Parents strongly cautioned

Ja, det stÃ¥r faktisk “Parents strongly cautioned” før traileren til Wes Andersons nydelige, nye film, Moonrise Kingdom! “Some material may be inappropriate for children under 13,” fortsetter teksten illevarslende. “Sexual content and smoking”. Det norske Medietilsynet er mer liberale og har gitt filmen 7-Ã¥rsgrense, men skriver at den “anbefales ungdom/voksne” (noe som, slik jeg forstÃ¥r det, vanligvis betyr at barn vil kjede seg).

Mannen og jeg er svorne Wes Anderson-fans og falt pladask allerede da vi så rollelisten. Og da vi viste traileren til August for noen dager siden, var det ikke tvil i hans sjel om at han ville være med og se filmen. Continue reading

Posted in August, bilder, film/TV, kultur | 3 Comments

Verdens beste

Tre Ã¥r pÃ¥ rad har listen til Restaurant Magazine hatt danske Noma pÃ¥ førsteplass over verdens 50 beste restauranter. Bordbestilling mÃ¥ man foreta tre mÃ¥neder pÃ¥ forhÃ¥nd, og selv da har man flaks om man kommer gjennom i tide til Ã¥ fÃ¥ et bord. Jeg brukte tre kvarter den dagen i februar da mai-bordene ble lagt ut, og da jeg omsider slapp gjennom, var det ett enkelt ledig middagstidspunkt igjen, nemlig torsdag 24. mai. SÃ¥ da hoppet jeg naturligvis pÃ¥ muligheten, og etter Ã¥ ha fÃ¥tt avklart at vi kunne regne med besteforeldreassistanse til Ã¥ passe August her hjemme, satte Jørund og jeg like godt av en hel langhelg til København under det gode, gamle mottoet “Fanden spare”.

Vi har allerede vært pÃ¥ vÃ¥r mer lokale Maaemo to ganger og vært veldig begeistret, og vi hadde fÃ¥tt med oss at de to har mye til felles – ogsÃ¥ ut over det at de begge har blitt tildelt to stjerner av verdens mest gastronomisk berømte dekkprodusent – sÃ¥ vi var spente og gledet oss veldig til Ã¥ finne ut av forskjeller og likhetet.

Noma holder til i en eldre lagerbygning rett over vannet fra Nyhavn – et par kilometers spasertur fra hotellet vÃ¥rt, i nydelig forsommervær. Da vi nærmet oss inngangen, ble vi møtt pÃ¥ veien av en av kveldens mange kelnere. Han tok mot oss, fulgte oss inn, og overleverte oss til 6-8 andre kelnere, som alle hilste pÃ¥ oss og ønsket oss velkommen mens vi ble ført til bordet vÃ¥rt. Jeg fikk meg ikke helt til Ã¥ ta bilde av restauranten utenfra, siden det altsÃ¥ stod en person der og tok mot oss, men da vi dagen etter tok en kanalrundfart i byen, blant annet like forbi lagerbygningene, tok jeg bilde fra sjøsiden.

Continue reading

Posted in bilder, kultur, reise, skryt | 1 Comment

Jeg gleder meg!

Fem dager igjen til The Magnetic Fields spiller på Rockefeller igjen! Og det er fremdeles billetter igjen! Hva nøler dere etter der ute?

Som oppvarming kan man for eksempel se denne lille videoen, der Stephin Merritt forteller om, og fremfører, Andrew In Drag.

Det finnes naturligvis også en offisiell video til denne sangen. (Slightly NSFW.)

Og hvis noen lurer på hva/hvem The Magnetic Fields er, eller hva jeg synes om dem, kan de lese litt bakover i denne bloggen:

Stadig tilbakevendende

If There’s Such A Thing As Love

Julemysteriet og andre mysterier

All My Little Words

Posted in kultur | 3 Comments

Milepæler i utviklingen

I går opplevde jeg for første gang å bli fortalt en vits av sønnen min som jeg 1) ikke hadde hørt før, og 2) lo høyt og hjertelig av da han kom til punchline. Jeg er ganske sikker på at det er første gang begge disse to tingene inntrer samtidig, og en slik hendelse må jo selvsagt markeres på Internett, så her kommer vitsen. (Han hadde ellers lært den, og en lang rekke andre, på speideren dagen før.)

Det var en gang en nordmann, en danske og en svenske som jobbet sammen med Ã¥ bygge en ny skyskraper. Hver dag i lunsjpausen satt de øverst pÃ¥ stillaset og spiste matpakkene sine sammen. En dag Ã¥pnet nordmannen matpakken sin og sa “Ã… nei, brunost igjen! Jeg er sÃ¥ lei av brunost, jeg blir helt gal!” Dansken Ã¥pnet sin matpakke og sa “Ã… nei, egg i dag ogsÃ¥! Jeg blir helt sprø, jeg hater egg!” Svensken Ã¥pnet sin matpakke og sa “Ã… nei, kaviar i dag igjen! Jeg orker ikke mer kaviar, jeg blir gal!” En av dem foreslo “Hvis vi fÃ¥r det samme i morgen ogsÃ¥, skal vi hoppe utfor stillaset da?” Jo, det syntes alle var en god idé.

Neste dag Ã¥pnet nordmannen sin pakke først. “Argh, det er brunost igjen! Jeg orker ikke mer!” Og sÃ¥ hoppet han utfor stillaset. Dansken var nestemann til Ã¥ Ã¥pne matpakken. “Nei, nei, nei, det er egg i dag ogsÃ¥! NÃ¥ klarer jeg ikke mer!” Og sÃ¥ hoppet han ogsÃ¥ utfor. SÃ¥ Ã¥pnet svensken sin matpakke. “Ã… nei, kaviar igjen! NÃ¥ er det nok!” Og sÃ¥ hoppet han ogsÃ¥ utfor.

Konene til de tre møttes senere og snakket om det som hadde skjedd. “Jeg skjønner ikke hvorfor han hoppet,” sa kona til nordmannen, “jeg trodde han elsket brunost.” “Jeg skjønner ikke hvorfor han hoppet,” sa kona til dansken, “for jeg var sikker pÃ¥ at han likte egg.” “Jeg skjønner ikke hvorfor han hoppet,” sa kona til svensken, “for han smurte matpakken sin selv.”

http://trommelyd.no

Posted in August, kultur | Leave a comment

Drømmer

Jeg er sliten når jeg våkner. Jeg drømmer lange, intrikate drømmer med veldig varierende handling og setting, drømmer som sjelden eller aldri har noe direkte og gjenkjennbart med virkeligheten eller konkrete, virkelige mennesker å gjøre, men som stort sett alltid har en tydelig tematikk. Prøver jeg å huske drømmene fra de siste par ukene, og ser på temaene de har konsentrert seg om, i den rekkefølgen jeg drømte dem, kommer det frem et slags bilde. En slags utvikling.

De første par drømmene handlet om spennende historier som jeg bare gradvis innsÃ¥ at var tragiske, ikke spennende. En mordetterforskning var ikke underholdende tidsfordriv, som i en lett kriminalroman, den var ekte og fæl og vi burde ikke blandet oss opp i det pÃ¥ amatørmessig vis, men ringt politiet med det samme. Drømmen jeg hadde et par netter etter lignet først pÃ¥ en typisk amerikansk “FBI-film”; jeg jobbet i et stort etterforskningsorgan som skulle hÃ¥ndtere en rømt massemorder. Etter hvert gikk det opp for meg at mine overordnede i drømmen ikke hadde tenkt Ã¥ informere offentligheten, og spesifikt ikke det departementet som var morderens opprinnelige mÃ¥l, om at han hadde rømt. Scenen jeg husker best er der jeg, fylt av indignasjon og gru, skjelte dem ut etter noter for Ã¥ ikke ta trusselen pÃ¥ alvor og ikke involvere dem som faktisk var utsatt her. Her hadde jeg tydelig kommet over det stadiet der jeg trengte Ã¥ bevisstgjøres alvoret i det som skjedde, og var kommet dithen at jeg kunne prøve Ã¥ bevisstgjøre andre. (Riktignok tror jeg vel disse “andre” egentlig ogsÃ¥ var meg selv. Jeg tror aldri drømmene mine handler om andre, eller annet, enn meg selv.)

Natten etter var jeg mannskap pÃ¥ en diger undervannsbÃ¥t, del av en stor flÃ¥te – jeg husker komplisert logistikk for Ã¥ skaffe utstyr og middagsmat til alle de mange hundre (tusen?) personene som deltok i operasjonen. Og operasjonen? Den gikk ut pÃ¥ Ã¥ gjennomlete havomrÃ¥dene i nærheten for ofre og overlevende etter en ikke nærmere spesifisert katastrofe. Langt under vannet.

Etter denne drømmerekken fortalte jeg om drømmene mine til mannen min og et par venninner, og det hjalp visst, for det roet seg en ukes tid. Tror jeg, da; jeg er ikke helt sikker pÃ¥ hva jeg drømte i forrige uke. Det hjalp likevel ikke sÃ¥ veldig pÃ¥ den psykiske slitenhetsfølelsen – det har gÃ¥tt mer inn pÃ¥ meg enn jeg trodde det skulle gjøre, det Ã¥ se bilder av og lese sitater fra rettssaken mange ganger om dagen. Og ikke bare pÃ¥ grunn av innholdet i saken, opprippingen i det grusomme som skjedde, og alle de groteske detaljene som nettavisene riktignok sensurerer vekk, men som man sÃ¥ altfor lett kan tenke seg likevel. Nei, det er noe mer uventet som slÃ¥r meg vedvarende i magen. Det er alltid ubehagelig med folk man føler at “reagerer feil”. Man kan vippe en samtalepartner godt av pinnen bare ved Ã¥ overhodet ikke reagere, verbalt eller med ansiktsuttrykk, pÃ¥ det som sies. Det er isnende skremmende Ã¥ se hvor tilsynelatende uberørt det gÃ¥r an Ã¥ se ut for en som forteller om de frykteligste ting. Og det Ã¥ huske den vesle irritasjonen over en tidligere bekjent som ofte lo pÃ¥ upassende steder (og forklarte reaksjonen pÃ¥ merkelig, overanalytisk vis) og kjenne den igjen i den mest groteske drapssaken vi har sett i Norge i min levetid, det er en uventet, liten ekstrabelastning som fÃ¥r magen til Ã¥ vri seg litt ekstra. Det Ã¥ tenke pÃ¥ kolleger som sitter som “berørte” og følger med pÃ¥ rettssaken, det slÃ¥r ytterligere fast hvor nær jeg er det som skjer. Hvor nær jeg var det som skjedde. En nærhet jeg kanskje ikke har latt meg selv kjenne sÃ¥ mye pÃ¥.

Kanskje jeg har unnlatt å ta det inn over meg, emosjonelt sett, det hele. Jeg er analytisk av natur, jeg reagerer sjelden voldsomt utad, og jeg har forholdt meg litt distansert til 22. juli, så langt det har vært mulig. Men jeg er i bunn og grunn et følelsesmenneske. Jeg er riktignok vant til å kunne distansere meg fra ubehagelige nyheter og analysere dem intellektuelt, og jeg er vant til å kunne himle med øynene over tullprat og latterliggjøre det, enten mentalt eller verbalt. Men jeg er ikke i stand til å distansere meg fra denne saken så godt som jeg trodde, og jeg kan ikke latterliggjøre massemorderen, selv om han utelukkende kommer med tullprat. Jeg kan ikke latterliggjøre ham, for det finnes ikke noe morsomt ved ham. Og da mangler jeg visst en fungerende tilnærming til saken.

Så da tar underbevisstheten over. Jeg håper den blir ferdig snart. I natt drømte jeg om en liten jente jeg hadde ansvar for, og som jeg sviktet.

Posted in Usortert | Leave a comment

London, tredje og siste del

Siste del av London-rapporten! (De som ønsker en litt annen vinkling på turen, kan forresten ta en kikk innom bloggen til August.)

August fant ut på egen hånd (eller kanskje heller etter å ha hørt rapporter fra jentene vi møtte) at han både ville ta London Eye og besøke akvariet. På nettet fant jeg ut at kombibilletter til begge disse attraksjonene ble klart billigere, så da kjøpte vi det. Vi voksne var på vår side veldig oppsatt på å besøke Tate Modern, særlig på grunn av Damien Hirst-utstillingen som var der, og med en viss foreldreerfaring i ryggmargen fant vi ut at det var lurest å gå dit først, like etter frokost, og så ta det mer August-lystbetonte akvariet etter lunsj. Imidlertid var det lange køer med folk som ville se Hirst; vi kjøpte nettbilletter på Jørunds iphone og slapp dermed køståing, men da var det tidligste tidspunktet vi kunne få klokken 18.30. Så da ble det likevel akvarium først.

Her var det også lange køer, og endog regn (det er mulig det var en sammenheng mellom disse to faktum), men heldigvis ga kombibilletten oss adgang til hurtigkøen, så vi kom oss ganske kjapt inn. Og akvariet var vel verdt et besøk, og slett ikke bare på grunn av den økte haimengden de reklamerte med på plakater rundt omkring i byen. De hadde rokker og sjøhester og havskilpadder og til og med en liten antarktisk avdeling med pingviner, og August har i ettertid alvorlig belært både meg og andre voksne han har snakket med om hvor viktig det er å ikke kaste blanke plastposer i havet, fordi skilpaddene setter dem i halsen når de tror det er glassmaneter, som er noe av det beste de vet.

Vi ble værende ganske så lenge i akvariet, og lunsjstedet jeg hadde planlagt viste seg å ha stengt da vi kom ditt like over fire. Så da ble det pizza på en Vapiano like rundt hjørnet i stedet, før vi busset tilbake til Tate og tok en kikk i den åpne utstillingen mens vi ventet på at klokken skulle bli halv syv. August var ikke overbegeistret (og det var ikke egentlig vi heller; det var mange av de kuleste tingene fra deres egen samling som ikke stod fremme nå), men han likte forsåvidt å bli belært litt om surrealisme og Marcel Duchamp, og han kjente igjen Warhol og Picasso, og dessuten Roy Lichtenstein-bildet Whaam!, som vi har en kopi av i gangen hjemme:

Endelig var det klart for Ã¥ se Hirst-samlingen, og det syntes vi alle var langt mer stas. Jeg har veldig sans for Hirst, bÃ¥de den blatante kommersialismen hans og det jeg ser som en nesten parodisk stilisert tematisering av to av kunsthistoriens virkelig store temaer – døden, og forsøket pÃ¥ Ã¥ skape orden av kaos. August likte bÃ¥de de formaliniserte døde dyrene og de digre lerretene med jevnstore prikker pÃ¥, og særlig satte han pris pÃ¥ rommet der store, fargerike sommerfugler klekkes, lever, formerer seg og dør. Han ble derimot nesten fysisk dÃ¥rlig av det digre lerretet dekket av et tykt, ujevnt lag døde fluer (og hvem kan klandre ham?), og jeg lot bevisst være Ã¥ henlede oppmerksomheten hans til et av de eldste verkene, et foto av en ung Damien Hirst sammen med hodet av et dødt menneske. Kontrastene mellom det ekle og det vakre, og det dype og det banalt overfladiske, er veldig tydelige hos Hirst, synes jeg.

Det var ikke lov til å ta bilder inne i Hirst-samlingen. Men plakaten på utsiden var det ingen som hindret meg i å fotografere.

August foran ett av byens mest populære backdrops:

Og enda et kveldsbilde av St. Paul’s, tatt da vi gikk tilbake dit for Ã¥ ta undergrunnen tilbake til Bayswater:

Middagen, ganske sent på kvelden, ble stekt and på Four Seasons, en kinesisk restaurant like ved Queensway undergrunnsstasjon, og dermed bare et par kvartaler unna hotellet. Anden var utmerket, og enda så sultne vi var, og enda så glade vi alle er i and, greide vi ikke å spise opp den vi fikk på deling!

Den siste dagen i ferien tok vi taxi til Paddington i regnet etter frokost (så fikk vi prøvd enda ett ikonisk London fremkomstmiddel!) for å levere inn koffertene til oppbevaring, og så dro vi til London Eye. Det regnet en god del, men heldigvis hadde jeg kjøpt meg en fargerik Hirst-paraply på Tate kvelden i forveien!

Køen gikk ganske greit, og vi rakk ikke Ã¥ gremmes sÃ¥ veldig over manglende “fast track”-billetter. Dette var jo en mandag, og det var regn og dÃ¥rlig sikt, sÃ¥ dermed var det langt mindre folk der enn f.eks. dagen i forveien. Utsikten fra hjulet er flott, selv i regn; bildene ble veldig regnpreget, men det er jo knapt noe som er mer erkeengelsk enn akkurat det!

Fra hjulet så vi veldig tydelig plakatene til London Film Museum, som lå vegg i vegg. Vi hadde knapt hørt om dette museet, men det regnet, og på plakatene var det bilde av en stormtrooper på den ene siden og en dalek på den andre, så vi tenkte at helt ille kunne det jo ikke være!

Og det var det heller ikke. Det var et fascinerende plasskrevende museum; det var lokalisert i en lang rekke store rom som lå langs lange korridorer i en diger, gammel bygning, men det var mye morsomt å se, også om man ikke kjente eldre britisk film så veldig godt. Det lille Star Wars-settet var naturligvis stas, og vi kikket en stund på både Doctor Who-, Harry Potter- og Sherlock Holmes-rommene, og så brukte vi ganske mye tid inne i en utstilling de hadde om Ray Harryhausen.

Tiden begynte Ã¥ løpe ut, og vi tok en dobbeltdekkerbuss inn mot sentrum uten andre klare planer enn Ã¥ finne lunsj. Vi var heldige nok til Ã¥ snuble over et aldeles utmerket lunsjsted i Carnaby Street – Burger co. het det, og de hadde veldig god og rikelig mat som minnet om det aller beste ved gode amerikanske diners og burgersteder. Den kan definitivt anbefales – det er et nabolag der det ellers er veldig mye halvkjipe, overprisede puber, sÃ¥ det var en gledelig overraskelse Ã¥ finne den.

Vi rakk en snartur innom Hamley’s igjen, og sÃ¥ var det ikke sÃ¥ mye mer vi trengte Ã¥ gjøre enn Ã¥ skrive og sende postkort. Det skjedde – som det har gjort minst én gang før – pÃ¥ en kafé inne pÃ¥ Paddington stasjon, et kvarters tid før vi skulle reise med ekspresstoget tilbake til Heathrow. SÃ¥ lenge man rekker Ã¥ poste dem før man er hjemme igjen, sÃ¥ har man lyktes!

– SÃ¥ det var beretningen om Ã¥rets Londontur. NÃ¥ er det striskjorte og kredittkortregninger et par mÃ¥neder, og sÃ¥ er det Italia til sommeren!

Posted in August, bilder, familie, kultur, reise | Leave a comment

London, del 2

Den andre morgenen vår var skiltet med ”Wait to be seated” utenfor frokostsalen var blitt justert litt på av en vittig person, noe særlig August syntes var skrekkelig morsomt!

Vi reiste til St. Paul’s og hadde tenkt å ta bussen derfra til Tower, men fant ut at dette ikke var så veldig praktisk, og at den aktuelle bussen dessuten ikke var en dobbeltdekker. Og siden det var nydelig vær akkurat denne dagen, tok vi i stedet bena fatt, først over Millennium Bridge mot Tate Modern og så langs Themsen forbi Shakespeare’s Globe og alt det andre som ligger der.


August pÃ¥ Millennium Bridge, med St. Paul’s i bakgrunnen

En gang skal vi sikkert lære, Jørund og jeg, å ikke overvurdere hvor mye man orker å gå når man er på storbytur, men det var ikke denne gangen. I alle fall ikke for podens del. En kort ispause i solen hjalp på energien, men den helt store interessen greide han merkelig nok ikke å opparbeide for alle historiske og arkitektoniske faktaopplysninger han fikk inn fra begge sider.

Vi tok undergrunnen den siste biten, fra London Bridge, og så var vi på Tower, som ingen av oss hadde besøkt før.

Her hadde vi en timelang omvisning ved en dyktig og morsom Beefeater – August fikk vel ikke med seg alt som ble sagt, og var bare marginalt interessert i de historiske faktaene, men vitsene lo han stort sett av, alle sammen!

EtterpÃ¥ bestemte vi voksne at vi, til tross for den lange køen, skulle se kronjuvelene nÃ¥r vi nÃ¥ for en gangs skyld var her. Is er standard bestikkelse for alt som er kjedelig, sÃ¥ ogsÃ¥ her, og det tok faktisk nesten hele køen Ã¥ spise isbegeret August kjøpte seg, sÃ¥ det fungerte bra. Vel inne syntes han til og med ”tegnefilmen” som fremstilte kroningen av James II var ganske morsom. Selve juvelene var han mindre interessert i, og det skjønner jeg i grunnen godt, men jeg er nÃ¥ likevel fornøyd med at vi gikk dit – det er noe med Ã¥ ha sett Koh-I-Noor-diamanten i levende live!

Etterpå fikk vi nærkontakt med en av ravnene, som nesten flaksehoppet rett på meg og August. Det var morsomt å få se en av dem på helt nært hold, de er store, flotte fugler.

Den noksÃ¥ sene lunsjen tok vi pÃ¥ Wagamama rett over veien. Vi har vært pÃ¥ Wagamama flere ganger, og vi voksne ble i grunnen litt skuffet denne gangen; maten var grei nok, men den har da pleid Ã¥ være mer smakfull enn dette? Kanskje kokken pÃ¥ Tower Hill-filialen har justert ned styrkegraden av hensyn til de mange utenlandske turistene her – eller kanskje vi rett og slett har blitt bedre vant med Ã¥rene.

Handlerunden pÃ¥ M&S ved Marble Arch var nok et ledd i planen som August ikke var sÃ¥ glad for. Men da han oppdaget at man kunne fÃ¥ et gratis pÃ¥skeegg dersom man handlet barneklær for £50 eller mer, ble han plutselig riktig sÃ¥ engasjert! Han godtok nesten alt jeg foreslo, og kom endog frivillig med helt egne forslag til skjorter, sokker og slikt. Sjokoladeegget han fikk i premie for denne forbilledlige forbrukermentaliteten var pÃ¥ størrelse med et halvannendobbelt gÃ¥seegg, sÃ¥ det var nok vel verdt bryet! (Og nye klær er jo egentlig aldri av veien, det heller, selv om selve kjøpsprosessen er kjedelig …)

Middag utpå kvelden ble inntatt i nærheten av hotellet, på Bella Italia, en kjede med ganske ”bland” italiensk mat. Italiensk blir sjelden helt ille, da, og August var i alle fall glad for pizza, så det var en grei avslutning på dagen.

Neste dag tok vi bussen til British Museum. Å reise med buss var noe av det poden likte best med London, og jeg skjønner ham godt; jeg er veldig glad i å reise med buss og tog selv, og særlig når man får så fin ut- eller oversikt som man gjør fra andre etasje i en dobbeltdekker.

På British Museum brukte vi ganske lang tid i den greske avdelingen, der de oppbevarer ”The Elgin Marbles”, altså marmorfigurene som Lord Elgin fikk fjernet fra Parthenon og fraktet til Storbritannia for drøyt to hundre år siden.

Vi var jo og så Parthenon på Akropolis i fjor sommer, så det var nærliggende å se resten av byggverket her, og vi er alle ganske klar over kontroversen rundt figurene og hvor de egentlig bør være. August var overraskende interessert i å bruke tid her, og satt oppslukt og fulgte med på en film om hvordan de hadde rekonstruert ett av relieffene, med en mann og en kentaur, ved hjelp av det resterende relieffet, hodene, som befinner seg i København(!), og en tegning fra 1600-tallet som viste hvordan det så ut den gangen.

Rosetta-steinen, som vi måtte forbi for å komme inn til all marmoren, var også interessant da han fikk en forklaring fra faren på hvorfor den er så viktig.

Etterpå var vi en runde i den egyptiske delen av samlingen og så på mumier og slikt. Sånt er jo alltid morsomt.

SÃ¥ var det pÃ¥ tide med noe nyere ting. En runde innom Foyle’s (der jeg blant annet kjøpte veikart over Veneto!) og en ganske lang tur pÃ¥ Forbidden Planet (der August blant annet fikk seg en Zelda-lue), og en del kafesitting og rusling rundt i Seven Dials-omrÃ¥det før det var pÃ¥ tide Ã¥ gÃ¥ til Hawksmoor, som vi hadde gledet oss til etter Ã¥ ha hørt en venninne skryte av det i høst en gang! Og det var vel verdt besøket – et hyggelig og uformelt sted, med nydelig, mørt biffkjøtt i digre porsjoner. August fant hummer pÃ¥ menyen, og vi lot oss overtale til Ã¥ kjøpe en halv hummer til ham, i tillegg til at han spiste en del av de litt mer stekte bitene av vÃ¥r 900 g porterhouse steak, sÃ¥ det ble et solid mÃ¥ltid til sammen. Til dessert fikk jeg en is med salt karamell som var fryktelig god, og Jørund bestilte Stilton og portvin og fikk nok ost til en hel familie. Vi var eksepsjonelt mette da vi omsider dro igjen!

På vei hjem stoppet bussen en holdeplass eller to før forventet, like ved et innsjøanlegg i Kensington Gardens. Vi ruslet inn en tur der og rakk å se minst fire ulike sorter ender og til og med en hegre før vi måtte gå ut igjen da parken stengte klokken åtte.

August med to typer hodeplagg:


I en souvenirbutikk utenfor British Museum


Med ny Zelda-lue utenfor Forbidden Planet

Posted in August, bilder, familie, kultur, reise | Leave a comment

Londonpåske, del 1

Vi gledet oss alle til storbyferie i pÃ¥sken. August har vært to ganger i Berlin, sÃ¥ konseptet var ikke helt nytt for ham, men det er noe eget med London. Kanskje han fornemmet det ut fra forventningene vÃ¥re – det er vel ofte sÃ¥nn at unger plukker opp fra foreldrene sine hva som er viktige greier. Flyet gikk til Heathrow litt utpÃ¥ morgenen, og ekspresstoget til Paddington hadde gratis wifi, enda man knapt rekker Ã¥ bruke det, sÃ¥ raskt som det gÃ¥r.

SÃ¥ var det et lite stykke Ã¥ gÃ¥ til hotellet, sÃ¥ da vi nÃ¥dde The Blakemore, var det merkbart pÃ¥ tide med lunsj. Dermed satte vi fra oss koffertene (rommet var ikke klart før halvannen time senere) og gikk pÃ¥ den aller nærmeste puben vi fant. Det viste seg Ã¥ være et godt valg; The Leinster Arms skrøt pÃ¥ skilt og menyer av pølsene og paiene sine, som ble levert av en lokal slakter, og vi bestilte oss hver sin porsjon av bangers and mash (pølse og potetstappe). Mannen valgte “regular” pølse (som kanskje egentlig var den aller beste), jeg valgte beef with Guinness, og August fikk en villsvinpølse som falt i smak.

Etter innsjekk på hotellrommet satte vi kursen mot Kensington Gardens, som var rett rundt hjørnet. Denne digre parken tenkte jeg hver dag at vi skulle rekke å få sett litt mer av, men feriedagene går fort! Vår første dag hadde vi avtalt å møte Heidi og familien, som allerede hadde vært i London noen dager, og dette møtet skjedde i Princess Diana Memorial Playground, en pen, velutstyrt og velholdt lekeplass i vestenden av parken. Ungene lekte der en stund mens vi voksne satt og skravlet, og så gikk vi sørover gjennom parken (og lekte sisten og så på ekorn og rødstruper), forbi Kensington Palace og ut på sørsiden, til restauranten Giraffe, der vi hadde en lengre middag. Det var et veldig barnevennlig og hyggelig sted; ungene fikk plastsjiraffer i sugerørene sine, tegnesaker og egne menyer med god og tiltalende mat, og vi voksne fikk riktig OK tex-mex-mat med ganske godt utvalg av øl og drinker, og key lime pie til dessert.

August foreslo stedet flere ganger de nærmeste dagene når vi snakket om hvor vi skulle spise middag, men jeg er usikker på om det var burgeren eller plastsjiraffene som trakk mest!

Da det var pÃ¥ tide Ã¥ ta kveld, ruslet de andre til sitt hotell like i nærheten, mens vi tok en ny tur tvers gjennom Kensington Gardens, som var hyggelig i kveldslys ogsÃ¥. Vi sÃ¥ et avsperret omrÃ¥de der de holdt pÃ¥ Ã¥ bygge opp en scene for Ã¥ sette opp The Lion, The Witch And The Wardrobe til sommeren – det hadde jo vært noe Ã¥ fÃ¥ med seg, det ogsÃ¥!

Hotellet vårt var pent og velholdt, rommene ganske nyinnredede og badet veldig pent og ordentlig. August sov i en utslått sofaseng som virket behagelig (men som gjorde at det ikke var noen sofa på rommet), og det var gratis wifi som vi kunne benytte oss av utover kvelden. Sånt er veldig kjekt når man skal planlegge neste feriedag! Det var kontinental frokost inkludert i prisen, og etter å ha sett på utvalget i frokostsalen (som for øvrig var upscale nok til å ha et lite kobbel uniformerte, østeuropeiske unge damer til å vise oss til bordet og sørge for påfyll på buffetene), bestemte vi kjapt at det ikke var verdt det å betale £5,50 per person for å oppgradere til engelsk frokost med varmmat. Vår frokost inkluderte nemlig ubegrenset tilgang på rundstykker, toast, croissanter, flere slags cereals, tre-fire marmeladesorter, og dessuten ordentlig ost og skinke. Ja, og så Nutella i porsjonspakninger, noe August viste å sette pris på! Han komponerte en frokost som bestod av ett rundstykke med ost og skinke, en toast og to croissanter med Nutella, og spiste dette hver dag.

Dag to tok vi undergrunnen til Oxford Circus og ruslet ned Regent Street til Hamleys. Vi tok oss tid til Ã¥ gÃ¥ gjennom alle etasjene, men endte opp med Ã¥ ikke kjøpe noe som helst, hverken til August eller til fetteren som fyller ett Ã¥r om bare en uke eller to. Morsomt Ã¥ se pÃ¥ alt sammen var det likevel – de er flinke til Ã¥ underholde, bÃ¥de med utstillingene og med ansatte som kjører fjernstyrte helikoptere rundt kundene og klovner med de enorme bamsene.

Vi gikk videre ned til Piccadilly Circus og inn i noen små bakgater for å finne en gelateria jeg hadde googlet meg frem til på forhånd. Gelupo het den, og de hadde avsindig god is og deilig kaffe i et sjarmerende lite lokale der de også solgte en del utvalgte italienske matvarer.

PÃ¥ vei dit hadde vi passert Ripley’s Believe It Or Not, som August syntes sÃ¥ veldig interessant ut, sÃ¥ jeg lot meg ganske lett overtale til Ã¥ bli med inn dit (mens mannen tok en liten runde for Ã¥ se etter klær). Ripley’s er en ganske lurvete samling av kuriosa, men “museet” var bÃ¥de større og morsommere enn jeg hadde trodd pÃ¥ forhÃ¥nd, sÃ¥ det var helt greit Ã¥ følge poden rundt der et par timer. Noen av objektene var langt over i den meningsløse enden av spekteret – som den lille skulpturen av The Beatles utført i tyggegummi!

Noen av de litt for realistiske voksfigurene og filmene var derimot litt for ekle eller ubehagelige for August (som modellene av henrettelsesmetoder, og spesielt filmsnutten av to personer som overlevde å bli spiddet på en lang jernstang i en motorsykkelulykke), men det var mye som bare var morsomt eller corny også. Vi hadde det ganske gøy.

Etter dette var det igjen behov for en matbit, og rett utenfor døren fant vi et Cinnabon-utsalg. Jeg hadde kanelsukkerglasur over hele hendene etter å ha spist min, mens den litt mer fornuftige gutten vår brukte kniv og gaffel og dermed unngikk å bli klissen i det hele tatt!

Med sukkerpåfyll i blodet hadde vi energi nok til å marsjere videre med godt humør, nå til Trafalgar Square, der vi beså de enorme bronseløvene som i følge overtroen skal våkne til liv dersom Big Ben slår 13 slag. Dette hendte heldigvis ikke mens vi var der. (August fulgte med på akkurat dette!)

SÃ¥ dro vi igjen for Ã¥ møte Heidifamilien, denne gang pÃ¥ den indiske restauranten Khan’s rett ved South Kensington stasjon. Etter mat rakk Heidi, jeg og ungene en tur innom Scoop, som lÃ¥ like rundt hjørnet, slik at vi fikk ny servering av italiensk is før de mÃ¥tte haste av gÃ¥rde for Ã¥ hente bagasjen sin og reise hjem.

Vi var dermed alene i London, og siden det var ganske tidlig på ettermiddagen fremdeles, dro vi ned til Westminster og gikk en liten tur over Westminster Bridge og så på Big Ben, London Eye og selve Themsen, før vi tok dobbeltdekkerbuss og undergrunn hjem til hotellet igjen.

Posted in August, bilder, familie, kultur, reise | Leave a comment

Holmes is where the House is

For alle Sherlock- og/eller House-fans (kanskje særlig for dem som ikke har fått med seg at doktor House er (ment å være) en moderne versjon av Sherlock Holmes): Her er en ytterst sjarmerende video som ikke engang gjør et poeng ut av at begge bor i 221B, Baker Street!

OBS: Spoilere for begge sesongene av Sherlock, og sikkert en og annen for House også.

Posted in film/TV, kultur | Leave a comment

Er det et tegn på

at man har kommet i “don’t panic”-alderen nÃ¥r man begynner med stadig mer synlige neglelakkvarianter pÃ¥ jobb?

Posted in bilder | Leave a comment

Aketid

Det var akemøte på speideren i dag. Poden var ikke helt fornøyd, da de hadde aketur forrige helg også, så han var ikke kjempeinnstilt på dette på forhånd. Og da vi kom frem til avleveringsstedet ved Kampen menighetshus etter å ha hastet opp bakken i fryskulden klokken seks, og han oppdaget at nesten alle de andre hadde med kjelker, mens hans kjelke stod igjen hjemme og han bare hadde med rumpeakebrett, ble han også litt misfornøyd.

Men da jeg kom for Ã¥ plukke ham opp igjen halv Ã¥tte, fortalte han nesten unnskyldende (og med ansikt som var nær stivfrossent) at “jeg var sÃ¥ opptatt med Ã¥ ake og Ã¥ skli pÃ¥ isen at jeg rakk visst ikke Ã¥ drikke kakaoen min!”. Og sÃ¥ kommenterte han at dette hadde jammen ikke føltes som halvannen time – “kanskje det hadde kommet en grauer Herr (grÃ¥ herre) og stjÃ¥let en del av tiden?”.

Godt å se at utendørsaktiviteter ikke alltid bare er noe han gjennomlider fordi han må.

Posted in August | Leave a comment

Bekreftelse

Huset fra forrige blogginnlegg er nå booket, depositumet er innbetalt, og caretaker Paolo har bekreftet per mail at han har fått pengene. Da er det bare å fortsette å glede seg, google hoteller i Milano og Venezia til dagene før og etter, begynne å planlegge utflukt til Verona og sette August (som åpenbart har familiens beste språkøre) på italienskkurs.

Sommeren kan ellers virke fjern i disse dager, med nysnø på alle kanter. Men Botanisk hage er vakker med snø og i vinterlys også.

Og så har August blitt så stor. Har ikke August blitt stor?

Posted in August, bilder, reise | Leave a comment

“Unforgettable view”

Villa: sleeps 10, swimming pool, garden, 2 large terraces, unforgettable view. 3 bathrooms, 6 bedrooms, in Torri del Benaco, overlooking Lake Garda.

Det må da være et strålende sted for storfamilieferie? :D

Posted in bilder, reise | Leave a comment

Ferieplanlegging

“Jeg har funnet et hus i Italia,” sier jeg til August mens han spiser kveldsmat, “dit vi kanskje skal dra pÃ¥ ferie sammen med mormor og morfar, og kusine Inga og de. Det ser veldig fint ut. Det er ikke sÃ¥ langt fra Venezia, sÃ¥ vi kan sikkert dra dit en dag ogsÃ¥.” “Jammen er ikke Venezia en by?” spør han forvirret. “Skulle vi ikke dra dit og bo der?” “Jo, kanskje vi gjør det noen dager etterpÃ¥, hvis vi har lyst,” sier jeg, “dette huset skal vi da antagelig bo i i en uke, og sÃ¥ kan vi dra et annet sted senere. Vent, skal jeg hente iPaden, sÃ¥ ser vi pÃ¥ Italiakartet!”

Og sÃ¥ studerer vi kart, og jeg peker ut Gardasjøen (“oi, den var stor! der mÃ¥ man nok ha kikkert for Ã¥ se over til den andre siden!”) og Verona, og sÃ¥ roter jeg meg bort i Romeo og Julie, og ender med Ã¥ referere store deler av den historien. “Men pÃ¥ scenen tar de sikkert ikke livet av seg pÃ¥ ordentlig,” sier han smÃ¥leende. Nei, og heldigvis er det gift de bruker, sier jeg, det er jo lettere Ã¥ lure til. “Ja, det er verre hvis de skal skyte seg i hodet!” Men Hedda Gabler, sier jeg. Og mÃ¥ fortelle litt om henne. Og Tosca! Hun hopper ned fra toppen av tÃ¥rnet. Men hun hopper pÃ¥ baksiden, ikke foran, der det er 3–4 meter ned! “Og sÃ¥ er det sikkert bakke rett under toppen pÃ¥ baksiden!” sier han engasjert. Og jeg forteller om da jeg var i operaen i Berlin for mange Ã¥r siden og hadde sÃ¥ billig billett at jeg satt helt oppunder taket og knapt sÃ¥ annet av forestillingen enn at Tosca hoppet ned pÃ¥ et stillas pÃ¥ baksiden av kulissene.

Men London skal vi jo ogsÃ¥ snakke om. Mannen har kommet til pÃ¥ dette tidspunktet, og begynner Ã¥ fortelle om Tate Modern, som har vært kraftstasjon, og om Swiss Re-bygningen, og sÃ¥ begynner vi Ã¥ bildegoogle, og Swiss Re ligger jo ikke sÃ¥ fryktelig langt unna Tower Bridge, sÃ¥ vi mÃ¥ finne bilder av den ogsÃ¥ (og fortelle om vikingene som rev ned en av de riktig gamle broene som gikk over Themsen), og sÃ¥ tar vi en sidediskusjon pÃ¥ om det er Tower Bridge eller Golden Gate som er verdens mest berømte bro, og sÃ¥ ser vi pÃ¥ bilder av Golden Gate og kommer dermed ogsÃ¥ naturlig inn pÃ¥ Alcatraz, som vi er ganske sikre pÃ¥ at Azkaban er “kalt opp” etter. SÃ¥ begynner jeg Ã¥ snakke om Ã¥ ta en tur til Tower of London, som hverken mannen eller jeg har besøkt, og jeg googler flere bilder mens jeg forteller om Henrik 8., og i bildestrømmen legger August straks merke til dette bilder:

“Hvorfor har han sÃ¥nne klær? Hva gjør han med den ravnen?” Og sÃ¥ er det til Ã¥ google beefeaters og Yeomen Warders, og sÃ¥ forteller jeg om overtroen som sier at “Kronen vil falle, og Storbritannia med den” dersom alle ravnene forsvinner fra Tower (“ikke at selve kronen faller ned, sÃ¥nn, altsÃ¥!” sier August og nikker hodet kraftig til siden), og at man derfor klipper vingefjærene deres sÃ¥ de ikke skal rømme. Og sÃ¥ leser vi sammen i Wikipedia om ravnene i Tower, og ler av ravnen George, som ble forvist til Wales i 1986 etter Ã¥ ha angrepet og ødelagt TV-antennen! Og nÃ¥r August lurer pÃ¥ hvorfor de egentlig har sÃ¥ mange vakter der, mÃ¥ vi google kronjuvelene ogsÃ¥, og da bare mÃ¥ jeg vise ham et klipp fra siste episode av Sherlock, og sÃ¥ mÃ¥ jeg bruke ti minutter pÃ¥ Ã¥ gi ham en forklaring pÃ¥ den lille biten handling han har sett som han synes er tilfredsstillende, men som det likevel ikke tar meg halvannen time Ã¥ formidle.

Hvordan i alle dager greide man å planlegge ferieturer, nei, stryk den: Hvordan i alle dager greide man å forklare unger alt det morsomme man har lyst til å forklare dem før man fikk Google Image Search, Wikipedia og en iPad med BBC Iplayer på?

Posted in August, bilder, kultur, reise | Leave a comment

2011, kulturelt oppsummert

Etter inspirasjon fra en annen blogger:

Konserter

Glasser (februar, Blå)
Säkert (mars, Blå)
Robyn (mars, Oslo Spektrum)
Adele (mars, Rockefeller)
Roger Waters (april, Telenor Arena)
Giselle (mai,nasjonaloperaen i Riga)
Turandot (mai, nasjonaloperaen i Riga)
Suzanne Vega (juni, Rockefeller)
Prince (august, Oslo Spektrum)
Øya (august)
Blue Man Group (oktober, Bluemax Theater, Berlin)
Sivert Høyem (oktober, Sentrum Scene)
PJ Harvey (oktober, Sentrum Scene)
I Was King m/Robyn Hitchcock (oktober, Revolver)
Gillian Welch (to ganger, oktober, Rockefeller)
Säkert (november, Fabrikken)
My Morning Jacket (november, Sentrum Scene)
Stein Torleif Bjella (november, Rockefeller)

Teater

Galileo (februar, Nationalteatret)
Hedda 2010 (mai, Nationalteatret)
Josette und ihre Eltern (oktober, Theater an der Parkaue, Berlin)

Bøker

(Her har jeg det jeg selv synes er mest behov for forbedring – og ikke på grunn av noen utenfrapåførte “burder”, men fordi jeg rett og slett har lyst til både å få lest flere bøker og å bruke mer tid på lesing. Jeg har store deler av året ikke helt klart å samle meg om lesing, og har begynt på langt flere bøker enn dem som står på denne listen, men her er i alle fall de bøkene jeg både begynte på og fullførte i løpet av året. (Høytlesning for August unntatt.)

The Final Solution (Michael Chabon)
Mrs. Fry’s Diary (Mrs. Stephen Fry)
A Game of Thrones, A Clash of Kings, A Storm of Swords, A Feast for Crows (George R. R. Martin)
I Shall Wear Midnight (Terry Pratchett)
The Summer Without Men (Siri Hustvedt)
Buy the RV, We Start Tomorrow (The A. V. Club)
How To Be a Woman (Caitlin Moran)

Film

(26 filmer, altså gjennomsnittlig to uker mellom hver film, og det er i grunnen alt for dårlig, tatt i betraktning hvor kort tid det egentlig tar å se en film! Men i det minste er det for det meste riktig bra film.)

The Bridge on the River Kwai
Somewhere
Harry Potter og Mysteriekammeret
Fjellet
The Prestige
Gutten og jernkjempen
The King’s Speech
Enter the Void
Black Swan
True Grit
Winter’s Bone
Jørgen + Anne = Sant
The Social Network
Source Code
The Last Seduction
Don’t Look Back
The Chronicles of Narnia: The Lion, the Witch and the Wardrobe
Toy Story
Super
Following
Insomnia
In A Lonely Place
Drive
Star Trek
Double Indemnity
Harry Potter and the Prisoner of Azkaban

TV

Jeg må ha et eget punkt med TV-serier (selv om jeg vet at jeg neppe husker nok til å få det komplett), slik at jeg får med ett av årets desiderte kulturelle høydepunkt, nemlig

Breaking Bad (4 sesonger)

I tillegg har vi sett

Forbrydelsen (sesong 1)
Archer (2 sesonger)
A Game of Thrones
Doctor Who
Fool Us

dessuten sporadisk

Fringe
Mad Men
Big Bang Theory

Reiser og mat

For det er også kultur!

Vinterferie i Selbu (hyttetur med Nina og familien)
Speider-helgetur til Beitostølen
Festmiddag hos Heidi i Bergen
Langhelg i Riga med Hanne og Nina (med blant annet middag og lunsj på Bergs, samt opera og ballett)
To helaftener på Maaemo (én om våren, én om høsten)
To ukers Hellastur (med to-stopps øyhopping og besøk på Akropolis)
Høstferie i Berlin (med teater, Blue Man Group og mye fin sightseeing)

Posted in film/TV, kultur, litteratur | Leave a comment