Vi ryddet som snarest den delen av stuen som vises pÃ¥ filmen – og slo av lyset i gangen – det fÃ¥r holde som forberedelse for filming av generalprøven til Ã¥rets sommerkonsert. Selve konserten gikk av stabelen forrige onsdag, og Augusts repertoire var denne gang som følger:
Til Ludvig (Anita Skorgan)
Continue reading
Målet med påsketuren var jo likevel ikke London, men Cardiff. Alle ekte Whovians vet at Cardiff er en viktig by – ikke bare ligger det nåværende hovedkvarteret til Torchwood (som har sin egen, voksne spinoff-serie) her, og ikke bare ligger Cardiff på en “rift” (litt som Sunnydale i Buffy-universet) som gjør at det ofte foregår interdimensjonal dramatikk her, men ganske mye av det som i serien påstås å være London er egentlig filmet her. Og, viktigst av alt: her finner man opplevelsessenteret The Doctor Who Experience.
Continue reading
Påskeferien stod i stor grad i Doktorens tegn i år. August og jeg har rast gjennom så mange sesonger av Doctor Who vi bare greide de siste par månedene, og kom halvveis ut i sesong 6 før ferien stod for døren – langt nok til at vi fikk med oss den største og viktigste avsløringen om River Song, noe som ellers ville vært en litt kjedelig spoiler.
Vi startet turen med et par dager i London, noe som jo alltid er hyggelig. Hotellet (som til alt overmål het Hotel Cardiff!) lå omtrent rett over gaten for Paddington togstasjon, og bortsett fra at det var trangt og hadde tidenes minste bad (en halv ganger halvannen meter!) var vi godt fornøyd, alle tre. Særlig var August begeistret for ekte engelsk frokost, med selvforsyning av både eggerøre, bacon, tomatbønner og engelske pølser!
Continue reading
I november var vi pÃ¥ konsert med Jake Bugg pÃ¥ Rockefeller. Vi hadde hørt ganske mye pÃ¥ debutalbumet hans og likt det godt, men var ikke sikre pÃ¥ i hvilken grad det var han selv som var drivkraften bak – kanskje var det bare flinke folk rundt ham som hadde puttet ham og stemmen hans inn i produksjonen? Etter den første lÃ¥ten snudde vi oss unisont mot hverandre og nikket imponert. Fyren er dyktig. Sikker pÃ¥ scenen, trygg pÃ¥ lÃ¥tmaterialet, og minst like god live som han er i studio.
Continue reading
Da Terminator 2 kom ut, var filmverdenen pÃ¥ vei fra de relativt brutale 80-Ã¥rene til de ironiske og marginalt mer humane 90-Ã¥rene. Man kunne ikke lenger bare meie ned slemminger og ansiktsløse politifolk for fote – i stedet ble drapsroboten instruert til Ã¥ uskadeliggjøre uten Ã¥ drepe. Dermed skjøt han i stykker knærne pÃ¥ alle forfølgerne i stedet, noe i alle fall jeg syntes var langt mer rystende og brutalt. Ved Ã¥ gjøre motstanderne til mennesker og endre skytingen fra bare “kvitte seg med fiender” til noe sÃ¥ fysisk gjenkjennelig som “ødelegge knær” kom skyteskadene mye tettere innpÃ¥ publikum, det ble plutselig noe vi kunne identifisere oss med, og da føltes det mye verre. (Litt pÃ¥ samme mÃ¥te som at Ã¥ skjære av en lillefinger i nærbilde er langt mer brutalt enn Ã¥ skyte folk til døde pÃ¥ lang avstand uten at man ser blod.)
Litt den samme effekten gir det når vi i 12 Years a Slave møter den omsorgsfulle, kultiverte slaveeieren William Ford, fremstilt av en som alltid solid Benedict Cumberbatch.
Continue reading
Jeg reiste pÃ¥ Interrail da jeg var nitten, sammen med en klassevenninne, sÃ¥ snart det var klart at ingen av oss kom opp i muntlige fag. Paris var det første ordentlige stoppet, og siden vi hadde lite penger og de eneste tingene jeg kunne si pÃ¥ fransk var “café au lait” og “croissant”, var det stort sett det vi levde pÃ¥. Ja, og sÃ¥ pannekaker, som jeg levende husker at vi kjøpte nystekt fra gateboder i nærheten av Les Halles.
Continue reading
Jeg har tenkt flere ganger i det siste på hvor jeg kan ha plukket opp en del av de tingene jeg husker, men ikke husker hvor jeg husker fra. For det meste av det er jeg ganske sikker på at vi ikke lærte på skolen, og jeg har jo heller aldri studert engelsk eller noe annet fag der det ville være naturlig å sette seg ned og lese dette. Men kanskje har jeg sett referanser til tekstene, og på ett eller annet tidspunkt lett dem frem og lest dem, selv om jeg ikke husker det?
Den hittil siste episoden av Breaking Bad heter for eksempel Ozymandias, og jeg hadde straks veldig klart for meg mesteparten av Shelleys klassiske dikt. “My name is Ozymandias, king of kings. Look on my work, ye mighty, and despair!”. (Jeg skal ikke si mer enn akkurat det om den aktuelle episoden, siden jeg enten mÃ¥ si altfor mye eller ingenting.)
Og for noen dager siden hadde August en norsklekse som han kom i gang med ganske sent pÃ¥ kvelden, sÃ¥ jeg satt sammen med ham for Ã¥ sikre fremdriften. Han skulle skrive et sammendrag av noen sider om demokratiets historie, og vi sporet av gang pÃ¥ gang fordi det var sÃ¥ mye spennende Ã¥ diskutere (særlig etter min mening, sÃ¥klart). Stoisismen, John Locke og opplysningstiden ble nevnt, og koblingen fra den halve setningen om liberalismens grunnleggelse til Ã¥rets valgrelaterte diskusjoner om politiske skillelinjer var interessant nok i seg selv, og sÃ¥ kom bÃ¥de den amerikanske uavhengighetserklæringen og den franske revolusjonen henimot slutten av teksten. Og hvorfor kan jeg egentlig lange biter av den erklæringen? We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal … jeg kan ikke huske Ã¥ ha lest dem i den originale sammenhengen noen gang, men de siteres naturligvis mange steder. (Som for eksempel i Gettysburg-talen, men den vet jeg hvor jeg har fra, for starten pÃ¥ den utgjør en av sangtekstene i Hair, som jeg kan nær utenat!) Lekseteksten sluttet der, men vi voksne greide ikke Ã¥ unngÃ¥ Ã¥ dra frem Nürnbergdomstolen for Ã¥ trekke linjene enda lenger frem i historien om Ã¥ gi alle de samme ukrenkelige rettighetene som trumfer nasjonale lover.
Men det “morsomste” var i grunnen at den ene siden i kapittelet var viet Oscar Wilde (August erklærte straks at “homoseksuelle aktiviteter” var en “dustegrunn” til Ã¥ sette noen i fengsel) og et utdrag fra The Ballad of Reading Gaol. August har alltid likt dikt, og vil gjerne ha forklart det han ikke umiddelbart forstÃ¥r, enten det er engelskkunnskapene eller de litt arkaiske bildene som er grunnen. Og det er ikke vanskelig Ã¥ la seg gripe og engasjere av bitterheten og inderligheten i denne teksten om rÃ¥heten og brutaliteten i attenhundretallets engelske fengsler.
I know not whether Laws be right,
Or whether Laws be wrong;
All that we know who lie in gaol
Is that the wall is strong;
And that each day is like a year,
A year whose days are long.But this I know, that every Law
That men have made for Man,
Since first Man took his brother’s life,
And the sad world began,
But straws the wheat and saves the chaff
With a most evil fan.This too I know—and wise it were
If each could know the same—
That every prison that men build
Is built with bricks of shame,
And bound with bars lest Christ should see
How men their brothers maim.
(Den lille biten jeg selv husker fra det lange diktet, den mest kjente, om “all men kill the thing they love”, den ble ikke tatt med her. Heldigvis, kanskje; den ville være hakket mer problematisk for meg Ã¥ utlegge for en sjetteklassing som aldri slutter Ã¥ spørre før han forstÃ¥r svaret, tror jeg.)
Vi er ikke den sprekeste eller mest friskfyraktige familien. Vi gÃ¥r ikke sÃ¥ veldig ofte eller veldig langt pÃ¥ tur, og siden vi ikke har bil, blir det stort sett turer der man kan komme langt pÃ¥ vei med buss eller bane – som Sognsvann eller Øyungen, der det, av naturlige grunner, alltid er masse andre folk ogsÃ¥. Vi har ikke sÃ¥ enormt mye turutstyr heller – jeg kjøpte riktignok et brukt telt i fjor, men det ble liggende i posen sin i over et Ã¥r, og stormkjøkkenet jeg kjøpte (da August viste en smule entusiasme for slike etter speidererfaringer) manglet kasseroller da jeg telte etter, sÃ¥ jeg mÃ¥tte pÃ¥ XXL og kjøpe en ny. (De opprinnelige kasserollene fant jeg naturligvis sÃ¥ snart jeg kom hjem og skulle hente en kaffekopp i skapet. SÃ¥ nÃ¥ har vi tre.) Vi er heller ikke de flinkeste til Ã¥ komme oss ut tidlig pÃ¥ dagen og/eller sjekke bussruter til Maridalen, noe som, for Ã¥ ta et tilfeldig valgt eksempel, kan føre til at man fÃ¥r det ganske travelt for Ã¥ i det hele tatt rekke frem til planlagt sted før solen gÃ¥r ned og det blir vanskelig Ã¥ finne teltplass (og Ã¥ slÃ¥ opp telt man aldri har slÃ¥tt opp før!). Vi sjekker ikke alltid utstyret sÃ¥ godt heller, noe som kan føre til at det ørlille hullet i det ene liggeunderlaget ikke blir oppdaget før mannen vÃ¥kner pÃ¥ ordentlig og innser hvorfor han har sÃ¥ vondt i hele kroppen.
Da vi hadde ti Ã¥rs bryllupsdag, valgte vi Ã¥ markere med middag pÃ¥ Bagatelle – dette var i 2005, sÃ¥ det var Hellstrøms Bagatelle, og vi husker fremdeles bÃ¥de lokalene, kunsten og mye av maten med begeistring.
Nå sist helg tok vi omsider turen til nye Bagatelle. De har byttet kjøkkensjef minst én gang (var det kanskje to?) siden gjenåpningen i 2011, og etter mye uro og flere ikke helt på topp anmeldelser var vi ganske spente. Men vi ble gledelig overrasket og hadde en nydelig kveld! Vi ble møtt av assisterende daglig leder Niklas Johansson, som vi kjenner fra flere besøk på Maaemo, der han var i et par år etter å ha vært restaurantsjef under Hellstrøm. Han var blid og hyggelig som alltid og var bortom for å prate med oss flere ganger i løpet av kvelden, så vi fikk litt innblikk både i hvordan det går med Bagatelle og i forskjellen mellom å jobbe der og på Maaemo.
Morsomt var det ellers også å kjenne igjen flere av kunstverkene fra forrige gang! Jeg kommenterte at vi godt husket det enorme fotografiet som vi satt like ved, og Niklas sa at det hadde vært borte fra restauranten en tid, men at akkurat den dagen han begynte der igjen, bar de bildet inn og hengte det på den gamle plassen sin. :)
Continue reading
Jeg har oppdatert filmlisten i høyre marg. Og August har blogget om årets sommerferie (og har visst flere innlegg under produksjon). Kanskje jeg hiver opp noen bilder fra Hellas etter hvert, jeg også? Men i morgen starter Øya, så det spørs om det blir noe før den tid.
OK, ett bilde får det bli. Og må man velge ett, får det bli fra Oia på Santorini denne gang. Det er en grunn til at alle de mest klisjepregede Hellasbildene i verden er tatt i denne byen!
Du fanger flere fluer med honning enn med eddik, sier hun. Men jeg liker ikke fluer, svarer han, hva skal jeg med fluer. Nei, det er nÃ¥ bare et uttrykk, sier hun, litt irritert (flau?). Joda, sier han, men likevel – jeg liker for eksempel bÃ¥de eddik og honning. Men de fleste liker kanskje honning best, tror du ikke? Jo, det var litt det jeg mente, svarer hun. Nettopp, sier han, sÃ¥ hvis du vil fange flest mulig, sÃ¥ er sikkert honning bra. Men hvis det for eksempel var meg, eller noen som lignet pÃ¥ meg, du ville fange, ville eddik være bedre, for det ville tiltrekke færre, sÃ¥ det ville være større sjanse for at jeg var en av dem du fikk tak i. NÃ¥ bare gjør du narr, sier hun, det var bare et uttrykk, bare en metafor, glem det. Han holder inne med det siste svaret sitt, for Ã¥ ikke eskalere diskusjonen, men han tenker nei, det er du som ikke skjønner min metafor.
Det var ikke det helt beste været i dag, så vi ble enige om en rusletur i nærområdet i stedet for å dra til Sognsvann, som var den opprinnelige planen. Vi gikk først opp til Tøyenbadet og litt rundt omkring der med en lang omvei som etter hvert førte oss til Botanisk hage. Der oppdaget vi et oppslag som var interessant.
Eksotiske frukter er jo noe man ser til daglig i butikkene rundt omkring der vi bor, og å gro frem planter fra ulike frø i vinduskarmen er en morsom øvelse når man har solfylte vinduer, men ingen hage eller balkong.
Vi var pÃ¥ Rockefeller for et par kvelder siden og sÃ¥ Gaslight Anthem, med Japandroids som oppvarming. Japandroids er nok hippere og kanskje ogsÃ¥ faktisk bedre enn hovedattraksjonen, og ikke minst var lyden desidert bedre under oppvarmingen, men jeg liker nÃ¥ Gaslight Anthem, jeg, entusiastiske og ikke-ironiske New Jersey-rockere som de er. Jeg har hørt mye pÃ¥ dem siden The ’59 Sound kom ut for snart fem Ã¥r siden, og latt meg sjarmere av den Springsteen-lignende driven og sentimentaliteten, kombinert med en nyere sound og kanskje ogsÃ¥ et krassere sinne som passer bedre for det nye Ã¥rtusenet.
Jeg tok en utfordring pÃ¥ et herværende foreldreforum (der jeg har en blogg som oppdateres marginalt oftere enn denne her) og postet et bilde hver dag i februar. Her er kortversjonen – bildene er klikkbare, hvis man skulle ønske Ã¥ se dem i større format.
 |
 |
Django Unchained er en naturlig oppfølger til hevnfantasien Inglourious Basterds, som tok for seg det mørkeste kapittelet i tysk historie og lot ett av ofrene ta grundig, grotesk og bloddryppende hevn, med hjelp fra entusiastisk blodtørstige amerikanere. I den nyeste filmen sin tar Tarantino for seg det dystreste kapittelet i amerikansk historie, og lar en entusiastisk blodtørstig tysker være helten som hjelper ett av ofrene til å ta sin overdådig brutale hevn. Det er en tilfredsstillende symmetri i dette.
Der Basterds er en syntese av klisjeer fra andre verdenskrig-filmer er Django i stedet en slags utvidet western. Tarantino selv har kalt det en southern i stedet, gitt at det meste av handlingen foregår i Texas og Mississippi, og gitt at det er slaveriet som er bakgrunnen for handlingen. Han parafraserer og morer seg stort med klisjeene, og med de latterlig pompøse rasistene som befolker Sørstatene, og han gjør dem enda latterligere ved å la oss oppleve dem via den tyske dusørjegeren King Schultz, som er nok av en outsider til at man kan akseptere hans egen fullstendige mangel på rasisme.
Continue reading
