ting, fortidige og aktuelle, som folk har trodd pÃ¥ eller oppfatter som viktige, men som han Ã¥penbart ser som like hule og verdiløse som alle de foreldede ideene –

« Ancient holy wars,
Dead religions, holocausts
New regimes, old ideals
That’s now myth, that’s now real»

Livet har naturligvis ingen egentlig mening, i tillegg til Ã¥ være kort. Og kjærligheten, den er selvsagt like dekonstruert, like kunstig og oppblÃ¥st, like lite Ã¥ tro pÃ¥ eller basere livet sitt pÃ¥ som hva som helst annet, det være seg « mobile lifestyle, loveless sex» eller hva som helst annet.

Men likevel. Likevel.

« No-one ever knows the real you, and life is brief.
So I’ve heard, but what’s that gotta do with this atom bomb in me?»

Og, helt til slutt, fra en mann som nesten mot sin vilje blir grepet av det vanvittige i å satse på noe man gjennomskuer fullstendig, rasjonelt sett, men likevel ikke greier å unngå å la seg rive med av på det emosjonelle planet:

« Maybe love is just an economy based on resource scarcity
What I fail to see is what that’s gotta do with you and me »

Jeg lar meg alltid gripe av kynikere som plutselig blir inderlige likevel.

Her er en forholdsvis stillferdig versjon:

This entry was posted in kultur. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *