Avsporinger – Anne Eilertsen sin blogg

Siste del av London-rapporten! (De som ønsker en litt annen vinkling på turen, kan forresten ta en kikk innom bloggen til August.)

August fant ut på egen hånd (eller kanskje heller etter å ha hørt rapporter fra jentene vi møtte) at han både ville ta London Eye og besøke akvariet. På nettet fant jeg ut at kombibilletter til begge disse attraksjonene ble klart billigere, så da kjøpte vi det. Vi voksne var på vår side veldig oppsatt på å besøke Tate Modern, særlig på grunn av Damien Hirst-utstillingen som var der, og med en viss foreldreerfaring i ryggmargen fant vi ut at det var lurest å gå dit først, like etter frokost, og så ta det mer August-lystbetonte akvariet etter lunsj. Imidlertid var det lange køer med folk som ville se Hirst; vi kjøpte nettbilletter på Jørunds iphone og slapp dermed køståing, men da var det tidligste tidspunktet vi kunne få klokken 18.30. Så da ble det likevel akvarium først.

Her var det også lange køer, og endog regn (det er mulig det var en sammenheng mellom disse to faktum), men heldigvis ga kombibilletten oss adgang til hurtigkøen, så vi kom oss ganske kjapt inn. Og akvariet var vel verdt et besøk, og slett ikke bare på grunn av den økte haimengden de reklamerte med på plakater rundt omkring i byen. De hadde rokker og sjøhester og havskilpadder og til og med en liten antarktisk avdeling med pingviner, og August har i ettertid alvorlig belært både meg og andre voksne han har snakket med om hvor viktig det er å ikke kaste blanke plastposer i havet, fordi skilpaddene setter dem i halsen når de tror det er glassmaneter, som er noe av det beste de vet.

Vi ble værende ganske så lenge i akvariet, og lunsjstedet jeg hadde planlagt viste seg å ha stengt da vi kom ditt like over fire. Så da ble det pizza på en Vapiano like rundt hjørnet i stedet, før vi busset tilbake til Tate og tok en kikk i den åpne utstillingen mens vi ventet på at klokken skulle bli halv syv. August var ikke overbegeistret (og det var ikke egentlig vi heller; det var mange av de kuleste tingene fra deres egen samling som ikke stod fremme nå), men han likte forsåvidt å bli belært litt om surrealisme og Marcel Duchamp, og han kjente igjen Warhol og Picasso, og dessuten Roy Lichtenstein-bildet Whaam!, som vi har en kopi av i gangen hjemme:

Endelig var det klart for Ã¥ se Hirst-samlingen, og det syntes vi alle var langt mer stas. Jeg har veldig sans for Hirst, bÃ¥de den blatante kommersialismen hans og det jeg ser som en nesten parodisk stilisert tematisering av to av kunsthistoriens virkelig store temaer – døden, og forsøket pÃ¥ Ã¥ skape orden av kaos. August likte bÃ¥de de formaliniserte døde dyrene og de digre lerretene med jevnstore prikker pÃ¥, og særlig satte han pris pÃ¥ rommet der store, fargerike sommerfugler klekkes, lever, formerer seg og dør. Han ble derimot nesten fysisk dÃ¥rlig av det digre lerretet dekket av et tykt, ujevnt lag døde fluer (og hvem kan klandre ham?), og jeg lot bevisst være Ã¥ henlede oppmerksomheten hans til et av de eldste verkene, et foto av en ung Damien Hirst sammen med hodet av et dødt menneske. Kontrastene mellom det ekle og det vakre, og det dype og det banalt overfladiske, er veldig tydelige hos Hirst, synes jeg.

Det var ikke lov til å ta bilder inne i Hirst-samlingen. Men plakaten på utsiden var det ingen som hindret meg i å fotografere.

August foran ett av byens mest populære backdrops:

Og enda et kveldsbilde av St. Paul’s, tatt da vi gikk tilbake dit for Ã¥ ta undergrunnen tilbake til Bayswater:

Middagen, ganske sent på kvelden, ble stekt and på Four Seasons, en kinesisk restaurant like ved Queensway undergrunnsstasjon, og dermed bare et par kvartaler unna hotellet. Anden var utmerket, og enda så sultne vi var, og enda så glade vi alle er i and, greide vi ikke å spise opp den vi fikk på deling!

Den siste dagen i ferien tok vi taxi til Paddington i regnet etter frokost (så fikk vi prøvd enda ett ikonisk London fremkomstmiddel!) for å levere inn koffertene til oppbevaring, og så dro vi til London Eye. Det regnet en god del, men heldigvis hadde jeg kjøpt meg en fargerik Hirst-paraply på Tate kvelden i forveien!

Køen gikk ganske greit, og vi rakk ikke Ã¥ gremmes sÃ¥ veldig over manglende “fast track”-billetter. Dette var jo en mandag, og det var regn og dÃ¥rlig sikt, sÃ¥ dermed var det langt mindre folk der enn f.eks. dagen i forveien. Utsikten fra hjulet er flott, selv i regn; bildene ble veldig regnpreget, men det er jo knapt noe som er mer erkeengelsk enn akkurat det!

Fra hjulet så vi veldig tydelig plakatene til London Film Museum, som lå vegg i vegg. Vi hadde knapt hørt om dette museet, men det regnet, og på plakatene var det bilde av en stormtrooper på den ene siden og en dalek på den andre, så vi tenkte at helt ille kunne det jo ikke være!

Og det var det heller ikke. Det var et fascinerende plasskrevende museum; det var lokalisert i en lang rekke store rom som lå langs lange korridorer i en diger, gammel bygning, men det var mye morsomt å se, også om man ikke kjente eldre britisk film så veldig godt. Det lille Star Wars-settet var naturligvis stas, og vi kikket en stund på både Doctor Who-, Harry Potter- og Sherlock Holmes-rommene, og så brukte vi ganske mye tid inne i en utstilling de hadde om Ray Harryhausen.

Tiden begynte Ã¥ løpe ut, og vi tok en dobbeltdekkerbuss inn mot sentrum uten andre klare planer enn Ã¥ finne lunsj. Vi var heldige nok til Ã¥ snuble over et aldeles utmerket lunsjsted i Carnaby Street – Burger co. het det, og de hadde veldig god og rikelig mat som minnet om det aller beste ved gode amerikanske diners og burgersteder. Den kan definitivt anbefales – det er et nabolag der det ellers er veldig mye halvkjipe, overprisede puber, sÃ¥ det var en gledelig overraskelse Ã¥ finne den.

Vi rakk en snartur innom Hamley’s igjen, og sÃ¥ var det ikke sÃ¥ mye mer vi trengte Ã¥ gjøre enn Ã¥ skrive og sende postkort. Det skjedde – som det har gjort minst én gang før – pÃ¥ en kafé inne pÃ¥ Paddington stasjon, et kvarters tid før vi skulle reise med ekspresstoget tilbake til Heathrow. SÃ¥ lenge man rekker Ã¥ poste dem før man er hjemme igjen, sÃ¥ har man lyktes!

РS̴ det var beretningen om ̴rets Londontur. N̴ er det striskjorte og kredittkortregninger et par m̴neder, og s̴ er det Italia til sommeren!

Den andre morgenen vår var skiltet med ”Wait to be seated” utenfor frokostsalen var blitt justert litt på av en vittig person, noe særlig August syntes var skrekkelig morsomt!

Vi reiste til St. Paul’s og hadde tenkt å ta bussen derfra til Tower, men fant ut at dette ikke var så veldig praktisk, og at den aktuelle bussen dessuten ikke var en dobbeltdekker. Og siden det var nydelig vær akkurat denne dagen, tok vi i stedet bena fatt, først over Millennium Bridge mot Tate Modern og så langs Themsen forbi Shakespeare’s Globe og alt det andre som ligger der.

August pÃ¥ Millennium Bridge, med St. Paul’s i bakgrunnen

En gang skal vi sikkert lære, Jørund og jeg, å ikke overvurdere hvor mye man orker å gå når man er på storbytur, men det var ikke denne gangen. I alle fall ikke for podens del. En kort ispause i solen hjalp på energien, men den helt store interessen greide han merkelig nok ikke å opparbeide for alle historiske og arkitektoniske faktaopplysninger han fikk inn fra begge sider.

Vi tok undergrunnen den siste biten, fra London Bridge, og så var vi på Tower, som ingen av oss hadde besøkt før.

Her hadde vi en timelang omvisning ved en dyktig og morsom Beefeater – August fikk vel ikke med seg alt som ble sagt, og var bare marginalt interessert i de historiske faktaene, men vitsene lo han stort sett av, alle sammen!

EtterpÃ¥ bestemte vi voksne at vi, til tross for den lange køen, skulle se kronjuvelene nÃ¥r vi nÃ¥ for en gangs skyld var her. Is er standard bestikkelse for alt som er kjedelig, sÃ¥ ogsÃ¥ her, og det tok faktisk nesten hele køen Ã¥ spise isbegeret August kjøpte seg, sÃ¥ det fungerte bra. Vel inne syntes han til og med ”tegnefilmen” som fremstilte kroningen av James II var ganske morsom. Selve juvelene var han mindre interessert i, og det skjønner jeg i grunnen godt, men jeg er nÃ¥ likevel fornøyd med at vi gikk dit – det er noe med Ã¥ ha sett Koh-I-Noor-diamanten i levende live!

Etterpå fikk vi nærkontakt med en av ravnene, som nesten flaksehoppet rett på meg og August. Det var morsomt å få se en av dem på helt nært hold, de er store, flotte fugler.

Den noksÃ¥ sene lunsjen tok vi pÃ¥ Wagamama rett over veien. Vi har vært pÃ¥ Wagamama flere ganger, og vi voksne ble i grunnen litt skuffet denne gangen; maten var grei nok, men den har da pleid Ã¥ være mer smakfull enn dette? Kanskje kokken pÃ¥ Tower Hill-filialen har justert ned styrkegraden av hensyn til de mange utenlandske turistene her – eller kanskje vi rett og slett har blitt bedre vant med Ã¥rene.

Handlerunden pÃ¥ M&S ved Marble Arch var nok et ledd i planen som August ikke var sÃ¥ glad for. Men da han oppdaget at man kunne fÃ¥ et gratis pÃ¥skeegg dersom man handlet barneklær for £50 eller mer, ble han plutselig riktig sÃ¥ engasjert! Han godtok nesten alt jeg foreslo, og kom endog frivillig med helt egne forslag til skjorter, sokker og slikt. Sjokoladeegget han fikk i premie for denne forbilledlige forbrukermentaliteten var pÃ¥ størrelse med et halvannendobbelt gÃ¥seegg, sÃ¥ det var nok vel verdt bryet! (Og nye klær er jo egentlig aldri av veien, det heller, selv om selve kjøpsprosessen er kjedelig …)

Middag utpå kvelden ble inntatt i nærheten av hotellet, på Bella Italia, en kjede med ganske ”bland” italiensk mat. Italiensk blir sjelden helt ille, da, og August var i alle fall glad for pizza, så det var en grei avslutning på dagen.

Neste dag tok vi bussen til British Museum. Å reise med buss var noe av det poden likte best med London, og jeg skjønner ham godt; jeg er veldig glad i å reise med buss og tog selv, og særlig når man får så fin ut- eller oversikt som man gjør fra andre etasje i en dobbeltdekker.

På British Museum brukte vi ganske lang tid i den greske avdelingen, der de oppbevarer ”The Elgin Marbles”, altså marmorfigurene som Lord Elgin fikk fjernet fra Parthenon og fraktet til Storbritannia for drøyt to hundre år siden.

Vi var jo og så Parthenon på Akropolis i fjor sommer, så det var nærliggende å se resten av byggverket her, og vi er alle ganske klar over kontroversen rundt figurene og hvor de egentlig bør være. August var overraskende interessert i å bruke tid her, og satt oppslukt og fulgte med på en film om hvordan de hadde rekonstruert ett av relieffene, med en mann og en kentaur, ved hjelp av det resterende relieffet, hodene, som befinner seg i København(!), og en tegning fra 1600-tallet som viste hvordan det så ut den gangen.

Rosetta-steinen, som vi måtte forbi for å komme inn til all marmoren, var også interessant da han fikk en forklaring fra faren på hvorfor den er så viktig.

Etterpå var vi en runde i den egyptiske delen av samlingen og så på mumier og slikt. Sånt er jo alltid morsomt.

SÃ¥ var det pÃ¥ tide med noe nyere ting. En runde innom Foyle’s (der jeg blant annet kjøpte veikart over Veneto!) og en ganske lang tur pÃ¥ Forbidden Planet (der August blant annet fikk seg en Zelda-lue), og en del kafesitting og rusling rundt i Seven Dials-omrÃ¥det før det var pÃ¥ tide Ã¥ gÃ¥ til Hawksmoor, som vi hadde gledet oss til etter Ã¥ ha hørt en venninne skryte av det i høst en gang! Og det var vel verdt besøket – et hyggelig og uformelt sted, med nydelig, mørt biffkjøtt i digre porsjoner. August fant hummer pÃ¥ menyen, og vi lot oss overtale til Ã¥ kjøpe en halv hummer til ham, i tillegg til at han spiste en del av de litt mer stekte bitene av vÃ¥r 900 g porterhouse steak, sÃ¥ det ble et solid mÃ¥ltid til sammen. Til dessert fikk jeg en is med salt karamell som var fryktelig god, og Jørund bestilte Stilton og portvin og fikk nok ost til en hel familie. Vi var eksepsjonelt mette da vi omsider dro igjen!

På vei hjem stoppet bussen en holdeplass eller to før forventet, like ved et innsjøanlegg i Kensington Gardens. Vi ruslet inn en tur der og rakk å se minst fire ulike sorter ender og til og med en hegre før vi måtte gå ut igjen da parken stengte klokken åtte.

August med to typer hodeplagg:

I en souvenirbutikk utenfor British Museum

Med ny Zelda-lue utenfor Forbidden Planet

Vi gledet oss alle til storbyferie i pÃ¥sken. August har vært to ganger i Berlin, sÃ¥ konseptet var ikke helt nytt for ham, men det er noe eget med London. Kanskje han fornemmet det ut fra forventningene vÃ¥re – det er vel ofte sÃ¥nn at unger plukker opp fra foreldrene sine hva som er viktige greier. Flyet gikk til Heathrow litt utpÃ¥ morgenen, og ekspresstoget til Paddington hadde gratis wifi, enda man knapt rekker Ã¥ bruke det, sÃ¥ raskt som det gÃ¥r.

SÃ¥ var det et lite stykke Ã¥ gÃ¥ til hotellet, sÃ¥ da vi nÃ¥dde The Blakemore, var det merkbart pÃ¥ tide med lunsj. Dermed satte vi fra oss koffertene (rommet var ikke klart før halvannen time senere) og gikk pÃ¥ den aller nærmeste puben vi fant. Det viste seg Ã¥ være et godt valg; The Leinster Arms skrøt pÃ¥ skilt og menyer av pølsene og paiene sine, som ble levert av en lokal slakter, og vi bestilte oss hver sin porsjon av bangers and mash (pølse og potetstappe). Mannen valgte “regular” pølse (som kanskje egentlig var den aller beste), jeg valgte beef with Guinness, og August fikk en villsvinpølse som falt i smak.

Etter innsjekk på hotellrommet satte vi kursen mot Kensington Gardens, som var rett rundt hjørnet. Denne digre parken tenkte jeg hver dag at vi skulle rekke å få sett litt mer av, men feriedagene går fort! Vår første dag hadde vi avtalt å møte Heidi og familien, som allerede hadde vært i London noen dager, og dette møtet skjedde i Princess Diana Memorial Playground, en pen, velutstyrt og velholdt lekeplass i vestenden av parken. Ungene lekte der en stund mens vi voksne satt og skravlet, og så gikk vi sørover gjennom parken (og lekte sisten og så på ekorn og rødstruper), forbi Kensington Palace og ut på sørsiden, til restauranten Giraffe, der vi hadde en lengre middag. Det var et veldig barnevennlig og hyggelig sted; ungene fikk plastsjiraffer i sugerørene sine, tegnesaker og egne menyer med god og tiltalende mat, og vi voksne fikk riktig OK tex-mex-mat med ganske godt utvalg av øl og drinker, og key lime pie til dessert.

August foreslo stedet flere ganger de nærmeste dagene når vi snakket om hvor vi skulle spise middag, men jeg er usikker på om det var burgeren eller plastsjiraffene som trakk mest!

Da det var pÃ¥ tide Ã¥ ta kveld, ruslet de andre til sitt hotell like i nærheten, mens vi tok en ny tur tvers gjennom Kensington Gardens, som var hyggelig i kveldslys ogsÃ¥. Vi sÃ¥ et avsperret omrÃ¥de der de holdt pÃ¥ Ã¥ bygge opp en scene for Ã¥ sette opp The Lion, The Witch And The Wardrobe til sommeren – det hadde jo vært noe Ã¥ fÃ¥ med seg, det ogsÃ¥!

Hotellet vårt var pent og velholdt, rommene ganske nyinnredede og badet veldig pent og ordentlig. August sov i en utslått sofaseng som virket behagelig (men som gjorde at det ikke var noen sofa på rommet), og det var gratis wifi som vi kunne benytte oss av utover kvelden. Sånt er veldig kjekt når man skal planlegge neste feriedag! Det var kontinental frokost inkludert i prisen, og etter å ha sett på utvalget i frokostsalen (som for øvrig var upscale nok til å ha et lite kobbel uniformerte, østeuropeiske unge damer til å vise oss til bordet og sørge for påfyll på buffetene), bestemte vi kjapt at det ikke var verdt det å betale £5,50 per person for å oppgradere til engelsk frokost med varmmat. Vår frokost inkluderte nemlig ubegrenset tilgang på rundstykker, toast, croissanter, flere slags cereals, tre-fire marmeladesorter, og dessuten ordentlig ost og skinke. Ja, og så Nutella i porsjonspakninger, noe August viste å sette pris på! Han komponerte en frokost som bestod av ett rundstykke med ost og skinke, en toast og to croissanter med Nutella, og spiste dette hver dag.

Dag to tok vi undergrunnen til Oxford Circus og ruslet ned Regent Street til Hamleys. Vi tok oss tid til Ã¥ gÃ¥ gjennom alle etasjene, men endte opp med Ã¥ ikke kjøpe noe som helst, hverken til August eller til fetteren som fyller ett Ã¥r om bare en uke eller to. Morsomt Ã¥ se pÃ¥ alt sammen var det likevel – de er flinke til Ã¥ underholde, bÃ¥de med utstillingene og med ansatte som kjører fjernstyrte helikoptere rundt kundene og klovner med de enorme bamsene.

Vi gikk videre ned til Piccadilly Circus og inn i noen små bakgater for å finne en gelateria jeg hadde googlet meg frem til på forhånd. Gelupo het den, og de hadde avsindig god is og deilig kaffe i et sjarmerende lite lokale der de også solgte en del utvalgte italienske matvarer.

PÃ¥ vei dit hadde vi passert Ripley’s Believe It Or Not, som August syntes sÃ¥ veldig interessant ut, sÃ¥ jeg lot meg ganske lett overtale til Ã¥ bli med inn dit (mens mannen tok en liten runde for Ã¥ se etter klær). Ripley’s er en ganske lurvete samling av kuriosa, men “museet” var bÃ¥de større og morsommere enn jeg hadde trodd pÃ¥ forhÃ¥nd, sÃ¥ det var helt greit Ã¥ følge poden rundt der et par timer. Noen av objektene var langt over i den meningsløse enden av spekteret – som den lille skulpturen av The Beatles utført i tyggegummi!

Noen av de litt for realistiske voksfigurene og filmene var derimot litt for ekle eller ubehagelige for August (som modellene av henrettelsesmetoder, og spesielt filmsnutten av to personer som overlevde å bli spiddet på en lang jernstang i en motorsykkelulykke), men det var mye som bare var morsomt eller corny også. Vi hadde det ganske gøy.

Etter dette var det igjen behov for en matbit, og rett utenfor døren fant vi et Cinnabon-utsalg. Jeg hadde kanelsukkerglasur over hele hendene etter å ha spist min, mens den litt mer fornuftige gutten vår brukte kniv og gaffel og dermed unngikk å bli klissen i det hele tatt!

Med sukkerpåfyll i blodet hadde vi energi nok til å marsjere videre med godt humør, nå til Trafalgar Square, der vi beså de enorme bronseløvene som i følge overtroen skal våkne til liv dersom Big Ben slår 13 slag. Dette hendte heldigvis ikke mens vi var der. (August fulgte med på akkurat dette!)

SÃ¥ dro vi igjen for Ã¥ møte Heidifamilien, denne gang pÃ¥ den indiske restauranten Khan’s rett ved South Kensington stasjon. Etter mat rakk Heidi, jeg og ungene en tur innom Scoop, som lÃ¥ like rundt hjørnet, slik at vi fikk ny servering av italiensk is før de mÃ¥tte haste av gÃ¥rde for Ã¥ hente bagasjen sin og reise hjem.

Vi var dermed alene i London, og siden det var ganske tidlig på ettermiddagen fremdeles, dro vi ned til Westminster og gikk en liten tur over Westminster Bridge og så på Big Ben, London Eye og selve Themsen, før vi tok dobbeltdekkerbuss og undergrunn hjem til hotellet igjen.