Vi har aldri vært så lenge i Hellas som i år (20 dager), og aldri postet så mange bilder på sosiale medier underveis heller. Jeg liker både å fotografere og å dele fine ting jeg ser og opplever, og det var hyggelig å komme tilbake på jobb og få mange kommentarer på hvor fint det så ut som vi hadde hatt det. (Det hadde vi jo også!) En bekjent ble veldig inspirert til å ta omtrent den samme turen selv, så han ba meg skrive en litt grundig bloggpost med reiserute, hoteller, restauranter og andre tips, så det tenkte jeg jeg skulle gjøre. Kanskje det er andre som også kan ha nytte av det, og uansett liker jeg å ha det for min egen del.
Litt av bakgrunnen for at det ble Hellas i Ã¥r er at niesen min hadde lyst til Ã¥ reise til “Syden” i Ã¥r, og etter litt utspørring for Ã¥ finne ut hva hun egentlig mente med det, ringte broren min meg for Ã¥ spørre om vi kanskje hadde lyst til Ã¥ være sammen med dem i alle fall en del av ferien – for eksempel pÃ¥ Milos, som han husket at vi hadde snakket varmt om tidligere. Og det ville vi gjerne – det er hyggelig Ã¥ treffe dem, og alltid stas for August Ã¥ ha noen andre enn bare meg og pappaen Ã¥ feriere sammen med.
Vi startet med direktefly til Santorini en sen kveld, og tilbrakte resten av natten pÃ¥ et lite hotell i Kamari (Alexandra), et par kilometer fra flyplassen. Rent, enkelt og greit, og med et ordentlig fint basseng og hyggelig bassengomrÃ¥de. Vi tok et bad der, og en iskaffe i bassengbaren, før vi sjekket ut og ringte etter en drosje. Opprinnelig tenkte vi Ã¥ ta den til FÃra og finne en buss der, men da den fine minibussen med A/C og sotede vinduer dukket opp, tenkte vi “fanden spare” og ba ham kjøre oss helt til Oia.
Oia er absurd vakker. Selv når det er altfor varmt, og tettpakket med turister som står i kø for å ta bilder med de beste backdropene, slik at man må gå i sikksakk mellom folk opp de bratte bakkene fra hulehuset sitt, er både byen og utsikten så latterlig vakker at man bare må stoppe opp og se, og se, og ta det ene bildet etter det andre.
PÃ¥ vei ned mot huset (vi gikk stadig vekk “feil” og fant nye ruter)
Og om kvelden blir byen helt annerledes, og man må ta enda flere bilder.
Huset vårt var leid via AirBNB, og det var enda finere enn annonsen tilsa, i tillegg til at det var fantastisk utsikt, selvsagt.
Utsikt utover fra terrassen vår, med katter
Utsikt oppover fra terrassen
Vi ble møtt ved drosjen av en “porter” som bar den tyngste sekken og fulgte oss gjennom byen og ned de smale, snirklete og bratte (og til dels ganske glatte) steintrappene ned til huset. Der møtte vi utleieren selv, som tok veldig godt mot oss og hadde satt vin, kake, vann og litt frokost i kjøleskapet, og som dessuten demonstrerte Illy-kapselmaskinen, som det var en hel boks av kapsler til. Til og med wifien fungerte bra!
Tidlig på kvelden møtte vi broren min og familien hans på restaurant Karma til bursdagsmiddag for niesen min, som fylte tolv år den dagen. De kom noen minutter etter oss, fordi hun skulle kjøpe seg sommerhatt. (Oia er et flott sted å shoppe for pynteglade mennesker, særlig hvis de har god råd!)
Karma er en hyggelig restaurant i en bakgate uten utsikt, og dermed er det ikke så styrete fullt av turister rundt solnedgangstid.
Mannen hadde funnet ut at det lokale bryggeriet som lager Yellow Donkey-ølet ogsÃ¥ hadde et par nye varianter, blant annet det noe mer eksklusive, ufiltrerte Crazy Donkey. Han fant ogsÃ¥ ut at baren 39 Steps hadde dette ølet, og siden Google mente at denne baren var bare tre minutters gange fra huset vÃ¥rt, gikk vi en tur dit om kvelden. Det tok vesentlig mer enn tre minutter; det var bratte, kronglete, mørke og ganske glatte trapper, og ingenting Ã¥ orientere seg etter – men til slutt befant vi oss oppe i hovedgaten igjen, og derfra var baren lett Ã¥ finne! Det var et veldig hyggelig lite sted, og ølen var veldig god, sÃ¥ vi gikk dit en tur neste kveld ogsÃ¥.
Neste dag dro vi, da broren min sendte meg melding utpå formiddagen om hvor de hadde endt opp, med buss til Vlychada-stranden, der vi badet noen timer på mørk vulkansk sand.
Vi innså etter hvert at det ikke gikk noe særlig med buss tilbake derfra, så den snille svigerinnen min kjørte oss til nabobyen, der bussene gikk litt oftere. Dermed rakk vi å komme oss ned til huset vårt, hurtigdusje av oss sand og saltvann, og komme oss opp igjen til hovedgaten nesten til det klokkeslettet vi hadde bestilt bord til.
Middagen denne siste kvelden i Oia ble pÃ¥ Floga, som vi var pÃ¥ med Toffefamilien for noen Ã¥r siden. Det er fortsatt et smÃ¥-ekstravagant sted med fabelaktig utsikt, og om de ikke er fullt sÃ¥ overdÃ¥dig gode som de selv synes, sÃ¥ er maten definitivt bra. Den mest imponerende retten var hummeren til August, som ble servert med bÃ¥de brask, bram og røyk – før de tok den tilbake pÃ¥ kjøkkenet og renset den for ham.
Neste dag var det klart for tidligferge til Milos. Vår eminente utleier booket ikke bare minibuss til oss klokken syv, men kom med to bærere som bar med seg alle tre sekker i full fart oppover trapper og bortover smale gater. Dersom man bor i Oia, bør man absolutt prøve å komme seg opp i byen før soloppgang, for å se hvordan den ser ut når den faktisk er tom. Aller helst bør de da ha litt bedre tid enn vi hadde på dette tidspunktet også! Men et par siste bilder rakk jeg da å knipse.
Morgentom Oia
Før solnedgang, vestover
Før solnedgang, østover