Filmer og TV-serier

2017:

1. Rogue One: A Star Wars Story. Vi sÃ¥ denne rett før jul ogsÃ¥, men likte den godt nok til Ã¥ gÃ¥ og se den en gang til, denne gangen i 2D. Dette er en litt annen genre enn de andre SW-filmene, nesten en ren krigsfilm, med mer gritty og realistiske krigsscener og mindre, tja, moro (og færre teite alien-dyr som prøver Ã¥ spise heltene) enn vi er vant til. (Roboten K2SO, med Alan Tudyks stemme, er riktignok kjempemorsom, men bÃ¥de mer kynisk og mer eksplisitt sarkastisk enn tidligere filmers sidekicks.) Men det er en veldig god krigsfilm, med dyktige skuespillere og en dramatisk og spennende historie (selv om vi pÃ¥ sett og vis har visst siden 1977 hvordan det til slutt kommer til Ã¥ gÃ¥). BÃ¥de Jyn og Cassian har levd med og i krigen siden de var barn, og filmen viker ikke unna for Ã¥ vise at dette har skadet dem begge pÃ¥ ulike vis, samtidig som den gir dem sjansen til Ã¥ ta aktivt grep og faktisk gjøre noe for Ã¥ veie opp for en del av den meningsløse ondskapen. (Og sÃ¥ er det flott Ã¥ se hvordan det – i likhet med i The Force Awakens – er fullt mulig Ã¥ fylle et stort antall av de sentrale rollene med noe annet enn hvite menn.)

2. Nocturnal Animals. Designeren Tom Ford har bare laget to spillefilmer – den første var A Single Man, en vakker, introspektiv film om sorg, med Colin Firth i hovedrollen – men han har en imponerende sikker hÃ¥nd om det han gjør. Nocturnal Animals er særdeles godt skrudd sammen, noe som er nødvendig nÃ¥r den forteller tre historier pÃ¥ samme tid, og vever dem stadig tettere sammen i løpet av de knapt to timene den varer. Amy Adams er eksepsjonell som den sentrale hovedpersonen, og det er en veldig krevende rolle, gitt hvor innadvendt og nesten passiv hun er i store deler av filmen. Jake Gyllenhaal bærer den mest “cinematiske” historien, som er bÃ¥de brutal og trist, og filmen som helhet greier Ã¥ formidle de bÃ¥de komplekse og vonde følelsene som preger de to hovedpersonene, hvordan den felles historien deres har preget dem begge, pÃ¥ ganske forskjellig vis, og hvordan de forholder seg til de livsvalgene de har tatt.

3. Raiders of the Lost Ark. Indiana Jones er en nesten like ikonisk Harrison Ford-rolle som Han Solo, og med rette – denne første Indy-filmen er fremdeles strÃ¥lende underholdning, med dramatiske og morsomme action-sekvenser og et herlig tøysete grunnpremiss. Ã…pningen, i en ikke nærmere stedfestet søramerikansk jungel, blir litt forstyrret av den ganske rasistiske fremstillingen av urbefolkningen, men det er sÃ¥pass genretypisk, særlig gitt at filmen foregÃ¥r pÃ¥ 1930-tallet, at det nesten er til Ã¥ leve med. (Jeg elsker ellers at filmen ikke eksplisitt kommenterer at nesten hele arkeologiklassen til Dr. Jones bestÃ¥r av kvinnelige studenter.)

4. Paterson. Jeg liker stort sett filmene til Jim Jarmusch, men denne her er virkelig i særklasse ogsÃ¥ blant hans filmer. Adam Driver er fantastisk som den stillferdige bussjÃ¥føren Paterson, som skriver dikt i lunsjpausene sine, observerer alle rundt seg med interesse og fascinasjon, og har et rørende varmt forhold til kona Laura (spilt av Golshifteh Farahani), som er fantasifull og kreativ og har nye prosjekter og ideer nesten hver eneste dag. Det er ikke vanskelig Ã¥ se filmen – og hovedpersonen – som et sterkt personlig uttrykk for Jarmusch’ eget forhold til verden og til verkene sine (som av mange blir sett som kjedelige og/eller repetitive). Filmen beskriver en alminnelig uke i en alminnelig by med alminnelige folk, men greier Ã¥ se og vise alle i den og alt som skjer som interessant, engasjerende og nesten magisk. Den poetiske bussjÃ¥føren beskriver helt hverdagslige, stadig gjentakende ting som vakre, eller skremmende, eller gripende – og filmen gjør det samme.

2016:

1. Star Wars: Episode VII – The Force Awakens. Gjensyn – vi sÃ¥ den ogsÃ¥ i desember, og den var i grunnen enda bedre ved andre gangs besøk. Skrev et blogginnlegg sist gang.

2. The Abominable Bride (Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for Ã¥ fÃ¥ en smakebit midt i den vanlige, to Ã¥r lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk «alternate universe» – men hvorfor har de «Previously on» fra nÃ¥tidens serie? Ting er – naturligvis – ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av bÃ¥de bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser ogsÃ¥. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for Ã¥ vinne et veddemÃ¥l! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at «I am your landlady, not a plot device»! Molly Hooper! Sherlock, som mÃ¥ medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har «convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero». Ikke minst er det morsomt Ã¥ se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak nÃ¥r det gjelder ansiktsbehÃ¥ring enn han fra det 21. Ã¥rhundre!

3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har – det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris pÃ¥ de av filmene hans jeg har sett ogsÃ¥. Filmen er basert pÃ¥ en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig pÃ¥ hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven «Doc» Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen «Bigfoot», som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialomrÃ¥de.

4. The Hateful Eight. «Comedy, Drama, Mystery» skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. Vel, jeg lo mye – mest i den første halvdelen av filmen – og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det sÃ¥visst. SÃ¥ kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve Ã¥ vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er ogsÃ¥ fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur pÃ¥ omrÃ¥det, sÃ¥ var det flott Ã¥ se den pÃ¥ Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye Ã¥ le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert Ã¥ caste Walton Goggins sammen med dem – jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende Ã¥ se hvor mye som foregÃ¥r rundt dem, og alle de smÃ¥ samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstÃ¥r mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men sÃ¥ gÃ¥r den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk pÃ¥ Ã¥ ut-Tarantinoe seg selv. (To av mine favorittscener fra de tidligere filmene hans er Michael Madsens brutale scene med Tim Roth i Reservoir Dogs og den klaustrofobiske Ã¥pningssekvensen i Inglourious Basterds, der Christoph Walz sitter og snakker dannet ved et bord i en rustikk hytte. I Hateful Eight har Tarantino smelt sammen disse to scenene, fjernet alt som var subtilt eller tilbakeholdent, og skrudd alle kontrollene opp til elleve.) Resultatet er ikke just subtilt – eller oppløftende, for den del – men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.

5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken pÃ¥ film eller teater, og sÃ¥ frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strÃ¥lende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill – det var mye tÃ¥ke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent pÃ¥ samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)

6. Galaxy Quest. Denne har ligget pÃ¥ den mentale shortlisten med «filmer vi har lyst til Ã¥ vise August» en god stund, og nÃ¥r den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, bÃ¥de for oss som har sett den før og for trettenÃ¥ringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier Ã¥ være skikkelig morsom uten Ã¥ henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter pÃ¥ en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der bÃ¥de filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og – ikke minst – entusiasmen til fansen blir grunnleggende for Ã¥ komme ut av det hele med livet i behold. Og den er bÃ¥de spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting Ã¥ bygge tilværelsen sin pÃ¥ enn en TV-serie som er basert pÃ¥ ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar’s hammer!)

7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene i filmen er transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.

8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)

9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.

10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen p̴ alt som ligner dybde og moral, t̴lte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde Рdet er vel ogs̴ et tegn p̴ at vi genuint likte den.

11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt Ã¥ se hva det er folk blir sÃ¥ entusiastiske over nÃ¥r det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett nÃ¥r han sier at Oscar-nominasjonene ikke gÃ¥r til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr pÃ¥ mest skuespill, regi, musikk og sÃ¥ videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altsÃ¥, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid Ã¥ plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under Ã¥ fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight – den er i det minste morsom!

12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi sÃ¥ filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg sÃ¥ den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fÃ¥tt meg til Ã¥ tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til Ã¥ bære historien; det er ikke lett Ã¥ fÃ¥ frem nyansene i en person som handler sÃ¥ lite og er sÃ¥ lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske hendelsen som skjer, men i stedet fokuserer pÃ¥ effektene – over en lang Ã¥rrekke – pÃ¥ en altsÃ¥ ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg pÃ¥ mange mÃ¥ter om Boyhood, selv om den ikke er fullt sÃ¥ bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formsprÃ¥k hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt Ã¥ si at vi sÃ¥ filmen i 3D, og at jeg er sikker pÃ¥ at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert sÃ¥ godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører sÃ¥ mye, men jeg synes «titteskap»-effekten passet veldig godt til scenene og tablÃ¥ene som filmen satte opp.

13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent pÃ¥ hvordan denne ville virke nÃ¥ – jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk pÃ¥ kino midt pÃ¥ 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre pÃ¥ pÃ¥ forhÃ¥nd. TrettenÃ¥ringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede «gamle» filmen vi har sett sammen med ham – i tett konkurranse med Back to the Future, sÃ¥klart.

14. Spotlight. Ã…rets bookmaker-favoritt for «Beste film»-Oscar er bortimot sÃ¥ langt unna den forrige nominerte jeg sÃ¥ (The Revenant) som man kan komme. En virkelig, virkelig godt fortalt og spennende historie uten en klar hovedperson, men med et team av skuespillere som gjør en like god felles jobb som journalistene de fremstiller gjorde i virkeligheten – helt uten overdramatisering, spesialeffekter eller forsøk pÃ¥ emosjonell manipulering. Historien, om den enorme overgrepsskandalen i den katolske kirken som ble avslørt av avisen The Boston Globe i 2002, er sÃ¥ viktig og sÃ¥ sjokkerende at det er helt unødvendig Ã¥ legge pÃ¥ noe ekstra, og det blir da heller ikke gjort. I stedet er dette en grundig og detaljert – men alltid tydelig og aldri kjedelig – fremstilling av gravende journalistikk i en tid rett før Internett gjorde alt dette mye enklere. (Denne papirbaserte arbeidsmetoden gjør at historien fremstÃ¥r som mye eldre enn den er, og man føler stadig vekk at man er pÃ¥ 70-tallet, midt i All the President’s Men, i stedet for i vÃ¥rt eget Ã¥rhundre.) Historien tar ikke bare for seg journalistene og hvordan de bygger opp saken sin, men viser ogsÃ¥ pÃ¥ ubehagelig vis hvordan bestÃ¥ende maktstrukturer, «kompiskultur» og redsel for Ã¥ forstyrre status quo kan la et helt samfunn se en annen vei nÃ¥r de minste og mest sÃ¥rbare blir utnyttet og mishandlet. Mark Ruffalo er, velfortjent nok, den som særlig trekkes frem her, men alle de andre gjør ogsÃ¥ en særdeles solid jobb – jeg satte særlig pris pÃ¥ Rachel McAdams og Stanley Tucci. Sistnevnte leverer en av de veldig fÃ¥ slagord-aktige replikkene i filmen: «If it takes a village to raise a child, it also takes a village to abuse a child». Og dette poenget er med pÃ¥ Ã¥ hindre at filmen henfaller helt til typisk TV-drama med de gode mot de onde – her er det fÃ¥ som er helt uskyldige, men det betyr ikke at de ikke har muligheten til Ã¥ bli med pÃ¥ riktig side nÃ¥r de etter hvert innser hva som skjer.

15. Groundhog Day. Etter suksessen med Bill Murray i Ghostbusters – og gitt at forrige tirsdag faktisk var Groundhog Day! – virket det rimelig Ã¥ fortsette med denne her. Murrays usympatiske, men underholdende værmann Phil, fanget i en endeløst repeterende dag, bærer stort sett hele filmen, og til tross for sin standard «deadpan»-sarkasme har han et overraskende stort emosjonelt spenn her. Som den drittsekken han er, finner Phil raskt ut hvordan han kan utnytte repetisjonen til Ã¥ manipulere alle rundt seg best mulig, men nÃ¥r heller ikke dette gjør ham lykkelig, gÃ¥r han gjennom en selvdestruktiv og deprimerende fase før han til sist finner ut at den aller beste mÃ¥ten Ã¥ utnytte denne dagen pÃ¥, er Ã¥ lære seg Ã¥ bli den beste personen han pÃ¥ noen mÃ¥te kan være, og gjøre sitt ytterste for Ã¥ hjelpe alle rundt seg til Ã¥ ha en sÃ¥ bra dag som mulig. Oppsummert pÃ¥ denne mÃ¥ten høres det uspiselig sukkersøtt ut, men Phil gir aldri helt slipp pÃ¥ personligheten (eller sarkasmen) sin, og Murray selger historien overbevisende. Filmens svakeste punkt er Andie MacDowells lite troverdige og ganske todimensjonalt snille Rita; kanskje er poenget med henne at hun er bortimot det diametralt motsatte av Phil, men hadde det vært nødvendig Ã¥ gjøre henne kjedelig ogsÃ¥, for kontrastens skyld? Morsomt er det likevel. Og den beste replikken tror jeg fremdeles mÃ¥ være den spydig fortørnede «What if there is no tomorrow? There wasn’t one today!».

16. Harry Potter and the Order of the Phoenix. Jeg har lest høyt hele Harry Potter-serien for August – vi ble faktisk helt nylig ferdige med den siste boken – men filmene ligger vi litt pÃ¥ etterskudd med. Denne er helt pÃ¥ det jevne som HP-filmatisering; som ellers er det glitrende skuespillere og flotte kulisser, men historien er litt «flatt» fortalt; jeg savner det som er av marginalt mer subtil motivasjon hos hovedpersonene, og filmen fremstÃ¥r mest som det ene (ofte visuelt storslagne) tablÃ¥et etter det andre. Men som illustrasjon til boken synes jeg den er ganske bra, og jeg liker virkelig castingen. Det er vanskelig Ã¥ se for seg f.eks. McGonagall eller Hagrid pÃ¥ noen annen mÃ¥te enn som de fremstilles i filmene. Og Imelda Staunton er et inspirert valg som grufullt rosakledte Dolores Umbridge!

17. Daredevil (sesong 1). Jeg hadde elsket serien hvis jeg hadde sett den før Jessica Jones; nÃ¥ bare liker jeg den. Dette er en annerledes (og voksnere) tilnærming til Marvel-universet enn i MCU-filmene, langt mer gritty, brutalt og realistisk, godt plassert i New York-bydelen Hell’s Kitchen, med halvhelter og helskurker omgitt av ganske alminnelige folk som sliter med Ã¥ overleve utstrakt korrupsjon, brutalitet og det ene krim-syndikatet verre enn det andre. Matt Murdoch er en karismatisk og plaget idealist med mer enn et snev av morderisk raseri i seg, og dobbeltlivet hans, som advokat med moralsk ryggrad pÃ¥ dagtid og temmelig brutal vigilante-virksomhet nÃ¥r mørket har falt, er overbevisende fremstilt. Jeg liker flere av bipersonene vel sÃ¥ godt som Matt selv, spesielt den utrolig sympatiske bestevennen Foggy, og noe av det beste med serien er de godt tegnede og ofte ganske komplekse skurkene (Vincent D’Onofrio i særdeleshet). Et morsomt trekk er det ellers at en god del av dialogen foregÃ¥r pÃ¥ andre sprÃ¥k – russisk, kinesisk, spansk – og at dette bare tekstes i de tilfellene der alle de tilstedeværende forstÃ¥r det som blir sagt. Det er overraskende mye man kan fÃ¥ med seg ut fra sammenheng, tonefall og kroppssprÃ¥k. Sesongen er ikke uten svakheter (blant annet er jeg, særlig etter Jessica Jones, skuffet over at sÃ¥ Ã¥ si alle kvinnene i serien i større eller mindre grad ender opp som motivasjon for de mer handlende mennene), men jeg lot meg absolutt rive med; den er godt egnet til «bingewatching» (har noen kommet pÃ¥ et godt norsk ord for det enda?), og jeg ser veldig frem til sesong 2, som starter om bare en mÃ¥ned. Trailerne tyder ikke pÃ¥ at det blir mindre dystert fremover!

18. Deadpool. Fantastisk uærbødig tilnærming til superheltgenren, og den mest imponerende gjennomførte drittsekken av en antihelt jeg kan huske Ã¥ ha sett. Ryan Reynolds er perfekt som totalt amoralske, brutale, selvopptatte og hylende morsomme Wade Wilson, aka Deadpool, og filmen ber ikke om unnskyldning for noe av det den gjør, inkludert Ã¥ ignorere den fjerde veggen gjennom store deler av handlingen, gjøre narr av alt som er heroisk og oppbyggelig, bruke et styggere sprÃ¥k og mer latterlig overdrevet vold enn de fleste som ikke heter Quentin Tarantino pleier Ã¥ slippe unna med – og Ã¥ plassere Stan Lee i den morsomste cameoen sÃ¥ langt. Dette er ikke, jeg gjentar ikke en barnefilm; vi tok med oss trettenÃ¥ringen uten særlige skrupler, men jeg vil ikke generelt sett oppfordre folk til Ã¥ ta med sÃ¥pass unge tenÃ¥ringer, og yngre barn vil jeg direkte frarÃ¥de. Det er en veldig eksplisitt voldelig film, den har et par scener (og en ganske lang tortursekvens) som er temmelig drøye, og dessuten tror jeg det meste av humoren som ikke er av den veldig plumpe penis- og/eller vold-varianten vil gÃ¥ over hodet pÃ¥ yngre seere. (Og da har jeg ikke engang brydd meg om Ã¥ nevne nakenheten, sex-scenene eller det ekstremt stygge sprÃ¥ket, som vel er viktigere grunner til R-ratingen den har fÃ¥tt i USA.)

19. Parks and Recreation (sesong 1). En litt ujevn førstesesong, men det er et så imponerende cast (Amy Poehler spesielt, såklart, men Nick Offerman, Aziz Ansari og Chris Pratt, særlig, er alle med på å bære serien) at de greier å gjøre det morsomt likevel. Jeg synes mange av episodene er nesten for langt over i det pinlige, men de blir det aldri helt, og det i seg selv er godt gjort. Og alt jeg har hørt om serien tilsier at den tar seg grundig opp i senere sesonger, så det ser jeg frem til.

20. Gravity Falls. Fantastisk animasjonsserie som er en stor favoritt for bÃ¥de trettenÃ¥ringen og oss voksne. Vi er alle litt lei oss over at den er slutt etter bare to sesonger (fordelt ut over en mer enn tre Ã¥r lang periode), men det er jo en fin ting med serier som faktisk blir avsluttet pÃ¥ ordentlig vis. Og enhver sommer mÃ¥ før eller senere ta slutt, noe serien ogsÃ¥ ender opp med Ã¥ si litt om, pÃ¥ nesten forbløffende rørende og innsiktsfullt vis. Det serien primært er, er hylende morsom, absurd og spennende, med den profesjonelle svindleren Gruncle Stan som sentrum i sommerferien til det nesten tretten Ã¥r gamle tvillingparet Mabel og Dipper. Serien foregÃ¥r i smÃ¥byen Gravity Falls, et slags Twin Peaks for barn (eller et Night Vale for barn, for Ã¥ bruke en litt nyere referanse), der alle konspirasjonsteorier og vandrehistorier er sanne, og ingenting er helt som man skulle tro. Samtidig handler den om helt alminnelige ungdoms-serie-temaer som vennskap, søskenforhold, mobbing, forelskelse, familie og, ikke minst, det Ã¥ bli eldre. Skuespillerne er en viktig del av det som gjør serien sÃ¥ bra, og det er morsomt Ã¥ oppdage hvor mange kjente stemmer som dukker opp i smÃ¥ (ofte bittesmÃ¥) gjesteroller underveis. Blant andre Cecil Baldwin fra Welcome to Night Vale og Kyle McLachlan fra Twin Peaks – jeg antar dette betyr at jeg ikke er den eneste som har assosiert til disse to seriene!

21. The Martian. Spennende, underholdende og vellaget filmatisering av en uventet hit-bok som er stappfull av tekniske detaljer og geek-humor. Filmen kan, forståelig nok, ikke detaljere fullt så mye av alle de tekniske utfordringene og løsningene Mark Watney engasjerer seg i under forsøket på å overleve alene på Mars, og det er nok et godt valg. Forskjellen på bok- og filmmediet gjør også at filmen kan fokusere mer på den grandiose skjønnheten i Mars-landskapet, noe bok-Watney aldri bryr seg om å legge vekt på, og det er kanskje en av grunnene til at Watney fremstår som litt mindre morsom (og litt mer bekymret og sårbar) enn han gjorde i boken. Matt Damon er perfekt i rollen som den beste botanikeren på Mars, og jeg liker også fremstillingen av hans med-astronauter og, ikke minst, teamet i NASA som jobber for det tilsynelatende umulige målet det er å få ham hjem i live. Jeg skulle ønske filmen kunne hatt med enda litt mer av humoren fra boken, men alt i alt synes jeg dette er en veldig vellykket film. (Og trettenåringen, som også har slukt boken, var mer enn gjerne med på å se filmen for tredje gang.)

22. The Black Adder (sesong 1). Det var pÃ¥ tide Ã¥ gi August en innføring i denne viktige delen av britisk historie … og, ikke minst, britisk TV-historie, fant vi ut. Særlig med tanke pÃ¥ at vi skulle ta ham med pÃ¥ Nationaltheatrets oppsetning av Richard III tenkte vi at Edmund og Baldrick (og fremstillingen av intrigene ved hoffet) ville være et bra bakteppe Ã¥ ha med seg. Denne første sesongen er, som vi mistenkte, en god del mer ujevn og en god del mindre faktisk morsom enn de pÃ¥følgende, men ett sted mÃ¥ man jo begynne – og det hele er verdt det for episoden der Edmund blir erkebiskop av Canterbury. «No, you see, the thing about Heaven is that Heaven is for people who like the sort of things that go on in Heaven, like, uh, well, singing, talking to God, watering pot plants … Whereas Hell, on the other hand, is for people who like the other sorts of things.» NÃ¥ kan vi knapt vente med Ã¥ komme i gang med Miranda Richardsons dronning Elizabeth i sesong 2!

23. Room. SyvÃ¥ringen Jacob Tremblay bærer sÃ¥ Ã¥ si hele denne sterke, rørende (men imponerende usentimentale) filmen, veldig godt hjulpet av Brie Larson, som spiller moren hans. Konseptet og handlingen vil mange kjenne til, fra boken filmen er basert pÃ¥ eller fra omtalen, og en del vil sikkert være redde for at den er for fæl til Ã¥ se. Men det er den ikke. Den er vond – det er vanskelig Ã¥ unngÃ¥ – men den er slett ikke fæl, og overhodet ikke sensasjonalistisk. Historien fokuserer fullt og helt pÃ¥ fem Ã¥r gamle Jack, som ikke kjenner noen annen tilværelse enn den han er født inn i, og som opplever sin verden med barnets selvsagthet og fantasi. Forholdet mellom ham og moren er eksepsjonelt tett og sterkt (men, igjen, ikke sentimentalt eller med spor av «cinematiske» kjærlighetserklæringer eller «dype» uttalelser), og det er nesten utrolig Ã¥ se hvor nært og overbevisende filmen greier Ã¥ fremstille det. De voksne skuespillerne er suverene, og manus er strÃ¥lende, men det er hovedpersonen som er det mest fantastiske ved denne storartede filmen. Antagelig er det vanskelig Ã¥ skille klart mellom Tremblays (Ã¥penbare) talent og regissørens (dypt imponerende) instruksjonsjobb; det er i sÃ¥ fall den eneste grunnen jeg kan se til hvorfor han ikke er pÃ¥ listen over Oscar-nominerte skuespillere i Ã¥r. Jeg vil ellers sterkt oppfordre potensielle seere til Ã¥ ikke se traileren eller lese om historien pÃ¥ forhÃ¥nd – det er en historie som helt klart vil fungere best om man ikke allerede vet hva den handler om.

24. Brooklyn. Saoirse Ronan, som gjorde stort inntrykk som 13-Ã¥ring i Atonement for noen Ã¥r siden, spiller hovedrollen som irske Ailis, som drar alene til Amerika tidlig pÃ¥ 50-tallet for Ã¥ fÃ¥ jobb- og utdannelsesmuligheter som ikke finnes for henne i hjembyen. Filmen er langsom, vakker, underholdende og varm, og selv om det er en god del ytre handling her, og en kjærlighetshistorie som er interessant nok, er det Ronans uttrykksfulle ansikt som i aller størst grad forteller historien – en historie om hjemlengsel, sorg og ensomhet, men ogsÃ¥ om livsglede, kjærlighet og begeistring over alle mulighetene livet gir, og om Ã¥ bli voksen og ta sine egne valg. BÃ¥de den irske smÃ¥byen og Brooklyn pÃ¥ 50-tallet er nostalgisk vakre og levende baktepper for historien, og det er et rikt utvalg av bipersoner som er med pÃ¥ Ã¥ gjøre Ailis’ tilværelse levende. (Min favoritt er husvertinnen Mrs. Keogh, spilt av Julie Walters; rekken av mÃ¥ltider rundt hennes middagsbord, med de fnisende med-beboerne i hybelhuset, er ogsÃ¥ de morsomste bitene av filmen.)

25. The Big Short. Der var vi i mÃ¥l med alle filmene som er nominert til Ã¥rets Beste Film-Oscar, og denne er helt klart en av de aller beste. Det er en satirisk liksom-dokumentar om sammenbruddet i den amerikanske økonomien for knapt ti Ã¥r siden, og om de ganske fÃ¥ personene i bankbransjen som sÃ¥ hvor det bar. Cast-listen er imponerende; Christian Bale og Steve Carell er blant de mest fremtredende, Ryan Gosling spiller en slags forteller (som ogsÃ¥ er en aktør i det som skjer), og Brad Pitt kommer inn som desillusjonert mentorfigur i en rolle som er sÃ¥ liten at den nesten er for en cameo Ã¥ regne. Filmen er smart, sarkastisk og uærbødig, og den greier (i en liten hÃ¥ndfull scener som bryter eller ignorerer den fjerde veggen) Ã¥ formidle de mest nødvendige økonomiske og «banktekniske» termene pÃ¥ en underholdende og lettfattelig mÃ¥te. Men aller mest greier den Ã¥ fÃ¥ frem inkompetansen, skruppelløsheten og korrupsjonen som var grunnen til at boliglÃ¥nsboblen sprakk – og selv om den ikke bruker mye tid pÃ¥ Ã¥ si noe om hva konsekvensene ble for de millioner av alminnelige folk som ble berørt av sammenbruddet og krisen, sier den akkurat nok til at man ikke glemmer det. Sist, men ikke minst later den aldri som om hovedpersonene er helter. De er kanskje smartere og mindre kriminelle enn mange av de andre, men de profiterer pÃ¥ det korrupte systemet, de ogsÃ¥.

26. Bone Tomahawk. Jeg hadde plukket opp pÃ¥ forhÃ¥nd at dette skulle være en brutal og underholdende western som lÃ¥ og dyttet borti grensen til «horror», og det er den absolutt. Men jeg ble overrasket over hvor smart denne filmen er. De fleste genrefilmer (innen bÃ¥de western og horror) sier ganske mye om tiden og samfunnet de er laget i, og westernfilmer har alltid sagt en god del om hvordan hvite menn forholder seg til verden. I tidligere tider sa filmene gjerne at hvite menn hadde rett til de Ã¥pne omrÃ¥dene vest i USA, og – ikke minst – at de brakte sivilisasjon til villmennene. I vÃ¥r tid er vanligvis tilnærmingen litt mer nyansert, heldigvis. Bone Tomahawk er en særdeles brutal film, med et knippe dyktige skuespillere som fremstiller et knippe typiske personer fra westerntradisjonen, og som bÃ¥de problematiserer deres følelse av Ã¥ ha rett til Ã¥ ta seg til rette og tar grusom hevn over dem. En overfladisk beskrivelse kunne gi inntrykk av at den ligner pÃ¥ en Tarantino-film (kanskje spesielt Hateful Eight, som har mye til felles med en westernfilm), men tonen er ganske annerledes; volden er riktignok veldig eksplisitt brutal og tidvis ekstrem, men filmen dveler ikke ved voldssekvensene, og de mange humoristiske sidesamtalene i filmen er aldri flashy eller teatralske, slik de alltid er hos Tarantino. Kurt Russell er en personifisert naturkraft som den barske, stødige sheriffen; Patrick Wilson fra Fargo er sympatisk cowboy med brukket ben, Richard Jenkins er fantastisk som ikke veldig smart, men veldig lojal (og pratsom) deputy, og Matthew Fox (mest kjent fra Lost) er jÃ¥lete veteran fra krigen mot indianerne som har fÃ¥ skrupler og tenker svært høyt om seg selv. Kan absolutt anbefales, dersom man har mage for eksplisitt vold og ubehagelige horrorelementer.

Mars:

27. Carol. Det slo meg i etterkant at det hadde gÃ¥tt an Ã¥ beskrive denne filmen sÃ¥ man nesten kunne ta den for Ã¥ være Brooklyn. De har klare, overfladiske trekk til felles: En ung, kvinnelig protagonist jobber i et magasin i New York tidlig pÃ¥ 1950-tallet, men har ambisjoner om en mer utfordrende karriere, og blir involvert i et trekantdrama som utfordrer bÃ¥de fremtidsutsiktene og identiteten hennes. Tematikken – kjærlighetsforhold mellom kvinner – er adskillig skarpere og mer utfordrende i Carol, men aller mest er det selve filmen som er annerledes. Tittelrollen, Carol, spilt av en fantastisk Cate Blanchett, er slÃ¥ende vakker, sofistikert, ukonvensjonell og drømmeaktig forførende – og akkurat de samme ordene kan man bruke om filmen. Dynamikken mellom den sofistikerte overklassekvinnen og den mye yngre butikkassistenten (spilt av Rooney Mara) er adskillig mer kompleks enn den ser ut til pÃ¥ overflaten; Carol har slett ikke sÃ¥ full kontroll over tilværelsen sin som det først kan virke som, og Therese er, selv om hun er ung og uerfaren og ikke sier sÃ¥ mye, en uhyre intelligent og klarsynt ung kvinne. (Det er talende og overbevisende at det er gjennom fotografi hun uttrykker seg best.) Historien er bÃ¥de gripende og vond, men aller mest er filmen intelligent, subtil og vakkert filmet.

28. Hail, Caesar! En ny Coen-film er alltid en begivenhet, og denne ville jeg antagelig ha sett bare pÃ¥ grunnlag av cast-listen, selv uten Ã¥ ha sett trailerne. Det er et under at ikke flere har oppdaget George Clooneys komiske talent, og nÃ¥r resten av listen inneholder navn som Scarlett Johanssen, Tilda Swinton og Ralph Fiennes, og dessuten Josh Brolin i hovedrollen, skjønner man at dette kommer til Ã¥ bli bra. Filmen er ekstremt underholdende, ikke minst pÃ¥ grunn av en rekke scener fra typiske 50-tallsfilmer som dels er hyllester og dels kjærlige parodier pÃ¥ genrene. Den aller beste er en fantastisk koreografert dansescene med marinegaster (der de homoerotiske innuendoene bare eskalerer underveis), men bÃ¥de den Esther Williams-inspirerte bassengsekvensen og den romantiske «cowboy spiller gitar under fullmÃ¥nen»-scenen ga meg lyst til Ã¥ se den (fiktive) filmen de er en del av. Historien om den kommunistiske studiegruppen er fantastisk morsomt gjennomført, men har jo en klart alvorlig og sørgelig historisk klangbunn. Subplottet til Channing Tatum er det som er aller morsomst (og best filmet), men den aller morsomste enkeltscenen i filmen er en teologisk diskusjon mellom fire religiøse ledere om fremstillingen av Jesus i «tittelfilmen» Hail, Caesar. Som forventet hos Coen-brødrene er det den jødiske rabbien som fÃ¥r de beste replikkene her. Sett under ett er filmen omtrent like komplisert som The Big Lebowski, og dessuten like grunnleggende tøysete. (Og om den nÃ¥ ikke er fullt sÃ¥ morsom, sÃ¥ sier ikke det stort, for det er det ikke mange filmer i verden som er.) Jeg gleder meg allerede til Ã¥ se den igjen. (Og trettenÃ¥ringen var godt fornøyd med sitt første møte med en Coen-film!)

… Lang pause i listeføringen; resten av posten er under arbeid (og nummereringsrekkefølgen er neppe riktig).

April – juli:

29. The Americans (sesong 4). Denne serien blir bare bedre og bedre. Det som i begynnelsen sÃ¥ ut som en ren underholdningsserie om overdrevent kompetente superspioner, har blitt en av de beste og mest spennende og gripende dramaseriene pÃ¥ TV. Jeg var bekymret, da sesong 3 var over, for om dette skulle bli sesongen der serieskaperne bikket over til parodisk, men den gang ei – i stedet har de dratt til enda flere omdreininger pÃ¥ temaene tillit, lojalitet, familie, identitet, kjærlighet og hva (og hvem) man velger Ã¥ tro pÃ¥. Og sÃ¥ er det fremdeles grøssende brutalt innimellom, bÃ¥de fysisk og emosjonelt, og jeg opplever, som jeg gjorde i Breaking Bad, at jeg empatiserer med og til og med nesten heier pÃ¥ nesten alle etter hvert – selv de som stÃ¥r som diametrale motsetninger i den kalde krigen.

30. Game of Thrones (sesong 6). Njah. Jeg synes serien har mistet grepet i økende grad etter hvert, og ett av problemene – i tillegg til at bokserien er for lang og omfattende – tror jeg er at serieskaperne mangler Martins relativt pÃ¥litelige magefølelse nÃ¥r det gjelder hva som er greit Ã¥ gjøre og hva som er Ã¥ gÃ¥ for langt i rene sjokkeffekter og brutalitet. Jeg synes historien tok seg opp mot slutten av sesongen, og jeg er fremdeles spent pÃ¥ hvordan de har tenkt Ã¥ samle trÃ¥dene og avslutte det hele, men jeg klarer ikke helt Ã¥ bry meg om de fleste av dem lenger. Unntatt Tyrion, da.

31. Better Call Saul (sesong 2). Å, Jimmy! Hvem skulle trodd at en tilsynelatende humoristisk spin-off-serie om Breaking Bads criminal lawyer skulle bli så hjerteskjærende? Det er umulig å ikke elske Jimmy, samtidig som det er umulig å ikke ha lyst til å riste ham i nesten hver eneste episode og si nei, nei, Jimmy, ikke gjør det! Det kommer ikke til å gå bra! Og det er umulig å ikke avsky Chuck, samtidig som det er umulig å ikke innse at han har jo rett i nesten absolutt alt han sier om Jimmy. Parallellhistorien med Mike har vært mer parallell enn den var i sesong 1, og vi vet jo alle omtrent hvor både Jimmy og Mike var i livet sitt og karrieren sin da BB startet. Det er ingenting som tyder på at Vince Gilligan er mindre av et geni enn jeg syntes etter BB, men heller ingenting som tyder på at han har blitt noe snillere mot publikum, eller mot rollefigurene sine, enn han var da.

32. Archer (sesong 7). Det er godt vi har i alle fall én serie som jeg aldri blir lei meg eller rystet av! Dette er fremdeles veldig morsomt, og personene i serien er favorittene mine, alle sammen. Jeg håper de slutter før det opphører å være morsomt, men jeg håper også at de ikke slutter riktig enda.

33. Singin’ In the Rain. Vi ble inspirert til Ã¥ se denne etter Ã¥ ha sett Hail, Caesar. Og den er jo kjempebra – veldig sjarmerende og veldig morsom. Nesten utrolig at ingen av oss hadde sett den før.

34. Captain America: Civil War. Jeg likte den, jeg. Jeg fant færre ting å utsette på denne enn på Age of Ultron, og jeg synes den sentrale konflikten var ganske troverdig innenfor filmuniverset; den gjorde god bruk av både Steves dårlige samvittighet overfor Bucky og Tonys mange demoner, både knyttet til alle ofrene etter hans virksomhet (som våpenprodusent og som Avenger) og til tapet av foreldrene, særlig moren. Jeg likte at konflikten var reell og etter hvert også personlig, uten at Avengerne på noe tidspunkt egentlig ble hverandres fiender. Det var stas å se Ant-Man komme inn i folden også (og være så starstruck!). Men aller mest likte jeg Spider-Man, som var aldeles strålende fremstilt.

35. The Neon Demon . Meh. Jeg var veldig begeistret for Drive for noen Ã¥r siden, selv om jeg delvis kunne forstÃ¥ at en del seere syntes den var kjedelig, totalt grunn og meningsløst brutal. NÃ¥ forstÃ¥r jeg det enda bedre, da jeg vil bruke akkurat de samme ordene om Refns nyeste film. For meg ble dette ikke bare «stil over innhold», men utilstrekkelig stil og usammenhengende innhold. De groteske delene av filmen plagde meg ikke nevneverdig (men det er verdt Ã¥ nevne dem for Ã¥ advare potensielle seere som ikke takler groteske scener), men jeg synes ikke de gjorde noe konstruktivt heller. Synd, for det ser ut som om det kunne vært en stilig film og en slags moderne, brutal fabel inni der et sted.

36. The Matrix. Den mest nyskapende og medrivende scifi-actionfilmen fra 90-tallet er fremdeles verdt Ã¥ se, bÃ¥de som et kapittel i historien om «historier der maskinene blir bevisste» og som stilstudie. Den er mer gritty og brutal enn det meste August har sett, men vi mener det gikk bra – og det er jo definitivt en film man bør ha sett dersom man er det minste interessert i genren. «I know kung fu!» er jo dessuten en av de beste replikkene Keanu Reeves noen gang har ytret.

37. Airplane! En av de første amerikanske crazy-komediene fra 1980-tallet, og det som aller mest slÃ¥r en moderne seer, er antagelig hvor utrolig lang tid det tar før den faktiske komedien kommer i gang. Oppstarts- og bakgrunnshistorien tar opp uforholdsmessig mye av filmen, og parodiene pÃ¥ tidstypiske filmklisjeer faller litt gjennom for en tenÃ¥ring fra dette Ã¥rtusenet. Men nÃ¥r de morsomme scenene omsider kommer, veier de jo mer enn opp for dette, da. BÃ¥de autopiloten og det stadig gjentagende poenget med «What is it?» («It’s a big building with patients, but that’s not important right now!») slo absolutt an. Og vi ser frem til Ã¥ etter hvert se bÃ¥de Top Secret og Naked Gun-serien, som kom i samme DVD-boks.

38. The Vvitch. Veldig vellaget, effektiv og dyster horrorfilm som foregår i New England tidlig på 1600-tallet og er sentrert om en liten familie som har forlatt den puritanske bosettingen sin på grunn av religiøse uenigheter og bosatt seg på et isolert sted, i utkanten av en mildest talt skummel skog.

39. Midnight Special. Original og intens film om en ung gutt med spesielle krefter og foreldrene hans, som ikke forstår ham, men som gjør sitt ytterste for å hjelpe og beskytte ham. Historien har mye til felles med mange andre filmer om aliens, superkrefter og andre fenomener som både myndigheter og private aktører forsøker å kontrollere eller forstå, men genrekonvensjoner og klisjeer kommer aldri i veien for det som til syvende og sist er en gripende historie om to foreldre og en sønn.

40. The Lobster. Den merkeligste filmen jeg har sett på veldig lenge. En slags absurd tragikomedie i en absurd-dystopisk verden, der kravet om å være i et romantisk parforhold er så urokkelig at man blir sendt på tvangs-kurtiseringsleir dersom man opplever et brudd eller at partneren dør, og der individer som likevel ikke greier å finne en partner i løpet av halvannen måned, blir transformert til et valgfritt dyr (derav tittelen). Colin Farrell er overraskende overbevisende som hovedpersonen David, som ikke er utpreget sympatisk eller heroisk, men som likevel er virkelig nok til at vi får sympati med ham. Humoren, som man ofte kan lure på om egentlig er ment som humor, er, som man kan tenke seg, ganske ukonvensjonell og absurd, men her er det også underliggende, interessante temaer om krav til konformitet (spesielt når det gjelder det romantiske området og hva det er ment å omfatte) og mangel på privatliv som det er mulig å kjenne igjen, kanskje særlig fra sosiale medier.

41. The Terminator. Dagens tenÃ¥ringer er ikke som vi var. Denne filmen ble klippet for Ã¥ i det hele tatt bli vist pÃ¥ norske kinoer, og den gangen med 18-Ã¥rsgrense. I dag opplever jeg det som helt uproblematisk Ã¥ vise den til en marginalt filmvant 13–14-Ã¥ring. Vel er den bÃ¥de spennende og brutal, men slett ikke i overkant, og den er sÃ¥pass kanonisk at August allerede kjente igjen flere av scenene (og sitatene) fra før. Tematikken med maskiner som blir bevisste og dermed en trussel var dessuten velkjent fra tidligere (blant annet fra Ex Machina, som han nylig sÃ¥ pÃ¥ skolen, dessuten fra The Matrix), og vi syntes det var greit Ã¥ fÃ¥ denne versjonen ogsÃ¥. Dessuten er jo tidsreiseparadokser noe vi alle setter pris pÃ¥.

42. Zootopia. Herlig sjarmerende animasjonsfilm med fantastisk persongalleri, visuelt overdÃ¥dige bylandskap og en nydelig, genreriktig historie om «nyansatt politibetjent kjemper mot fordommer og trangsynthet for Ã¥ løse en nedprioritert sak som viser seg Ã¥ ha politiske undertoner, og blir kjent med flere halvsnuskede elementer underveis» som aldri blir moraliserende, men som likevel har en svært solid moral i bunnen. En av de tingene jeg liker veldig godt med filmen, pÃ¥ et overordnet plan, er at den, i stedet for Ã¥ si at «egentlig er vi alle like», eller «mangfold er kjempefint og uproblematisk» sier at «egentlig er vi alle forskjellige, men selv om ulikhetene kan føre til utfordringer, er alle likevel verdifulle pÃ¥ hver sin mÃ¥te». Dessuten er den kjempemorsom, sjarmerende og rørende.

43. The Clouds of Sils Maria. Eksepsjonelt vellaget og velspilt film om kunst og aldring, som dreier seg rundt og forholdet mellom en feiret skuespiller (spilt av en strålende Juliette Binochet) og hennes unge assistent (spilt av en like strålende Kristen Stewart), i tillegg til forholdet hennes til sin egen karriere og til det faktum at hun begynner å nærme seg middelaldrende.

44. The Final Girls. Horror-pastisj som ligner en krysning mellom Scream og Wet Hot American Summer – men med en del mer genuin følelse enn begge disse. Samtidig er den kanskje ikke fullt sÃ¥ bra, selv om ideen om Ã¥ snu rundt pÃ¥ horrorklisjeer ved Ã¥ la en gjeng fans havne inne i filmen og kommentere (og pÃ¥virke) den er morsom.

45. Ocean’s Eleven. En av mine favoritt-bagatell-filmer; utrolig elegant skrudd sammen og med en fabelaktig sjarmerende gjeng hovedrolleinnehavere – man kan virkelig ane hvor gøy de hadde det mens de spilte inn denne filmen! Den ukuelig sta og irriterte Matt Damon er nesten favoritten min, selv om det er umulig Ã¥ ikke la seg sjarmere av Brad Pitt og George Clooney, som nærmest kommuniserer telepatisk (antagelig gjennom den felles karismaen sin), og sÃ¥ synes jeg jo de to mormonske, evig kranglende brødrene er supermorsomme, da. Det eneste som irriterer er hvordan Julia Roberts’ rollefigur knapt har annen funksjon enn Ã¥ være et bein som to hunder krangler om. Hadde det kostet deg sÃ¥ mye Ã¥ gi henne en liten, egen agenda, Steven Soderbergh?

46. The Sting. Det er jo fint Ã¥ se hvor Ocean-genren startet, da! Dette er en elegant og ekstremt underholdende heist-film, bare datert nÃ¥r det gjelder hvor utrolig lang tid det tar før den «starter». Jeg kan vanskelig komme pÃ¥ noen som er kjekkere enn Paul Newman i denne filmen, eller et par hovedrolleinnehavere som har bedre kjemi enn han og Robert Redford. (Vi mÃ¥ nok se Butch Cassidy and the Sundance Kid ogsÃ¥ snart.)

47. Amadeus. Jeg er ganske sikker pÃ¥ at jeg ikke hadde sett den siden jeg var tenÃ¥ring og sÃ¥ den pÃ¥ kino – og jeg husket sÃ¥ Ã¥ si hver eneste scene etter hvert som de dukket opp. Dette er fremdeles en storslagen fremstilling av misunnelse og av det morderiske raseriet som kan følge av erkjennelsen av at man aldri kommer til Ã¥ bli god nok, samtidig som presentasjonen av Mozart selv er bÃ¥de underholdende og gripende. Den eneste forskjellen jeg la merke til, i forhold til opplevelsen for tretti Ã¥r siden, er at Salieri er enda mer utilgivende overfor geniet Mozart enn det jeg fikk med meg den gangen.

48. The Nice Guys. Innimellom kommer man på at Russel Crowe kan være en riktig kapabel skuespiller, og Ryan Gosling har jeg jo nesten alltid likt. Dette er en veldig underholdende gangster-buddy-film, med et skråblikk på hele genren og et litt atypisk hendelsesforløp. (Men kritikerne som sier at dette likevel ikke er like bra som Shane Blacks tidligere, smårare, underholdende krim-buddy-film med odde kompanjonger, Kiss Kiss Bang Bang, har jo rett, da. Nå fikk jeg lyst til å se den igjen.)

49. Ghostbusters. Kjempemorsom! Veldig kule hovedpersoner (og Chris Hemsworth viser hvor morsom han kan være som totalt idiotisk sekretær) som er supersmarte uten å være superhelter, og kjempesjarmerende uten å være pyntedukker, og skikkelig kule alle sammen. Artig og vellykket ny versjon av den høyt elskede åttitallsklassikeren, med mange cameos og småsitater fra originalen, men uten at den blir en ren remake. Jeg håper den er kommersielt vellykket nok til at det blir enda en film, for jeg kunne virkelig tenke meg å se gjengen igjen. Særlig Holzmann. <3

50. Stranger Things (sesong 1). Løp og se! Virkelig medrivende 80-tallspastisj, med ekkoer og direkte sitater fra E.T., Alien, Stand By Me, The X-Files, ymse Stephen King og Close Encounters, samt nyere ting som The Iron Giant, Under the Skin og for den del Låt den rätte komma in. Spenningsserie som balanserer mot klassisk skrekkfilm (men aldri ble for skummel for 13-åringen), og som har fantastiske unge skuespillere (i tillegg til en kjempesolid Winona Ryder!) i de sentrale rollene. Jeg elsker den, og vakler mellom å håpe at det blir en sesong 2 som en direkte etterfølger, og å håpe at serieskaperne i stedet lager en sesong 2 med helt nye folk et helt annet sted. Uansett er jeg sikker på at flere av de aller yngste hovedrolleinnehaverne er folk vi kommer til å høre mer fra de kommende årene.

51. Preacher (sesong 1). Jeg var i sin tid veldig begeistret for Garth Ennis’ over-the-top voldelige, uærbødige, hylende morsomme og sporadisk til og med gripende tegneserie om den hardtslÃ¥ende texanske «predikanten» Jesse Custer, hans irske vampyrkompis Cassidy og en lang rekke fantastiske bipersoner. Det har alltid vært morsomt Ã¥ fable om hvem som burde spille hvem i en eventuell filmatisering, og jeg har alltid vært skeptisk til en faktisk filmatisering av historien. Og den foreliggende TV-serien er da heller ikke helt vellykket, selv om det hele ser veldig bra ut. Joda, det er masse Ã¥ like her. Ruth Negga fremstiller Tulip som noe ganske annet, og langt mer interessant, enn det hun fikk være i grunnteksten, og en fabelaktig Joseph Gilgun gjør Cassidy til det komiske høydepunktet (som han var i tegneserien), men noe mer overraskende blir han gradvis til hjertet i serien ogsÃ¥. Mye fordi Dominic Coopers Jesse er sÃ¥ emosjonelt utilgjengelig i mesteparten av denne sesongen at det er vanskelig Ã¥ fÃ¥ noe forhold til ham. NÃ¥r man omsider fÃ¥r det, er han klart bÃ¥de solid og sjarmerende nok, og det er mulig at sesong 2 kommer til Ã¥ ha mer fremoverdriv – i sÃ¥ fall stemmer det kanskje, som jeg leste et sted, at denne første sesongen er verdens lengste prolog! Jeg hÃ¥per i alle fall at serien greier Ã¥ bli morsommere enn den har vært hittil. SÃ¥ dyster og brutal som den er, er den nødt til Ã¥ balansere dette med store mengder upassende humor.

52. Steven Universe (sesong 1). Ã…h, fantastisk! Dette ser ut som en bagatellmessig, smÃ¥absurd, lett japansk tegnefilmserie, og det er den forsÃ¥vidt ogsÃ¥ – bortsett fra det med bagatellmessig. Den er virkelig morsom, og kjempesjarmerende, med nydelige personer og en historie som vokser frem etter hvert, samtidig som alle de smÃ¥ enkeltstÃ¥ende episodene gir praktfullt ukonvensjonelle og ganske rørende smÃ¥ historier som illustrerer (hvis man er i analytisk modus) temaer som familie, kjønnsstereotypier, utilstrekkelighet, sorg, kjærlighet og vennskap (og andre typer forhold), det Ã¥ være annerledes, utradisjonelle familier, det Ã¥ være foreldre, og fremfor alt det Ã¥ være barn. Men aller mest er serien veldig bra. Og morsom. Og trettenÃ¥ringen elsker den.

52. Mary Poppins. En klassiker fra 1964 som jeg hadde vage, bortimot førti Ã¥r gamle minner om, og som stÃ¥r seg aldeles utmerket. Julie Andrews er glitrende som tittelrollens bestemte, men lett anarkistiske super-nannyen (og trettenÃ¥ringen og jeg var skjønt enige, i ettertid, om at hun nok ganske sikkert er en time lady). Familien Banks, som hun kommer susende inn i – eller rettere sagtsvevende ned i – kan absolutt trenge hjelpen hennes, bÃ¥de den ekstremt firkantede bankarbeidende faren og den kjærlige, men ytterst fraværende suffragette-moren, og ikke minst de to forholdsvis oversette barna, som fÃ¥r et hardt etterlengtet innslag av eventyr, magi og moro inn i livene sine. Dansesekvensene er vel litt i lengste laget for et moderne publikum, men Dick van Dyke er ustoppelig sjarmerende som den dansende feieren Bert, og det hjelper jo. Og med et voksent blikk er det vel ganske Ã¥penbart at det er herr Banks som er den egentlige hovedpersonen – det er han som aller mest trenger Marys (og Berts) hjelp, og det er han som gÃ¥r gjennom den mest Ã¥penbare utviklingen i filmen. Alt i alt en bÃ¥de underholdende og rørende film for alle aldersgrupper. Practically perfect in every way!

53. Love & Friendship. Veldig underholdende filmatisering av et av Jane Austens ungdomsverker, brevromanen Lady Susan. Hovedpersonen, lady Susan selv, er en nyslått enke nesten helt uten skrupler og med enorme manipuleringsevner, og blir spilt av Kate Beckinsale, som ser ut til å storkose seg i rollen. Historien er grunnere og mer infam enn de mer kjente Austen-romanene, men kanskje desto morsommere. Og om man skal løfte blikket litt fra å fryde seg over intrigemakeriet og de narraktige bipersonene, så er det jo en klo eller to å spore i fremstillingen av hva som kan skje med en lynende intelligent og ambisiøs person som ikke har muligheter til å bruke evnene sine til noe matnyttig eller viktig. En bagatellmessig, men veldig vellaget og morsom film.

54. The Assassin. Kinesisk film med handling lagt til rundt år 700, med et bakteppe av (for oss) helt ukjente og relativt uforståelige politiske manøvreringer i en liten provins som bare har vært selvstendig fra keiserriket i en drøy mannsalder. En eksepsjonelt langsom og dvelende film sentrert rundt en ung, leiemordertrent kvinne som kommer tilbake til hjembyen sin og forsøker å manøvrere mellom sine ulike lojaliteter. Filmen er utrolig vakker; nesten hver eneste scene (eller tablå) kunne vært et maleri, men stillstanden ble nesten i meste laget, og det var litt vanskelig å forstå hvem alle de ulike personene var, siden det var så lite dialog å identifisere dem med.

55. Assault on Precinct 13. En av John Carpenters tidligste filmer, fra 1976. Den er til dels en moderne gjenfortelling av Rio Bravo, men er (av budsjetthensyn, visstnok) lagt til Los Angeles’ indre by, og filmatiseringen og fremstillingen av skurkene/fienden er aller mest basert pÃ¥ George Romeros genredefinerende zombiefilm Night of the Living Dead fra 1968. Man kan vel ikke kalle dette en bra film, akkurat, men den er absolutt underholdende, med sine stiliserte, typebaserte hovedpersoner, noir-hardkokte dialog og sporadisk nesten sjokkerende voldsbruk. Selve handlingen i filmen er temmelig tynn og lite sammenhengende, men den er der bare for Ã¥ danne bakteppe og sette opp situasjoner som hovedpersonene skal forholde seg til, sÃ¥ det er i grunnen greit. Og det blir kanskje feil Ã¥ si at filmen er pakket full av actionfilmklisjeer, siden den nok har vært en viktig medvirkning til Ã¥ skape disse klisjeene. Musikken til John Carpenter (som var hovedgrunn til at vi valgte Ã¥ se filmen nÃ¥; vi skal pÃ¥ konsert med Carpenter selv i neste uke) er karakteristisk og var den gangen ganske nyskapende, og er klart med pÃ¥ Ã¥ skape den klaustrofobiske og veldig «moderne»/«urbane» stemningen i filmen.

56. Halloween. Horrorklassikeren fra 1978 er en av John Carpenters aller mest kjente filmer, og den filmen som gjorde Jamie Lee Curtis kjent. NÃ¥ ser den ut som en nesten komisk klisjefylt historie, men man mÃ¥ huske at filmen introduserte mange av disse klisjeene selv. I likhet med Assault on Precinct 13 er selve hovedhistorien ganske tynt konstruert (prologen gir forsÃ¥vidt en ganske interessant introduksjon til Michael Myers, men ingenting senere i filmen følger opp dette, og han er et veldig “tomt” monster), men bÃ¥de settingen og enkeltscenene er effektivt realistiske, og antagelig veldig lette Ã¥ kjenne seg igjen i for tenÃ¥ringer pÃ¥ 1970-tallet, som jeg antar var hovedmÃ¥lgruppen for filmen. (For øvrig var det veldig morsomt Ã¥ merke seg hvor utrolig mye fjorÃ¥rets It Follows ligner pÃ¥ Halloween – ikke bare er settingen og deler av handlingen klart inspirert av den, men mange av scenene er visuelt nesten identiske.) Mye av skrekkfilm i denne genren baserer seg pÃ¥ ideen om at «sex dreper», men i Halloween er det lite som tyder pÃ¥ filmen/filmskaperen selv er misogynistisk eller seksualfiendtlig (selv om Michael Myers selvsagt er begge deler). TenÃ¥ringene er fremstilt ganske sympatiske og realistiske, og særlig Jamie Lee Curtis spiller veldig bra.

57. The Fog. Nok en horrorfilm fra Carpenter – denne gangen en spøkelseshistorie, sÃ¥ altsÃ¥ med mye mer overnaturlig preg enn i Halloween, men ogsÃ¥ her er det fortiden som kommer tilbake for Ã¥ dels straffe nÃ¥tiden og dels gjenta volden som har skjedd tidligere. Handlingen henger ikke sÃ¥ godt sammen her, og selve horrorhistorien er mindre stram; det er lett Ã¥ lage billige poenger ut av at tittelen antyder noe som er vagt og ikke sÃ¥ veldig hÃ¥ndfast. PÃ¥ den annen side ser filmen veldig flott ut, med praktfulle naturbilder og mange scener med fantastisk utsikt fra fyrtÃ¥rnet over den lille byen, og mye fin og urovekkende filming av tÃ¥ke som nærmer seg. Jeg synes dessuten spøkelsene/monstrene, og de bitene vi fÃ¥r av deres faktiske historie (via den fordrukne presten), er veldig effektive, og sÃ¥ likte jeg hvordan filmen viser at den ganske idylliske lille byen hviler pÃ¥ en horribel historie, som sÃ¥ mye av USA (og Vesten generelt).

58. Big Trouble in Little China. Vi fortsetter med John Carpenter igjen, nå halvveis ute på 1980-tallet. Ordentlig tøysete, men morsom actionfilm, med Kurt Russell i hovedrollen som ekstremt amerikansk lastebilsjåfør-tøffing med alle de morsomste replikkene i filmen. (Han er aller best når han spiller stor og dum, noe han er virkelig flink til!) Den kinesiske kompisen, Wang Chi (spilt av Dennis Dun) er også morsom, og har mer historie og personlighet enn bare å være den lille, orientalske sidekicken. Kampscenene, med enorme mengder parodisk ninjaaktige kinesiske gjengmedlemmer, blir langtrukne for min smak, men filmen som helhet er absolutt underholdende. Til og med Kim Cattrall gjør en bortimot hederlig innsats.

59. Hunt for the Wilderpeople. Superunderholdende, uærbødig og sjarmerende newzealandsk eventyrfilm; en morsom variant av den typiske buddymovien om to outsidere som ender opp i felles trøbbel. Filmskaperen, Taka Waiti, stod også bak den hysterisk morsomme vampyrparodien What We Do in the Shadows, men de to filmene har ikke stort til felles ut over at begge foregår i New Zealand.

60. Westworld. Michael Crichtons drama fra 1973 utspiller seg i en fornøyelsespark med western-tema befolket med ekstremt livaktige roboter, der man kan leve ut alle actionpregede (eller umoralske) westernfantasier man måtte ha. I likhet med i Jurassic Park fremheves det flere ganger at alt er helt trygt og ingenting kan gå galt, og i likhet med i Jurassic Park viser dette seg å være veldig, veldig feil. Jeg tror kanskje ikke Michael Crichton liker fornøyelsesparker. jeg. Filmen er ganske datert og egentlig ikke så veldig spennende, men Yul Brunner er kul som ustoppelig, Terminatorlignende revolvermann-robot, da.

61. Westworld (sesong 1). Løst basert på Michael Crichton-filmen, men med mye større scope og langt mer interessant tematikk. Jeg likte den ekstremt godt gjennom nesten hele sesongen, men selv om jeg egentlig likte slutten også, mistet jeg en god del av den emosjonelle tilknytningen til serien og personene i løpet av de siste episodene. Men jeg har fremdeles troen på Nolan og er spent på hva han skal bruke sesong to til.

62. Don’t Breathe. Temmelig effektiv og klaustrofobisk horror-/dramafilm som sklir litt for langt ut i ick-territorium i siste akt, men jevnt over er veldig godt laget.

63. Steven Universe (sesong 3). Fortsetter å være Augusts storfavoritt, og vi er begeistret for den alle sammen. Se ellers omtalen min.

64. Bridesmaids. Forholdsvis forglemmelig komedie, men jeg liker stort sett Melissa McCarthy, og det gjorde jeg her også.

65. Yarden. Dystert, svensk sosialrealistisk drama på Troll i Eske på Cinemateket. Iskalde omgivelser og et ganske iskaldt samfunn, og en distansert, men effektivt rystende historie om klasseforskjeller og sosial dumping, opplevd av en person som hittil har hørt til en beskyttet og selvopptatt nedre middelklasse.

66. Blue Ruin.

67. Fantastic Creatures and Where to Find Them.

68. Arrival.

69. Doctor Strange.

70. Blood Simple.

71. No Man’s Land.

72. Rogue One: A Star Wars Story.

73. Finding Dory.

74. The Return of Doctor Mysterio (Doctor Who Christmas Special)

2015

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene – jeg har knapt sett en sÃ¥ vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en sÃ¥vidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer Ã¥ bli helt, og filmhÃ¥ndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt pÃ¥ Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay – Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved Ã¥ være sÃ¥pass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke pÃ¥ brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker Ã¥ bli utsatt for (og til dels bli tvunget til Ã¥ utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til Ã¥ la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg bÃ¥de hva hun slÃ¥ss mot og hvilke metoder hun er med pÃ¥ Ã¥ bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strÃ¥lende og overbevisende, og med sÃ¥ mange solide skuespillere rundt henne og en sÃ¥pass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter Ã¥ nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dÃ¥rlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende Ã¥ se at det gÃ¥r an Ã¥ lage underholdende, pÃ¥kostede filmer av populære bøker uten Ã¥ gÃ¥ helt pÃ¥ akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen – Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! – men blandet mottagelse hos bÃ¥de bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en sÃ¥ spennende og tilgjengelig film om en sÃ¥ ufortjent lite kjent del av historien. BÃ¥de det historiske og det teknisk-matematiske er, forstÃ¥elig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er pÃ¥ det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men sÃ¥ er det enkeltscener som bÃ¥de sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige pÃ¥ meg, og sÃ¥nt er irriterende. Det er en sÃ¥ fantastisk historie, og med sÃ¥ flotte skuespillere, og det kunne vært sÃ¥ mye bedre uten Ã¥ være “vanskelig”. (Men bÃ¥de min egen tolvÃ¥ring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, sÃ¥ antagelig har min venninne helt rett nÃ¥r hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme.)

7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant Ã¥ oppdage at den er basert pÃ¥ en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke pÃ¥ et publikum som vet hva som kommer til Ã¥ skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært pÃ¥ grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, sÃ¥ enkel og naiv at han nesten faller i bÃ¥sen “tilbakestÃ¥ende”, og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.

8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!

9. Night Moves. Jesse Eisenberg spiller hovedrollen i denne ganske lille indie-filmen, og han er så intenst introvert og virker så utilpass med andre mennesker gjennom hele filmen at det er vanskelig å få tak på hva han er motivert av og hva han prøver å oppnå. Filmen skildrer tre unge, radikale øko-aktivister som har planlagt en stor aksjon, og er effektiv når det gjelder å vise i hvilken (sviktende) grad handlingen er planlagt og gjennomtenkt, både når det gjelder gjennomføringen og hva de tror effekten vil være. Peter Sarsgaard og Dakota Fanning er overbevisende som de to andre hovedpersonene, og det er en krypende og etter hvert ganske ubehagelig spenning i filmen.

10. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Jeg husket ikke sÃ¥ mye av handlingen i denne sjarmerende filmen fra da den var ny, og det var morsomt Ã¥ se den igjen. TolvÃ¥ringen likte ogsÃ¥ bÃ¥de humoren og den intrikate, lett teatralske handlingen – vi er alle glade i filmene til Wes Anderson, og jeg hadde rent glemt hvor mye Jean-Pierre Jeunet har til felles med ham. Jeunet er nok en del mer infam enn Anderson; selv om Amélie er en varm og stort sett snill film, er det fremdeles glimt av noe som grenser til misantropi i mye av humoren. Men mest er det et sjarmerende portrett av en ensom jente med et eksepsjonelt indre liv, som konstruerer sine egne historier og mysterier om menneskene rundt seg, og etter hvert bruker historiene sine til Ã¥ lære seg selv Ã¥ engasjere seg i menneskene i virkeligheten ogsÃ¥.

11. South Pacific. Storslagen Rodgers&Hammerstein-musikal fra 1958 som åpnet Cinematekets 70 mm-festival; vi ville neppe funnet på å se den på TV-en hjemme, den forutsetter i grunnen det store og brede lerretet for å komme til sin rett. Jeg likte den, som film, overraskende mye bedre enn jeg hadde regnet med. Naturligvis er den datert i måten den fremstiller både kvinner (og menn!) og “de innfødte” på, men ser man den i forhold til tiden den var laget i, er den overraskende progressiv. Den viser rasisme mer enn å være rasistisk selv, den viser de urettferdige konsekvensene av rasismen, og den tar til og med eksplisitt opp til diskusjon både rasismen hos de amerikanske soldatene og hjemmesamfunnet som har skapt disse holdningene hos dem. Og den er underholdende og romantisk og har flere flotte dansenummere. (Men den er veldig lang, da.)

12. Nightcrawler. En grøsseskremmende intens Jake Gyllenhaal, med et nesten alien-skummelt blikk i et dødningaktig ansikt, rammet inn av usannsynlig vakker filming i et nattlig LA, kjører rundt pÃ¥ leting etter noe han virkelig er flink til og kan gjøre det stort innen. Rollefiguren Lou veksler mellom Ã¥ snakke som en intenst karismatisk motivasjonstaler og Ã¥ vise glimt av noe iskaldt og uforutsigbart som gjør ham skumlere enn de fleste skurkene jeg har sett pÃ¥ film i det siste. Rene Russo er veldig god som kynisk nyhetssjef pÃ¥ en liten lokal-TV-stasjon pÃ¥ stadig utkikk etter mer sjokkerende nyhetsbilder, men det er Gyllenhaal – og kameramannen! – som gjør dette til en film utenom det vanlige.

13. Doctor Zhivago. Nok en 70mm-klassiker pÃ¥ Cinemateket. Jeg har dessverre ikke lest Pasternak-romanen som filmen bygger pÃ¥, sÃ¥ det er bare en leketeori jeg har, men jeg tror kanskje filmskaper David Lean har hatt i overkant mye respekt for kildematerialet, og at han har forsøkt Ã¥ ta med seg litt for mye fra boken i stedet for Ã¥ fortelle en historie pÃ¥ film. Det er en episk og spennende og gripende historie som blir fortalt, og det er lagt enorme ressurser i Ã¥ fortelle den (og visuelt er den tidvis fantastisk), men filmen engasjerte meg likevel skuffende lite. I motsetning til de to andre Lean-filmene jeg har sett – Lawrence of Arabia og The Bridge over the River Kwai – følte jeg her virkelig hvor lang filmen var. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til Ã¥ engasjere meg som seer. Det er en sympatisk film som har forstÃ¥else for de fleste av personene, bÃ¥de blant borgerskapet og bolsjevikene; veldig mange av enkeltscenene er kjempeflotte, og jeg kjedet meg ikke akkurat, men det er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til Ã¥ bry meg om Ã¥ se igjen.

Februar:

14. What We Do In the Shadows. Skikkelig tøysete mockumentary om vampyrer i et bofellesskap i Wellington. Grunnen til at jeg fant pÃ¥ Ã¥ se den er at Jemaine Clement (fra hysterisk morsomme Flight of the Conchords) er den ene filmskaperen og hovedrolleinnehaveren – han spiller Vlad the Poker (“because I used to poke people with various implements”). Mange gode gags, jeg lo masse, kanskje særlig da “Murray” fra FotC dukket opp som alpha male i en varulvgjeng. August likte den ogsÃ¥ veldig godt da han og faren sÃ¥ den et par dager etter (pÃ¥ min anbefaling).

15. Hugo. Sjarmerende og rørende barnefilm av Martin Scorsese, som fÃ¥r Paris pÃ¥ 1930-tallet til Ã¥ se nesten Narnia-aktig magisk ut. Nydelig filmet og mange flotte skuespillere, og en spennende historie sentrert rundt en foreldreløs gutt og en bitter gammel lekemaker – og med Sacha Baron Cohen i en høyst synlig birolle som iherdig og tilsynelatende hjerteløs stasjonsvakt.

16. Birdman. Michael Keaton har fått velfortjent mye skryt for fremstillingen av en desillusjonert skuespiller (med tidligere kassasuksess som superhelten Birdman) som sliter med både egne demoner, eget ego og egen familie, og med å prøve å snu om på karrieren sin ved å sette opp et seriøst skuespill på Broadway. Edward Norton er strålende som Keatons motstykke (og nesten nemesis), og Emma Stone er fin som aggressiv og sårbar datter. Det hele er flott filmet og både underholdende og spennende, men det er kanskje ikke helt nok substans her til å bære den ganske pompøse tyngden av alt regissør Iñarritu prøver å gjøre.

17. John Wick. En ganske selvhøytidelig og veldig brutal film som minner mer om Hong Kong-film enn amerikansk action, og kanskje det var “feil” forventninger som gjorde at jeg ikke greide Ã¥ svelge den helt. Keanu Reeves er solid nok som überkompetent eks-leiemorder, men jeg syntes grunnlaget for hevntoktet hans er litt for spinkelt (selv om Alfie Allen, imponerende nok, er enda mer uspiselig her enn som Theon Greyjoy). Det er opptil flere morsomme sekvenser, hvis man har mage for ustoppelig dreping av ubegrensede mengder henchmen, men for min del ble det etter hvert kjedelig.

Mars:

18. Big Hero Six. Nydelig, sjarmerende og rørende animasjonsfilm med den mest elskelige roboten siden Iron Giant. Ekte tragedie og mye varme, satt i et praktfullt realisert San Fransokyo.

19. Pride. En sjeldent oppløftende og rørende film, basert på faktiske hendelser. Under gruvestreiken i Wales i 1984 finner en gruppe homofile ut at de ønsker å være solidariske med gruvearbeiderne, gitt at de har en rekke felles fiender i Thatcher-regimet, politiet og Murdoch-eide tabloidaviser, men det er ikke bare enkelt å jobbe frem noe felles mellom to så ulike grupper. Imponerende ærlige og ekte fremstillinger av hoved- og bipersoner på begge sider av kulturkollisjonene som oppstår, og det er en lang rekke steder der filmen kunne ha snublet ut i klisjepreget melodrama, men den gjør det aldri, noe jeg synes er veldig godt gjort. Dessuten er den ordentlig morsom og underholdende. Praktfulle rolletolkninger fra en stjernespekket rolleliste (og å, Bill Nighy!). Jeg ble dessuten enda mer imponert og rørt da jeg googlet etter filmen og oppdaget hvor tett opp til de faktiske hendelsene den faktisk lå.

20. Hamlet. Vi valgte Franco Zeffirellis film fra 1990, med Mel Gibson som historiens mest kjente deprimerte prins, som introduksjon til August før vi tok ham med på Det norske teatrets hakket mer eksperimentelle oppsetning. Og det viste seg å være et godt valg. Der vi eldre og mer filmvante seere så en ganske kjedelig og overtydelig fremstilling, så tolvåringen medrivende drama, et skikkelig skummelt spøkelse, en rekke utsøkte og avanserte vittigheter og en overraskende tragisk og sørgelig slutt. Og som med-seer greide jeg plutselig å se det, jeg også. Mel Gibson er for øvrig en overraskende god Hamlet, og det er flere andre gode her, blant andre Helena Bonham-Carter og Ian Holm som Ophelia og Polonius, samt Glenn Close som en veldig ung og ungdommelig lettsindig Gertrude. Dessuten er jo teksten noe av det beste som noen gang er skrevet.

21. The Darjeeling Limited. Gjensyn med dette fine brødreportrettet fra Wes Anderson – den har holdt seg godt, synes jeg, og som jeg tenkte da jeg sÃ¥ den første gang, er det absolutt et poeng Ã¥ se den pÃ¥ nytt nÃ¥r man allerede kjenner historien. Det gir blant annet mye mer forstÃ¥else for den litt enerverende storebroren Francis (Owen Wilson). Jeg skrev litt om denne da den var ny, og jeg er fremdeles ganske enig med meg selv. Det er en rørende film, som viser pÃ¥ hvor forskjellig vis de tre brødrene har blitt skadeskutt av bÃ¥de farens død og andre ting, og hvor forskjellig de hÃ¥ndterer (eller ikke hÃ¥ndterer) dette – samtidig som den er gjennomgÃ¥ende morsom, og dessuten aldeles nydelig filmet, med vakre og overdÃ¥dige farger.

22. Unbreakable Kimmy Schmidt (sesong 1, 13 episoder). Den mest uslitelig sympatiske hovedpersonen jeg kan huske ̴ ha sett p̴ veldig lenge, i en tidvis hysterisk morsom serie som nesten aldri blir for upassende (noe som er godt gjort, gitt hva som er utgangspunktet for serien!) og aldri ender opp i forenklet sentimentalitet. Og s̴ har den tidenes mest catchy tittell̴t Рog de beste gjesteskuespillerne du kommer til ̴ se i ̴r (jeg lover!).

April:

23. Wargames. Klassikeren fra vår tidlige ungdom (1983) var, imponerende nok, nesten ikke datert i det hele tatt. Spennende og vellaget, med en alltid sympatisk og sjarmerende Matthew Broderick i hovedrollen, og historien fenget også August, som er nesten like gammel som jeg var sist jeg så den. Både tematikken og holdningene var tydelige og fremstod som relevante, selv om den kalde krigen er over for lengst, og det er blant annet morsomt å se denne samtidig som The Americans, som jo foregår bare et par år tidligere. Jeg mistenker at ikke alt vi husker fra 80-tallet er verdt å se igjen, men denne tålte i alle fall gjensynet godt.

24. Spring. Jeg har masse tanker og assosiasjoner etter denne filmen, men sliter med Ã¥ vite hva jeg skal si om den, da det aller beste helt klart er Ã¥ se den uten Ã¥ vite noe som helst om den pÃ¥ forhÃ¥nd. Selv visste jeg ikke annet om den enn at den var klassifisert som “horror”, noe som bÃ¥de er en spoiler og dessuten ganske misvisende. Det er klare horrorelementer i den (mest av Cronenbergsk “body horror”-typen), men det er absolutt ikke det jeg tenker pÃ¥ som en skrekkfilm – blant annet er den ikke skummel i det hele tatt. Jeg vil heller kalle det en kjærlighetsfilm, hvis jeg skal være nødt til Ã¥ velge en genre. Det er en nydelig film, veldig godt laget og veldig godt spilt, og den fremstiller genuine menneskelige følelser (kanskje særlig sorg, ensomhet, angst for nærhet og ønske om kjærlighet) pÃ¥ en overbevisende og til dels veldig fysisk mÃ¥te.

25. Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb. Etter Wargames og det nye “kald krig”-brettspillet vi nettopp anskaffet, fant vi ut at det kunne passe Ã¥ introdusere tolvÃ¥ringen for Stanley Kubricks mesterstykke av en svart komedie, med Peter Sellers i tre av de største rollene. Og det slo til en viss grad an; bÃ¥de spenningen og humoren fant gjenklang (om ikke nødvendigvis all den svarteste satiren), og det er ikke vanskelig Ã¥ forstÃ¥ at ikke engang medskuespillerne klarer Ã¥ holde seg helt alvorlige nÃ¥r Dr. Strangelove (tidligere Doktor Merkwürdigliebe) nesten mÃ¥ gi tapt overfor sin gjenstridige høyre arm. (Jfr. for eksempel rundt 1.56 i dette klippet!)

26. Life of Brian. Det var jo pÃ¥ske, og August elsker jo Monty Python, og sÃ¥ skulle vi besøke en vennefamilie som det viste seg at nettopp hadde sett den, og erfaring tilsier at det alltid er greit at alle ungene har samme nye referanser nÃ¥r de treffes. Og filmen stÃ¥r seg, den. Det er jo den Python-filmen som i størst grad faktisk er en “ordentlig” film; den er mindre anarkistisk og dermed bittelitt kjedeligere, kanskje. Men det er jo sÃ¥ mange gode enkeltscener, og selv om ironiseringen over de resolusjonsglade revolusjonære i Judean People’s Front jo gÃ¥r litt over hodet pÃ¥ tolvÃ¥ringen, var det ikke vanskelig Ã¥ se humoren i dem som prater og prater og prater om at nÃ¥ mÃ¥ vi sørge for litt handling snart! (Lett Ã¥ trekke parallellen til den ordglade Polonius med sin “brevity is the soul of wit” var det ogsÃ¥.) Og ganske mye annet trenger jo ingen forklaring for Ã¥ være morsom. “Found this spoon, Sir!” er en av mine favorittreplikker, og den ble ordløst sitert allerede ved neste middagsbord.

27. Archer (sesong 6). Serien har løftet seg litt etter forrige sesong, og selv om den ikke er helt tilbake i gammel form, er det fortsatt noe av det morsomste jeg vet. Sterling Archer selv har blitt en langt mer sympatisk hovedperson enn man ville trodd var mulig uten å ødelegge serien, men kollegene rundt ham kompenserer med å bli verre og verre. Jeg fryder meg fremdeles over Cheryl, hver gang hun får noe å gjøre, og over Pam og Krieger.

28. Better Call Saul (sesong 1). En spinoff av fantastiske Breaking Bad som i utgangspunktet hørtes ut som en venstrehÃ¥ndsvits – en prequel til BB, sentrert rundt Saul Goodman, det nærmeste serien kom en comic relief-figur? Men det var ingen grunn til Ã¥ miste troen pÃ¥ Vince Gilligan. Better Call Saul har sÃ¥ langt vist seg Ã¥ være en helstøpt, underholdende, tidvis brutal og genuint hjerteskjærende serie som jeg til og med tror stÃ¥r utmerket pÃ¥ egne ben, selv om det er en egen glede (og gru!) Ã¥ kjenne den senere historien og vite hvor hovedpersonen(e) er pÃ¥ vei. Bob Odenkirk er fantastisk som den nesten ukuelige Jimmy, og det er praktfullt Ã¥ se igjen Jonathan Banks som vÃ¥r favoritt-henchman, tvers gjennom kompetente og stoiske Mike Ehrmantraut. Det skal visst komme en sesong 2 neste Ã¥r, og det ser vi frem til!

29. It Follows. Horrorgenren er ikke bare ikke død, de siste Ã¥rene har den vært full av nyskapende film! Det er ytterst sjelden jeg blir faktisk skremt av en film (fjorÃ¥rets The Babadook er et hederlig unntak), selv om jeg ofte kan karakterisere dem som skumle. Jeg tenker ofte pÃ¥ hvor mye mer effektive slike filmer ville vært hvis man kom til dem helt uten forutinntatthet – men om ingen hadde fortalt oss at It Follows var en skikkelig god skrekkfilm, ville vi antagelig ikke sett den, og det ville jo ikke gjort opplevelsen noe bedre! SÃ¥ man fÃ¥r heller leve med at forventningene ofte svekker bÃ¥de filmen og den øyeblikkelige opplevelsen av dem, og glede seg over hvor god og urovekkende denne filmen er, der den griper tak i gamle skrekkfilmkonvensjoner om øde hytter og forfalne hus og Ikke GÃ¥ Inn Der, og “har du sex, sÃ¥ dør du!”, og vrir og vrenger pÃ¥ disse sÃ¥ de plutselig gir noe annet og langt mer relevant til publikum. Det er ikke tenÃ¥ringssex filmen advarer mot, som sÃ¥ mange av 70- og 80-tallsfilmene; snarere skremmer den oss ved Ã¥ vise, brutalt og ubønnhørlig, hvordan tap av uskyld er en skade du aldri kan gjøre ugjort, bare føre videre til andre. TenÃ¥ringene i filmen lever i skakkjørte familier i utkanten av et Detroit som faller sammen, midt i en brutal verden som har gitt dem kynisme, dyster litteratur og Weltschmertz i vuggegave, men likevel lyser de av en form for uskyld som det er smertefullt brutalt Ã¥ se dem bli frarøvet. Og har man først stirret den eksistensielle angsten i hvitøyet, forsvinner den aldri helt igjen.

30. Justified (sesong 6). En av mine absolutte favorittserier fra de siste årene er sluttført, og hevet seg enda litt mer ved å greie å avslutte på ordentlig og solid vis. Jeg kommer til å savne serien og personene; det er ikke så mange serier som er så underholdende, men som samtidig (nesten) aldri slakker av på kvaliteten eller dramaet. Snufs.

31. The Americans (sesong 3). Fokuset endrer seg igjen i denne tredje sesongen om Philip og Elisabeth; denne gangen er forholdet til barna (særlig Paige) noe av det mest sentrale, og dermed er vi over på et område der ingen av dem er villige til å kompromisse med det de selv mener er riktig, eller å underordne seg det den andre (eller noen andre) bestemmer. De første to tredjedelene av sesongen er kanskje det beste serien har vært, men til tross for at det fortsetter å være ubehagelig troverdig (gitt premisset), med stadig mer som står på spill, er jeg ikke helt sikker på hva jeg synes om sesongavslutningen. Serieskaperne har imidlertid imponert meg flere ganger tidligere, og jeg har tillit til at neste sesong skal klare å samle det som må samles for å gå videre. (Og jeg er stadig imponert over hvor sympatisk det er mulig å gjøre to så gjennom-brutale massemordere!)

Mai:

32. Avengers: Age of Ultron. Ikke like god som den forrige Avengers-filmen – det viser seg at det kan bli for mange superhelter i en film, og selv om effektene er gode og actionsekvensene er spennende, er det karakterutvikling, dialog og relasjoner Joss Whedon er aller best pÃ¥, og det blir det ikke helt tid nok til her. De beste bitene er, symptomatisk nok, noen av de roligste. (Som en sekvens i baren i Stark Tower sentrert rundt Mjolnir!) Dessuten er jeg slett ikke glad for at Whedon velger Ã¥ parkere Black Widow sÃ¥pass mye pÃ¥ sidelinjen som han gjør her. Marvel Cinematic Universe er nok av en gutteklubb som det er om man ikke skal underbruke den kuleste av alle Avengers – spesielt i en film der Pepper Potts og Jane Foster ikke engang fÃ¥r være med. Whedon er kjent og respektert for Ã¥ ha sterke og sentrale kvinner med i filmene sine, men dette er ikke et rykte man fÃ¥r én gang for alle, og sÃ¥ kan flyte pÃ¥ resten av karrieren. Jeg forventer skjerpings til neste gang.

33. Mad Men (sesong 7). En av de beste, mest solide og langsomste amerikanske TV-seriene fra dette Ã¥rhundret førte Don Drapers historie frem til 1970 og forlot ham der. Det har vært en spesiell reise Ã¥ være med pÃ¥, blant annet fordi dette aldri har vært en serie der hovedfokuset har vært pÃ¥ “hvordan det gÃ¥r”, men der i stedet fokuset har skiftet mellom personer og relasjoner og temaer uten Ã¥ egentlig noen gang sluttføre noe. Og det har blitt gjort med eleganse og vidd og solid hÃ¥ndarbeid og knapt noe snev av nostalgi for en periode som vi kan være glad for, pÃ¥ sÃ¥ mange nivÃ¥er, at vi ikke trenger Ã¥ leve i. (Selv om klærne var stilige!)

34. Ferris Bueller’s Day Off. Sjarmen til Matthew Broderick har ikke falmet, og er fremdeles nok til Ã¥ være et solid fundament for en film som kunne vært en irriterende og lettglemt bagatell. TolvÃ¥ringen lot seg definitivt underholde, og jeg likte gjensynet, samtidig som jeg satte enda mer pris pÃ¥ fremstillingen av det underlige og rørende vennskapet med plagede Cameron enn jeg gjorde sist.

35. Mad Max: Fury Road. Jeg har ikke noe egentlig forhold til Mad Max-franchisen, og var dermed ganske uinteressert til ideen om en reboot. SÃ¥ det var med stor undring jeg sÃ¥ de panegyriske omtalene fra filmskribenter jeg respekterer – for ikke Ã¥ snakke om den enorme begeistringen pÃ¥ feministisk engasjerte Tumblr-kontoer jeg følger. Men jeg undret ikke mer etter Ã¥ ha sett den selv. Det er lenge siden jeg har sett en sÃ¥ til de grader høylytt, brÃ¥kete, over-the-top, voldsom film – og jeg kan ikke huske Ã¥ ha sett noe i genren som er sÃ¥ hÃ¥ndverksmessig godt laget. Men det som gjør at denne filmen virkelig skiller seg fra alt annet jeg har sett i genren, er at det er en tvers gjennom feministisk film, fra toppen til bunnen, i setting og persongalleri og handling og tematikk. Den utspiller seg i et dystopisk, krigsherjet ørkenlandskap som er nær totalt ødelagt av et undertrykkende patriarkat, der de brutale herskerne har redusert kvinner til eiendeler og avlsdyr, og menn til “war boys”, ikke annet enn hjernevasket kanonføde i en meningsløs konflikt med alt og alle som omgir dem. Inn kommer Charlize Therons Furiosa, som den tøffeste og sterkeste og mest vÃ¥penføre heltinnen vi har sett pÃ¥ lange tider – men hverken hun eller filmen ville lyktes uten alliansen mellom henne og de andre kvinnene i filmen, og, etter hvert, med Max selv, samt med en av de strÃ¥leskadede, entusiastisk dødslengtende “war boys”. Max starter filmen som ikke stort annet enn et vilt dyr, redusert til overlevelsesinstinkt (og nÃ¥r han tas til fange i starten av filmen, er det ikke annet enn kroppen hans, det vil si blodet hans, de er interessert i), men etter hvert som han dras med i kvinnenes desperate forsøk pÃ¥ Ã¥ finne en alternativ mÃ¥te Ã¥ leve pÃ¥, finner han igjen nok av sin egen menneskelighet til at han kanskje har et slags hÃ¥p om Ã¥ redde seg selv. – Knapt et eneste øyeblikk stopper filmen opp i det dundrende, ubønnhørlige racet mot slutten, og det er ingen som har tid til Ã¥ snakke sammen om hva som egentlig foregÃ¥r, men George Miller greier Ã¥ drive frem visjonen sin og budskapet sitt nesten helt uten eksposisjon (men akkompagnert av en blind gitarist med flammekaster pÃ¥ enden av gitaren sin!). Jeg har allerede sett den to ganger pÃ¥ kino, og ser frem til en ny runde sÃ¥ snart vi kan se den her hjemme.

37. Game of Thrones (sesong 5). Jeg gledet meg i starten av sesongen over endringene som ble gjort i forhold til bøkene – det er spennende Ã¥ ikke vite hva som skjer, og sÃ¥ tenkte jeg at dette kanskje betyr at de evner Ã¥ skjære der det trengs for Ã¥ fÃ¥ til en historie som faktisk fungerer og kan avsluttes, noe jeg har sluttet Ã¥ tro at George R. R. Martin greier. Men etter hvert mistet jeg litt troen pÃ¥ serieskaperne, da flere av episodene virket ubehagelig lite gjennomtenkte nÃ¥r det gjelder hvordan de bruker vold (særlig voldtekt) som effekt, og der dessuten flere av delhistoriene var minst like teite som dem de erstattet (Dorne, anyone?). Historien til Jon Snow har tatt seg opp fra tidligere sesonger, det er stas Ã¥ se Jonathan Pryce som the High Sparrow, og Peter Dinklage er, som alltid, en fryd. Men selv om jeg liker bÃ¥de Arya og Daenerys, er jeg ikke begeistret for hvordan historiene deres fortelles i denne sesongen, og jeg har i det store og det hele sluttet Ã¥ hÃ¥pe at dette skal bli den store, episke fantasyfortellingen som de første par sesongene kanskje antydet. Jeg lar meg dog fortsatt underholde, og kommer nesten helt sikkert til Ã¥ fortsette Ã¥ se til det er slutt.

Juni:

38. Goldfinger. Vi har anskaffet oss en boks med alle James Bond-filmene i, blant annet med tanke pÃ¥ filmatisk oppdragelse av August – og Goldfinger, fra 1964, virket som et riktig sted Ã¥ begynne. Sean Connery er jo tross alt den kuleste Bond (i alle fall frem til nÃ¥tidens Daniel Craig, som jeg synes er i overkant blodtørstig og nihilistisk for en tolvÃ¥ring – i alle fall tror jeg vi skal jobbe oss opp til ham!), og det er noe med disse gamle, langsomme, stilige filmene som virkelig tar seg tid til Ã¥ bygge opp historien i stedet for Ã¥ heseblese fra start til slutt. Pussy Galore er jo, det vanvittig latterlige navnet til tross, en av de tøffeste Bond-babene, og selv om skurkens koreanske livvakt Odd Job ser mest ut som en parodi i dag, er det noe veldig tilfredsstillende med Ã¥ fÃ¥ den mest arketypiske Bond-skurk-replikken pÃ¥ plass: “Do you expect me to talk?” “No, mister Bond – I expect you to die!”

39. The Hunger Games. August slukte bøkene for et par uker siden, sÃ¥ da passet det bra Ã¥ se denne. Og jeg synes, som sist jeg sÃ¥ den, at dette er en riktig solid film. Det er oppløftende at man legger sÃ¥ mye omtanke og sÃ¥ mye talent i en franchise som antagelig ville tjent penger pÃ¥ bare halvparten sÃ¥ mye kvalitet. Fantastiske Jennifer Lawrence hever filmen, helt pÃ¥ egen hÃ¥nd, ut av “tretten pÃ¥ dusinet”-boksen, men i tillegg fÃ¥r vi gleden av, blant andre, Woody Harrelson som Haymitch, Lenny Kravitz som Cinna og Stanley Tucci, med tidenes hviteste tenner, som TV-show-verten Cesar. Og ikke minst Donald Sutherland som den nesten allvitende og nesten allmektige diktatoren Snow. (Som avslører naiviteten hos selv sine nærmeste medarbeidere ganske ubønnhørlig. “Everybody likes an underdog.” “I don’t. Have you ever seen one?”) I tillegg til hvor Ã¥penbart kult det er med en kvinnelig hovedperson som fÃ¥r være sÃ¥ tøff og sÃ¥ i sentrum som Katniss, er det ogsÃ¥ befriende med Josh Hutchersons Peeta, en mannlig rollefigur som fÃ¥r lov til Ã¥ være bÃ¥de smart og modig og sympatisk, selv om han i alle viktige henseende spiller andrefiolin i forhold til den egentlige helten, og i flere tilfeller egentlig mest har som funksjon Ã¥ bli reddet og Ã¥ sørge for emosjonell tilknytning for en tilknappet og innesluttet hovedperson – ja, som kort og godt har den samme rollen som den kvinnelige “hovedpersonen”/romantiske interessen har i utallige tidligere filmer. (Bake kan han ogsÃ¥!)

40. The SpongeBob Movie: Sponge Out of Water. En absurd blanding av parodi og sÃ¥-dumt-at-det-er-morsomt-humor som harper sÃ¥ uslitelig pÃ¥ klisjeene at man bare er nødt til Ã¥ gi seg over og godta premisset. Jeg har ikke noe forhold til TV-serien, men vi lot oss grundig underholde alle sammen. (Og den bestod fint “6 laughs”-testen som BBCs Mark Kermode har etablert for komedier.)

41. Dressed To Kill. Brian De Palmas berømte thriller fra 1980, med Michael Caine i hovedrollen, er godt spilt og veldig stilig filmet, og den fremstår enda som både spennende og brutal (og overraskende, hvis man har greid å ikke allerede ha fått med seg hva plottet er), og med Nancy Allen i en sentral rolle som er både sympatisk og kompetent. Men med et moderne blikk synes jeg alt dette blir overskygget av hvor usympatisk sleazy den er. Primært i den første delen, med forførelsessekvensen, men også når det gjelder en del av scenene mot slutten av filmen. Absolutt verdt å se likevel, men nå egentlig mest av historisk interesse.

Juli:

42. The Duke of Burgundy Veldig god og original film med danske Sidse Babett Knudsen i den ene hovedrollen. Jeg visste absolutt ingenting om den da vi sÃ¥ den, og det var jeg glad for – det er underholdende og spennende Ã¥ oppdage gradvis hva som egentlig foregÃ¥r, hvem hovedpersonene er og (i den grad man fÃ¥r vite det) hva slags omgivelser de lever i. Primært er det en kjærlighetsfilm, med høyst troverdig dynamikk og tematikk, selv om settingen er temmelig utradisjonell.

43. Ex Machina Regidebuten til Alex Garland, kjent som forfatteren av The Beach, er en klaustrofobisk og kompetent mellomting mellom scifi-thriller og kammerspill. Oscar Isaac er overbevisende som ubehagelig karismatisk geni, mens Domhnall Gleeson gjør «ung, naiv og ikke sÃ¥ smart som han tror selv» nesten like bra som han gjorde i Frank. Temaene filmen tar opp er spennende, det fungerer godt nÃ¥r det gjelder det teknologiske aspektet, og filmen ser veldig stilig ut, ikke minst med hjelp av Alicia Vikanders utsøkte «otherness», men jeg satt igjen med at jeg savnet noe likevel. Kanskje en spissere tematikk eller et tydeligere standpunkt i forhold til de ganske mange problematiske tingene som skjer, særlig med tanke pÃ¥ kvinnesyn/kvinnerolle? Men ogsÃ¥ noe litt klarere nÃ¥r det gjelder hva slags ansvar man har for konsekvensene av sine egne tekniske nyvinninger. Det er en film som ser ut til Ã¥ være gjennomtenkt og poengtert, og det setter jeg jo pris pÃ¥, men jeg kunne ønsket meg at den hadde strukket seg litt lengre for Ã¥ leve opp til det den antagelig prøver pÃ¥.

44. Spy Jeg hÃ¥pet dette skulle være en smÃ¥morsom action-parodi, og ble veldig gledelig overrasket da den viste seg Ã¥ være bÃ¥de en ekte actionfilm, særdeles kompetent laget, og en av de morsomste komediene jeg har sett pÃ¥ veldig lenge. Og ekstra lykkelig ble jeg over det tvers igjennom solide kvinnesynet og de mange fantastiske hoved- og bipersonene! Melissa McCarthy bærer hele filmen som den superkompetente og sympatiske CIA-analytikeren Susan Cooper, som gÃ¥r gjennom en rekke rolleendringer i løpet av filmen og overbeviser i dem alle sammen. Hun er veldig godt hjulpet av blant andre Jason Statham, som parodierer sine egne typiske übermachoroller med totalt gjennomført overbevisning, og Jude Law, som fremstÃ¥r som en nesten latterlig perfekt James Bond-aktig figur – dessuten Peter Serafinowicz som hysterisk over the top-flørtende italiensk med-agent. (Resten av de sentrale rollene, bÃ¥de skurker, helter og de litt vanskeligere definerbare, er stort sett besatt av dyktige kvinner.) Filmen har fÃ¥tt 15-Ã¥rsgrense i Norge, noe som forsÃ¥vidt er forstÃ¥elig, gitt hvor brutal den er – men den er ikke verre enn en gjennomsnittlig Bond-film, og den har sÃ¥ vanvittig mye bedre holdninger og kvinnesyn at jeg ikke angret det aller minste pÃ¥ Ã¥ ha tatt med tolvÃ¥ringen. (Han lo dessuten nesten like mye som jeg.) Jeg var i godt humør i mange dager etterpÃ¥.

August:

45. Wet Hot American Summer. Parodi fra 2001 som gjør heftig narr av ganske mange av 80-tallsfilmene og -genrene, kanskje særlig «sexkomediene» av Porky’s-typen, men her er spark og stikk til et utall kjente klisjeer som vi har sett i ganske mange andre slags filmer ogsÃ¥, enten det er den forstyrrede Vietnam-veteranen, drømmejenta som er sammen med en drittsekk (men etter hvert – kanskje – oppdager verdien i den hyggelige fyren i stedet), en dramatisk motorsykkeljakt, opptil flere fantastiske montasjer eller outsideren som plutselig slÃ¥r til under avslutningsseremonien. Filmen har et flott skuespillergalleri, med Janeane Garofalo i en av de mest sentrale rollene. Opptil flere (kanskje særlig Bradley Cooper og Paul Rudd) har blitt adskillig mer kjent senere. Settingen er 1981, siste dag pÃ¥ summer camp, og det er stort sett camplederne (typeriktig spilt av skuespillere som er minst ti Ã¥r eldre enn tenÃ¥ringene de fremstiller) det handler om, og da særlig romantiske/seksuelle forviklinger dem imellom. Hovedgrunnen til at vi plutselig fant ut av vi ville se den, er at det akkurat nÃ¥ har startet opp en TV-serie som er en prequel til filmen (den tar for seg sommerleirens første dag), og der de samme skuespillerne – nÃ¥ 14 Ã¥r eldre – spiller de samme rollene igjen. Dette mÃ¥ jo bare bli bra!

September:

46. Goodbye to Language (egentlig så vi denne i vår, men jeg glemte den). Merkelig, ganske kort Godard-film med fragmentert handling der jeg syntes det var vanskelig å finne en tematisk sammenheng. Bortsett fra at jeg syntes ganske mange av handlingsbrokkene viste bedrevitende, intellektuelle menn som belærte yngre kvinner på ganske irriterende vis. Kanskje dette rett og slett var tematikken?

47. Inside Out. Pixars nyeste film er nydelig, bÃ¥de morsom og rørende og veldig klok. Virkelig god, barnetilpasset beskrivelse av hvordan følelser pÃ¥virker oss, og hvor viktig det er Ã¥ ta dem pÃ¥ alvor – og, ikke minst, hvor viktig det er Ã¥ anerkjenne ogsÃ¥ triste eller negative følelser, for det kommer ikke noe godt ut av Ã¥ prøve Ã¥ undertrykke dem og late som om alt er bra nÃ¥r det ikke er det. Og sÃ¥ var det fryktelig morsomt og gjenkjennelig Ã¥ se den prepubertale Riley plutselig ha bare tre følelser Ã¥ velge mellom – sinne, avsky eller redsel.

48. Min nabo Totoro. Utendørsvisning på Sankthanshaugen, og veldig stas å se denne høyt elskede animasjonsfilmen med et stort, begeistret og nostalgisk publikum. Og så er det alltid morsomt å se filmer om igjen med August som han sist så da han var veldig liten.

49. Mr. Robot (sesong 1). Spennende psykologisk og/eller data-thriller der en nesten elektrisk intens Rami Malek spiller hovedpersonen, som vi får vite allerede i første episode at faktisk er schizofren. Jeg tenkte flere ganger i starten av serien at han har mye til felles med Sherlock, dersom Sherlock hadde vært en mer realistisk fremstilling av en høyt begavet, mentalt ubalansert ung mann med klare autistiske og sosiopatiske trekk. Historien minnet meg såpass mye om et par velkjente filmer (som den har helt bevisste referanser til) at jeg skal la være å si hvilke filmer jeg tenker på, da det vil kunne sees som spoilere. Jeg er spent på hva de eventuelt skal gjøre med en sesong 2.

50. Spy. Gjensyn hjemme. Morsomt denne gangen også.

51. Withnail & I. Hadde ikke sett den pÃ¥ kanskje tyve Ã¥r, men det er en klassisk kultfilm det har vært lett Ã¥ se ekkoer av i nyere britisk film og TV. Jeg har for eksempel alltid tenkt at Cumberbatch’ Sherlock er en blanding av Conan Doyles Holmes, Doktoren fra Doctor Who og Withnail, som er en sÃ¥ eminent minneverdig og fotogen egoist. (Vi har jo senere sett Paul McGann («I») som den Ã¥ttende Doktoren, og i enda nyere tid har Richard E. Grant («Withnail») spilt en sentral skurk i Doctor Who, sÃ¥ her henger det meste sammen.) Dette er kanskje mer en film det er om Ã¥ gjøre Ã¥ ha sett enn en fantastisk god film, men den er fremdeles absolutt verdt Ã¥ se for de fantastiske replikkene sine. Selv husket jeg aller best oppsummeringen ved slutten av 60-tallet: «We are 91 days from the end of this decade, and there’s gonna be a lot of refugees.»

52. Enemy. Intens og foruroligende thriller med Jake Gyllenhaal i en dobbel hovedrolle. Filmen viste seg å være noe annet enn jeg trodde da den begynte, og jeg er ikke helt sikker på om jeg likte overraskelsen, men vellaget er den absolutt.

Oktober:

53. Star Wars: Episode IV – A New Hope
54. Star Wars: Episode V – The Empire Strikes Back
55. Star Wars: Episode VI – Return of the Jedi
Vi forberedte oss på høstens nye Star Wars-film ved å se om igjen alle de gamle. Mannen og jeg kan i stor grad den opprinnelige trilogien utenat, mens det var såpass lenge siden trettenåringen så dem at han ikke husket så mye detaljer. De er jo fremdeles riktig underholdende!

56. True Detective (sesong 2). Jeg angrer pÃ¥ at vi sÃ¥ denne sesongen – ikke bare fordi den var utrolig oppstyltet og selvhøytidelig med et dustete plott og skuespillere som jevnt over ikke greide Ã¥ berge den pompøse dialogen, men fordi den spente bein under sesong 1, som jeg jo likte veldig godt, og fikk meg i retrospekt til Ã¥ synes at den var bÃ¥de dummere og dÃ¥rligere enn jeg syntes da jeg sÃ¥ den.

57. Hamlet (kinooverført teater). Jeg så Benedict Cumberbatch spille den danske prinsen i britisk teaterhistories mest (og raskest) utsolgte oppsetning noensinne, og det var et bra plaster på såret for både mannen og en venninne som ikke fikk vært med til London da forestillingen ble direkteoverført på kino uken etter at jeg kom hjem. Det var fremdeles en flott Hamlet, selv om det naturligvis ikke er fullt så stas med kino som med live teater. Riktignok ga det oss mulighet til stadige close-ups på skuespillerne, men på den annen side gjorde dette at vi ofte ikke så resten av skuespillerne eller scenen, noe som innimellom var et savn. Stas var det absolutt uansett!

58. Fear the Walking Dead (sesong 1). Meh. Kunne – og burde – vært et interessant konsept (Ã¥ fÃ¥ se zombie-apokalypsen fra starten av, og se samfunnet bryte sammen sett fra stÃ¥stedet til en vanlig familie), men raknet litt for meg, mest fordi jeg aldri engasjerte meg vesentlig i noen av rollefigurene.

59. Stagecoach. John Waynes gjennombruddsfilm fra 1939, av John Ford, viser et amerikansk vill vest-samfunn i miniatyr, der en gruppe mennesker reiser med diligence gjennom et omrÃ¥de som Geronimos indianere gjør utrygt. Wayne spiller den sympatiske og heltemodige Ringo Kid, som nettopp har rømt fra fengselet for Ã¥ hevne seg pÃ¥ sin brors morder, og filmen er nesten overraskende progressiv i fremstillingen av ham og de andre representantene for samfunnets skyggeside – særlig den prostituerte Dallas og hennes fordrukne doktorvenn. TrettenÃ¥ringen mistet litt interessen under den (med moderne øyne) litt trege handlingen, men det dramatiske indianerangrepet mot slutten er fremdeles spennende og, ikke minst, imponerende flott filmet.

60. The Wicker Man. Markedsført som «the Citizen Kane of horror movies», sÃ¥ vi var veldig spente. Og den er virkelig noe helt for seg selv! Christopher Lee var, med god grunn, eksepsjonelt stolt over denne filmen og over sin innsats i den – han er fantastisk som den karismatiske «Lord Summerisle», som leder for landsbyboerne pÃ¥ Summerisle, en liten øy i Hebridene dit en dypt religiøs engelsk politimann kommer for Ã¥ etterforske forsvinningen av en ung pike. Fantastisk filmet og iscenesatt, og det er virkelig en luksus Ã¥ kunne se en berømt, over 40 Ã¥r gammel film og ikke være spoilet pÃ¥ hvordan den slutter. Den er ikke det jeg typisk ville kalle en «horrorfilm», og det er litt forstyrrende Ã¥ ha den merkelappen i hodet mens man ser den, men samtidig er det vanskelig Ã¥ komme med en bedre genreplassering uten Ã¥ forstyrre seeropplevelsen pÃ¥ annet vis. Den kan i alle fall varmt anbefales. (Men pass pÃ¥ at du ser 1973-versjonen, og ikke den fra 2006 med Nicholas Cage!)

61. Legend. Tom Hardy briljerer i dobbeltrolle som de beryktede, kriminelle tvillingbrødrene Reggie og Ronnie Kray fra 1960-tallet. Det er alltid morsomt og utfordrende nÃ¥r én skuespiller spiller flere roller i en film, og her glemte jeg stadig vekk at det var slik det hang sammen – brødrene var sÃ¥ Ã¥penbart forskjellige, og det falt meg liksom aldri inn at de var «identiske», selv om de var éneggede. Stilig og underholdende gangsterfilm med et spennende og egentlig ganske gripende fremstilling av forholdet mellom brødrene; den smarte og egentlig pÃ¥ mange mÃ¥ter sympatiske Reggie, som i bunn og grunn mest ønsket Ã¥ være forretnings- og familiemann, men som mistet mye av menneskeligheten sin gjennom det brutale livet han levde, og den svært mentalt forstyrrede Ronnie, som viser glimt av menneskelighet overfor de (veldig fÃ¥) han bryr seg om, men som primært sliter med at det eneste han egentlig ønsker er Ã¥ være supergangster sammen med broren sin. Ikke noen veldig dyp eller viktig film, men verdt Ã¥ se for Tom Hardys innsats. (Men den teite og overflødige voice-overen trakk dessverre ned filmen flere hakk.)

November:

62. Gudfaren (med live orkester i Konserthuset). Det er mange år siden jeg sist så filmen, og den er jo en av verdens beste filmer og alltid verdt å se, selv om jeg ikke egentlig tror den tjente så mye på å ha et ekte orkester til å spille filmmusikken. Det var et godt orkester, og timingen var imponerende god, da. Og så er det litt artig å merke seg at filmen virker eldre for hver gang jeg ser den. (Det er den jo også, så det er ikke så rart!)

63. The Addams Family. Gotisk svart-humor-klassiker for hele familien. Vi så den sammen med August, som jeg tror var litt usikker helt frem til slutten på hva slags historie dette egentlig var, og som dermed ikke helt turte å se humoren, som jo egentlig er hele poenget med filmen. Jeg synes den er veldig morsomt og sjarmerende, særlig er Morticia (Anjelica Huston) og Wednesday (Christina Ricci) fantastiske, men aller mest ville jeg se den som forberedelse på Addams Family Values, som er mye morsommere, og som jeg håper vi kan se om ikke altfor lenge.

64. Jackie Brown. Denne bestemte mannen og jeg oss for å se fordi det er den Tarantino-filmen vi begge likte minst da den var ny, og vi mistenkte at den egentlig fortjente en ny sjanse. Og det gjorde den! Den er jo aldeles strålende, med en fantastisk Pam Grier i tittelrollen og en handling som er mye mer strømlinjeformet (og mindre uttværet) enn jeg husket den. Jeg fikk lyst til å se alle Tarantino-filmene om igjen.

65. Gravity Falls (2. og siste sesong.) Familiens store, felles TV-favoritt i Ã¥r! Fabelaktig animasjonsserie om tvillingene Mabel og Dipper, som tilbringer sommeren hos sin høyst eksentriske grandonkel Stan (som August kledde seg ut som til Halloween) i den ekstremt merkelige byen Gravity Falls, som er litt Twin Peaks og litt Night Vale, der alle konspirasjonsteorier er sanne og ingen kjenner alle hemmelighetene. Fantastisk morsomt og spennende og sjarmerende – vi er ganske lei oss for at serien er slutt etter to sesonger; vel er jeg generelt sett glad for alle serier som stopper i tide og ikke holder pÃ¥ for lenge, men én sesong til kunne vi vel fÃ¥tt? Ja ja, det ble i alle fall en utrolig bra slutt pÃ¥ historien. Og alle somre mÃ¥ jo ta slutt.

66. Star Wars: Episode I – The Phantom Menace. Meh. Enda mer sjarmløst enn jeg husket det. (Et lyspunkt var det dog at August ikke kunne utstÃ¥ Jar-Jar.) Flere av skuespillerne gjør forsÃ¥vidt en hederlig innsats, og filmen ser ofte flott ut, men det hjelper lite nÃ¥r dialogen er sÃ¥ dÃ¥rlig og historien sÃ¥pass kjedelig som her.

67. Star Wars: Episode II – Attack of the Clones. Dobbelt-meh. Den klart kjedeligste av alle Star Wars-filmene. Aller mest cringe-worthy er kjærlighetshistorien mellom Anakin og Amidala (og hvor flat og tam Lucas har fÃ¥tt Natalie Portman, som jo pleier Ã¥ være riktig flink, til Ã¥ fremstÃ¥). Det eneste jeg merket meg positivt i filmen var musikken til John Williams, og mÃ¥ten det ble lurt inn noe som nesten var Darth Vaders tema i den første scenen der vi ser Anakin bli urimelig sint.

68. Doctor Who (sesong 9). August erklærte nylig at Capaldi nå har gått forbi Matt Smith som hans favoritt-Doktor, og det er ikke småtteri! Jeg er tilbøyelig til å være enig, og dette har vært en flott sesong. Jeg har fått utrolig mye mer sans for Clara i løpet av sesongen, hun er en mye bedre match for Capaldi enn for Smith. Missy er dessuten en herlig fiende, gnistrende av kaos-energi som hun er, og Maisie Williams er strålende som vikingjenta Ashildr (selv om jeg irriterer meg grønn over måten de uttaler navnet hennes på …).

Desember:

69. Star Wars: Episode III – Revenge of the Sith. Huff. Denne var mye dÃ¥rligere enn jeg husket. Jeg tror jeg oppfattet den som bedre enn den var fordi forventningene var sÃ¥ veldig lave etter episode 2, men den er virkelig ikke bra, selv om Ewan McGregor gjør en heltemodig innsats for Ã¥ berge stumpene.

70. Jessica Jones (sesong 1). Storartet og brutalt, med den mest realistiske og følgelig skumleste Marvel-skurken så langt. Jeg skrev en egen bloggpost om serien.

71. Fargo (sesong 2). Minst like bra som sesong 1, og den beveger seg over i en litt annen toneart. Svart humor og cinematisk brutalitet som nesten minner mer om Tarantino enn om Coen-brødrene, og masse fabelaktig skuespill og fantastiske små og store rollefigurer.

72. Bridge of Spies. Veldig solid hÃ¥ndverk fra bÃ¥de Steven Spielberg og Tom Hanks, men det er fantastiske Mark Rylance som virkelig løfter filmen – jeg kan ikke komme pÃ¥ noen bedre nÃ¥levende skuespiller. Spennende, underholdende og ganske lavmælt drama fra den kalde krigen, med blant annet nydelige tablÃ¥er fra et vinterlig Berlin i 1961.

73. A Very Murray Christmas. For oss som elsker Bill Murray, særlig i kombinasjon med Sophia Coppola. Melankoli, humor og varme, et par nesten overraskende vellykkede julesangnumre, men mest av alt melankoli, i grunnen.

74. Star Wars: The Force Awakens. Stor stas! Stilig, velspilt, flotte nye (og gamle) rollefigurer, og jeg er entusiastisk for flere kapitler i sagaen. Litt mer omtale i egen bloggpost.

75. Crimson Peak. Over-the-top gotisk pastisj med Tom Hiddleston på sitt vakreste og tidenes mest fantastiske gotiske herregård. Omtale i egen post.

76. The Husbands of River Song (Doctor Who-julespesial). Nydelig gjensyn med River. Og veldig, veldig stas Ã¥ se henne sammen med Capaldi – det gjør noe med dynamikken dem imellom Ã¥ ha en Doktor som ser sÃ¥ mye eldre ut, og som er sÃ¥ mye mer sarkastisk og sÃ¥ mye mindre valpeaktig begeistret. (River: «Does sarcasm help?» Doktoren: «Wouldn’t it be a great universe if it did?») De første to tredjedelene er strÃ¥lende tøysemorsomt (selv om det ogsÃ¥ er en trÃ¥d av usikkerhet og sorg fra Doktorens side her) – et klart høydepunkt er det nÃ¥r Doktoren endelig fÃ¥r mulighet til Ã¥ reagere pÃ¥ at Tardisen er større pÃ¥ innsiden, sÃ¥ han kan gjøre det skikkelig! – og sÃ¥ blir det plutselig noe helt annet mot slutten. Mange nydelige sitater og referanser til tidligere episoder, særlig til første gang vi møter River, i Silence in the Library/Forest of the Dead. Er dette det siste vi fÃ¥r se av River, sÃ¥ er det en verdig avslutning pÃ¥ historien om bÃ¥de henne og ektefellene hennes.

77. Ant-Man. NyttÃ¥rsaftensunderholdningen for hele familien. Og den var underholdende nok, med mye humor, urteit «vitenskap» og en veldig sjarmerende Paul Rudd i tittelrollen. Jeg tenkte et par ganger underveis at de fÃ¥ scenene der han glimtet til med veldig morsomme (og ganske upassende) replikker egentlig var de beste, men at de egentlig var litt malplasserte, fordi resten av filmen var akkurat litt for selvhøytidelig til at de passet inn. Etter at filmen var slutt, ble jeg minnet pÃ¥ at Edgar Wright begynte Ã¥ regissere filmen, men ble erstattet av Peyton Reed underveis, og dermed antar jeg at disse morsomme bitene er det som henger igjen etter Wright. Veldig synd at han ikke fikk lov til Ã¥ lage den ferdig, for det tror jeg hadde blitt mye bedre. Men, som sagt, den var underholdende, og den knyttet forholdsvis godt an til de mer Ã¥penbart Avengers-relaterte filmene (med bÃ¥de Hayley Atwells agent Carter og John Slatterys Howard Stark, i tillegg til Anthony Mackies Falcon). Og sÃ¥ hadde den Martin Donovan i en liten, men sentral rolle, og det blir jeg alltid glad nÃ¥r filmer har.

2014

Januar:

1. Silver Linings Playbook. Vellaget og ganske vellykket romantisk drama om to ustabile personer som finner en felles mening i de delvis sammenraste livene sine. Begge er overbevisende selvdestruktive etter i kjølvannet av en livskrise, og har problemer med Ã¥ oppføre seg normalt og omgÃ¥s familiene sine pÃ¥ en alminnelig mÃ¥te. Hovedpersonen gÃ¥r litt for lettvint over fra “real crazy” til “movie crazy”, og Bradley Cooper har ikke all verdens med dybde, særlig sammenlignet med Jennifer Lawrence (som, som vanlig, er glimrende), men jeg likte det nÃ¥ likevel. Jeg liker i grunnen romantiske komedier og sÃ¥nt, sÃ¥fremt de ikke er skikkelig dÃ¥rlige eller skikkelig kvinnefiendtlige, og denne var ingen av delene.

2. Sherlock (sesong 3, 3 episoder). Lenge (lenge!) etterlengtet ny sesong, to Ã¥r etter Reichenbach, og serien skuffer ikke nÃ¥ heller. Tettpakkede halvannen time lange episoder nÃ¥ ogsÃ¥, og hver av dem fungerer som en nær frittstÃ¥ende liten film. Kjennskap til Conan Doyles historier gir, som før, mange morsomme in-jokes, men er pÃ¥ ingen mÃ¥te nødvendig – og ofte er det forvirrende like mye som noe annet, nÃ¥r historien er endret eller kjente navn brukes pÃ¥ helt andre personer enn i bøkene. Forholdet mellom Sherlock og John stÃ¥r fremdeles sentralt, og Cumberbatch og Freeman strÃ¥ler som alltid, med karismatisk og nyansert samspill som fÃ¥r frem bÃ¥de nærheten og frustrasjonene og endringene som to Ã¥rs fravær har medført. Sherlocks forhold til storebror Mycroft har fÃ¥tt en noe større plass enn i tidligere sesonger, noe jeg setter stor pris pÃ¥ for innsikten det gir i dem begge. Det er mye moro her, blant annet i Johns kjæreste Mary (spilt av Freemans RL-samboer), og til og med foreldrene til Sherlock dukker opp, i form av Cumberbatchs egne foreldre!

3. Cloudy with a Chance of Meatballs. Denne var Augusts forslag, og vi likte den godt. Jeg satte nok aller mest pris pÃ¥ den sjarmerende animasjonen og de mange mÃ¥tene den brukte, vred pÃ¥ og gjorde narr av genrekonvensjoner pÃ¥. ElleveÃ¥ringen syntes den var ganske spennende og riktig vittig, og hans første kommentar etter at filmen var slutt var den samme replikken som jeg syntes var morsomst: “‘I am also a nuclear physicist.’ ‘Really?!?’ ‘No. That was a joke. I am also a comedian.'”. Historien er en slags trollmannens læregutt-variant om overforbruk, sløseri og klimaødeleggelser, men den er sÃ¥ vittig og selvironisk at den ikke finnes moraliserende. Og sÃ¥ er det alltid hyggelig med nerdete hovedpersoner som finner ut at de trives bedre med Ã¥ fortsette Ã¥ være nerder enn ved Ã¥ prøve Ã¥ bli sÃ¥nn som alle andre. (Men vi er begge litt spent pÃ¥ hva de egentlig gjør i oppfølgeren.)

4. Doctor Who (sesong 2, dvs. David Tennants første). Det er morsomt Ã¥ se denne om igjen sammen med elleveÃ¥ringen. Det gikk litt tregt med fremdriften en stund, fordi noen av episodene var i overkant skumle (i særdeleshet Tooth&Claw!), men nÃ¥ gÃ¥r det bedre og raskere. Jeg legger ekstra godt merke til det “pedagogiske” nÃ¥, med dronning Victoria og William Shakespeare og ymse politiske og moralske dilemmaer som August enten fÃ¥r med seg og spør om eller som suser rett over hodet pÃ¥ ham. Og sÃ¥ er det veldig morsomt Ã¥ bygge opp en større felles referanseramme og sitatmengde vi kan bruke til hverandre.

Februar:

5. The Wolf of Wall Street. Martin Scorsese pleier alltid å få mye ut av Leonardo Dicaprio, og denne gangen overgår han nesten seg selv. Det er en voldsom, bråkete, ekstrovert og vulgær film om en voldsom, bråkete, ekstrovert og vulgær hovedperson, og Dicaprio leverer en nesten utrolig overbevisende og utslitende rolletolkning. Underholdende som bare fy, og samme hvor utrolig sleske og umoralske og fullstendig grunne hovedpersonene er, så lar man seg jo more av den skamløse hedonismen og totale mangelen på respekt for lover og regler, både juridiske og moralske.

6. 12 Years a Slave. Underlig Ã¥ se denne dagen etter Wolf … – de er nærmest diametralt motsatte filmer, med det eneste til felles at begge er ekstremt sentrert rundt en historisk hovedperson som selv skrev boken filmen er basert pÃ¥. Dette er en uhyre sterk film, som jeg ventet, men den overrasket meg ved Ã¥ være veldig, veldig stille og introspektiv i forhold til hva jeg hadde regnet med. Historien er brutal og grusom, med et enormt potensiale for raseri, men her finnes knapt spor av sinne, bare dyp, dyp, resignert tristhet. Slavene har ingen som helst mulighet til Ã¥ protestere mot sin lodd i livet, og gjør det derfor heller ikke. Hovedpersonen, gripende spilt av Chiwetel Ejiofor, er ikke gjort til en anakronistisk helt, og filmen viser ikke hans medslaver noen mindre respekt enn ham. Jeg har i ettertid fascinert lest boken som filmen bygger pÃ¥ – den er et bÃ¥de rystende og imponerende historisk dokument. (Og en stund etter Ã¥ ha sett filmen skrev jeg en noe lengre omtale i bloggen min.)

7. Dallas Buyers Club. Jeg har oppdaget bare de siste par Ã¥rene for en drivende dyktig skuespiller Matthew McConaughey er. Han er her utrolig overbevisende som en lurvete, forsoffen hÃ¥ndverker og rodeocowboy som fÃ¥r livet snudd pÃ¥ hodet ved en AIDS-diagnose. Historien (basert pÃ¥ ekte hendelser) kunne blitt bÃ¥de patetisk og blaut med en dÃ¥rligere regissør og mindre kompetente skuespillere, men her er nok skarpe kanter og nok ekte desperasjon under det hele til at dette ikke skjer. McConaughey overbeviser som sagt stort, med uslitelig sjarm og et inntrykk av uovervinnelig viljestyrke, men den som virkelig strÃ¥ler her er Jared Leto som transseksuelle Rayon – det er noe av det beste skuespillet jeg har sett pÃ¥ lenge.

8. Price Check. Ganske ukjent lavbudsjettsfilm med Parker Posey i rollen som Susan, den krevende, hyperenergiske og ganske ustabile nye sjefen til hovedpersonen Peter. Jeg ser filmen omtales og markedsføres som komedie, men selv syntes jeg egentlig handlingen var sÃ¥pass ubehagelig – fordi Peter, og kollegene hans, i sÃ¥ stor grad er prisgitt den upÃ¥litelige Susan – at den ikke fremstÃ¥r som sÃ¥ veldig morsom for meg. Parker Posey er som alltid solid og karismatisk, og filmen er veldig godt laget pÃ¥ Ã¥penbart svært lite budsjett, men den fenget meg ikke helt.

9. Doctor Who (sesong 3). Vi har virkelig fått fart på tempoet etter at vi bestemte oss for å dra til Cardiff og besøke The Doctor Who Experience i påskeferien. (16 episoder så langt i februar!) August er begeistret og får med seg nesten uventet mye av humoren, også den litt subtile, og selv synes jeg det er kjempestas å se alt sammen om igjen. Shakespeare, den hjerteskjærende historien om skolelærer John Smith, Weeping Angels, gjensyn med captain Jack, og ikke minst The Master! En morsom ting ved gjensynet er det dessuten at man får med seg alle de små hintene om ting som skal komme. (Mr. Saxon ble for eksempel nevnt i sesongens aller første episode.)

10. The Lego Movie. Vittig, vellaget og riktig spennende animasjonsfilm som var langt bedre enn man kunne trodd den skulle være. Den minner bÃ¥de om Iron Giant og Wreck-It Ralph, men overraskende nok var det klare glimt av The Matrix ogsÃ¥, i grunnhistorien. Festlig stjernespekket castliste, med blant andre Morgan Freeman som magisk mentor og Will Ferrell som den overbevisende skurken Lord Business – og aller morsomst var nesten den ørlille Star Wars-cameoen, der bÃ¥de Lando og C-3PO ble spilt av originalskuespillerne.

11. Mean Girls. Jeg er usikker på hvorfor vi ikke har sett denne før, og med alle sitatene som fyller opp alle hjørner av nettet, hadde jeg i grunnen fått med meg store deler av dialogen allerede! Det er lett å se hvorfor den har fått den posisjonen den har; selv om den ikke er en veldig god film, er den enormt siterbar. Litt vittig og litt trist å se Lindsey Lohan da hun var innbegrepet av søt og snill pike, og så synes jeg det er åpenbart at Amanda Seyfried (velkjent for alle Veronica Mars-fans som Lily Kane) er den beste skuespilleren av hele gjengen.

12. The Counselor. Michael Fassbender er solid som tittelrollefiguren i denne Ridley Scott-filmen, og det er en drøss med andre gode skuespillere som gjør utmerket arbeid, men jeg ble ikke overbevist av helheten. Det er mye bra her, mange flotte scener og godt spill, men jeg synes filmen er overtydelig i brutaliteten (ved å for eksempel la alt for mange ting bli først grundig fortalt verbalt og så vist i grusom detalj filmatisk senere i filmen) i tillegg til for vag når det gjelder den overordnede handlingen og motivasjonen til de ulike personene. Jeg er rett og slett usikker på hva den egentlig handler om. Men ubehagelig var den absolutt, det er jo alltids noe.

13. Banshee (sesong 1). Vi kan jo ikke bare se gode serier, kan vi vel? Da har vi jo ikke noe å sammenligne med! Banshee minner mest av alt om en 80-talls-rett-på-video-sleazefilm, fylt med parodisk overbrutal vold, ubegrunnet nakenhet, den ene superskurken mer beinhard og pompøs enn den andre, nok klisjepregede plot-ideer til å fylle minst fem serier, og en hovedperson som mest av alt lider under å ikke være Raylan Givens. Samtidig er her mengder production value i form av kompetent filming, klipping, kulisser og lys, skuespillerne er ikke helt halvgærne, og underholdende er det jo definitivt. Men å se denne parallelt med både Justified og fantastiske, nye True Detective er antagelig det slemmeste man kan gjøre mot den. Sesongen slutter på noe mer skikkelig vis enn man kunne fryktet underveis, men jeg tviler på at vi kommer til å se neste sesong. (Selv om vi da ikke får se mer til vidunderlig sarkastiske superhacker/frisør Job.)

14. Her. Aldeles fantastisk film med Joaquin Phoenix i hovedrollen, sammen med stemmen til Scarlett Johansson. Nydelig, intelligent og rørende om manglende kommunikasjon, nærhet og menneskelig ensomhet i relativt nær fremtid, med mange mulige tangenter og tolkningsmuligheter. Men jeg har vel aldri sett en film som i så stor grad har blitt forstyrret og tidvis mer eller mindre ødelagt av tekstingen. Jeg håper det ikke er lenge til den blir tilgjengelig for hjemmevisning

Mars:

15. American Hustle. Veldig underholdende film som bekrefter flere oppfatninger jeg hadde fra før – blant annet at Jennifer Lawrence er strÃ¥lende i alt hun gjør, at Christian Bale, selv med verdens frykteligste hentesveis, er en av de dyktigste skuespillerne jeg vet om, og at Bradley Cooper er … vel, ikke det. Han er ikke dÃ¥rlig, for all del, men her er han omgitt av sÃ¥ sterke kolleger at han dessverre ender opp med Ã¥ være filmens svakeste ledd. Likevel er alt annet ved filmen sÃ¥ bra at dette ikke er sÃ¥ plagsomt som man kunne tro. Bale har karisma og overbevisning og faktisk en undertone av bÃ¥de sÃ¥rbarhet og varme som gjør at man ender opp med uventet grad av sympati med hans ryggesløse con artist – og Amy Adams er en perfekt match for ham som vakker supersvindler med mulig egen agenda. Jennifer Lawrence er hylende morsom som ustabil hjemmehustru (som en forskrudd, aggressiv utgave av Mad Mens Betty Draper), Jeremy Renner er solid som superpopulær borgermester, og storyen drar seg til med stadig tyngre drama og skumlere bipersoner. Louis C. K. gjør forresten en nydelig liten birolle som hardt plaget mellomleder, og er med pÃ¥ Ã¥ vri filmen over fra dramatisk til komisk flere ganger. Men aller mest er dette Christian Bales film.

16. True Detective (sesong 1, 8 episoder). Det er sjelden jeg blir sÃ¥ imponert og oppslukt over en rolletolkning som jeg gjorde over Matthew McConaugheys Rust Cohle i denne helt nye serien. Og det er sjelden en serie eller film er sÃ¥ intens og sÃ¥ godt laget som det denne er. Historien har et spennende format, der en etterforskning i nÃ¥tiden gÃ¥r tett inn pÃ¥ en historie om to etterforskere tidlig pÃ¥ 80-tallet, og McConaughey gjør, sammen med Woody Harrelson, en strÃ¥lende, ofte ubehagelig versjon av en klassisk buddy cop movie, satt i et dystert Louisiana i en stil som ligner mer pÃ¥ overnaturlig horror enn realistisk politiserie. Ubehaget ligger bÃ¥de i personene og gnisningene mellom dem, i sakene som etterforskes, i Ã¥penbar ubalanse hos hovedpersonene, og i det faktum at de begge helt tydelig, i nÃ¥tiden, ikke er pÃ¥litelige fortellere – men kanskje aller mest ligger ubehaget i fantastisk fotografering, lys og musikkbruk. Jeg har anbefalt serien begeistret til alle jeg har snakket med underveis, og jeg vil pÃ¥ ingen mÃ¥te trekke anbefalingen nÃ¥ nÃ¥r historien er ført til ende.

17. Doctor Who (sesong 4 pluss spesialepisoder). August og jeg fortsetter det glupske rushet vårt gjennom serien, og er nå altså ferdige med Tennant-epoken. Og det er stor stas for oss begge! For min del er det et veldig morsomt gjensyn, og festlig å se f.eks. River Song dukke opp for første gang igjen, og for August er dette åpenbart stor underholdning med masse morsomme detaljer og spennende historier. Han kommenterte her om dagen at han oppdager stadig flere Doctor Who-referanser rundt på nettet, og jeg tror også at serien er velegnet til å bygge opp referanser til andre ting, både til historiske hendelser/personer og til genremessige grep. Nå gleder jeg meg til Matt Smith-æraen, og til å treffe Amy Pond igjen!

18. Only Lovers Left Alive. Praktfull ny Jarmusch-film med Tom Hiddleston og Tilda Swinton som mange hundre Ã¥r gammelt vampyr-par. Hiddleston er sÃ¥ vakker at han nesten virker overnaturlig bare av den grunn, i tillegg til Ã¥ være en særdeles dyktig og karismatisk skuespiller, her som Byron-dyster, misantropisk musikkelsker og komponist. Swinton er aldri annet enn strÃ¥lende, og greier Ã¥ fremstÃ¥ som overjordisk, nesten eterisk, samtidig som hun har en gripende og sensuell begeistring for skjønnheten i sÃ¥ mange “jordiske” ting – som litteratur, kunst, dyr og planter, i tillegg til, selvsagt, sin vakre ektemann og hans vakre musikk. De gir inntrykk av Ã¥ leve litt pÃ¥ utsiden av den virkelige verden, og forholder seg med distanse til vanlige mennesker, selv om de er moderne og siviliserte nok til Ã¥ skaffe seg livsnødvendig blod pÃ¥ andre mÃ¥ter enn klassiske overfall og mord. Filmen er tidvis overraskende morsom, i tillegg til Ã¥ være vakker og med en tone av bÃ¥de elegi og forfall, og kjærlighetshistorien, som vel er det sentrale i filmen, er overbevisende og gripende.

19. Veronica Mars. Endelig! Det er nesten ti år siden den første episoden av TV-serien, som ble kansellert midt i sesong tre, og vi er mange som har ønsket oss en fortsettelse i årene etter. Mange nok til at over 90 000 av oss deltok i rekordkampanjen på Kickstarter som samlet inn 5,7 millioner dollar til å få filmen laget. Nå er altså resultatet her! Og det har blitt en riktig så bra film, er jeg glad over å kunne si. Den er spennende og underholdende som de beste av episodene i serien var, den er vellaget og godt skrudd sammen, og det er veldig, veldig stas å se både Veronica, Logan, Keith, Dick og (nesten) alle de andre gamle kjenningene igjen. Jeg er ikke sikker på hvordan filmen vil fungere for noen som ikke har sett serien (det hadde vært interessant å høre), men for én gangs skyld synes jeg ikke dette gjør stort. Serie- og filmskaper Rob Thomas har sagt hele tiden at det er å gjøre fansen fornøyd som er hovedmålet hans, og det skulle han klare godt med denne her. Jeg tror til og med han kunne sluppet unna med å lage en langt dårligere film enn han har gjort. Alle skuespillerne gjør en flott jobb, de har dessuten fått inn et par kjente navn til mindre roller og cameos, og ingen av in-jokene virker plagsomt påklistret eller kunstige. Og dialogen, som alltid var noe av det aller beste med serien, er fremdeles smart og snappy som den skal være. Det hjelper vel ikke stort å håpe på at denne skal komme på vanlig kino i Norge, men det koster ikke stort å kjøpe den digitalt på nettet, og det kan anbefales for alle som likte originalserien.

20. Doctor Who (sesong 5). Den ellevte Doktoren! Amelia Pond! Rory! River kommer tilbake! Dette er det fryktelig morsomt Ã¥ se om igjen – jeg kom raskt pÃ¥ hvor godt jeg liker Amy, og kanskje særlig Rory, og den fantastiske historien deres. Og sÃ¥ blir det stadig mer klart for meg i løpet av gjensynet at jeg liker Matt Smith enda bedre enn jeg gjorde i første omgang (og at jeg ikke liker David Tennants Doktor fullt sÃ¥ godt som jeg gjorde første gang). Den ellevte Doktoren er barnslig og entusiastisk og goofy og dorky og langt mer alien enn de to foregÃ¥ende, og sÃ¥ er det samtidig dypt alvor og alvorlig (og/eller bittersøt) tragedie innimellom. Den fantastiske episoden om van Gogh rørte meg til tÃ¥rer, og sesongavslutningen, med først Stonehenge og Rory the Roman og deretter Big Bang 2 og bryllupsscenen mot slutten, er kanskje min favoritt-sesongavslutning. En praktfullt trist og rørende og morsom juleepisode var det ogsÃ¥, med en flott hai og en strÃ¥lende Michael Gambon som Scrooge-aktig hovedperson.

April:

21. The Grand Budapest Hotel. Jeg elsker filmene til Wes Anderson og har sett frem til denne i månedsvis. Og for et overflødighetshorn den er! Anderson har en sterk forkjærlighet for detaljerte modeller og titteskap og historier som ligner på Rube Goldberg-maskiner, og her er det flere lag i både fortellerrollen og selve historien. Hotellet i tittelen er en fantastisk detaljert modell som igjen er plassert i en modell av et lite, sentraleuropeisk land, og fortelleren av filmen er en eldre forfatter som i sin ungdom møtte en eldre hotelleier som i sin ungdom opplevde det som filmen handler om. Antagelig ville jeg gått og sett denne filmen bare basert på castlisten, helt uten å ha hørt om regissøren før. Det er et fantastisk persongalleri her, og den barokke humoren til Wes Anderson er til stede i fullt monn, samtidig som det er en veldig trist film på mange måter. Filmens sentrale hovedperson er den legendariske, elegante conciergen M. Gustave, fantastisk spilt av Ralph Fiennes, og det er nesten ikke til å tro hvor mange andre karismatiske skuespillere i utrolige roller det er plass til rundt ham. Willem Dafoe som parodisk ond henchman med solide slåsshansker, Jeff Goldblum som distingvert, anstendig advokat og Tilda Swinton, nær ugjenkjennelig som 86 år gammel hertuginne, er bare tre av dem. Veldig morsomt å se filmen sammen med elleveåringen, som lo høyt av de morsomme scenene og skvatt tilbørlig av de relativt få, men effektive scenene med ekte brutalitet.

22. Justified (sesong 5). Dette har vært en litt mindre fokusert sesong enn de foregÃ¥ende, men den samlet seg fint igjen mot slutten, og vi ser frem til en sistesesong som vi regner med kommer til Ã¥ bli dystrere enn noe som har gÃ¥tt forut. Til tross for et par sidehistorier som har fungert dÃ¥rligere, har alt som har skjedd gÃ¥tt i mer eller mindre samme retning, og vi er nÃ¥ pÃ¥ et punkt der vÃ¥re to hovedpersoner pÃ¥ mange mÃ¥ter har mindre Ã¥ spille pÃ¥ og færre Ã¥ stole pÃ¥ enn noensinne tidligere. Skurkegalleriet er bredt og underholdende, som alltid, og Crowe-familien, som i stor grad har vært bærende i denne sesongen, er bÃ¥de komplekse og brutale nok til Ã¥ holde interessen. (Selv om “kompleks” vel ikke er det første ordet man ville bruke om familiens eneste lokale innslag, Dewey!) Raylan Givens selv har jo aldri vært det man kan kalle en ordentlig helt, og etter som sesongene gÃ¥r, blir det mer og mer tydelig bÃ¥de at han ikke er en spesielt hyggelig person og at det er begrenset hvor lenge han kan slippe unna med metodene sine og satse pÃ¥ at hans “shitload of swagger” skal være nok til Ã¥ holde ham flytende. Vi er urolige, men veldig spente, med tanke pÃ¥ hva hans siste sesong skal komme til Ã¥ inneholde.

23. Captain America: The Winter Soldier. Jeg har fÃ¥tt mer sansen for Steve Rogers, aka Captain America, etter hvert – han er en mann i feil tid, men han er smart nok og har nok selvinnsikt til Ã¥ hÃ¥ndtere det, og oppveksten som mobbeoffer med alle Brooklyns bøller etter ham har gitt ham evnen til Ã¥ ikke bry seg merkbart om hva andre synes om ham. Han er en gammeldags helt, med sterk moralsk ryggrad, men han er ikke moraliserende, og det litt uventede partnerskapet med Natasha Romanov (“Black Widow”) setter dem begge i et bedre lys. Filmen er spennende og dramatisk og kledde IMAX-formatet veldig godt, og regissør Russo har et svært godt grep om actionsekvensene. Innholdsmessig er dette kanskje den mest interessante av Marvel-filmene de siste Ã¥rene, og det er flere spennende og emosjonelle overraskelser underveis. Men mest av alt er det imidlertid underholdende! (Og den aller morsomste linjen i filmen kan jeg ikke sitere, fordi det ville være en helt urimelig spoiler. Dessverre.)

24. Captain America: The Winter Soldier. Jeg har fÃ¥tt mer sansen for Steve Rogers, aka Captain America, etter hvert – han er en mann i feil tid, men han er smart nok og har nok selvinnsikt til Ã¥ hÃ¥ndtere det, og oppveksten som mobbeoffer med alle Brooklyns bøller etter ham har gitt ham evnen til Ã¥ ikke bry seg merkbart om hva andre synes om ham. Han er en gammeldags helt, med sterk moralsk ryggrad, men han er ikke moraliserende, og det litt uventede partnerskapet med Natasha Romanov (“Black Widow”) setter dem begge i et bedre lys. Filmen er spennende og dramatisk og kledde IMAX-formatet veldig godt, og regissør Russo har et svært godt grep om actionsekvensene. Innholdsmessig er dette kanskje den mest interessante av Marvel-filmene de siste Ã¥rene, og det er flere spennende og emosjonelle overraskelser underveis. Men mest av alt er det imidlertid underholdende! (Og den aller morsomste linjen i filmen kan jeg ikke sitere, fordi det ville være en helt urimelig spoiler. Dessverre.)

25. Snowpiercer. Dette er en underlig fremmed film, gitt at den er engelskspråklig og med britiske og amerikanske skuespillere. Men den er laget av koreanske Joon-ho Bong (mest kjent for monsterfilmen The Host), og som så ofte med asiatisk film blir jeg stadig forvirret og rykket ut av mine ganske tydelige ideer om hva som bør/kommer til å skje. Genremessig ser den først ut til å være en actionfilm, underveis er den mer horror, og til syvende og sist er den kanskje mest en nesten metafysisk fabel. Handlingen er absurd enkel, om man oppsummerer den: i en postapokalyptisk verden har de resterende få tusen mennesker overlevd i nær en generasjon på et evighetstog som går rundt og rundt på en frossen klode, og nå ønsker de fattige som bor tettpakket sammen i den bakerste enden av toget å ta over styringen. Chris Evans (sist sett som Captain America) gjør en solid jobb som opprørsleder med mer emosjonell bagasje enn man først er klar over, og Tilda Swinton er urovekkende god som motbydelig gjenkjennelig talskvinne for de rike og privilegerte. Filmen er både ubehagelig og spennende, og strengt tatt er det ikke en dårlig ting at jeg ikke alltid er helt sikker på hva den prøver å si.

Mai:

26. Thor. Gjensyn for de voksne, første gang for elleveåringen. Den er bråkete og tøysete, men spennende også, og særlig morsom i begynnelsen, når Thor forsøker å orientere seg i en liten by i New Mexico. Tom Hiddlestons Loki er hjerteskjærende og utspekulert i omtrent like deler, og det er mye Marvel-moro (også av den mer interne sorten) innimellom den nesten ugjenkjennelige norrøne mytologien.

27. Iron Man. Vi morer oss med Ã¥ dra gjennom alle Marvel-filmene vÃ¥re sammen med elleveÃ¥ringen. Denne har jeg sett flere ganger før, men den holder fremdeles mÃ¥l. Jeg husket den som “voksnere” og mer realistisk brutal enn de filmene vi allerede har sett sammen med ham, og det stemmer nok – her er bÃ¥de krigsaktige scener, tilløp til ganske realistisk tortur og veldig “personlige” svik og angrep. Men den er primært spennende, og ofte morsom, og Robert Downey Jr. kan sjarmere hva og hvem det skulle være, ogsÃ¥ sønnen vÃ¥r. Og sÃ¥ er det gøy Ã¥ fÃ¥ stadig flere av Avengers-bitene pÃ¥ plass, selvsagt. Og pekele høyt hver gang Stan Lee dukker opp i en liten scene (som han jo alltid gjør) – eller nÃ¥r Phil Coulson kommer og er lett smilende og hyperkompetent som alltid. (Og jeg hadde glemt at dette var filmen der Strategic Homeland Intervention, Enforcement, and Logistics Division fÃ¥r sin litt mer praktiske forkortelse pÃ¥ slutten!)

28. Iron Man 2. Husker fra sist at plottet er mer tøysete og filmen mer typisk overdÃ¥dig actionfilm enn eneren, og sÃ¥nn er det jo. Men de lavere forventningene gjorde at jeg la bedre merke til de tingene som er bra – som oftest er skuespillerne. Downey gir som alltid bÃ¥de sjarm og uspiselighet og underliggende sÃ¥rbarhet til Tony Stark; Scarlett Johansson er, som alltid, enestÃ¥ende som Natalia/Natasha; Sam Rockwell er herlig uspiselig som Justin Hammer – og Clark Gregg har sin kanskje beste Coulson-replikk, som August falt helt for: “If you try to leave the premises, I will taser you and spend the evening watching ‘Supernanny’ while you drool into the carpet.”. (Vi mÃ¥ nok gjen-se Avengers før vi kaster oss over treeren, har mannen og jeg bestemt.)

29. Doctor Who (sesong 6). Nok en herlig Matt Smith-sesong. Romantikk, horror, humor, drama og sorg gÃ¥r gjennom hele sesongen, som har høydepunkter som Neil Gaimans The Doctor’s Wife, gripende A Good Man Goes To War og hjerteskjærende The Girl Who Waited, i tillegg til de flotte stand-alone-episodene med Craig (og, etter hvert, Stormageddon!).

30. Crash. Det er fÃ¥ som gjør “urovekkende” bedre enn David Cronenberg, særlig knyttet til intim kroppslighet og groteske endringer (eller skading) av menneskekroppen. Denne temmelig forstyrrende historien om seksualisering av bilulykker og skader ligger et sted mellom de realistisk brutale filmene hans og de tidligere scifi-/horror-historiene, og blir pÃ¥ den mÃ¥ten kanskje enda mer ubehagelig.

31. The Avengers. Joda, vi har sett den før, alle tre, men den er jo sÃ¥ bra! Og sÃ¥ var det helt klart veldig stas for August Ã¥ se den igjen nÃ¥ nÃ¥r han vet hvem alle er – og sÃ¥ bør man jo absolutt ha den veldig tydelig i bakhodet før man ser den tredje Iron Man-filmen. Dette er fremdeles min favoritt-Marvel-film, og generelt en av de morsomste actionfilmene jeg vet om.

Juni:

32. Iron Man Three. Det gjorde seg egentlig med gjensyn av denne – jeg var ganske skuffet første gang jeg sÃ¥ den, men nÃ¥ hadde jeg justert forventningene og hadde dessuten en ganske oppslukt og litt mindre kritisk elleveÃ¥ring ved siden av meg, og begge deler pleier Ã¥ hjelpe. Det er mange morsomme og/eller pÃ¥ annen mÃ¥te gode biter i denne filmen. De kommer riktignok ikke sammen til en spesielt koherent helhet, men portrettet av en Tony Stark pÃ¥ (og delvis over) sammenbruddets rand er overbevisende, og jeg likte bÃ¥de Ben Kingsley og guttungen godt. (Guy Pearce har vel derimot pleid Ã¥ legge litt mer innsats i filmene sine enn det han gjør her.)

33. Thor: The Dark World. Dette er i stor grad Lokis film, noe som virker rimelig, da han er en av de aller mest populære personene i MCU-universet. (Vel fortjent for Tom Hiddleston, som er bÃ¥de en av de klart dyktigste og en av de aller mest sjarmerende skuespillerne i et cast preget av usedvanlig vakre, sjarmerende og for det meste veldig dyktige folk.) Chris Hemsworth er en overbevisende likandes Thor, og forholdet mellom brødrene – i hovedsak antagonistisk, men med nok av ekte familiefølelse i bunnen – er interessant nok til Ã¥ gi hovednerve til filmen. Actionen er dramatisk og dyster; hovedskurken (Eccleston!) og hans verden Svartalfheim lignet nok pÃ¥ Sauron og Mordor i LotR til at til og med elleveÃ¥ringen merket seg det, men det gjorde ikke sÃ¥ mye. Dette er jo ikke egentlig ment Ã¥ være originale historier, og hverken Tolkien eller Marvel har lagt skjul pÃ¥ at de har hentet inspirasjon (og ofte hele historier) fra norrøn mytologi. Loki bidrar dessuten, i tillegg til sÃ¥rt tiltrengt flertydighet, med mye av humoren i filmen, og løfter den dermed et par hakk fra Ã¥ være altfor selvhøytidelig.

34. Jurassic Park. Vet dere at denne er 21 år i år?! Dinosaurene har holdt seg godt, Ian Malcolm er fremdeles den kuleste matematikeren i mainstreamfilm, og raptorene på kjøkkenet får fortsatt den yngre garde frem på kanten av stolsetet. Den manglende subtiliteten og de tydelige frampeikene og moralske pekefingrene fungerer utmerket på noen som er mer i den tiltenkte målgruppen enn jeg var da jeg så den for første gang, og det er i det hele tatt en riktig så vellykket og helstøpt familie-actionfilm.

35. The King of Kong. Dokumentar om en verden ikke sÃ¥ mange av oss kjenner godt til, nemlig verdenseliten innen arcade games (spilleautomater). Morsom og ikke i det hele tatt nøytral fremstilling av en unnselig familiemann som utfordrer den regjerende – og særdeles karismatiske og innflytelsesrike – verdensmesteren i Donkey Kong. Litt mer universelt handler den kanskje om problemene man gjerne, som outsider, møter nÃ¥r man prøver Ã¥ utfordre en etablert maktelite. BÃ¥de presentasjonen av subkulturen, det litt triste portrettet av utfordreren og dramatiseringen av historien er overbevisende, og hele familien likte filmen godt.

36. Anchorman 2: The Legend Continues. Will Ferrell bærer legenden solid videre, og selv om filmen ikke er fullt så vellykket som den legendariske første filmen, er den verdt å se for alle de scenene der den faktisk fungerer. Den er særdeles ujevn, og som helhet egentlig temmelig dårlig, men tidvis så hysterisk morsom at jeg er villig til å tilgi den. Aller best synes jeg, igjen, Steve Carrell er, med sin fullstendig kompromissløse lytehumor som det er nesten Andy Kaufman-stil over. Og igjen, som i eneren, har de fått en fantastisk mengde kjente skuespillere i cameoroller, ofte så påklistrede at det i seg selv er en del av humoren.

37. X-Men. Siden vi for øyeblikket er à jour med Marvel Cinematic Universe, syntes vi det var på tide å begynne med en ny Marvel-franchise. Og denne første X-Men-filmen har jo i grunnen holdt seg godt. Vel vises det at både Patrick Stewart og Hugh Jackman har blitt fjorten år eldre nå (selv om de holder seg uforskammet godt, begge to), og vel er den ørlite grann mer clunky enn de beste MCU-filmene, men her er da nok av både patos og humor; Jackmans Wolverine er både sint, dyster og respektløs nok til å balansere selvhøytideligheten som ellers fort ville slå inn, og Ian McKellen er det jo alltid en fryd å se. Og Rogue er et sårbart og solid fokuspunkt for handlingen, med sin hjerteskjærende vri på ensomheten som ofte følger med pubertet og fysisk modning.

38. The Americans (sesong 2). Dette har vært en solid sesong i vÃ¥r favoritt- Kalde Krig-serie – denne gangen med enda større fokus pÃ¥ familie, lojalitet, kjærlighet og hvem (og hva) vi synes det er verdt Ã¥ gjøre vanskelige valg og tÃ¥le store offer for. Parallelt med de dystre og ofte brutale realitetene i internasjonal spionvirksomhet ser vi utfordringene som ligger i noe sÃ¥ universelt og banalt som ekteskap og foreldreskap. Hovedpersonene Phillip og Elisabeth er mindre superhelter og mer ekte personer enn i første sesong, og det gjør dem noen ganger sterkere og mer samkjørt, samtidig som det gjør dem enda mer sÃ¥rbare nÃ¥r de plutselig ikke er helt pÃ¥ samme side pÃ¥ hjemmebane likevel. Det er gode rolletolkninger og spennende personer rundt dem pÃ¥ alle kanter, bÃ¥de pÃ¥ amerikansk og sovjetisk side, og jeg merker at jeg er genuint spent pÃ¥ hva som kommer til Ã¥ skje videre med dem alle sammen.

39. Under The Skin. Den underligste, ubehageligste og mest urovekkende filmen jeg har sett pÃ¥ lenge. Scarlett Johansson imponerer stort – igjen – i den helt bærende hovedrollen her, i en dyster film der ingen, spesielt ikke hovedpersonen, egentlig forstÃ¥r hva som foregÃ¥r. Følelsen av fremmedhet som ligger i at det er vanskelig Ã¥ forstÃ¥ hva den skotske lokalbefolkningen sier forsterkes kraftig ved at lyden – Ã¥penbart som et bevisst grep – er tatt opp og mikset slik at det ofte er vanskelig Ã¥ skille stemmer fra andre lyder. Det er ubehagelige elementer av horror og av klassisk, “filosofisk” science fiction her, men kanskje aller mest en gjennomgripende følelse av Ã¥ være fremmed og ikke forstÃ¥ verden rundt seg. (Og hvis man velger Ã¥ se filmen pÃ¥ kino, bør man hÃ¥pe sÃ¥ sterkt man kan at resten av publikum ikke har kommet bare fordi de har hørt at man fÃ¥r se Scarlett Johansson naken. Er det det som er motivasjonen, vil man neppe bli særlig fornøyd med filmen.)

40. The Life Aquatic with Steve Zissou. Vi foretar en langsom, kronologisk reise gjennom Wes Andersons filmografi, og nÃ¥ har elleveÃ¥ringen ogsÃ¥ hengt seg pÃ¥ og vil være med, noe som gir en ekstra dimensjon til gjensynet med filmene. Denne filmen falt jeg ikke helt for da den var ny, men jeg var veldig innstilt pÃ¥ Ã¥ gi den en ny sjanse, og det er jeg glad for, for nÃ¥ er jeg overbevist! Den har egentlig overraskende mye til felles med Moonrise Kingdom. Begge har en gammeldags, spennende historie i sentrum – her en dramatisk havekspedisjon med ukjente fiskearter, pirater og action – og rundt denne en voksnere, tristere og langt mindre strømlinjeformet historie som i stor grad handler om utilstrekkelige foreldre og deres stoiske og i større eller mindre grad skadeskutte barn. Utilstrekkelige foreldre (som likevel fremstilles med mye varme og tilgivelse), og folk (særlig menn) som forsøker Ã¥ gjøre storslagne ting, men ikke lykkes sÃ¥ godt med det, er i det hele tatt gjennomgangstemaer hos Wes Anderson. Bill Murrays Steve Zissou er en ubrukelig far og en ganske dÃ¥rlig ektemann, i tillegg til en fallert eventyrer som prøver Ã¥ gjenoppfriske tidligere tiders glans, og Owen Wilsons Ned spiller i stor grad sin vanlige rolle som naiv, optimistisk og overraskende selvoppofrende ung mann. Rundt dem er det sedvanlige, utrolig sterke støtteapparatet av solide skuespillere i fantastiske biroller – særlig Willem Dafoe, Anjelica Huston og Jeff Goldblum gjør stort inntrykk (ofte humoristisk, men tidvis overraskende rørende). Modeller, kulisser, spesialeffekter og en lang rekke David Bowie-sanger pÃ¥ portugisisk bidrar til den særegne stemningen.
Juli:

41. The Man Who Fell To Earth. Få, hvis noen, andre enn David Bowie kunne vel spilt den tragiske, sensuelle, geniale, utenomjordiske hovedpersonen i denne underlige filmen. Det er veldig lett å se trekkene Under the Skin hentet fra denne, og selv om jeg var litt for trøtt til å se en såpass lite actionpreget film som denne en sen fredagskveld, gjorde den sterkt inntrykk. (Ikke minst var den fin å ha ganske present i hodet da vi et par dager senere besøkte den store David Bowie-utstillingen i Berlin.)

42. Back to the Future. ElleveÃ¥ringen tilbringer mye av fritiden sin pÃ¥ nett, og hadde allerede sett utallige referanser til denne filmen, i tillegg til at vi (særlig pappaen) har snakket om og referert til den i Ã¥revis. Den viste seg Ã¥ fungere aldeles utmerket ogsÃ¥ for ham – det er smÃ¥tt rystende for meg selv Ã¥ innse at avstanden fra 1985 til 1955 er nesten akkurat den samme som avstanden fra 2014 til 1985, men sÃ¥nn er det jo Ã¥ bli middelaldrende. Filmen stÃ¥r seg fremdeles helt supert, om enn mer som et tidsbilde av 1985 enn av 1955, og er spennende og morsom og til og med rørende innimellom (Og August er helt medrevet pÃ¥ bÃ¥de handling og dialog; sitter ytterst pÃ¥ sofasetet nÃ¥r det er som mest spennende, og dekker ansiktet med hendene og snur seg halvveis bort nÃ¥r det blir for pinlig. :humre: )

43. Key Largo. Bogart-klassiker som står seg forholdsvis godt. Nesten overraskende nihilistisk moderne allerede så kort tid etter slutten på andre verdenskrig, og den desillusjonerte eks-krigshelten er overbevisende som den eneste som tør og kan stå seg mot en mektig, og særdeles uspiselig, mafiaboss (som representerer det moderne, korrupte Amerika?).

44. A Hard Day’s Night. Helt nyutgitt pÃ¥ Bluray i forbindelse med 50-Ã¥rsjubileet, og fremdeles en veldig sjarmerende film, med Beatles pÃ¥ sitt vittigste og – særlig Ringo – pÃ¥ sitt søteste. Masse fin musikk og et snedig lite plott, og bÃ¥de elleveÃ¥ringen og vi koste oss.

August:

45. Guardians of the Galaxy. Storslagen popcorn-underholdning! Vi har gledet oss i mÃ¥nedsvis, og spilt soundtracket Awesome Mix i hele sommer, og regissør James Gunn (tidligere kjent for de merkelige, ubehagelige, morsomme og særdeles lite barnevennlige Slither og Super) leverer virkelig. Chris Pratt er aldeles perfekt castet som den Han Solo-aktige ikke-helten Peter Quill (som skulle ønske han var bedre kjent under navnet Star-Lord), men det er vaskebjørnen(!) Rocket – ogsÃ¥ en slags Han Solo-figur, bare noe mer psykotisk – som virkelig stjeler showet, godt hjulpet av stemmen til Bradley Cooper. August pÃ¥ sin side foretrakk Rockets sidekick, treet(!!) Groot, som har stemmen til Vin Diesel og et eksepsjonelt begrenset ordforrÃ¥d, men er forbløffende uttrykksfull likevel, i tillegg til Ã¥ være den eneste egentlig snille personen i filmen. Veldig morsom, veldig sjarmerende og med et, som antydet, fantastisk soundtrack.

46. Fargo (TV-serie, 10 episoder). Fabelaktig grim, morsom, spennende og uhyre velspilt serie som ikke akkurat er en remake av Coen-brødrenes film fra 1996, men som foregår i samme univers og samme miljø. Billy Bob Thornton er glitrende karismatisk som psykopatisk morder med sans for å skape problemer for alle han treffer, både i stort og smått, og Martin Freeman imponerer som stakkarslig forsikringsagent som man har lett foraktblandet sympati med inntil hans indre, mørke side bryter noe uventet frem. Han har mer enn et par ting til felles med Walter White, og selv om dette ikke er på Breaking Bad-nivå, totalt sett, så er det absolutt noe av det mer vellagede jeg har sett på en stund. Den som i aller størst grad bærer showet er hittil ganske ukjente Allison Tolman som den sympatiske og kompetente politibetjenten Molly. Andre nydelige bipersoner er hennes kollega Bill, spilt av Breaking Bad-alumnus Bob Odenkirk, og den snille, litt naive, men slett ikke dumme alenefaren Gus, som er politi i nabobyen. For ikke å snakke om et par fantastiske leiemordere som dukker opp etter hvert. Kan anbefales til alle som tåler litt blodsprut i ny og ne og har et snev av svart humor.

47. Doctor Who (sesong 7). Vi skrenset i mÃ¥l med sesong 7 en times tid før vi løp ut døren for Ã¥ rekke sesongstarten pÃ¥ sesong 8 pÃ¥ Ringen kino. :D Og det var en sesong som det var veldig greit Ã¥ se om igjen, litt tettere sammen enn sist – og ikke bare for Ã¥ nyte Matt Smiths siste sesong en siste gang. Selve avslutningen hans var dessverre ikke blant høydepunktene, men den nest siste episoden, 50-Ã¥rs-jubileumsepisoden, med bÃ¥de Smith, Tennant og en barsk, tragisk John Hurt, mer enn veide opp for det. (Denne hadde August allerede sneket seg til Ã¥ se helt utenom tur da den var ny, men han var enig i at det var stas Ã¥ se den om igjen etter Ã¥ ha sett hele sesongen først – og pÃ¥ en større skjerm, ikke minst.) Jeg har enda ikke greid Ã¥ falle helt for Clara, selv om jeg liker at hun er sÃ¥pass forskjellig fra Amy som hun er; jeg liker nok best den første delen av sesongen, frem til Amy og Rorys sørgelige farvel. (Dinosaurs on a Spaceship! A Town Called Mercy!) Og det er trist Ã¥ si adjø til fabelaktige Matt Smith, men jeg ser voldsomt frem til Capaldi-æraen.

48. Before the Devil Knows You’re Dead (denne sÃ¥ vi egentlig tidligere i Ã¥r, men jeg har glemt Ã¥ skrive om den). Det gjør ekstra inntrykk nÃ¥, etter at Philip Seymour Hoffman er død, Ã¥ igjen se for en fantastisk skuespiller han var. Og det er ikke minst imponerende hvor utiltalende han vÃ¥ger Ã¥ la rollefiguren sin, Andy, være, samtidig som han gir ham nok menneskelighet og akkurat nok genuine følelser til at man fÃ¥r en antydning sympati med ham, tross alt. Ethan Hawke er ogsÃ¥ overbevisende som lillebroren; Hawke spiller nesten alltid lett ubrukelige, men forholdsvis sjarmerende og følsomme personer, og sÃ¥ ogsÃ¥ her – selv om sjarmen er en del mindre fremtredende i forhold til svakheten og feigheten enn den er i mer lettbente filmer. Selve historien er gripende og spennende og nøstes opp delvis ikkekronologisk, og filmen gjorde stort inntrykk bÃ¥de ut fra handlingen og rolletolkningene.

September:

49. Ocean’s Eleven. Steven Soderbergh veksler mellom vellaget underholdning og mer utfordrende og eksperimentell film, og denne her lander solid midt i “vellaget underholdning”-leiren. Soderbergh selv sa en gang at han siktet pÃ¥ Ã¥ lage en film som ville fÃ¥ publikum til Ã¥ si, nÃ¥r de kom ut av kinosalen, “Kul film. Hvor skal vi spise?” Og det lyktes han godt med. Det er ikke mye Ã¥ analysere eller diskutere her, men det er en fryd Ã¥ se historien spille seg ut og Ã¥ nyte de sjarmerende hovedrolleinnehaverne som pÃ¥ ingen mÃ¥te legger skjul pÃ¥ hvor gøy de har det. Filmen stÃ¥r seg like godt 13(!) Ã¥r senere, og jeg holder fast pÃ¥ min oppfatning om at den – i likhet med en tidligere Soderbergh/Clooney-heist-movie, Out of Sight – er en nær perfekt underholdningsfilm.

50. Inside Llewyn Davis. Alle filmene til Coen-brødrene er verdt Ã¥ se, og denne er ikke noe unntak. Den har tematikk til felles med bl.a. Barton Fink, som ogsÃ¥ dreier seg om en skapende kunstner som sliter med omgivelser og krav fra dem, men denne er bÃ¥de voksnere og tristere (og langt mindre horrorpreget!). Den minner dessuten litt om langsomme The Man Who Wasn’t There, men den er primært, i likhet med alle de andre filmene deres, ganske særpreget og unik. Oscar Isaac er glitrende som hovedpersonen Llewyn, en dyktig, men ikke veldig populær – eller spesielt sympatisk – visesanger som sliter med Ã¥ lykkes bÃ¥de privat og profesjonelt. Musikkinnslagene er mange, og filmen lar seg nyte nesten som en konsertfilm eller musikal (jeg hadde hørt pÃ¥ soundtracket i mÃ¥nedsvis før jeg sÃ¥ filmen), i tillegg til at den er et nydelig tidsbilde av musikkmiljøet i Greenwich Village helt pÃ¥ begynnelsen av 60-tallet. Veldig vakkert filmet, og som vanlig i Coen-filmer er det en rekke originale og overbevisende rollefigurer spilt av svært dyktige skuespillere.

Oktober:

51. Boyhood. Richard Linklaters vanvittige prosjekt – Ã¥ bruke tolv Ã¥r pÃ¥ Ã¥ filme en gutt som vokser opp, og Ã¥ begynne pÃ¥ filmen med en seks Ã¥r gammel hovedperson – har resultert i en helt særegent fantastisk film. Uten store fakter eller “cinematiske” grep er dette en overbevisende, rørende og samtidig veldig troverdig historie, med fine skuespillere som spiller ekteklingende personer. Da jeg kom ut av kinosalen, hadde jeg en sterk følelse av Ã¥ mer eller mindre ha sett en gutt vokse opp i sanntid. Nettopp dette er jo noe jeg selv har gjort hver dag i snart tolv Ã¥r, og kanskje treffer filmen ekstra sterkt nettopp av den grunn – det var ikke vanskelig Ã¥ kjenne igjen min egen rasktvoksende gutt i hovedpersonen. Synsvinkelen er gjennomført Masons egen, og det er bittersøtt Ã¥ se foreldrenes historie litt i utkanten av hans, bÃ¥de Ã¥ se hvordan de feiler og lykkes og vokser og modnes, og Ã¥ se bÃ¥de gleden og utfordringene i Ã¥ se barnet bli en selvstendig person som gjør egne valg og har sine egne gleder og problemer. Ja, og sÃ¥ er det fint Ã¥ se Ethan Hawke fÃ¥ sÃ¥ mye Ã¥ spille pÃ¥ som han gjør her, som den feilbarlige, men grunnleggende gode og omsorgsfulle faren til Mason.

52. Gone Girl. Fincher er en langt dyktigere filmmaker enn Gillian Flynn er forfatter, s̴ det var verdt det ̴ se denne, enda vi hadde lest boken og s̴nn sett visste omtrent hva som kom til ̴ skje. Dyktig laget og nydelig casting Рdystre tabl̴er og lite sympati ̴ hente for de aller fleste. Men noe mer enn en underholdende dramathriller er det jo ikke.

53. Back to the Future Part II. Ikke bare er den ikke sÃ¥ bra eller morsom som eneren, den er i tillegg temmelig mye dystrere og mer brutalskummel – sÃ¥nt stÃ¥r alltid mye tydeligere for meg nÃ¥r jeg ser film sammen med elleveÃ¥ringen, som ikke har min sans for mer nihilistisk dystopi. Men en og annen morsomhet er det jo (“Granted, that’s a worse case scenario. The destruction might in fact be very localized, limited to merely our own galaxy.”), og sÃ¥ leder den fint an mot den veldig morsomme treeren, som vi vel fÃ¥r se med det første.

54. Archer (sesong 5). VÃ¥r favoritt-spion-parodi-animasjonsserie har mistet litt av gnisten, og forsøkt Ã¥ fÃ¥ den opp igjen ved Ã¥ gjøre noe annet denne sesongen: Archer Vice – der vÃ¥re venner plutselig blir kokainsmuglere og -selgere i stedet for komparativt lovlydige kommersielt salgbare superspioner. (“Since the government has unjustly accused us of treason. We are now forced to transfer those skills from Espionage to criminal activity. Kind of like the A-Team but we sell drugs.”) Det er ikke helt vellykket, men selv som ikke helt vellykket er Archer noe av det morsomste jeg vet. Og avslutningen pÃ¥ sesongen var passende grim samtidig som den hadde klare lyspunkter (Archer fikk omsider møte en tiger!) og ga oss hÃ¥p om en ny sesong der ting er tilbake til det som gÃ¥r for normalen for disse folkene.

55. Back to the Future Part III. Etter den noe brutale og deprimerende del 2 er det godt å se trilogien bli avsluttet med mye moro og akkurat passe mye utvikling for hovedpersonene. Western-klisjeene blir ikke overbrukt, og Doc Brown er i storslag som kombinert smed og oppfinner i et forholdsvis vilt og lovløst 1885. (Og ekstra morsomt var det da Mary Steenburgen dukket opp som romantisk interesse for Doc, siden vi sist så henne i en helt annen western-sammenheng, nemlig sesong 5 av Justified!)

56. Frank. Snedig liten film som jeg ser IMDB klassifiserer som Comedy/Drama/Mystery. Jeg ville neppe kalt den en komedie, selv om den absolutt er morsom ogsÃ¥. Mest er den kanskje en karakterstudie av en ung mann som ikke greier Ã¥ innse at han rett og slett ikke har noe særlig kreativt talent. Dessuten er den et uventet rørende portrett av en gruppe mer og mindre skadeskutte musikere, ledet av den sympatiske og ekstremt talentfulle, men ogsÃ¥ ekstremt skjøre og sÃ¥rbare Frank, strÃ¥lende fremstilt av Michael Fassbender – som ikke har annet enn kroppssprÃ¥k og stemme Ã¥ spille pÃ¥, siden Frank konsekvent skjuler seg inni et digert, kunstig hode med pÃ¥malt ansikt. Maggie Gyllenhaal er glimrende som hans right hand medspiller, piggete og aggressive Clara, og resten av bandet er ogsÃ¥ overbevisende fremstilt. En overraskende klok og tidvis rørende film som samtidig er bÃ¥de morsom og underholdende.

November:

57. Sherlock (sesong 1). Repetisjon sammen med August, og det er veldig morsomt – bÃ¥de for repetisjonens del og for Ã¥ dele moroa med ham. Serien er smart og snappy og forutsetter bÃ¥de genrekunnskap og generell kulturell modenhet, sÃ¥ det er rimelig at han ikke fÃ¥r med seg alt, men det er interessant Ã¥ se hvilke referanser han faktisk tar, og som jeg ikke trodde han skulle ta – og morsomt Ã¥ informere ham, nÃ¥r han ønsker det, om hva som egentlig foregÃ¥r. Aller morsomst er det naturligvis Ã¥ dele vittighetene og Ã¥ sitere dem til hverandre i ettertid. (Han var ellers skjønt enig med resten av fandom i at dette var en veldig ondskapsfull sesongavslutning. Jeg: “Bare vent til du ser slutten pÃ¥ neste sesong!” :knegg: )

–– og sÃ¥ mistet jeg oversikten en periode, men jeg tror det følgende er resten av filmene vi har sett sÃ¥ langt i Ã¥r –––

58. Doctor Who (sesong 8). Jeg elsker Peter Capaldis Doktor, som er mer alien enn noen av de tre foregÃ¥ende, og som dessuten er den første Doktoren jeg har sett som ikke bare er “sprø” (som f.eks. den forrige var), men genuint gal. Han sliter ikke bare med Ã¥ forstÃ¥ mennesker, som han alltid har gjort, men med Ã¥ forstÃ¥ seg selv og med Ã¥ forstÃ¥ hva virkeligheten egentlig gÃ¥r ut pÃ¥. Og sÃ¥ er det forfriskende med den distansen han har til mennesker, og hvor utrolig lite sentimental han er, samtidig som den moralske kjernen er der fremdeles. Clara har fÃ¥tt en mye tydeligere og mer tilfredsstillende rolle i denne sesongen, og det at hun er sÃ¥pass lite sentimental selv som hun er, og at hun har fÃ¥tt et eget privatliv og har et mye mer ambivalent forhold til Doktoren enn før, det gjør hele sesongen mer spennende. Sesongens store skurk var flott bygget opp og ga oss en strÃ¥lende avsløring, og før den tid hadde vi fÃ¥tt mange sterke episoder, bÃ¥de dystre og morsomme. Vi gleder oss til julespesialen, med Nick Frost som julenissen!

59. Frozen. Det var August som ymtet om at han hadde lyst til Ã¥ se denne, og vi likte den alle tre. Jeg hadde nok justert ned forventningene etter Ã¥ ha hørt en del kritiske røster, men jeg synes dette var bra – to ekteklingende heltinner med hver sin “realistiske” tragedie, som begge greier Ã¥ ta tak i sitt eget liv og som til slutt berger seg selv og hverandre gjennom handlekraft og søsterkjærlighet. Og selv om snømannen Olaf, med det uslitelige humøret sitt, kanskje kan oppleves som litt anmassende, er det da vanskelig Ã¥ ikke like surmulende Christoph og det sjarmerende reinsdyret hans?

60. Interstellar. Storslagen scifi–film som tar seg overraskende god tid til Ã¥ bygge opp bÃ¥de den dystopiske bakgrunnshistorien og forholdet mellom hovedpersonen Cooper (strÃ¥lende spilt av strÃ¥lende Matthew McConaughey) og datteren hans. Dette gir en overbevisende ekte klangbunn til alt det teknologiske og fremmede som skjer i andre halvdel av filmen, og gjør filmen til noe mye mer helstøpt og menneskelig enn f.eks. Contact, som den har overfladisk mye til felles med. Jeg har sett alle filmene til Christopher Nolan, de fleste flere ganger, og her føles det for meg som om han har tatt et skritt videre, tematisk sett, i forhold til alt han har gjort før. Det er ikke en perfekt film, og den lider litt under Ã¥ være i overkant pretensiøs, men jeg synes den greier Ã¥ bære sin egen tyngde likevel. Jeg liker ogsÃ¥ veldig godt at ryggraden i filmen er ordentlige mennesker og relasjonene mellom dem, uten at den faller for den vanlige fristelsen med Ã¥ lage en klassisk kjærlighetshistorie ut av noe av det.

61. Coherence. Veldig godt konstruert og original film, som først ser ut til Ã¥ være et slags kammerspill om et middagsselskap der venner fÃ¥r vite mer om hverandre enn de hadde trodd, men plutselig skjærer ut i noe som er bygget opp som en slags horrorfilm – selv om den i grunnen aldri blir akkurat det. Ubehaget og redselen hovedpersonene føler nÃ¥r virkeligheten ser ut til Ã¥ rakne rundt dem uten grunn er overbevisende, og det er fullt forstÃ¥elig at de aller fleste slett ikke ønsker Ã¥ møte seg selv rent fysisk i døren, siden man selv vet (eller har en mistanke om) hva man kan være i stand til Ã¥ gjøre hvis man blir redd nok.

Desember:

62. Guardians of the Galaxy. Fortsatt en av Ã¥rets aller mest underholdende filmer – jeg har vel ikke sÃ¥ mye Ã¥ tilføye til forrige omtale, bortsett fra at den tÃ¥ler gjensynet veldig godt!

63. Love Actually. Vi er ikke av dem som har hatt denne som førjulstradisjon i mange Ã¥r; vi sÃ¥ den første gang i fjor, og fant ut at vi skulle se den sammen med August denne gangen. Og den slo an hos ham ogsÃ¥, vittig som den er! Jeg synes fremdeles veldig synd pÃ¥ Laura Linney med den syke broren, men lar meg begeistre bÃ¥de av Hugh Grant som gÃ¥r fra dør til dør og leter etter sin soul mate, Liam Neeson som jobber seg gjennom sorgen for Ã¥ hjelpe stesønnen til Ã¥ hÃ¥ndtere sin aller første forelskelse, ur–søte Martin Freeman som flørter pÃ¥ et helt usannsynlig uskyldig vis, omstendighetene tatt i betraktning, og Colin Firths ubehjelpelige forsøk pÃ¥ Ã¥ konversere og etter hvert kurtisere sin portugisiske hushjelp. (Og det er alltid like betryggende og hjertevarmende Ã¥ oppleve at August ler aller høyest av de samme replikkene som meg. “Thank you, sir. I did have an awful premonition that I was gonna fuck up on the first day.”) Men det er Bill Nighy som er den virkelige stjernen i filmen, og det er det ingen som er uenige i hjemme hos oss. “Hiya kids. Here is an important message from your Uncle Bill. Don’t buy drugs. Become a pop star, and they give you them for free!”

64. The Babadook. Australsk film som er det skumleste jeg har sett på lenge. Ser til å begynne med ut som et ganske sosialrealistisk drama, men viser seg etter hvert å være en skrekkfilm om det å være mor. Mer spesifikt om det å være alenemor, enda mer spesifikt om det å være alenemor for et litt ekstra krevende barn, som man elsker og vil beskytte, men som også er en belastning og en kilde til både mye angst og mer uavklarte negative følelser. Syv år gamle Samuel er elskelig og sjarmerende, men også krevende og slitsom, og morens angst for at det er noe galt med ham, og hennes oppfatning av fiendtligheten han møtes med (som nok i forholdsvis stor grad er projisering) vikles sammen med sorgen og bitterheten over at faren hans døde den kvelden Samuel ble født, samt den gryende skrekken for at det er henne det er noe galt med. Monsteret og de gammeldagse/klassiske skrekkfilmeffektene er grøssende effektive, og det er veldig lenge siden jeg syntes en film var så genuint skremmende. Her er ekkoer av både spanske El Orfanato og Polanskis klassiske Repulsion, og det er håndverksmessig en imponerende stødig debutfilm. (Og jeg blir nesten aller mest skremt av hvor overbevisende syv år gamle Noah Wiseman spiller!)

65. Hobbiten: Femhærerslaget. Nå må vel Peter Jackson være ferdig med Tolkien? Det er jo en håpløs idé å tvære ut denne egentlig ganske korte og greie barneboken til tre fullengdefilmer, og det er litt trist i hvor stor grad CGI har tatt plassen til utendørsscener, forced perspective og heftig ork-sminke som ble så effektivt brukt i den første trilogien. Men jeg valgte nå å skru forventningene i bunnen og bestemme meg for å ha det gøy, og da ble det jo slett ikke så verst. For det er mye fint her; de eksepsjonelt karismatiske skuespillerne som spiller trollmenn og høyalver er effektive nok i nærbilde (særlig Cate Blanchett og Christopher Lee) til at vi ikke plages så veldig av at de ikke gjør noe som ligner på sine egne stunts; Lee Pace bruker mer enn de overjordiske øynene og de overlegne øyebrynene og gir litt mer substans til Thranduil denne gangen (og hvem visste hvor effektiv og praktisk en rideelg faktisk er i kamp?!), dvergene er som alltid fine, og Martin Freeman er en praktfullt jordnær og levende Bilbo. Jeg liker også Richard Armitage som en tragisk hovmodig, men også genuint edel Thorin, og det er da ingen som kan ha noe å si på den nydelige dragen? Så lever vi vel med en teit trekanthistorie, sørgelig plastikk-lignende orkehøvdinger og en unødvendig éndimensjonal Ormtunge-kopi. Billy Boyds avskjedssang under rulletekstene var akkurat passe rørende og sentimental, og jeg kan anbefale videoen for alle som har et forhold til Jacksons Tolkien-prosjekt.

2013

Januar:

1. Life of Pi. Jeg leste romanen da den var ganske ny, og husker fremdeles de viktigste bitene av den ganske levende. Og hovedinnvendingen min mot filmen er vel egentlig at den er smått unødvendig, all den tid den tilfører såpass lite nytt til en allerede fargerik og dramatisk historie. Men den er visuelt aldeles fantastisk, og den vel egentlige hovedpersonen, Richard Parker, er en seier for datagenerert grafikk som går sømløst inn i de hyperrealistiske 3D-bildene. Jeg er ikke begeistret for 3D-film, men må innrømme at i denne filmen har effekten en funksjon, i de mange nesten psykedeliske havscenene, der drøm, virkelighet og hallusinasjoner går over i hverandre. Og dette passer i grunnen også godt som illustrasjon til temaet om hvordan virkeligheten kan formidles via historiefortelling, og om religionens rolle i forhold til vitenskapens rolle, så da er kanskje ikke filmen så unødvendig som jeg først tenkte likevel? Både dramatisk, storslått og underholdende er den i alle fall, og jeg mistenker at den er ment mer seriøs og mindre morsom enn deler av publikum så ut til å mene. Men det er jo alltid risikoen ved å sende verket sitt ut i verden.

2. Killing Them Softly. Andrew Dominik lager nok en film der han demonstrerer hvor kjekk Brad Pitt er, til og med som avstumpet morder. Jeg var fornøyd nok med dette til å skrive en egen bloggpost om resultatet.

3. Playtime. Fransk klassiker fra 1967 som minner om bÃ¥de gammel stumfilm og moderne film. Dialog pÃ¥ engelsk, fransk og tysk – det som er mest nødvendig Ã¥ fÃ¥ med seg sies pÃ¥ engelsk, men selv dette klarer man seg egentlig uten. Den har veldig lite egentlig “handling”, men viser en gruppe mennesker (med Jacques Tati som klossete, sympatiske Monsieur Hulot i sentrum) som beveger seg inn og ut av hverandres historier i løpet av en lett surrealistisk dag i et lett surrealistisk Paris. Fascinerende, veldig morsom og med en grunnleggende varme som gjør at man fatter litt godhet for selv de mest irriterende figurene. Utrolig presis koreografi og mengder av vittige detaljer.

4. The Hobbit: An Unexpected Journey. Jeg hadde hatt vett til å skru ned forventningene i alle kanaler, og ble dermed heller positivt overrasket. Naturligvis er filmen altfor lang, men det er mest de eviglange løpe- og/eller actionsekvensene som er problemet; det som er lagt til i forhold til romanen synes jeg jevnt over er fornuftige valg. (Det hjalp naturligvis på oppfatningen min at tiåringen var så revet med av alt det spennende!) Gollum er fabelaktig, jeg liker jevnt over dvergene (James Nesbitt!), og Martin Freeman er naturligvis perfekt som hobbit. Og så synes jeg det var helt greit og faktisk også storymessig ganske lurt å knytte den så tett til LOTR-filmene ved å blant annet ta med Galadriel og Saruman (i et møte som bare såvidt refereres til i Hobbiten, men som Gandalf forteller en hel del mer om i LOTR). Alt i alt kunne det vært langt verre.

5. Seven Psychopaths. Det er bare noen mÃ¥neder siden jeg sÃ¥ den forrige (og første) filmen til Martin McDonagh, In Bruges, som jeg da beskrev som “en trist og brutal film om triste og brutale mennesker”. Ordene kunne jeg gjentatt nÃ¥, men de ville betydd noe annet, for dette er en ganske annerledes film. Mye er likt pÃ¥ overflaten; her er ogsÃ¥ brutale leiemordere og brutale mafiabosser og relativt uskyldige mennesker fanget i kryssilden, dessuten Colin Farrell i hovedrollen og, ikke minst, en Tarantinosk mengde blod og gru – men Seven Psychopaths er først og fremst gøy. (Gitt at man ikke lar seg uroe av store mengder blod og gru, sÃ¥klart.) Martin McDonagh har kanskje ikke syntes det var sÃ¥ lett Ã¥ gÃ¥ løs pÃ¥ film nummer to, for handlingen her spinner rundt en fordrukken, irsk manusforfatter ved navn Martin som sliter med Ã¥ komme i gang med manuset til den nye filmen sin, Seven Psychopaths. Handlingen blander elegant bruddstykker (som nærmest utgjør flere fantastiske, smÃ¥ kortfilmer) fra den planlagte filmen med Martins eget liv, som etter hvert fÃ¥r stadig mer til felles med filmen han lager. Bestevennen Billy, spilt av en strÃ¥lende Sam Rockwell, gjør det han kan for Ã¥ avhjelpe idétørken, har sterke egne meninger om retningen filmen skal ta (“No shoot-outs?!?!?”) og setter i gang en hel del kaos og problemer, blant annet gjennom sitt samarbeid med den stoiske, kvekerske, smÃ¥kriminelle Hans, spilt av en like strÃ¥lende Christopher Walken. Nydelig urovekkende mindre roller bekles av blant andre Tom Waits og Harry Dean Stanton, og alltid pÃ¥litelige Woody Harrelson er en parodisk brutal mafiaboss hvis eneste svakhet – som setter i gang det meste av vold og problemer i filmen – er den nusselige lille shihtzuen Bonny. Eminent underholdende og fantastisk castet, og det er godt gjort Ã¥ holde sammen sÃ¥ mange trÃ¥der og metanivÃ¥er til én enkelt film – særlig en sÃ¥ morsom og tilgjengelig film som dette.

6. Avengers. Denne så vi på kino i fjor, og det var morsomt å se den igjen sammen med tiåringen. Han er enda ikke særlig blasert i forhold til spenningsfilmer, og det ble frenetisk gumling av popcorn i mange scener, men det var likevel ikke noe problem å få med seg det meste av humoren. Og det er jo virkelig en både skikkelig morsom og skikkelig spennende film.

7. Django Unchained. Liker man Tarantino – eller i det minste tolererer Tarantino – er dette en høyst underholdende og temmelig brutal film med slÃ¥ende karismatisk hovedperson og et dystert bakteppe av slaveri i Sørstatene like før den amerikanske borgerkrigen. Jeg tenkte en hel del om denne filmen og skrev deretter en entusiastisk bloggpost om den.

Februar:

8. Holy Motors. Det er veldig synd (om enn til en viss grad forstÃ¥elig) at denne ikke har blitt satt opp pÃ¥ kino her til lands. [ETA: Den gÃ¥r pÃ¥ kino nÃ¥, i mai!] Det er den mest originale og underlige filmen jeg har sett pÃ¥ lange tider – et fransk overflødighetshorn av barokke pÃ¥funn med en uforstÃ¥elig, men merkelig trist rammehistorie. Hovedpersonen “Oscar”, spilt pÃ¥ høyst imponerende vis av Denis Lavant, spiller den ene rollen mer merkelig og annerledes enn den andre, mens sjÃ¥føren Céline er omtrent det eneste som knytter de ulike personene sammen. Jeg var dessverre usigelig trøtt da jeg sÃ¥ den, og slet tidvis med Ã¥ holde meg vÃ¥ken, men kanskje kledde den i grunnen Ã¥ fÃ¥ innslag av mine egne, surrealistiske drømmer som smittet over pÃ¥ en del av scenene?

9. Broen (10 episoder). Vellaget, spennende og tidvis bÃ¥de brutal og urovekkende dansk/svensk kriminalserie. Fascinerende samspill mellom veldig dyktige skuespillere, særlig de to samarbeidende etterforskerne – svenske Saga, med tydelig (men aldri eksplisitt nevnt) Aspergers syndrom, og danske Martin, en jovial og menneskekjær mann som likevel viser seg Ã¥ ikke alltid hÃ¥ndtere sitt eget privatliv sÃ¥ godt. Fellesskapet mellom dem byr pÃ¥ en god del komikk innimellom, men blir rent ut gripende underveis, og selve kriminalhistorien er mer enn spennende nok.

10. Something Wild. Jonathan Demme-film fra 1986, og det er veldig tydelig en 80-tallsfilm, ikke bare nÃ¥r det gjelder klær og hÃ¥r, men nÃ¥r det gjelder noe udefinerbart skarpt og upusset i kantene. Mannen kommenterte etterpÃ¥ at den ikke er “fokusgruppetestet”, og det er kanskje noe der; den har klare innslag av bÃ¥de romantisk komedie og road movie, men er ikke helt noen av delene, og den er bÃ¥de tidvis for usympatisk og for brutal til at jeg tror den ville sluppet gjennom en moderne, strømlinjeformet fokusgruppe. Her ser vi Melanie Griffith i sine glansdager sammen med en like overbevisende Jeff Daniels, begge med langt mer vaklende identitet og langt nærmere en slags psykisk kollaps enn de ser ut til til Ã¥ begynne med. Og at Martin Scorsese castet Ray Liotta i Goodfellas etter Ã¥ ha sett ham i denne, det finner jeg høyst forstÃ¥elig; det er sjelden noen ser sÃ¥ Ã¥penbart skummel ut fra første scene. Typisk for Jonathan Demme har det alltid vært Ã¥ fokusere sterkt pÃ¥ musikk, sÃ¥ ogsÃ¥ her; soundtracket kunne fortjene en egen post, og musikerne som figurerer i filmen fÃ¥r ogsÃ¥ en god del mer plass enn det som er vanlig.

11. Killer Joe. Dyster kvasi-noir med kraftige og ubehagelige innslag av svart humor i de første to tredjedelene, noe som gjør det enda verre nÃ¥r den faller sammen i totalt motbydelig brutalitet i den siste. Skremmende effektiv tidligere fløtepus Matthew McConaughey som nesten Robert Mitchum-aktig psykopat, og en nesten like ubehagelig white trash-familie som alle lurer eller svindler eller svikter eller skader hverandre – alle, unntatt den engleaktig uskyldige Dottie, som ender opp som offerlam i den morderiske planen til broren og faren. (Den presumptivt verste personen i hele familien, moren til Dottie, fÃ¥r man ikke engang møte, men mÃ¥ forestille seg pÃ¥ egen hÃ¥nd hvor ille hun er.) Jeg er fremdeles usikker pÃ¥ hva jeg synes om filmen – den er spennende og underholdende og veldig godt spilt og skrudd sammen, men slutten ble i meste laget for meg, kanskje like mye fordi den slipper taket i den ellers velkomponerte og spennende handlingen som fordi den er sÃ¥ brutal.

12. Married to the Mob. Mer Jonathan Demme og mer 80-tallet; Michelle Pfeiffer som mafiahustru som vil ut, Dean Stockwell som mafiaboss som ikke vil slippe henne ut av familien, og Matthew Modine i tospann med Oliver Platt som dorky FBI-agent. Morsom og litt smårar film som beveger seg i området mellom pastisj, parodi og bare rent underholdende mafiafilm. Nesten urovekkende tids- og genreriktige frisyrer og interiører.

Mars:

13. The Master. Underlig film med drivende gode Joaquin Phoenix og Philip Seymour Hoffmann som nær motpoler; Phoenix spiller den ustabile, krigsmerkede drifteren Freddie, mens Hoffmann er Lancaster Dodd, kjent som “The Master”, en intellektuell filosof, forfatter og kultleder som veldig Ã¥penbart er basert pÃ¥ scientologiens grunnlegger, L. Ron Hubbard. Forholdet mellom dem er sentralt i filmen, som for øvrig i liten grad har en klar mening eller tar Ã¥penbart stilling. Er Freddie en sÃ¥rbar stakkar som er et lett bytte for hjernevask og utnyttelse? Er han en svindler som utnytter Dodd og hans fascinasjon for Freddies karisma (og livsfarlige hjemmemiksede drinker!) mens han ser etter en mulighet for lettjente penger? Eller er forholdet deres sett under ett likevel ganske jevnbyrdig, der de begge fÃ¥r noe ut av det som de pÃ¥ ett eller annet vis trenger? Overbevisende godt spilt og godt laget er det, men jeg ble overrasket over hvor lite “tydelig” filmen var, kanskje særlig i fremstillingen av kultlederen og metodene han bruker.

14. The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring (Extended Edition). Det mÃ¥ være nærmere ti Ã¥r siden sist jeg sÃ¥ den, og jeg har bÃ¥de blitt mer kritisk og mer tilgivende siden den gang. Jackson nyskaper bÃ¥de Boromir og Aragorn og styrker historien pÃ¥ den mÃ¥ten, og alvene er langt mer urovekkende og langt mindre tilbøyelige til Ã¥ være opplagt pÃ¥ “vÃ¥r” side enn mange kanskje tenker seg etter Ã¥ ha lest boken. SÃ¥ fÃ¥r man bære over med at Peter Jackson aldri, aldri kan passe mÃ¥ten nÃ¥r det gjelder drama og spesialeffekter. Ekstra stor stas er det naturligvis Ã¥ se filmen sammen med en oppslukt tiÃ¥ring, helt tett innpÃ¥ at vi har lest boken – forskjellene mellom boken og filmen er interessante Ã¥ diskutere og hjelper ogsÃ¥ til Ã¥ bevisstgjøre meg som seer pÃ¥ hva hovedtemaet og den egentlige hovedpersonen er. (Min take pÃ¥ hva som er den viktigste forskjellen pÃ¥ bok og film er at Aragorn i filmen ikke ønsker Ã¥ være konge, og bÃ¥de bakgrunnen for dette manglende ønsket og konsekvensene av det gjør historien mye mer interessant enn et standard helteepos.)

15. Wuthering Heights. Helt ny filmversjon som fokuserer utelukkende pÃ¥ Heathcliffs synsvinkel og opplevelser. Det er da ogsÃ¥ antagelig den eneste mÃ¥ten man kan fÃ¥ sympati for ham! Men han er enklere Ã¥ fÃ¥ sympati med i filmen; som svart gategutt i Liverpool har han erfart, lenge før han kommer til Earnshaw-familien, at verden er ond og hatefull og at han ikke kan forvente seg annet enn mishandling og skjellsord. Og da han av natur er stolt og steil og med fullstendig mangel pÃ¥ evne til Ã¥ være innsmigrende eller ydmyk, har han ikke akkurat særlig muligheter til Ã¥ skaffe seg venner. Shannon Bear som den unge Cathy er veldig overbevisende som halvvill jentunge, og historien er skÃ¥ret helt inn til benet – sÃ¥ har man brukt den sparte tiden pÃ¥ filming av øde heder, lavthengende skyer og regnvÃ¥te tornebusker i stedet. Usedvanlig stillestÃ¥ende filmatisering av en sÃ¥vidt dramatisk bok, men det er underlig intenst og funker veldig bra. Heathcliff er ganske taus og dessuten overhodet ikke interessert i andre mennesker enn Cathy, sÃ¥ det passer godt at filmen har lite dialog og at alle andre personer i historien bare beveger seg rundt i utkanten av den.

April:

16. The Lord of the Rings: The Two Towers (Extended Edition).
Morsomt gjensyn etter ti Ã¥r, og morsomt Ã¥ se den etter Ã¥ nettopp ha gjenlest boken, og ekstra morsomt Ã¥ se den sammen med engasjert og medrevet tiÃ¥ring, som knapt greide Ã¥ sitte i ro under slaget ved Helm’s Deep. :) Jeg merker meg andre ting enn tidligere – blant annet at jeg har mer forstÃ¥else for scenene med comic relief enn før – og synes det er spennende Ã¥ diskutere forskjellene mellom bok og film med August. Mange av personene er mer usympatiske; Faramir er for eksempel mindre edel, Théoden mindre koselig, og Elrond langt mindre velvillig innstilt overfor Aragorn enn i boken. Det er ikke vanskelig Ã¥ forstÃ¥ hvorfor de er det, heller – ingen av dem stÃ¥r akkurat overfor lette og greie valg. Til gjengjeld blir vi minnet om at Boromir er bÃ¥de mindre maktglad, mindre svak og mindre arrogant enn hos Tolkien, og dessuten er jeg veldig glad i mÃ¥ten Jackson lar den i utgangspunktet negativt innstilte Aragorn vokse inn i rollen som konge – delvis fordi han etter hvert ønsker mer Ã¥ bli konge, delvis fordi han stoler mer pÃ¥ seg selv og sin evne til Ã¥ være en god konge, og delvis fordi omstendighetene (og verdens overlevelse, sÃ¥klart) avhenger av det. Og det at han ikke i utgangspunktet ønsker seg makt og ære er nettopp noe av det som gjør ham til et godt valg hvis man nÃ¥ først skal ha en konge. Mange fine paralleller mellom ham og andre personer, bÃ¥de Boromir, Éomer og for den del Frodo. (Her om dagen kom jeg til og med sÃ¥ langt som til Ã¥ sitere Nietzsche til August for Ã¥ illustrere et poeng i vÃ¥r pÃ¥gÃ¥ende diskusjon/min pÃ¥gÃ¥ende monolog om temaet.)

17. Archer (sesong 4). Fremdeles en morsom og særdeles uærbødig serie, som er aller morsomst nÃ¥r den er aller uærbødigst – fortrinnsvis fullstendig politisk ukorrekt og helt pÃ¥ eller godt over grensen for hva man kan slippe unna med Ã¥ si pÃ¥ TV. (Det hadde aldri gÃ¥tt om den ikke hadde vært animert!) Vi diskuterer etter sÃ¥ Ã¥ si hver episode hvem vi liker best av den gale vitenskapsmannen Krieger, den ustoppelig vulgære og uovervinnelige Pam eller den psykotiske masochistiske nymfomane Cheryl/Carol. (Svaret varierer gjerne med hvor mye skjermtid hver av dem har fÃ¥tt i dagens episode.)

18. Star Trek. Oppvarming til den nye filmen, som kommer om noen uker – gjensyn for meg og mannen, førstegangsmøte for August. Stor stas denne gangen ogsÃ¥. Elegant og genreriktig restart av franchisen, spennende og sammenhengende for nye seere samtidig som det er masse snacks for den gamle fansen. Selv jeg, som aldri har hatt noe forhold til TV-serien, syntes det var rørende Ã¥ se Nimoy gjøre glansrollen sin om igjen for siste(?) gang, og Quinto og Pine er begge overbevisende og underholdende som litt andre versjoner av de klassiske Spock (som skamløst siterer Sherlock Holmes uten Ã¥ kreditere kilden) og Kirk. Og Bones! Og Scotty!

Mai:

19. Yellow Submarine. August sÃ¥ denne filmen mange ganger fra han var knapt 2 til han var drøyt 5, men har vel knapt sett den siden han begynte pÃ¥ skolen. Den ga neppe særlig mening pÃ¥ den tiden, men det er jo mye bra musikk, og filmen var utgangspunktet for hans Beatles-interesse. Her om dagen foreslo han at vi kanskje skulle se den igjen, sÃ¥ da gjorde vi det, nÃ¥ med mulighet for Ã¥ fÃ¥ med seg noen av de mange skrekkelige ordspillene! (“Don’t pull that lever, Ringo!” “Can’t help it, I’m a born Lever-pooler!”) Filmen er et visuelt overflødighetshorn av animasjoner; handlingen er ofte surrealistisk, men spennende nok, og i tillegg til den skrekkelige humoren inneholder den jo en hel drøss av noen av de beste lÃ¥tene i verden. Den fortjener definitivt Ã¥ bli sett i mye større grad enn den typisk blir.

20. The Place Beyond the Pines. Noen likte visst Ryan Gosling i Drive. Eller tull, alle likte selvsagt Ryan Gosling i Drive. Det er vanskelig Ã¥ unngÃ¥; det var en særegent storslagen film der en nesten unaturlig vakker Gosling virkelig briljerte. Men det fungerer ikke nødvendigvis like godt Ã¥ putte omtrent akkurat den samme rollefiguren inn i en en ganske annen, langt mindre genial film. Det var en hel del jeg likte ved … Beyond the Pines – det var gode skuespillere i engasjerende roller, det var far-/sønn-tematikk og interessante paralleller bÃ¥de pÃ¥ langs og pÃ¥ tvers av generasjonene, og det er helt klart interessant at det er en ganske annen film enn man til Ã¥ begynne med tror, og at den “egentlige” hovedpersonen ikke introduseres før ganske langt uti. Det er en god del her om Ã¥ være en god far, og en god mann, og i hvilken grad man kan greie Ã¥ være det gitt omgivelsenes krav og muligheter, men jeg synes det faller litt sammen. Litt for vagt, litt for ufokusert, kanskje?

21. The Lord of the Rings: The Return of the King (Extended Edition). Og der var sagaen ført til ende. Jeg har faktisk ikke sett den lange versjonen før, og selv om det er en del Ã¥r siden jeg sÃ¥ kinoversjonen, er det Ã¥penbart for meg at denne lange versjonen er bedre. Jeg savnet ikke engang “The Scouring of the Shire” for mye (og tiÃ¥ringen mente bestemt at han ikke syntes dette var et spesielt viktig kapittel, noe han naturligvis har all rett til Ã¥ mene). Peter Jackson kan naturligvis ikke passe mÃ¥ten nÃ¥r det gjelder slagscener og melodrama og spesielt spøkelser, men jeg tilgir ham det meste for de tingene som fungerer likevel. En grøssende troverdig Denethor. Pippin som synger over scenen der Faramir rir til sikkert nederlag i Osgiliath. Théoden og Aragorn som fÃ¥r hver sin mulighet til Ã¥ oppildne soldater foran et slag de etter alle solemerker er dømt til Ã¥ tape. Éowyn, Tolkiens ene helstøpte kvinneskikkelse, som river av seg hjelmen pÃ¥ slagmarken. Sam som bærer Frodo den siste, tyngste delen av veien.

22. The Americans (sesong 1). TV-serier er annerledes enn film på mange måter, blant annet ved at man ofte vanskelig kan vurdere enkeltepisoder før man har sett hele sesongen de tilhører. Vi har latt oss engasjere og underholde av denne serien hele veien, samtidig som vi har vært mer og mer skeptiske til hvordan de nå har tenkt å samle trådene og utløse spenningen helt til slutt. Men den aller siste episoden i sesongen feide all tvil av banen ved å vær den kanskje beste episoden vi har sett i år (i noen serie). Premisset i The Americans er at Sovjetunionen hadde agenter i USA som var så undercover at ingen ante at de ikke var født som amerikanere, og hovedpersonene er kanskje hakket for superhelter til å overbevise, men det er jo så morsomt å se dem i aksjon at man lever med det. Og personene rundt, og omstendighetene både lokalt og internasjonalt i 1981, er overbevisende og medrivende gjengitt. Man utvikler sympati med de underligste skikkelser i løpet av serien, og den mister dessuten aldri av synet den enorme personlige belastningen det er å jobbe med hemmelige tjenester, enten det er offisielt eller uoffisielt, og samme hvilken side av jernteppet man rapporterer til. (Der har den en god del til felles med sesong 1 av Homeland.) Anbefales absolutt.

23. Star Trek Into Darkness. Det er gledelig at ogsÃ¥ oppfølgeren i denne nye Star Trek-kronologien er flere hakk bedre enn det folkene bak hadde kunnet slippe unna med. Spennende actionsekvenser er én ting, men de har jammen ogsÃ¥ tatt seg bryet med Ã¥ gjenskape (og nyskape) hovedpersonene og latt dem bli bÃ¥de interessante og flerdimensjonale. Skuespillerne er jevnt over mer enn gode nok (Simon Pegg som Scott er min favoritt, men alle de andre gjør ogsÃ¥ jobben sin), og den sentrale balansegangen mellom ultrarasjonelle Spock og skyter-fra-hofta-helten Kirk er overbevisende og underholdende. Og ikke minst gjør Benedict Cumberbatch seg veldig godt som superskurk (i et nesten komisk bredt utvalg lange frakker)! Manuset er nok det svakeste leddet i kjeden, og det er synd de ikke legger litt mer arbeid i dialogen nÃ¥r de har sÃ¥ gode folk til Ã¥ fremføre den, men selv ikke dette var dÃ¥rlig nok til Ã¥ irritere underveis. TiÃ¥ringen lot seg rive med, han ogsÃ¥, og mente i etterkant at en eller annen mellomting mellom Kirk og Spock nok ville vært det beste – og det er vel ogsÃ¥ ment Ã¥ være en del av det sentrale budskapet.

24. Upstream Color. Lengre unna popcornfilm er det lenge siden vi har vært. Shane Carruth lagde for noen Ã¥r siden Primer, en av tidenes billigste, mest kompliserte og mest velkomponerte scifi-filmer, og vi var veldig spente pÃ¥ hva han hadde gjort denne gangen. Og Upstream Color viser at det definitivt ikke var noen tilfeldighet at han lyktes sÃ¥ godt sist. Ã… skulle fortelle hva filmen “handler om” er for det første nesten helt umulig, og for det andre vil det – uansett hva jeg sier – gi et misvisende inntrykk av hvordan filmen er, sÃ¥ det er vanskelig Ã¥ skrive noe om den. Men den er vakker, og komplisert, og ganske trist, og merkelig romantisk og urovekkende underlig, og nesten ubegripelig, og Carruth selv gjør ogsÃ¥ denne gangen en mer enn hederlig innsats som den ene hovedpersonen.

25. Before Sunrise. Hverken jeg eller mannen hadde sett denne før, men den har stÃ¥tt klar i hyllen i mange Ã¥r. Som en del sikkert vet er det planer om en oppfølger nummer to (Before Midnight) i løpet av Ã¥ret, og jeg leste nettopp pÃ¥ Twitter at Ethan Hawke hadde kalt dette for “the lowest grossing trilogy of all time”, noe som inspirerte oss til Ã¥ omsider fÃ¥ sett den. Og den er jo nydelig! Nydelig filmet, vakre hovedpersoner, rørende og varm og sÃ¥r og veldig ekteklingende, til tross for at den er skamløst romantisert. Eller kanskje fordi den er skamløst romantisert? Den kunne ikke vært annet enn amerikansk; den er en amerikaners romantiske idé av hvordan det er Ã¥ være i Europa, der alt er litt annerledes og bygningene er gamle og det er loslitte diktere og briljante spinettspillere og eksotiske spÃ¥kvinner pÃ¥ hvert gatehjørne. Og der man møter vakre, lidenskapelige franske kvinner pÃ¥ toget, naturligvis! Men filmen inneholder sitt eget forsvar, lagt i Célines munn nÃ¥r hun irettesetter Jesse fordi han er kynisk: Spiller det noen rolle om dikteren skriver diktet spesielt til dem eller ikke, sÃ¥ lenge det rører dem? Spiller det noen rolle om spÃ¥kvinnen manipulerer og forteller Céline det hun vil høre, sÃ¥ lenge hun leverer? Og spiller det noen rolle om filmen napper i alle hjertestrengene vÃ¥re, sÃ¥ lenge det er det vi har betalt den for Ã¥ gjøre? Det gjør jo ikke det. Ikke sÃ¥ lenge det virker, og det gjør det jo. (Selv om det naturligvis er noe av en spoiler Ã¥ vite at det kom en oppfølger noen Ã¥r senere – det er ulempen ved Ã¥ ikke alltid se alle filmer det øyeblikket de kommer pÃ¥ kino.)

26. Iron-Man 3. Jeg synes jo stort sett alltid Robert Downey Jr. er verdt billettprisen i seg selv, og det er han her ogsÃ¥. Men filmen er tynn og rotete, syntes jeg, selv med lave forventninger. Ben Kingsley var veldig stas, men Guy Pearce anstrengte seg kanskje ikke sÃ¥ veldig? Et pluss var det dog at det var snev av personlighet Ã¥ spore i flere av “skurkene”, og ikke minst at filmen (i skarp kontrast til Star Trek Into Darkness) faktisk bestÃ¥r Bechdel-testen, i og med at Pepper og Maya har en flere minutter lang samtale som ikke handler om Tony Stark. Og post-credits-sekvensen var, som alltid, verdt Ã¥ sitte og vente pÃ¥!

Juni:

27. Justified (sesong 1, 13 episoder). Basert pÃ¥ bøker av Elmore Leonard, som jeg nok har innsett at jeg definitivt bør lese snart, gitt hvor grundig jeg fryder meg over dialogen her. Gammeldags og moderne pÃ¥ samme tid, som hiphop-/countrymiksen i Ã¥pningslÃ¥ten; nydelige karaktertegninger og solide skuespillerprestasjoner, og fantastisk dialog fremført med praktfull timing. Timothy Olyphant spiller US Marshal Raylan Givens, tilbake i smÃ¥byen han vokste opp i i Kentucky, og det er en ren nytelse Ã¥ se med hvilken stil og steilhet og sjarm han slÃ¥ss mot alt han har forsøkt Ã¥ komme bort fra, samtidig som det er tydelig at han pÃ¥ mange mÃ¥ter likevel hører hjemme der – kanskje tidvis nesten mest blant de kriminelle elementene (bÃ¥de gamle venner og nær familie), som han ligner sÃ¥nn pÃ¥, samme hvor hardt han han forsøker Ã¥ bekjempe bÃ¥de dem og likheten, og samme hvor mye han er en genuint anstendig og bra fyr. (I tillegg til ” a tall, good-looking white man with a shitload of swagger”, sÃ¥klart. ) Det er en serie som jeg ler høyt av minst én gang i hver episode, ofte like mye av understatements og timing som av hva folk faktisk sier – og som samtidig er bÃ¥de brutal og ofte trist. Den minner mer om en western enn om en politiserie, og aller best er den pÃ¥ karakterstudier av bÃ¥de Raylan selv og alle de fantastiske figurene som dukker opp. Og jeg er barnslig begeistret over Ã¥ vite at jeg har tre sesonger til Ã¥ se frem til.

28. Game of Thrones (sesong 3, 10 episoder). Dette ligger an til Ã¥ bli en langt bedre TV-serie enn bokserie, ikke minst pÃ¥ grunn av kuttene i det vanvittig brede persongalleriet som man nødvendigvis mÃ¥ gjøre nÃ¥r bok skal bli film. En del rene endringer i handlingen og ikke minst persongalleriet gjør seg ogsÃ¥ – Robb er en ordentlig konge, Shae en ekte person og Cersei en mindre endimensjonal bitch – og det er en lang rekke flotte skuespillere og fantastiske sett. En svakhet er det at Jon Snow er lite engasjerende og Samwell nesten rent ubrukelig; hele “North of the Wall”-biten er i grunnen mindre overbevisende enn boken. Men de skyr ikke tilbake fra eksessive grusomheter, hverken i stor eller liten skala, og det kler historien. Jeg er veldig spent pÃ¥ om de kommer til Ã¥ kunne ferdigstille historien i syv sesonger, som de visstnok har planlagt.

29. The Incredibles. Gjensyn for hele familien. Jeg liker alle filmene til Brad Bird, og synes det er morsomt Ã¥ se hvor mye mer seriøse og “ordentlige” tegnefilmene hans er enn den eksepsjonelt spennende, men veldig tøysete Mission Impossible 4. Barnefilmene hans har nerve og sjel og handler om eksepsjonelle individer som mÃ¥ lære seg hvordan de kan leve – og bidra positivt! – i en verden der de skiller seg ut. BÃ¥de familieskildringen, midtlivskrisen, den fartsfylte actionhandlingen og den mer realistiske tematikken mellom linjene fenger oss voksne, og for tiÃ¥ringen var det nok langt mer Ã¥ hente her nÃ¥, etter Ã¥ ha sett seg litt opp pÃ¥ superheltgenren i det siste.

30. Mad Men (sesong 6, 13 episoder). Don Draper har vært i fritt fall gjennom hele serien, fra introsekvensen før den første episoden. Etter sesongavslutningen i gÃ¥r føler vi kanskje for første gang at det kan gÃ¥ an Ã¥ avslutte historien om ham pÃ¥ dramatisk tilfredsstillende vis. Sesongen har vist, igjen, hvordan alt og alle rundt Don endrer seg mens historien gÃ¥r, mens han til en viss grad stagnerer og blir til en stivnet, forvrengt utgave av seg selv, men sÃ¥ er det noe som skjer med ham mot slutten som viser at det kan være rom for endring likevel. Kanskje er det ikke en positiv endring, men det føles likevel mer befriende og oppløftende enn det han sÃ¥ ut til Ã¥ skulle ende opp som. Og personene rundt ham engasjerer fremdeles – Peggy og Joan, som hver pÃ¥ sitt vis skaper sin egen rolle, men er fanget i omstendigheter skapt av mennene rundt seg; Sally, som vokser ut av sin mors kontroll; Pete, som det aldri har gÃ¥tt an Ã¥ like, men som jeg likevel stadig bÃ¥de sympatiserer med og er enig med. Og foreldrene deres og barna deres, og historiene deres, som de drar med seg pÃ¥ godt og vondt.

August:

31. Primer. Vi sÃ¥ denne utrolig tett komponerte (og utrolig billig produserte) filmen for et par Ã¥r siden, og den kledte et gjensyn – det vises da enda bedre hvor godt konstruert den er, og det er dessuten morsomt Ã¥ se den litt i sammenheng med Carruths nyeste film, Upstream Color, som vi sÃ¥ tidligere i Ã¥r. Carruth gir definitivt ikke ved dørene og bruker aldri teskje pÃ¥ publikum – ofte ikke skje i det hele tatt, egentlig – og det er ganske forfriskende. Dette er kanskje en slags science fiction-film, men tematikken er ganske universal og dreier seg om forhold mellom mennesker, om hvordan vi pÃ¥virker hverandre selv pÃ¥ ganske smÃ¥ mÃ¥ter, og det er morsomt Ã¥ se smÃ¥ ekkoer av andre filmer her, som Aronofskys Pi og Nolans debutfilm Following og dessuten, snedig nok, rom-kom-klassikeren Groundhog Day.

32. Pacific Rim. Skal man først se denne, bør det jo være på Colosseum 1, i 3D og med den største popcornbøtten man finner. (Vi orket ikke å spise opp alt sammen, men i prinsippet var det likevel et riktig valg!) Guillermo del Toro har et sikkert og estetisk blikk for storslagen dysterhet og big bads, og om han er mer glad i enorme slåsseroboter og enda mer enorme gummimonstre fra dypet enn jeg er, så skal jeg ikke holde det mot ham. Underholdende er det helt klart, og det rimelig teite premisset tatt i betraktning er det ganske godt gjort at filmen faktisk ikke er irriterende i det hele tatt. Det er viktig å ikke gå inn med høye forventninger til dyptgripende drama eller original storyline, men greier man det, er dette ganske så stas. (Og det til og med uten å lene seg på enormt populære og kule skuespillere, som f.eks. Iron Man er helt nødt til, så teite som de filmene har blitt.)

33. Searching for Sugar Man. Det er jo egentlig ganske synd at man vet at Rodriguez skal spille pÃ¥ Øya om noen fÃ¥ dager nÃ¥r man setter seg til for Ã¥ se denne filmen – den ville fungert enda bedre hvis man ikke visste noe som helst om ham! Men det er en fantastisk historie, dette her; jeg ville ristet oppgitt pÃ¥ hodet dersom noen skulle ha prøvd Ã¥ selge inn dette som fiksjon, da ville jeg ment det var lite troverdig og alt for mye av det gode! Hele den første timen er det ganske lavmælt og langsom dokumentar, og sÃ¥ kommer vendepunktet i historien som gjør dette til noe helt, helt annet. Virkelig veldig rørende. Og musikken er jo fantastisk – jeg kjente at det var godt Ã¥ ha albumet Cold Facts solid i ryggmargen allerede før jeg sÃ¥ filmen, men jeg tror den vil fungere ogsÃ¥ om man aldri har hørt om mannen eller musikken hans før. Det er i alle fall mer enn velfortjent at han fÃ¥r en renessanse som lÃ¥tskriver og musiker nÃ¥!

September:

34. Brave. Vi har lenge regnet med at denne var verdt Ã¥ se, og ble ikke skuffet. Sjarmerende, underholdende og gripende film med en hovedperson som ligner mer pÃ¥ Ronja Røverdatter enn pÃ¥ noen tidligere Disneyprinsesse jeg har sett, og som lærer Ã¥ balansere behovet for personlig frihet med kravet om lojalitet til familie og klan. (Den tragiske bakgrunnshistorien om Mor’du sÃ¥ riktignok ut til Ã¥ engasjere tiÃ¥ringen vÃ¥r mer enn den egentlige historien, men denne var da ogsÃ¥ usedvanlig grim og dyster.)

35. Justified (sesong 2, 13 episoder). Dette er fremdeles noe av det mest underholdende jeg vet om, og de holder trøkket oppe minst like bra som i første sesong, om enn kanskje litt mer dystert og litt mindre direkte morsomt enn det var. Men du hører meg ikke klage; det er et persongalleri av en annen verden her, også utenom den patologisk sjarmerende hovedpersonen og hans usedvanlig cinematiske gamle venn/nemesis. Ikke minst er jeg glad for å se den store bredden i kvinnelige hoved- og bipersoner, godt fordelt ut over både det lovlydige og det aldersmessige spekteret, og ofte med sine helt egne agendaer. (Og som med sesong 1 endte vi opp med å se de tre siste episodene i ett strekk!)

36. Jaws. Klassisk grøsser som jeg faktisk aldri hadde sett før. Jeg ble ikke sÃ¥ imponert som jeg kanskje hadde trodd, men det er mulig jeg hadde feil type forventninger til filmen. Det er jo mer en film om en mann som konfronterer det han er redd for (havet, populistiske politikere) og ender opp som en relativt sett mer helstøpt mann enn han begynte som, enn det er en skrekkfilm. Jeg likte Richard Dreyfuss som hai-geek med hightech-utstyr, og jeg likte i grunnen brumlebassen av en krigsveteran ogsÃ¥ – og bondingen de gjør mens de deler arr med hverandre! Spenningen er godt oppbygd, med musikk og kameravinkel som mer effektive effekter enn den faktiske haien, og filmen er nesten sjokkerende brutal i starten, særlig i forhold til det andre offeret. Men redd ble jeg jo aldri, da.

37. Barton Fink. Det er kanskje tyve år siden sist vi så den, og den tålte et gjensyn. At ikke andre enn Coen-brødrene har fått med seg hva for en naturkraft John Goodman er?! For dette er i veldig stor grad hans film. Tittelrollen, den tilsynelatende hovedpersonen, er såpass irriterende sutrete og selvopptatt at det er vanskelig å sympatisere med ham, enda så vanskelig man forstår at han har det, alene og uten ankerfeste i et skremmende og uvant Hollywood. Morsomt å se en veldig ung Steve Buscemi som den serviceinnstilte pikkoloen Chet!

38. Breaking Bad (siste sesong). Det er vanskelig ̴ skrive noe kortfattet om denne serien n̴ n̴r den er avsluttet Рog skal jeg skrive noe som ikke er kortfattet, blir det helt umulig ̴ unng̴ spoilere. Breaking Bad er kanskje den beste (og nesten helt sikkert den mest ubehagelige) TV-serien jeg noen gang har sett, og den greide ogs̴ det kunststykket ̴ avslutte p̴ en skikkelig m̴te (i motsetning til alle dem som kanselleres midt i en historie), uten hverken ̴ plage eller forvirre seerne (som f.eks. Sopranos) eller g̴ p̴ akkord med noe av alt det som hadde skjedd med rollefigurene og alt det seerne hadde investert i historien (som f.eks. Lost). Jeg er alltid mer glad for serier som slutter mens man enda kommer til ̴ savne dem enn for serier som varer for lenge, men litt tomt og trist blir det jo n̴ uten BB.

Oktober:

39. Justified (sesong 3, 13 episoder). Vi suser videre og har ikke stort å utsette på denne sesongen heller. Tonen endrer seg litt, men det er nesten ikke til å unngå når man skal holde på såpass lenge uten å stagnere. Timothy Olyphant og Walton Goggins fortsetter å kives om å være den mest karismatiske i serien, og så kryr det av solide skuespillere både i støtterollene og skurkerollene. Mye nydelig mot- og medspill mellom både lovfolk og de lovløse, og i løpet av sesongen får man uventet sympati med de underligste personer.

40. Wreck-It Ralph. Morsom, medrivende og tidvis rørende animasjonsfilm som gjør strålende bruk av dataspillklisjeer til å lage akkurat passe mye dybde. Den har egentlig en hel del til felles med The Iron Giant, men er langt mer lettbent og tilgjengelig. Stor stas for både voksne og barn.

41. The World’s End. Edgar Wright har brukt strÃ¥lende Simon Pegg og Nick Frost i flere fantastiske komedier før, og som tidligere er det ofte uklart om det er parodi, pastisj eller genreblanding de driver med – kanskje er det bare rett og slett underholdning? Her spiller Pegg den ganske mislykkede Gary, som desperat prøver Ã¥ samle de tidligere skolekompisene sine til en pub crawl for Ã¥ gjenoppleve de gode gamle dager, da han var kongen i hjembyen og ingen hadde mer avanserte mÃ¥l med livet enn Ã¥ drikke, slÃ¥ss og ha det gøy. Gary er en egentlig ganske tragisk skikkelse som har mer enn et par ting til felles med klassisk sosiopatiske Withnail (og hvordan de greide Ã¥ fÃ¥ Simon Pegg til Ã¥ se sÃ¥ høy ut i filmen, det fatter jeg ikke, lang frakk eller ikke!) Men dette er bare begynnelsen, og uten Ã¥ røpe altfor mye kan jeg fortelle at filmen utvikler seg til noe ganske annet enn midtlivskrisen man kanskje trodde i begynnelsen at skulle være hovedsaken.

42. Escape From Tomorrow [egentlig sett tidligere, men jeg glemte den forrige gang jeg oppdaterte]. Merkelig film spilt inn i Disneyland i hemmelighet; “drama/fantasy/horror” skriver IMDB, og det er vel ganske riktig, selv om jeg ikke ville gÃ¥ sÃ¥ langt som til Ã¥ kalle den “horror”. Den hemmelige filmingen gir den et skranglete amatør-/indie-/dokumentarpreg som styrker bÃ¥de humoren og skrekkelementene. Historien dreier seg pÃ¥ overflaten om en lett slaskete og ikke spesielt sympatisk fyr som tilbringer dagen i Disneyland med familien, men realitetene rakner pÃ¥ flere nivÃ¥er, og det er ikke helt opplagt hvor grensene gÃ¥r mellom satire over Disney (som aldri nevnes med navn i filmen) og drømmeaktig psykologisk thriller. (Synopsis fra IMDB:”In a world of fake castles and anthropomorphic rodents, an epic battle begins when an unemployed father’s sanity is challenged by a chance encounter with two underage girls on holiday.”) Ikke en helt vellykket film, men en film det er morsomt Ã¥ ha sett og Ã¥ kjenne til.

November:

43. The Princess Bride. En personlig storfavoritt og en av historiens mest siterbare filmer, og jeg har hatt ekstra lyst til Ã¥ gjen-se den siden Homeland startet opp andre sesong og Inigo Montoya dukket opp igjen i hovedrollen som Saul. Den bærer sine 26 Ã¥r veldig godt (selv om den er mildt sagt varierende i bÃ¥de manus og skuespill), og bÃ¥de humor og spenning gikk rett hjem hos elleveÃ¥ringen, som kanskje særlig likte forgiftingsscenen og fektescenen. (” Oh, there’s something I ought to tell you. I’m not left-handed either!”)

44. Gravity. Nydelig filmet i høyst effektiv 3D, der verdensrommet fremstÃ¥r pÃ¥ sitt vakreste, kaldeste og mest ubarmhjertige. George Clooney er uovervinnelig sjarmerende og kompetent, som alltid, men det er Sandra Bullock som bærer mesteparten av filmen, og det gjør hun med solid og overbevisende tyngde(!). BÃ¥de det klaustrofobiske, det konkret fysisk livsfarlige og det ubønnhørlige gÃ¥r rett i ryggmarg og mage, og man kjenner virkelig bÃ¥de angsten og ubehaget pÃ¥ kroppen – samtidig som det er en langsom og tidvis nesten meditativ film. MÃ¥ helt klart sees pÃ¥ et sÃ¥ stort lerret som man overhodet kan fÃ¥ til.

45. Doctor Who (sesong 7, inkludert 50-Ã¥rs-jubileumsepisoden). Matt Smith er en strÃ¥lende doktor, kanskje egentlig vel sÃ¥ god som høyt elskede David Tennant, og selv om jeg ikke er fullt sÃ¥ overbevist over hans nyeste reisefølge som jeg var over Rory og Amy (og River, ikke minst), sÃ¥ bærer serien sin egen historie pÃ¥ ryggen uten problemer. Og i jubileumsepisoden slipper vi Ã¥ lure mer pÃ¥ hvem vi liker best av Tennant og Smith – riktig svar er at det vi liker aller best er Ã¥ ha begge, samtidig (gjerne supplert med John Hurt!). Spennende og veldig underholdende, med mye moro for bÃ¥de gamle og nye fans – dette lover godt for fremtiden. Og selv om jeg gruer meg til Ã¥ miste Matt Smith, mÃ¥ jeg jo si at jeg ser veldig, veldig frem til hva Peter Capaldi skal bringe til rollen!

46. Justified (sesong 4). Og der var vi ferdig med alt som foreløbig er gitt ut, og jeg har allerede abstinens! Sesongen går enda tettere inn på både Raylan og Boyd (og flere av bipersonene) enn før, og det er klart at hverken fiksjonsuniverset eller narrativen kan tåle at det skal gå bra med dem begge, men man sitter jo likevel og håper, stikk i strid med sunn fornuft, på at det i alle fall ikke skal gå helt ille med noen av dem. For TV-serien er det egentlig etter hvert et problem at Walton Goggins går flere hakk utenpå Timothy Olyphant som skuespiller, men enn så lenge greier manuset å gi dem begge strålende roller og scener, og jeg klager ikke, jeg. Venter bare spent på nye episoder i januar.

Desember:

47. Broen (sesong 2). Vi var blant mange som falt for fremstillingen av Saga Norén og samspillet mellom henne og Martin Rohde i den veldig sterke første sesongen. Å følge opp ville alltid være vanskelig, og sesong to greier det ikke helt, i alle fall ikke manusmessig. Men skuespillerne glitrer fremdeles, vi får fremdeles sterk sympati med dem og de vanskelige privatlivene deres, og selv om historien ikke henger like godt sammen, er det fremdeles nydelig filmet og fotografert i mollstemt grått og storbyaktig. Jeg hadde mye mindre å utsette på avslutningen enn jeg ser at mange andre har, men jeg er ikke helt sikker på om jeg kommer til å bry meg om å se (en eventuell) sesong 3.

48. House of Cards (BBC-versjonen, sesong 1, 4 episoder). Stilisert, teatralsk, nesten shakespearsk britisk politisk drama med en isnende og utrolig dyktig Ian Richardson i hovedrollen. Han henvender seg stadig vekk direkte til kamera, en overraskende effektfull effekt for å komme inn i hodet til den skruppelløse Francis Urquhart. Gleder meg til de to påfølgende sesongene!

49. Homeland (sesong 3). Den første sesongen var glimrende, den andre disintegrerte grundig mot slutten, og den tredje har i stor grad gått ut på å finne en form og en funksjon som fremdeles fungerer. Vi ser nå serien fordi enkeltepisoder fremdeles er bra og spennnende og fordi hovedrolleinnehaverne fremdeles er dyktige og overbevisende, og så har vi sluttet å ha noen forhåpning om at serien som helhet skal henge godt sammen. Men avslutningsepisoden fikset litt på en del, og unnskylder en del av det som gikk forut for den, det må jeg si. Vi kommer sikkert til å begynne på en eventuell sesong 4 også.

50, 51. Hunger Games 1&2. SÃ¥ den første filmen hjemme for Ã¥ deretter se den andre, som hadde fÃ¥tt bedre omtaler, pÃ¥ kino. Jeg hadde forholdsvis lave forventninger til den første, og ble dermed gledelig overrasket – mye det samme som med boken, i grunnen. Ganske vellaget og med det meste av historien intakt. I film 2 kommer vi tettere inn pÃ¥ flere av personene, og det var lenge nok siden jeg hadde lest boken til at jeg ikke husket detaljene i plottet. Spennende og vellaget og uten at den dystre settingen er blitt polert vekk, slik man kunne frykte – det er ganske grimme greier, dette her, ogsÃ¥ pÃ¥ film. Men man mÃ¥ fÃ¥ lov til Ã¥ si at det i stor grad er Jennifer Lawrences fortjeneste at det er sÃ¥ bra som det er. Det ville vært temmelig kjedelig med en dÃ¥rligere skuespiller i hovedrollen, og selv naturkraften Lawrence berger ikke filmene fra Ã¥ være minst en halvtime for lange, begge to.

52. Hobbiten: Smaugs ødemark. Fortsatt morsomt, men jeg fÃ¥r følelsen av at Jackson mister litt grepet om den egentlig ikke sÃ¥ veldig lange historien underveis. Stas Ã¥ se Orlando Bloom (som en nesten like ung og lettbent Legolas som sist) fÃ¥ sitt første glimt av Gimli, Glóins sønn, og morsomt Ã¥ la ham gjenta yndlingsøvelsen, som er Ã¥ sprette og surfe rundt mens han bueskyter orker, men det var vel ikke helt nødvendig Ã¥ gi ham en lite overbevisende trekanthistorie Ã¥ delta surmulende i? Og nÃ¥r filmen er sÃ¥ lang som den er, kunne de forresten godt beholdt den morsomme scenen der de sniker seg inn hos Béorn ved Ã¥ late som om de er langt færre enn de er. Det er ikke som originalteksten har sÃ¥ mange morsomme scener. Men Martin Freeman er som før en perfekt Bilbo, og alt er tilgitt nÃ¥r Smaug omsider dukker opp med sin hypnotiske stemme. Og jeg er ikke sÃ¥ veldig religiøs pÃ¥ bokens vegne og har egentlig sansen for Jacksons prosjekt med Ã¥ trekke den inni LotR-historien og demonstrere hvordan den egentlig hører inn i et mye større bilde. (Akkurat det kan jeg egentlig se for meg at Tolkien ville kunnet ha sansen for – selv om han kanskje ville ha krympet seg litt over et par av de andre valgene som er tatt.)

53. Arthurs julegaverace. Kalendergaven pÃ¥ julaften var morsom og sjarmerende nok, og det er alltid gøy Ã¥ se film sammen med unger i passende alder, men da jeg sÃ¥ rollelisten pÃ¥ slutteksten, innsÃ¥ jeg at jeg nok blir nødt til Ã¥ se den med originalt lydspor ogsÃ¥. McAvoy, Laurie, Broadbent og Nighy – eller halvinspirert norsk dubbing? Ikke noe vanskelig valg.

54. Anchorman: The Legend of Ron Burgundy. Amerikansk humor er annerledes enn britisk, og det er lett for en nordmann som er oppfostret pÃ¥ BBC Ã¥ se den som plattere, dummere og dÃ¥rligere. Og det er ikke en eneste vits i denne filmen (som er en moderne klassiker innen genren, har jeg skjønt) som egentlig er god nok. Men med sÃ¥ glimrende skuespillere som dette, ogsÃ¥ i smÃ¥ biroller, ble det ordentlig morsomt helt pÃ¥ ordentlig likevel – og ikke engang pinlig, noe jeg i utgangspunktet var veldig sikker pÃ¥ at det skulle bli. Will Ferrell er en naturkraft som supernyhetsoppleseren Ron Burgundy, men det er nesten Steve Carrell, som værmannen med en IQ pÃ¥ 48, som er aller morsomst. Og sÃ¥ har de dratt inn nær sagt alle i ukrediterte biroller – blant andre Jack Black, Tim Robbins, Ben Stiller og Vince Vaughn. Vi ble overraskende sjarmert og ser straks frem til oppfølgeren, som er like rundt hjørnet. (Og sÃ¥ er det morsomt Ã¥ endelig ha sett originalen til dette memet!)

2012

Januar:

1. Sherlock Holmes: A Game of Shadows. Jeg hadde skrudd forventningene helt ned i bunnen, og ble dermed ikke skuffet. Eller i alle fall nesten ikke skuffet. Her er knapt noe igjen av det snevet av eleganse som var i eneren, her er altfor lite snappy dialog og briljant deduksjon, fjernet til fordel for altfor mye action og slÃ¥sskamp i umotivert langsom kino, og Holmes er manisk og nær psykotisk uten balanserende, kjølig intelligens og distanse. Og Stephen Fry er – selv om han alltid er verdt Ã¥ se – sørgelig dÃ¥rlig utnyttet; hans Mycroft er nesten parodisk eksentrisk/latterlig og bidrar ikke med noe nyttig til plottet (bortsett fra en godt planlagt tur i robÃ¥t!). Men, som sagt, forventningene mine var svært lave; Downey og Law er blant de mest sjarmerende skuespillerne jeg vet, og særlig i kombinasjon er det fremdeles nok til at jeg synes det er verdt det Ã¥ sitte et par timer og se pÃ¥ dem. Og sÃ¥ er det dessuten en trøst Ã¥ vite at dersom man vil ha en mer gjennomtenkt Sherlock Holmes og en mer genuint intelligent og interesant Mycroft, sÃ¥ er det jo bare et par dager til neste episode av Sherlock!

2. Thor. Kenneth Branagh lager Marvel-film, og resultatet er definitivt akseptabel underholdning. Det er ingen måte å gjøre denne historien rimelig eller sannsynlig på, og Marvel-universet krever et ekstra lag av suspension of disbelief for alle som kjenner litt til norrøn mytologi, men greier man å svelge det, er dette både spennende og morsomt. Omtrent like dyptpløyende og skummel som en rimelig bra Doctor Who-episode, og det er ikke noe dårlig skussmål, det. Anthony Hopkins er en utmerket Odin, og jeg likte ellers særlig Tom Hiddleston som en Loki som er utspekulert og upålitelig, som han jo skal være, og som tross alt ikke ender opp som en entydig skurk.

3. X-Men First Class. Opprinnelseshistorien bak X-Men er langt bedre enn de siste par filmene fra dette universet, og det enda slike historier er vanskelige Ã¥ gjøre vellykket. Flott casting; Michael Fassbender (som Erik Lensherr/Magneto) ligner jo til og med litt pÃ¥ Ian McKellan, i alle fall i mimikken, James McAvoy er en veldig fin, tweedbejakket og over-anstendig Charles Xavier, og forholdet mellom dem er, som det skal, det som i hovedsak gir nerve til filmen. Kevin Bacon er aldeles briljant, bÃ¥de som nazist og senere, January Jones er perfekt som diamantkvinnen Emma Frost, og sÃ¥ er det en fryktelig morsom ukreditert cameo, i en bar halvveis ut i filmen, som jeg ikke skal spoile for dem som vil se filmen. En del superkrefter er det vanskelig Ã¥ overføre fra tegneserie til en pÃ¥ sitt vis “realistisk” film uten at de ser latterlige ut, men jeg synes det aller meste fungerer bra her. Og den kalde krigen er et svært godt valg som bakteppe her, ikke bare fordi den passer i forhold til alderen pÃ¥ hovedpersonene.

4. Sherlock (sesong 2, 3 episoder). Sesongstarten – A Scandal in Belgravia – topper til og med seriestarten fra 2010 i Ã¥ være kul, snappy, spennende og morsom. Cumberbatch gnistrer, hele sesongen gjennom, og Freeman støtter opp der han skal uten Ã¥ noen gang bli døll eller bare en del av møblementet. Man kan faktisk tro pÃ¥ vennskapet mellom de to ganske sÃ¥ forskjellige, og pÃ¥ hvert sitt vis noe dysfunksjonelle, adrenalinjunkiene. Og jeg fryder meg over det hver eneste gang serie-medskaper Mark Gatiss dukker opp som nær allmektige og likevel tidvis hardt plagede storebror Mycroft. Skurken fra sesong 1 er tettere vevd inn i alle tre episodene enn det som var tilfelle sist, og episode 3 dreier seg om den endelige konfrontasjonen og the final solution. Uventet og intens vri pÃ¥ kanon i den episoden de fleste av fansen har gruet seg mest til Ã¥ se (godt hjulpet av Gatiss og Moffat pÃ¥ Twitter …).

5. Mission: Impossible – Ghost Protocol. Jeg glemmer litt fra gang til gang at Tom Cruise egentlig er en ganske kapabel og karismatisk skuespiller, alle sine galskaper til tross. Dette er den fjerde Mission: Impossible-filmen, og denslags høres jo ganske meningsløst ut Ã¥ bruke tiden sin pÃ¥, dersom man ikke har fÃ¥tt med seg at det denne gangen er Brad Bird som stÃ¥r bak. Geniet Brad Bird, som lagde The Iron Giant og The Incredibles, og dermed har demonstrert at det gÃ¥r an Ã¥ lage animert action som er bedre (bÃ¥de actionmessig og pÃ¥ et mer menneskelig plan) enn det meste som finnes av “ordentlig” film. Jeg var spent pÃ¥ Ã¥ se hvor godt han greide Ã¥ gjøre det samme med ekte skuespillere, og jeg ble dypt gledelig overrasket. Det er lenge siden sist jeg virkelig rent fysisk satt og holdt meg fast i setet under actionsekvenser! Cruise har denne gangen bÃ¥de Jeremy Renner og fantastiske Simon Pegg med pÃ¥ laget, og de utfyller hverandre aldeles fabelaktig – Pegg er morsom, det visste vi fra før, men han spiller skikkelig og er ikke utelukkende comic relief, og Renner har med seg intensiteten som gjorde sÃ¥nt inntrykk i The Hurt Locker, sammen med en Ã¥pnere sjarm og effektiv komisk timing som er med pÃ¥ Ã¥ gjøre det hele enda mer underholdende. Plottet har akkurat den balansen mellom spennende og komplett latterlig som de beste James Bond-filmene har pleid Ã¥ ha, og i det store og det hele er dette omtrent sÃ¥ underholdende som det blir.

Februar:

6. Tinker Tailor Soldier Spy. Dette er forsÃ¥vidt en spionfilm, men det er en like lite treffende genrebeskrivelse som Ã¥ si at den forrige filmen til Tomas Alfredson, LÃ¥t den rätte komma in, var en vampyrfilm. Dette er en fragmentert og ganske komplisert thriller, der løsningen kommer nesten som en ettertanke; den er filmet i nydelig syttitalls snusbrunt, gulnet, utvasket grÃ¥tt og fremstÃ¥r nærmest som en meditasjon over pliktfølelse, moral og lojalitet, over hva som kan kreves og hva man er villig til Ã¥ ofre, og over hva man til slutt sitter igjen med nÃ¥r de moralske skillelinjene er utvisket. (“It was a good time back then.” “It was the war, Connie.” “A real war. Englishmen could be proud then.”) Gary Oldman som George Smiley har et intenst urokkelig pokerfjes med intens tristhet som kommer frem i glimt, John Hurt er en overbevisende hardtrøykende Control, og Benedict Cumberbatch med kledelig blondt hÃ¥r holder oppe sin del av filmen som Smileys assistent og protegé, med alt det innebærer. Resten av filmen er ogsÃ¥ befolket med sterke (og for en stor grad svært britisk usmilende) skuespillere. Jeg lente meg stort sett tilbake og nøt det hele.

7. Moulin Rouge. Det var fjerde gang jeg sÃ¥ denne, tror jeg, men det er noen Ã¥r siden sist, og jeg synes den har holdt seg godt (og kledde den enda større TV-en vi har fÃ¥tt siden forrige gang!). Ekte operatisk drama, lidenskap og gedigne kulisser, Ewan McGregor som hjerteskjærende overbevisende ung kunstner og Nicole Kidman som perfekt castet kynisk kurtisane – og alltid fabelaktige Jim Broadbent som larger-than-life nattklubbeier og sirkusdirektør. Jeg har alltid elsket mÃ¥ten denne musikalen gjør skamløst bruk av de underligste popsanger og fÃ¥r det til Ã¥ fungere pÃ¥ mystisk vis, og kulisser og modeller og dansescener og annet stæsj bygger nydelig opp rundt en historie som er sÃ¥ klisjépreget og banal at man ikke kan annet enn Ã¥ la seg forbløffe av hvor rørende det hele er. Og det musikalsk aller beste nummeret tror jeg fremdeles er tangoen. (Og hvis noen greier Ã¥ gjette hvordan Hanne og jeg greide Ã¥ assosiere oss fra Tinker Tailor … til denne, pÃ¥ kafé for noen dager siden, sÃ¥ blir jeg imponert – vi brukte ganske lang tid selv pÃ¥ Ã¥ greie Ã¥ rekonstruere det. )

8. Homeland (Seong 1, 12 episoder). Veldig spennende og vellaget serie med steingode skuespillere i særlig de to hovedrollene. Claire Danes spiller en intenst drevet CIA-agent som ofte beveger seg godt over grensen til “besatt” eller “manisk”, og Damian Lewis er ogsÃ¥ veldig god som amerikansk sersjant tilbake etter 8 Ã¥r i irakisk fangenskap. Serien holder bÃ¥de som skikkelig spennende actionthriller og som politisk intrige, men kanskje er den aller best nÃ¥r den ser pÃ¥ menneskene sentralt i spenningen og pÃ¥ hva jobben deres gjør med bÃ¥de dem selv og deres nærmeste. Og den greier Ã¥ holde oppe trykket helt til sesongavslutningen og enda litt lengre, uten Ã¥ hverken lure tilskuerne eller gÃ¥ pÃ¥ akkord med hva de ulike aktørene har satset og ofret.

9. Arriettas hemmelige verden. Animasjonsfilm fra Studio Ghibli som overbeviste, rørte og underholdt bÃ¥de voksne og barn. Filmen er basert pÃ¥ Mary Nortons barnebokklassiker LÃ¥nerne, og den japanske familien i filmen var da ogsÃ¥ temmelig europeisk pÃ¥ mange vis, syntes jeg. Nydelig laget var den i alle fall, særlig var det imponerende bruk av “fokus” og “kameravinkler” for Ã¥ vise verden sett fra smÃ¥folkets nivÃ¥ – hvem trenger innpÃ¥sliten 3D nÃ¥r det kan gjøres sÃ¥ vakkert og enkelt som her? Arrietta og familien hennes var fint skildret, ekspedisjonene ut i den store verden var spennende, og forholdet mellom henne og den hjertesyke Johs er gjort overbevisende og ikke for sentimentalt. Akkurat passe spennende var det ogsÃ¥, selv for den ganske lettskremte syv Ã¥r gamle kusinen som var med.

Mars:

10. Mad Men (sesong 3). Hvis Mad Men en gang mister grepet og begynner Ã¥ bli kjedelig og intetsigende, kommer det til Ã¥ ta et halvt Ã¥r før noen oppdager det. Og med det mener jeg bare Ã¥ pÃ¥peke at det er en veldig, veldig langsom serie. Det er fremdeles et ganske modig valg, synes jeg. Men dette var ikke sesongen der de mister grepet, snarere ble jeg stadig mer imponert over karaktertegningene og hvor stadig mer relevant serien er. Mot slutten av sesongen ble det ellers veldig tydelig for meg at Roger Sterling helt klart er favorittpersonen min – det ble jeg særlig bevisst etter episoden der en gammel flamme dukker opp igjen, og der man, til en forandring, ser Roger fra hans egen synsvinkel i stedet for fra Dons. Joan har sin egen, problematiske delhistorie gjennom sesongen, og bakteppet av Kennedy og Vietnam og borgerrettighetskamp stikker stadig tydeligere inn i handlingen. Ingenting er sÃ¥ statisk som man kunne tro, og ingen er immune eller helt uavhengige av menneskene og verden rundt seg – ikke engang Don Draper. Og sÃ¥ kom plutselig den siste episoden og var helt uventet, og ga masse payback for alt som har skjedd før, og gjorde meg ordentlig entusiastisk og spent pÃ¥ Ã¥ komme i gang med sesong 4!

11. Archer (sesong 3). Archer er det morsomste pÃ¥ TV pÃ¥ veldig lenge! Dette er en parodi pÃ¥ en spionserie, hovedpersonen Sterling Archer er en fullstendig clueless og totalt politisk ukorrekt “James Bond”-type (“It’s pretty hard to stay anonymous when you’re the world’s greatest secret agent”), og hans mor Malory er sjefen for spionbyrÃ¥et – en om mulig enda mer egoistisk, politisk ukorrekt og usympatisk rollefigur (“Just like that Christmas break when I moved and forgot to give my new address to his stupid boarding school. I mean, he rode the train into the city all by himself. He couldn’t pick up a phone book? Nine years old, and bawling in that police station like a little girl!”). SpørsmÃ¥let om hvem som egentlig er faren til Sterling er noe som stadig dukker opp i løpet av serien. Resten av byrÃ¥et er befolket av den ene mer hysterisk underholdende figuren etter den andre, blant annet en sex-avhengig revisor, en masochistisk milliardarving med vrangforestillinger, en gal vitenskapsmann i kjelleren og hans virtuelle, japanske forlovede. Handlingen veksler mellom spionaction i inn- og utland og kontorintriger, og det er ofte ganske vanskelig Ã¥ skille mellom dem. Det er da heller ikke vanligvis poenget.

12. Captain America: The First Avenger. Vi fortsetter oppladingen til Avengers-filmen til Joss Whedon som skal komme senere i Ã¥r, men dette var vel ikke den mest spennende delhistorien. Den er sjarmerende datert, den tanken om at man kan vinne en krig ved Ã¥ produsere ekstra sterke soldater, og det er en del fin førtitallsstemning her, og flere morsomme skuespillere i morsomme roller – Hugo Weaving er det jo alltid en utsøkt glede Ã¥ se, for eksempel. Men jeg synes tempoet i filmen var veldig ujevnt og at det virket litt tilfeldig hva den tok seg tid med og nÃ¥r historien bare raste av gÃ¥rde, og sÃ¥ synes jeg ikke Chris Evans har gravitas eller karisma eller hva som nÃ¥ skal til for Ã¥ bære en hel, ganske dustete actionfilm. Den lille teaseren for The Avengers som kom etter selve filmen var ikke fullt sÃ¥ morsom som den som kom etter Thor, men den gjorde meg definitivt entusiastisk, den ogsÃ¥, med bÃ¥de Iron Man, Loki og … hvem i all verden er det Jeremy Renner skal spille?

April:

13. The Artist. Fem Oscars, blant annet den for Best Movie, og det er litt overraskende for en stumfilm, er det ikke? En relativt stilriktig stumfilm, til og med, med gammeldags tempo og nesten gammeldags spillestil også. Men ikke helt gammeldags; forskjellene mellom scenene der George Valentin spiller inn film og de scenene der Jean Dujardin spiller George Valentin er høyst overbevisende når det gjelder Dujardins kompetanse (som ga ham Oscar for beste mannlige hovedrolle), selv uten at han overdriver stumfilmstilen til det latterlige. Slike ting, og rent teknisk overbevisende ting, briljerer gjennom hele filmen, og den er sjarmerende og vakker og til å bli i godt humør av, selv om den kanskje ikke helt har nerven jeg hadde håpet på fra en så kritikerrost film. (Det aller morsomste i hele forestillingen var forresten en scene der Valentin nesten holder på å bli påkjørt av en bil som kommer luntende i omtrent 10 km/h, og en dame bakerst i kinosalen gispet så høyt og forskrekket at alle hørte det!)

14. Elena. Russisk film om en middelaldrende kvinne som forsøker Ã¥ gjøre sitt beste i forhold til de ulike delene av familien sin. Nydelig spilt av veldig overbevisende skuespillere og tidvis nær, men aldri over, grensen til Ã¥ bli helt passiv og kjedelig. Jeg var hele tiden genuint spent pÃ¥ hvor filmen kom til Ã¥ gÃ¥, enda jeg tror knapt jeg noen gang jeg har sett en film som legger sÃ¥ lite drama og emosjonell valør pÃ¥ det som skjer. Handlingen er mer enn dramatisk nok, men det er spilt og filmet (og musikksatt av Philip Glass) som om det knapt skjer noen ting, og hver og en av personene i filmen kunne – med relativt enkle grep – vært fremstilt som en sympatisk hovedperson eller som en slags skurk. Slik det er, stilles publikum helt Ã¥pne nÃ¥r det gjelder Ã¥ vurdere hva vi synes om personene og deres valg.

15. The Avengers. Se der, ja! Vi har ladet opp med Thor og Captain America, som begge var morsomme nok, men plutselig ser man forskjellen pÃ¥ Ã¥ ha en regissør som kan historier, relasjoner og dialog, og som dessuten har mange Ã¥rs erfaring med bÃ¥de teite konsepter, smÃ¥latterlige helter og monstre, lite tillitvekkende RÃ¥d med eldre menn som ikke har sÃ¥ mye kontroll som de ønsker, og Nameless Evils from Beyond som likevel ikke mÃ¥ fÃ¥ lov til Ã¥ være sÃ¥ uovervinnelige at de tar knekken pÃ¥ spenningen og historien. Morsom dialog som veksler med glimt av ekte tragedie er ogsÃ¥ noe Whedon har finslepet kompetanse pÃ¥. Jeg storkoste meg med bÃ¥de Ruffalo, Hiddleston, Renner og – alltid! – Downey, og ikke minst ble jeg rent lykkelig over hvor godt balansert historien og actionsekvensene var, særlig sammenlignet med Captain America (som jo forresten er en ganske kjedelig og dustete superhelt, men som de greide Ã¥ bruke noenlunde fornuftig). Det er et problem Ã¥ skulle blande ekte (halv-)guder, nesten uendelig sterke grønne monstre og helt alminnelige mennesker som riktignok er flinke til Ã¥ skyte og sparke, men alle fikk sin lille bit Ã¥ gjøre og viste seg Ã¥ være nødvendig for Ã¥ fÃ¥ det hele til Ã¥ fungere. I think there’s a lesson here for all of us.

Mai:

16. The Cabin in the Woods. Whedonesque skrekkfilm (riktignok regissert av Drew Goddard, men det er sÃ¥ mye Whedon i manus at man nesten kan kalle den en Whedon-film likevel). Stas! Mer stas jo mer skrekkfilm – og kanskje ogsÃ¥ jo mer Whedon – man har sett fra før, tror jeg nok. Jublet inni meg for Whedon-alumni som dukket opp (Amy Acker og Fran Kranz, som stod for noen av de aller beste scenene i Dollhouse for et par Ã¥r siden), og for et par av de andre ogsÃ¥. Leken og dyster omgang med skrekkfilmgenren, og jeg vil ikke si noe mer om handlingen enn at den innfrir alt jeg mÃ¥tte ha hatt av forventninger. (Og at jeg har mer og mer lyst til Ã¥ skrive noe om likhetstrekkene i alt jeg har sett som Joss Whedon har vært borti, men at jeg knapt kan gjøre det uten Ã¥ spoile alle som ikke har sett alt det samme som jeg.) Filmen ble forresten spilt inn et par Ã¥r før The Avengers, og det er morsomt Ã¥ se hvor mange kilo muskler Chris “Thor” Hemsworth greide Ã¥ bygge opp i mellomtiden.

Juni:

17. Mad Men (sesong 4). Jeg synes denne serien blir bare bedre og bedre, og denne sesongen har det vært genuint spennende veldig mye av tiden. Og innimellom har det vært ordentlig trist ogsÃ¥ – og sÃ¥ “slutter” ting og situasjoner sÃ¥ Ã¥ si aldri pÃ¥ den mÃ¥ten man kanskje kunne forvente seg. Don Draper er langt utenfor komfortsonen sin i mye av sesongen, og mye av spenningen, men slett ikke all, knytter seg til dette og til hvor han egentlig gÃ¥r. (Og finnes det egentlig noen genuint hyggelige folk her?) NÃ¥ ser jeg veldig frem til Ã¥ begynne pÃ¥ sesong 5.

18. Moonrise Kingdom. Jeg er veldig glad i alle filmene til Wes Anderson, og ser ikke bort fra at dette kan være den beste av dem alle. Nydelig, spennende, trist, rørende og romantisk, med masse fantastiske skuespillere og en historie som hadde både oss voksne og niåringen helt oppslukt. Jeg ble begeistret nok til å skrive en lengre omtale i selve bloggen.

19. Labyrinth. Jim Hensons fantasy-film fra 1986 har stÃ¥tt i hyllen lenge, men nÃ¥ tok vi den omsider frem. En 16 Ã¥r gammel Jennifer Connelly spiller hovedrollen, og alltid karismatiske David Bowie er hennes motstander, Jareth the Goblin King. Spesialeffektene er noe datert, men fungerer likevel overraskende bra, og det er mye av bÃ¥de spenning og humor – niÃ¥ringen syntes egentlig starten pÃ¥ filmen (som sant nok var noe skrekkfilmaktig) var for skummel, men var enig med oss etterpÃ¥ i at det hadde vært verdt det Ã¥ holde ut og se resten. Den litt Muppets-aktige humoren var kanskje det han satte mest pris pÃ¥. Det slo meg ellers mange ganger underveis hvor mye filmen har til felles med The Princess Bride (som vi sikkert ogsÃ¥ mÃ¥ vise August før det har gÃ¥tt altfor mange Ã¥r)

20. Prometheus. Nei, nei, nei! OK, bra ting først: Visuelt imponerende, nydelig 3D, og selve hovedkonseptet er både godt og solid. Dette kunne vært en veldig bra sci-fi-film. Desto vanskeligere å tilgi at det ikke er det. Nesten alt alle gjør i filmen er enten idiotisk eller meningsløst eller begge deler; de elementene som er hentet nesten direkte fra Alien henger ikke sammen med noe som helst; tilløpene til backstory har overhodet ingen verdi for handlingen, og flere av hovedpersonene kunne vært kuttet ut uten at det skadet filmen. Men den er forsåvidt dårlig på en veldig underholdende måte, og det var morsomt å bitche om den hele veien hjem etterpå.

Juli:

21. Mad Men (sesong 5). Blir serien bare bedre og bedre? Opptil flere av grepene/delhistoriene denne sesongen kunne virket sÃ¥peoperaaktige hvis man fikk dem fortalt, men selv om moralen bak kanskje tidvis er litt for overtydelig, fungerer det stort sett alt sammen, og virker troverdig der og da, uten Ã¥ bryte med Mad Mens stilriktige, subtile langsomhet. (Og som omtalen i A. V. Club sier: “If nothing else, Matt Weiner created a season that featured lots and lots of people hitting Pete Campbell in the face, and I think we can all thank him for that.” ) Jeg blir genuint rørt av sÃ¥ mange av hovedpersonene; selv de mest usannsynlige kan tydeligvis ha eksistensielle kriser fra tid til annen. Og sÃ¥ er det spennende Ã¥ se Sally Draper vokse opp og bli viljesterk tenÃ¥ring pÃ¥ 60-tallet – jeg lurer pÃ¥ hvor hun gÃ¥r i løpet av neste sesong.

22. The Dark Knight Rises. Jeg er stor fan av Christopher Nolan og har sett alle filmene hans, de fleste flere ganger. Men denne gangen ble jeg skuffet. Og det enda dette jo slett ikke er noen dÃ¥rlig film – det er pÃ¥ mange mÃ¥ter en riktig bra film, en spennende og medrivende film med gjennomtenkt handling og flotte skuespillere, og visuelt er den like slÃ¥ende som de to tidligere Batman-filmene hans. Likevel ble jeg altsÃ¥ skuffet fordi jeg hadde forventet meg noe mer. Nolan er en relativt alvorlig filmskaper, pÃ¥ grensen til det pretensiøse, og Batman er en temmelig selvhøytidelig superhelt, og denne gangen synes jeg det bikket over. Michael Caines Alfred var antagelig mye av grunnen; jeg savnet mer av ham, og det som var, var altfor trist og tragisk i stedet for ukuelig uærbødig. Og skurken denne gang manglet det groteskt morsomme som bÃ¥de Jokeren og Scarecrow hadde ved seg. Dessuten har actionsekvenser alltid vært Nolans svakeste side, og det gjelder denne gangen ogsÃ¥. (Kan han ikke fÃ¥ noen til Ã¥ hjelpe seg med dem? Brad Bird, for eksempel?) Anne Hathaways Catwoman hjalp riktignok noe, og bÃ¥de Christian Bale og Gary Oldman gjorde jobben sin, det var bare … ikke bra nok.

August:

23. Bottle Rocket. Gjensyn med debutfilmen til Wes Anderson, som vi fikk lyst til å ta grundig for oss igjen etter å ha latt oss begeistre sånn av Moonrise Kingdom før sommerferien. Denne filmen er langt enklere og mindre elegant, men den er sjarmerende og merkelig berørende likevel. Owen Wilson spiller førsteutkastet av rollen han har fortsatt med i alle Anderson-filmene, den inkompetente, selvbedragerske, men rørende ukuelige Dignan, som forsøker med imponerende mangel på både kynisme og faktisk forståelse å dra med seg kameraten Anthony ut av en depresjon og inn på en kriminell løpebane. Anthony spilles av Owens lillebror Luke Wilson, en annen Anderson-gjenganger, som her (som ofte ellers) spiller en (relativt) normal og veldig sympatisk person, som blir med på ideene til Dignan utelukkende for å unngå å såre kameraten. Og det underlige er at i løpet av filmen kommer faktisk Anthony seg på beina og får retning og motivasjon og livsglede tilbake. Kanskje like mye på tross av Dignans planer som på grunn av dem, men det er i alle fall i bunn og grunn Dignan som er grunnen til at det går som det går.

24. Wallace og Gromit og varulvkaninens forbannelse. Gjensyn for oss voksne, første gang for niÃ¥ringen. Filmen er morsom for alle, passe spennende og godt dubbet, og animasjonen er jo fantastisk, som i alle Wallace/Gromit-produksjonene. Som helhet er ikke filmen fullt sÃ¥ vellykket som kortfilmene – det er noe med tempoet og strukturen – men alt er relativt, og kortfilmene med W/G er jo noe av det aller beste som er laget innen genren, sÃ¥ det skal litt til Ã¥ leve opp til det.

25. Crank. Veldig enkel, for ikke Ã¥ si simpel actionfilm, som jeg egentlig tror ville fungert best som tegnefilm, all den tid alle personene allerede er todimensjonale, volden er karikert overdrevet og plottet er hinsides enhver fornuft. NÃ¥r alt dette er sagt, mÃ¥ jeg likevel tilføye at skuespillerne gjør en overraskende god jobb og at det hele henger godt sammen i all sin komplette mangel pÃ¥ subtilitet. Jeg lot meg faktisk underholde sÃ¥pass godt at jeg nesten greide Ã¥ ikke irritere meg over misogynismen. (Jeg sa “nesten”!)

26. The Turin Horse. Ungarsk film som er noe av det aller mest stillestående og samtidig dyptgripende triste og deprimerende jeg har sett. Umulig å handlingsreferere uten å få den til å høres fullstendig parodisk ut (kortversjon: omhandler en middelaldrende mann og hans voksne datter og deres tilværelse på landsbygda i en ubestemmelig tidsalder, bygget opp rundt gjensidig taushet, vodka til frokost og hver sin kokte potet til middag); ganske sikkert ikke en film for alle, men den grep meg veldig og var ikke kjedelig et minutt. Derimot veldig trist.

September:

27. Raising Arizona. Det er nok en grunn til at dette var den eneste Coen-filmen jeg ikke hadde sett – den er noe rotete og masete og med en humor som ikke alltid treffer, men den er samtidig tidvis original og underholdende, den har alltid solide John Goodman i tillegg til Holly Hunter og Nicholas Cage (mens han enda var et kvalitetsstempel pÃ¥ en film), og dessuten varer den bare halvannen time, noe flere filmer burde ta lærdom av.

28. Breaking Bad (første halvpart av sesong 5, 8 episoder). Siste sesong av Breaking Bad er bare halvferdig, men ettersom andre halvdel ikke kommer før langt ut i 2013 virker det rimelig Ã¥ se pÃ¥ dette som en slags avsluttet epoke. Den slutter i alle fall slik. Breaking Bad er en aldeles fantastisk TV-serie, og for hver episode gruer jeg meg til den er slutt %ndash; nesten like mye som jeg gruer meg til Ã¥ faktisk se den. For fy, det er fælt. Aller mest psykologisk, aller mest fordi vi har kommet sÃ¥ nær innpÃ¥ sÃ¥ mange av personene og vet, eller tror vi vet, hvor vi har dem og hvor tÃ¥legrensen deres er. Bryan Cranston, som spiller hovedpersonen Walter White, er en naturkraft av et slag man sjelden kommer over, og Aaron Paul, som Jesse, burde fÃ¥ alle priser det er mulig Ã¥ fÃ¥ – at det gÃ¥r an Ã¥ sÃ¥ hjerteskjærende fremstille noen som sier “bitch” sÃ¥ ofte, det burde egentlig ikke være mulig. Sesong 5 sies Ã¥ være den aller, aller siste, og selv om jeg alltid prinsipielt er glad for serier som avsluttes pÃ¥ skikkelig vis, mens man enda hÃ¥per at de skal fortsette, er det vanskelig Ã¥ se for seg hva som skal fylle tomrommet etter denne.

29. Scott Pilgrim vs. The World. Jeg skjønner hvorfor mange ikke likte denne, men selv falt jeg klart ned i den andre leiren. Michael Cera er overbevisende som litt tafatt, arbeidsløs ung mann som ikke helt vet hva han skal gjøre, og som setter seg urimelig smÃ¥ mÃ¥l for Ã¥ være ganske sikker pÃ¥ Ã¥ greie Ã¥ nÃ¥ dem. Likevel er det fremdeles en del gnist i ham, viser det seg nÃ¥r smÃ¥tt mystiske Ramona (som er Ã¥penbart mye kulere enn ham) flytter til byen, og Scott trosser bÃ¥de fornuft, mer eller mindre gode venner samt den veldig unge sort-of-kjæresten sin for Ã¥ forsøke Ã¥ erobre henne. I forsøket pÃ¥ Ã¥ fÃ¥ det til Ã¥ fungere mÃ¥ de begge takle alminnelige voksne problemer som hans eks, hennes ekser, hans usikkerhet og hennes uforutsigbarhet, og plutselig gÃ¥r filmen over fra Ã¥ være temmelig realistisk til Ã¥ bli et virtuelt dataspill, der Scotts “superkrefter” (hentet fra hyppig dataspilling samt et halvdÃ¥rlig band han spiller i) mÃ¥ brukes mot Ramonas “seven evil exes”, som mÃ¥ beseires etter tur før han har en sjanse. Jeg var skeptisk da filmen snudde, men ble overbevist underveis, bÃ¥de av humoren (særlig servert av Scotts romkamerat Wallace) og av hvor godt Scotts ung mann-problemer ble bÃ¥de beskrevet og overvunnet gjennom hans ung mann-interesser. MÃ¥ten reelle utfordringer demonstreres gjennom “overnaturlige” og veldig underholdende effekter minnet meg pÃ¥ et vis om Buffy. Personene i filmen virker jevnt over ekte, og sÃ¥ blir jeg alltid i godt humør av Ã¥ støte pÃ¥ Jason Schwartzman.

30. Rushmore. Vi fortsetter Ã¥ rusle oss gjennom Wes Anderson-katalogen, og denne har jammen holdt seg godt siden vi sÃ¥ den før Ã¥rtusenskiftet. En 18 Ã¥r gammel Jason Schwartzman bærer stort sett hele filmen pÃ¥ sine smale skuldre som den eksentriske Max Fischer, som har gjort det Ã¥ være high school-student til sitt kall i livet – ikke sÃ¥ mye selve studiene, men alt annet rundt det. Han roter til det aller meste i bÃ¥de sitt eget og et par andres liv nÃ¥r han blir venner med en livstrett millionær (Bill Murray) og en ung, kvinnelig lærer (Olivia Williams (og det var litt av en overraskelse, jeg husket overhodet ikke at det var hun som spilte den rollen!)), men det hadde ikke vært en Wes Anderson-film hvis den mislykkede, men tross-alt-sjarmerende drømmeren ikke pÃ¥ ett eller annet vis hadde kommet helskinnet ut av den. Og de livene han rotet sÃ¥nn til, de var kanskje likevel ikke sÃ¥ veldig mye Ã¥ spare pÃ¥ sÃ¥nn som de var?

Oktober:

31: The Big Heat. Vi kjøpte en bunke film noir i fjor, og begynte pÃ¥ den da, men sÃ¥ har den blitt liggende til fordel for mye annet. Men nÃ¥ plukket vi altsÃ¥ frem en av klassikerne i genren, og det var absolutt stas! Spennende handling og veldig flott filmet og fotografert (Fritz Lang var regissør); hovedpersonen er mindre Marlowsk kynisk enn i mye annen noir, og mer hellig forarget familiemann, noe som var en interessant (og kanskje mer realistisk) vri, og sÃ¥ er det nesten forbløffende mange kvinner i filmen, endog som handlende subjekter og ikke bare som problemgeneratorer. En ung Lee Marvin er overbevisende som nestkommanderende skurk, og storesøsteren til Marlon Brando spiller heltens sjarmerende, men langt fra dukkeaktige kone. Og de par grundig telegraferte “overraskelsene” i handlingen er antagelig bare sÃ¥ lette for oss Ã¥ se komme fordi vi har sett sÃ¥ mange filmer som har kommet senere og gjort det samme.

32. Looper. Rian Johnsen overbeviste voldsomt for noen fÃ¥ Ã¥r siden med en moderne film noir, Brick, med Joseph Gordon-Levitt i hovedrollen. NÃ¥ har han fÃ¥tt masse penger til Ã¥ lage en ny film med samme skuespiller, og det er særdeles solid, det han leverer denne gangen ogsÃ¥. Mer av en genretypisk action denne gangen, men dystrere enn mange andre av typen; tidsreisetematikken bringer inn et tydelig aspekt av dystopi i tillegg til Ã¥ være opphav til mange riktig vittige dialoger. Tidsreiser er notorisk vanskelige Ã¥ innkorporere i historier uten at de rakner pÃ¥ ett eller annet tidspunkt, og det har nok hjulpet Ã¥ fÃ¥ innspill fra Shane Carruth, som stÃ¥r bak av de mest perfekt konstruerte tidsreisefilmer gjennom tidene, lavbudsjettsfilmen Primer. (Det hjelper ogsÃ¥ Ã¥ ha en opprørt rollefigur pÃ¥ ett tidspunkt slÃ¥ i bordet og brøle “IT DOESN’T MATTER!” som svar pÃ¥ hvordan noen av de mer intrikate tidsreiseaspektene egentlig fungerer i detalj!) Filmen minner pÃ¥ flere mÃ¥ter om Drive, ikke minst nÃ¥r det gjelder hovedpersonen, og den gÃ¥r ikke i særlig mange av de vanlige klisjefellene nÃ¥r det gjelder relasjoner mellom hovedpersonene. Jeff Daniels gjør en flott jobb som krim-boss (og en av de fÃ¥ innvendingene jeg har til filmen er at jeg gjerne skulle sett litt mer til ham.) Dessuten er det en aldeles fabelaktig (og heller ikke spesielt klisjepreget) barneskuespiller i en sentral rolle. Kan klart anbefales.

33. In Bruges. Temmelig trist og brutal film om temmelig triste og brutale – filmen er likevel underholdende og sporadisk veldig morsom (om enn stort sett pÃ¥ ganske brutalt vis). Colin Farrell og Brendan Gleeson spiller leiemorderne Ray og Ken, som har blitt sendt til Brugge i Belgia etter at et “hit” i London gikk tragisk galt. I Brugge blir de etter hvert kjent med et ganske odde knippe mennesker, de fleste ganske ensomme og gjerne ogsÃ¥ bÃ¥de brutale og triste, og alle har en rolle Ã¥ spille i dramaet. Ralph Fiennes er skummelt overbevisende som den kompromissløse sjefen til Ray og Ken; Farrell gjør en helt OK jobb som en ganske grunn og hjelpeløs ung mann i livskrise, og Gleeson lyser lavmælt opp som hans kollega og mentor, som gjør det han kan – uten nevneverdig hell – for Ã¥ lære Ray Ã¥ verdsette litt av historien og kulturen rundt dem. Byen selv er i grunnen det eneste oppløftende i filmen, eterisk eventyraktig vakker som den er, og selv dette er pÃ¥ sitt vis trist, med tanke pÃ¥ alle de smÃ¥ og store grusomheter den har vært vakker og urokkelig ramme rundt i tusen Ã¥r.

November:

34. Beasts of the Southern Wild. Quvenzhané Wallis var knapt syv Ã¥r gammel da hun spilte hovedrollen som Hushpuppy, og det er sjelden jeg har sett en sÃ¥nn styrke og utstrÃ¥ling i en helt ny skuespiller – for ikke Ã¥ snakke om hos noen som er sÃ¥ ung! Hushpuppy vokser opp i noe som etter alle voksne vurderinger er ekstrem fattigdom og vanskjøtsel, i noe som nesten er et natursamfunn i sumpen i Louisiana, helt i utkanten av den moderne verden. Men filmen er fortalt fra hennes egen synsvinkel, og sett med hennes øyne er dette hennes verden, hennes familie og hennes plass i universet. Hun minner meg om ville og halvville barn gjennom litteratur- og filmhistorien, om Mowgli og Pippi og Bod og Ronja og Momo og kanskje til og med Huck Finn, og gjennom hele filmen satt jeg som fjetret og prøvde Ã¥ finne et norsk ord som dekker det engelske “fierce”, som er det mest oppsummerende ordet jeg kan finne for Hushpuppy. Hun lever tett pÃ¥ naturen og vet at den er farlig og ubønnhørlig (samtidig som den er vakker og nær); sivilisasjonen har hun bare sett pÃ¥ lang avstand, men bÃ¥de det hun har hørt og det hun etter hvert opplever tyder pÃ¥ at det ikke er stort mer nÃ¥de eller varme Ã¥ hente der. Innslagene av nesten-magi passer med barnets enkle aksept av hvor magisk verden faktisk fremstÃ¥r, og hennes ustabile, hissige og syke far, veldig langt fra noen ideell omsorgsperson, greier i det minste Ã¥ lære henne at hun mÃ¥ være sterk, og sta, og trassig, noe som faller henne naturlig veldig lett. Rett i ryggen og med trassig utstrÃ¥ling møter hun alt bÃ¥de naturen, omstendighetene og hennes egen fantasi kaster mot henne, og det er ikke vanskelig for meg Ã¥ tro pÃ¥ at hun, til tross for alt, kommer til Ã¥ greie Ã¥ hÃ¥ndtere livet sitt etter som hun vokser til.

35. E.T. – The Extra-Terrestrial. Tenk, den er 30 Ã¥r i Ã¥r! Jeg var bare tolv da jeg sist sÃ¥ den pÃ¥ kino, men jammen har den holdt seg godt. Den er knapt nok datert i det hele tatt; selve E.T. hadde man nok gjort pÃ¥ mer avansert vis i dag, men det er vanskelig Ã¥ se for seg at dette egentlig ville gjort filmen bedre. Og personene for øvrig, familie og kamerater og relasjonene mellom dem, er overbevisende ekte personer fra tidlig Ã¥ttitall. Filmen er minst like spennende og nesten like rørende som jeg husker den, og det er ikke vanskelig Ã¥ se hvorfor Drew Barrymore fikk en sÃ¥nn fantastisk (og nesten skjebnesvanger) popularitet som hun gjorde i etterkant. Stor stas Ã¥ ha med August pÃ¥ denne! Og morsomt Ã¥ etterpÃ¥ kunne snakke om hvor mye senere filmer som f.eks. Wall-E og The Iron Giant ligner pÃ¥ denne.

36. Superman. Vi har lenge snakket med og om August nÃ¥r det gjelder introduksjon til superheltfilmer, og i dag var vi omsider sÃ¥ langt at vi tok for oss denne klassikeren inne genren. Det gikk opp for meg underveis at jeg faktisk ikke har sett den før (jeg var usikker pÃ¥ forhÃ¥nd) – dessuten gikk det opp for meg at den er desisert mer datert enn den bare fire Ã¥r nyere E.T., som vi sÃ¥ i gÃ¥r. Men bra er den jo, selv om den tar seg i overkant god tid med … ja, med det meste den gjør, forsÃ¥vidt. Christopher Reeves er sÃ¥ ikonisk i rollen at det nesten bikker over til parodi, og Lois Lane er da nesten en parodi pÃ¥ en tøff, kynisk, overfladisk journalist (som naturligvis bare venter pÃ¥ Ã¥ bli feid av føttene av en ekte superhelt!), men det er mye bra her, og spesialeffektene (særlig jordskjelvet, demningen som brister og bilen som raser ned i jordsprekken) er imponerende effektive.

37. Skyfall. Jeg liker Daniel Craigs James Bond veldig godt. Han er brutal og arrogant, men han viser mer enn noen annen Bond jeg har sett i hvilken grad livet hans og erfaringene hans har merket ham. Derfor er han ikke kul, vittig og ovenpÃ¥ (unntatt tidvis nÃ¥r han flørter), som sÃ¥ mange av dem har vært før; det er ingen sardonisk heving av øyenbrynet, og han synes ikke selv jobben sin er morsom. Han synes jobben er fæl og det den har gjort med ham er verre, men alternativet – Ã¥ ikke gjøre jobben som mÃ¥ gjøres – er aller verst. Judi Dench er en legendarisk flott M, som hverken viser svakhet eller anger, men gjør det som trengs Ã¥ gjøre, og overlater til andre Ã¥ finne ut hvor hun har sviktet. Javier Bardem er skurken her, og han overspiller akkurat sÃ¥ mye som en Bond-skurk bør, men ikke en millimeter mer. Filmen er riktignok altfor lang, men samtidig er mange av de lange sekvensene bÃ¥de flotte og effektive – kanskje særlig de der man fÃ¥r et glimt eller to bak fasaden til M, til Bardiem eller til Bond selv. Og den siste akten er strÃ¥lende, selv om filmen allerede da egentlig hadde vart for lenge. Sam Mendes pretenderer Ã¥ lage ordentlig film, ikke “bare Bond-film”, og klarer det nesten ogsÃ¥. Og Q er veldig, veldig søt.

38. The Royal Tenenbaums. Ã…h, sÃ¥ fint det var Ã¥ se denne igjen! Jeg har jo alltid likt filmene til Wes Anderson, men nÃ¥r vi ser dem om igjen nÃ¥, relativt tett sammen, blir det Ã¥penbart for meg at de bÃ¥de er enda bedre og mye mindre like enn jeg gikk rundt og tenkte. Jovisst er det mye beslektet tematikk (og jovisst spiller Owen Wilson stort sett omtrent den samme rollen i alle), men den er presentert pÃ¥ ganske ulik vis, og det er ganske mye utvikling Ã¥ spore her ogsÃ¥. Anderson er jo romantiker, ikke hipster i det hele tatt! Og det han romantiserer, det er familie. Ikke perfekte familier, for dem finner man aldri i filmene hans. Familiene han viser frem er alltid, i større eller mindre grad, dysfunksjonelle. Noen ganger (som i debuten Bottle Rocket) er den egentlige familien sÃ¥ sviktende og fraværende at hovedpersonene mÃ¥ finne en surrogatfamilie (som pÃ¥ sitt vis er like dysfunksjonell, men der personene i det minste er glade i hverandre). Men det er en nøkkelscene, syntes jeg, i Royal Tenenbaums: Et sted mot slutten av filmen innrømmer den barokke og fullstendig upÃ¥litelige Royal Tenenbaum at han er en ganske ubrukelig far, og at han skulle ønske at han hadde kunnet tilby mer pÃ¥ dette omrÃ¥det. Og Richie, som er den mest tilgivende av de tre ganske deprimerte og bortkomne barna, svarer bare “I know, Pop”. Royal er en utilstrekkelig far, men han ønsker i alle fall Ã¥ være en far, og pÃ¥ et vis, og til syvende og sist, ender det opp med Ã¥ være nok. Eller ikke “nok”, for ting er aldri nok, og man kan ikke løse alle problemene til folk selv om man er glad i dem. Men det Ã¥ ønske Ã¥ være far, det Ã¥ ønske Ã¥ være familie, det viser seg Ã¥ være det som skal til for Ã¥ fÃ¥ den skakkjørte Tenenbaum-familien inn pÃ¥ et litt bedre spor og for Ã¥ fÃ¥ frem den Ã¥penbare hengivenheten som alltid har vært mellom dem, selv nÃ¥r de kanskje ikke var klar over det selv.

Desember:

39. Moonrise Kingdom. Gjensyn med kanskje Ã¥rets favoritt, denne gangen sammen med gjestene i Augusts 10-Ã¥rsdag. To av de fire gjestene virket som de koste seg storartet, den tredje spurte gjentatte ganger om bÃ¥de hva som skjedde og hva som kom til Ã¥ skje (men virket i og for seg som om han koste seg og som om dette var hans vanlige film-modus), og den fjerde snek seg ut etter tyve minutter for Ã¥ bygge med Lego i stedet. Det var veldig fint Ã¥ se filmen igjen (og det blir enda tydeligere at alt som skjer etter “arresten” er ren wish fulfillment), og det var morsomt Ã¥ se den sammen med flere barn ogsÃ¥.

40. Homeland (sesong 2). Ja. Hm. Sesong 1 er briljant og holder oppe bÃ¥de spenning og kvalitet til siste sekund. Sesong 2 gjør dessverre ikke det. Den roter til plausibiliteten med sÃ¥peoperaaktig drama, den tøyer og brekker sin egen interne logikk, og selv om jeg er blant dem som likte siste episode og syntes det bÃ¥de var en bra slutt pÃ¥ sesongen og en spennende innledning til sesong 3, sÃ¥ kunne den ikke berge sesongen som helhet – ingenting kan det. Men spennende er det jo, om enn etter hvert mer over i 24-territorium. Og det er fremdeles veldig dyktige skuespillere og flere genuint interessante og gripende personer i spill. Anbefales forsÃ¥vidt, gitt at man skrur ned forventningene sine litt.

41. Love Actually. Fikk omsider somlet oss til Ã¥ se denne – jeg vet jammen ikke hvorfor vi ikke har sett den før, for vi liker da romantiske komedier begge to. Da rollelisten begynte Ã¥ rulle før filmen, spurte mannen “er alle med i denne, eller?” – det var jo ikke langt unna! MÃ¥tte innom IMDB etterpÃ¥ for Ã¥ sjekke tre stykker som vi visste at vi hadde sett før, men ikke husket hvor. (Den forelskede forloveren spiller hovedrollen i Walking Dead, for dem som ikke var klar over det!) Morsom og sjarmerende film som starter med alltid herlige Bill Nighy og inneholder et stort kobbel andre nydelige skuespillere. Men jeg skulle gjerne sett Laura Linney, med den mentalt syke broren, fÃ¥ en mer oppløftende slutt.

42. Audition. Japansk horrordrama. Yikes! I over en time er dette tilsynelatende en ganske alminnelig dramafilm – kanskje til og med et romantisk drama? – om en sympatisk, middelaldrende enkemann (med en sjarmerende, halvvoksen sønn) som finner ut at det er pÃ¥ tide Ã¥ se seg om etter en ny kone. Og sÃ¥ blir det, gradvis og plutselig, til noe ganske, ganske annet. Jeg er ikke lettskremt av meg og har ganske sterk mage for ubehagelig film, og sÃ¥ nær Ã¥ forlate rommet og nekte Ã¥ se resten av filmen har jeg ikke vært pÃ¥ mange Ã¥r. Heldigvis gjorde jeg det ikke; regissøren, som har et mesterlig grep om bÃ¥de ubehag og kameravinkler, flyttet fokus og avsluttet scenen omtrent et halvt minutt før jeg hadde kommet til Ã¥ gjøre det selv. Og Ã¥ se filmen ferdig, og fÃ¥ satt det hele inn i sammenheng, reduserte faktisk ubehaget temmelig mye. (Men jeg har ingen problemer med Ã¥ tro IMDb nÃ¥r de pÃ¥stÃ¥r at “When the film was screened at the Rotterdam Film Festival 2000 it had a record number of walkouts.”)

2011

1. The Bridge on the River Kwai. Klassiker som jeg ikke har somlet meg til å se før nå. Alec Guinness er strålende som ekstremt stiff-upper-lip britisk offiser i japansk fangeleir, og både han, leirkommandanten og flere andre hovedpersoner demonstrerer ulike nivåer av stahet, integritet, arroganse, heroisme og galskap. Jeg var veldig trøtt før filmen begynte, men kjedet meg ikke et øyeblikk, enda så lang og (relativt) langsom den er. Interessant tematikk om prinsipper og det å oppholde dem for deres egen skyld vs. det å være pragmatisk og vurdere fordeler og ulemper i en gitt situasjon (og filmen gir ingen enkle svar på hva som er best), og så er den både spennende og tidvis visuelt storslagen. Og Guinness er, som sagt, strålende.

2. Somewhere. Sofia Coppola gjør det veldig lett for publikum Ã¥ sammenligne med Lost in Translation, og denne nÃ¥r ikke like høyt. Men den er definitivt beslektet, uten at hun egentlig gjentar seg. Langsomt, langsomt viser hun, i stedet for Ã¥ fortelle, hvor innholdsløs og meningsløs og kjedelig tilværelsen til hovedpersonen er, og hvor løsrevet fra noen dypere mening eller egen motivasjon han lever. Stephen Dorff er veldig overbevisende som grunn, “kjerneløs” skuespiller (og viser dermed at han neppe er det selv), far-/datterforholdet er nydelig fremstilt, og dersom man hÃ¥ndterer de første fem minuttene (der Dorff kjører rundt og rundt i ring i ørkenen uten noen pÃ¥viselig grunn) burde man klare Ã¥ verdsette resten av filmen ogsÃ¥ uten Ã¥ kjede seg.

3. Harry Potter og Mysteriekammeret (dubbet til norsk, derfor norsk tittel). August fikk den til jul, og vi så den nylig sammen på den nye TV-en vår. Jeg husker denne filmen som en skikkelig nedtur fra da den var ny, og det hjelper nok litt å ha veldig lave forventninger, for fullt så ille syntes jeg ikke den var denne gangen. Men jeg mener fremdeles (med forbehold for å ikke ha sett den foreløbig siste filmen) at dette er den klart svakeste HP-filmen. Den ser imidlertid flott ut, det skal den ha, og Kenneth Branagh berger den nesten. Og så hjelper det alltid veldig på å se film sammen med en oppslukt åtteåring, såklart.

4. Fjellet. Igjen veldig slÃ¥ende hvor sterkt det kan være Ã¥ ikke ane noe pÃ¥ forhÃ¥nd om filmen man skal se. Kammerspill med verdens største og samtidig trangeste kammer – den norske fjellheimen – og veldig sterk og nær perfekt laget film om, blant annet, hvor alene man kan være sammen nÃ¥r begge sliter med Ã¥ i det hele tatt overleve. Nydelig oppbygning der bakgrunnshistorien kommer langsomt frem, og der jeg begynte med Ã¥ veksle mellom sym- og antipati med de to hovedrolleinnehaverne, inntil hele historien var pakket ut og den slags vurderinger ble helt irrelevante. (Forfilmen Skallamann var ellers helt strÃ¥lende – skikkelig vitamininnsprøytning!)

5. The Prestige. Dermed har vi så å si fullført vår Nolan-reprise-serie! Denne var det ekstra spennende å se om igjen (alle som har sett den vil skjønne hvorfor), og den holder definitivt mål selv om man kjenner historien fra før. På en måte er dette nesten den dystreste filmen til Nolan, nettopp fordi den ved første øyekast kan se ut til å ikke være det, men heller være munter og fargerik, som et profesjonelt maginummer på scenen. Men som vi får vite allerede tidlig i filmen er det ofte ganske vonde, ekle og vanskelige ting som ligger under de flotte, glatte numrene publikum lar seg more over. Kontrasten mellom overflaten og sannheten gir filmen solid emosjonell punch. Og så er den så stilig!

6. Gutten og jernkjempen. Den første filmen til geniet Brad Bird, og en av mine desiderte favoritter gjennom tidene – og plutselig her om dagen innsÃ¥ mannen og jeg at hei, vi har jo en Ã¥tteÃ¥ring! Han er gammel nok til Ã¥ se The Iron Giant nÃ¥! Og filmen var minst like god som vi husket den– spennende, veldig rørende og morsom – og slo dessuten skikkelig godt an hos August, som slett ikke likte at den sluttet. “Var det hele filmen?”. Godt dubbet var den faktisk ogsÃ¥, sÃ¥ selv om man pÃ¥ den mÃ¥ten gÃ¥r glipp av Vin Diesels helt klart beste rolle, sÃ¥ er den verdt Ã¥ se pÃ¥ norsk ogsÃ¥. Løp og kjøp!

7. The King’s Speech. Colin Firth og en hel rekke andre flotte skuespillere briljerer i en film som nok er mer bagatellmessig, totalt sett, enn man føler mens man sitter der og lar seg briljere. Men det er ikke vanskelig Ã¥ la seg berøre av historien om en ekstremt isolert mann som er tvunget inn i en situasjon han aldri ville valgt frivillig, og som han til slutt greier Ã¥ hÃ¥ndtere, i beste sportsfilm-stil. Og selv om filmen sneier bare ganske lett innom akkurat den problematikken, er det ganske talende at traumet ved Ã¥ vokse opp i den britiske kongefamilien Ã¥penbart kan sammenlignes med granatsjokk/PTSD.

8. Enter the Void. Det er lenge siden jeg har sett en film som er mindre egnet Ã¥ si noe fornuftig om. Ganske mange filmer er jo filmatisering av skrevne historier, eller kunne i alle fall vært det – sÃ¥ ikke med denne. Uvanlige kameravinkler, plutselige klipp, mangel pÃ¥ kronologisk sammenheng, en rekke visuelle effekter som illuderer hallusinasjoner – sammen med en sterkt ubehagelig film om skadeskutte, dysfunksjonelle personer slengt sammen i en malstrøm av dop, sex, død og mareritt er det en krevende, men ogsÃ¥ berørende og tankevekkende (eller kanskje heller følelsesvekkende?) film. Utvilsomt usedvanlig solid hÃ¥ndarbeid (det mÃ¥ være veldig vanskelig Ã¥ holde oversikten over en sÃ¥ uoversiktlig film), og jeg er fornøyd med Ã¥ ha sett den. (Men jeg har enda mindre lyst enn før til Ã¥ se de tidligere filmene til Gaspar Noé, etter Ã¥ ha hørt om hvor ubehagelige de skal være og etter Ã¥ ha sett hvor flink han er til Ã¥ være ubehagelig.)

9. Black Swan. Darren Aronofsky har laget fire filmer tidligere, og jeg synes i grunnen de alle, ut fra det de prøver pÃ¥ Ã¥ være, er nær perfekte. Black Swan er tilsynelatende en mer “typisk Hollywood-film”, om en vakker, skikkelig, dedikert ung danser som fÃ¥r sitt livs sjanse og som ikke hÃ¥ndterer de emosjonelle utfordringene som følger med, og den handler til dels om likheten mellom lidenskap og galskap og om hva man mÃ¥ bekjempe (eller lokke frem?) i seg selv for Ã¥ oppnÃ¥ det man higer mot. SÃ¥ da kanskje litt merkelig at jeg synes den har sÃ¥ mye til felles med debutfilmen til Aronofsky, Pi, en lavbudsjettsfilm i svart/hvitt som handler om matematikk og migrene! Men galskapen som ligger nær nÃ¥r man insisterer pÃ¥ Ã¥ jage etter det perfekte, og det helt ekte fysiske ubehaget man føler over en del av scenene, viser tydelig slektskapet. Natalie Portman imponerer (og minner meg om Catharine Deneuve i Repulsion), og ikke minst er jeg imponert over at en sÃ¥vidt forstyrrende film slÃ¥r sÃ¥pass godt an.

10. True Grit. Coen-brødrene lager western, og jeg ble overrasket over hvor “ren” western de har valgt Ã¥ lage – ekte, gammeldags, stilisert western, slik som de ble laget pÃ¥ 50-tallet. Humoren er forsÃ¥vidt moderne, men ingenting annet i filmen er det. Den er veldig underholdende, tidvis brutal (har ingen anakronistiske motforestillinger mot Ã¥ skyte folk – eller Ã¥ sparke indianerunger ned fra trammen, for den del), og Jeff Bridges og Matt Damon leverer, som de alltid pleier. Og hovedpersonen, spilt av 14 Ã¥r gamle Hailee Steinfeld, greier fint Ã¥ holde pÃ¥ sin egen plass i filmen uten Ã¥ havne i skyggen av noen av de svært erfarne medspillerne sine.

11. Winter’s Bone. Ã… se denne filmen dagen etter True Grit gjør det nesten overtydelig hvor stilisert og “slick” den første var. Her er det ikke mye glatthet Ã¥ spore – dyster, frossen realisme fra et fattig, lovløst miljø i Missouri, der hverken politiet eller andre elementer fra det siviliserte samfunnet har stort de skulle sagt. En sytten Ã¥r gammel jente prøver Ã¥ gjøre det som skal til for Ã¥ berge familien sin, innenfor et miljø som mest av alt ligner et postapokalyptisk stammesamfunn, styrt av enkle, brutale regler og uten rom for vennlighet (eller muligheter til Ã¥ komme seg vekk). Det dystreste ved det hele er vel følelsen av at dette er en ganske realistisk fremstilling av mange steder i dagens USA.

12. Jørgen + Anne = Sant. Det er lenge siden hele familien var på kino sammen (mannen og sønnen pleier oftest å gå uten meg), og dette var en god anledning til å bryte vanen. Fin, passe dramatisk og passe morsom film med gode barneroller og akkurat passe karikerte foreldre (særlig fedre). Jeg ble gledelig overrasket over det hele.

13. The Social Network. Og der ble jeg minnet om hvor fantastisk flink David Fincher er til Ã¥ skru sammen film! BÃ¥de klipping og kronologi og kameraføring (som jeg sjelden har noe bevisst forhold til, men som vi snakket om etterpÃ¥), i tillegg til veldig dyktige skuespillere (særlig Jesse Eisenberg – det kan ikke være sÃ¥ lett Ã¥ spille en person nesten uten mimikk sÃ¥ overbevisende!) gjør at dette blir en film av et helt annet kaliber enn man vanligvis regner med Ã¥ fÃ¥ nÃ¥r man ser en biopic om en nÃ¥levende person. Enda mer imponerende er det Ã¥ gjøre historien sÃ¥ spennende og gripende nÃ¥r nesten hele filmen bestÃ¥r av folk som sitter og snakker sammen. (Hvorfor i alle dager fikk ikke Fincher beste regi-Oscar i Ã¥r?) Og Aaron Sorkin demonstrerer at han ikke har mistet evnen til Ã¥ skrive god og snappy (men jevnt over ikke for snappy) dialog. Veldig fornøyd med Ã¥ ha ventet med Ã¥ se denne filmen til vi kunne se den hjemme uten teksting.

14. Source Code. Ny film fra Duncan Jones; har temmelig mye til felles med debuten Moon, men her slÃ¥r Jones til med mer action, flere personer og nok mer generell kommersiell tilgjengelighet. (Og sÃ¥ er jo Jake Gyllenhaal vesentlig penere enn Sam Rockwell, for dem som bryr seg om det!) Vellagd og velspilt og spennende, sÃ¥ selv om de siste par minuttene kunne vært litt mer “show, don’t tell” etter min smak vil jeg absolutt anbefale den.

15. The Last Seduction. Linda Fiorentino som den iskaldeste bitchen jeg har sett pÃ¥ film pÃ¥ lang, lang tid – sÃ¥pass iskald og bitchete at DVD-innlegget inneholdt et helt essay om begrepet “bitch”, bakgrunn, bruk og utvikling. Stilig laget og amoralsk film om en totalt anger- og skruppelløs hovedperson; stilisert nok til at den nesten kunne vært en svart/hvit tegneserieroman.

16. Don’t Look Back. Dokumentar om 23 Ã¥r gamle Bob Dylan pÃ¥ turné i England i 1965. Interessant pÃ¥ flere nivÃ¥er, blant annet som et glimt tettere pÃ¥ Dylan (som, ikke overraskende, ser ut til Ã¥ ha vært født vrang). Det mest pÃ¥fallende var kanskje den vanvittige kultur-“kløften” mellom Dylan og de slipskledde journalistene som intervjuer ham, og som ikke ser ut til Ã¥ forstÃ¥ et ord han sier. Det som mest sitter igjen etterpÃ¥ er opplevelsen av en ofte keitete og mistilpass Dylan, som bare ser ut til Ã¥ trives som seg selv nÃ¥r han skriver, spiller eller synger. Et par magiske øyeblikk er det, som nÃ¥r han synger It’s All Over Now, Baby Blue pÃ¥ hotellrommet sitt, og nÃ¥r han stÃ¥r og spiller pÃ¥ et piano borte i et hjørne for seg selv.

17. The Chronicles of Narnia: The Lion, the Witch and the Wardrobe. August er i full gang med Narnia-bøkene, og vi feirer at vi ikke lenger trenger Ã¥ se barnefilmer dubbet til norsk. Det er mange, mange Ã¥r siden jeg leste noen av bøkene selv, men jeg tror vel filmen er forholdsvis tro mot kilden, ogsÃ¥ i det at den er overtydelig og heavy-handed. Jeg lot meg ikke akkurat begeistre, men mÃ¥ jo si at flere av skuespillerne var bra – jeg kan for eksempel ikke være helt misfornøyd med en film som har bÃ¥de James McAvoy og Jim Broadbent!

18. Toy Story. August har funnet ut at han gjerne vil se filmer pÃ¥ engelsk med engelsk teksting, og dagens valg ble Toy Story, som ingen av oss har sett pÃ¥ noen Ã¥r. Veldig stas Ã¥ se igjen denne filmen som var starten pÃ¥ Pixars fantastiske historie med fantastiske animasjonsfilmer – og hverken mannen eller jeg hadde tidligere fÃ¥tt med seg at bÃ¥de Joss Whedon og Joel Cohen var med pÃ¥ Ã¥ skrive manuset; her ble det Ã¥penbart ikke spart pÃ¥ noe nÃ¥r man satset pÃ¥ Ã¥ lage en moderne klassiker! At bÃ¥de toeren og treeren er enda bedre gjør pÃ¥ ingen mÃ¥te denne filmen dÃ¥rligere, den stÃ¥r fremdels fjellstøtt pÃ¥ sine egne ben.

19. Super. Merkelig, ubehagelig og ubehagelig morsom film fra James Gunn, som lagde Slither for noen år siden. Slither er en slags horrorfilm, med sterke innslag av humor, som ikke oppfyller genrekravene til hverken horror eller humor; Super er en actionfilm med sterke innslag av humor som ikke oppfyller genrekravene til hverken action eller humor. Den er full av svart humor og nesten slapstick, men den er både for brutal og for trist til å kunne kalles en svart komedie. Jeg skjønner godt at denne ikke har fått noen bred distribusjon, og vet jammen ikke om jeg kjenner så mange som jeg ville anbefale den til, men både Jørund og jeg likte den på mange måter, og den er veldig interessant for alle som har litt forhold til action- og/eller superheltfilm. Ellen Page gjør en glitrende jobb som helskrudd wannabe-sidekick, og så er Nathan Fillion helt fantastisk som Holy Avenger!

20. Following. Debutfilmen til Christopher Nolan, laget for nesten ingen penger, men svært stilsikker og allerede da med et usedvanlig grep om historiestruktur og scenekomposisjon. Kompleks historie som rulles langsomt og ikke-kronologisk ut, og som man ikke forstÃ¥r til fulle før helt pÃ¥ slutten – den har mer enn et par ting til felles med Memento, men stÃ¥r helt klart pÃ¥ egne ben og er absolutt ikke noe “førsteutkast” til den. Bare 70 minutter lang, filmet i svart-hvitt og en historie som kan synes vanskelig Ã¥ følge; jeg kan skjønne hvorfor den ikke har blitt forsøkt relansert etter at Nolan virkelig har slÃ¥tt an som regissør, men det er synd likevel, for den hadde fortjent Ã¥ bli mer sett.

21. Insomnia. Dermed var vi helt i mÃ¥l med Nolan-“festivalen” vÃ¥r! Og jeg kunne ikke annet enn bli litt skuffet. Jeg likte originalen til Erik Skjoldbjærg veldig godt, og Nolan er en sÃ¥ dyktig regissør at jeg nok hadde forventet meg mer enn en sÃ¥pass standard dramathriller som dette. Al Pacino er litt for mye Al Pacino, og det er litt for mye action (som aldri har vært Nolans sterkeste side) og litt for lite psykologi. Men Pacino er jo god, da, og Robin Williams viser at han kan være god han ogsÃ¥, og jeg er fremdeles svak for Martin Donovan, og Hilary Swank er ordentlig flink, og … egentlig er det jo en helt kompetent film, dette, jeg hadde bare ventet meg noe mer enn som sÃ¥.

22. In A Lonely Place. Vi har bestemt oss for Ã¥ begynne Ã¥ se litt mer film noir, og startet opp med denne, fra 1950, med Humprey Bogart i hovedrollen som Hollywood-manusforfatter med det omtalen kaller “inner demons”, men som jeg heller vil kalle “drittsekkoppførsel”. Det var en stilsikker og stilig film, og sÃ¥ var det interessant Ã¥ spekulere pÃ¥ om hovedpersonen var ment Ã¥ være fullt sÃ¥ usympatisk – kontrollerende, paranoid og voldelig som han var – som det vi syntes. Det var helt klart meningen at han skulle sees som usympatisk mot slutten av filmen, men kanskje ikke hele tiden? Uansett, Bogart overbeviste, Gloria Grahame var vakker og hadde imponerende øyenbrynsmimikk, og vi ser frem til Ã¥ gÃ¥ videre i bunken vÃ¥r.

23. Drive. Fantastisk film! Underlig blanding; machoklisjeer, biljakter og sporadiske glimt av ekstremvold kombinert med drømmeaktige, nesten meditative sekvenser, nydelig soundtrack og en dvelende, uvirkelig følelse gjennom hele filmen. Stilisert og stilsikkert og noe helt annet enn det man skulle tro nÃ¥r man sÃ¥ den digre plakaten over inngangen til Colosseum kino. StrÃ¥lende skuespillerprestasjoner tvers gjennom. (Og fy, sÃ¥ dÃ¥rlig gjort det er Ã¥ ha trailer til den nye Varg Veum-filmen rett etter traileren til den nye Steven Soderbergh-filmen, Contagion! Vel ser Varg Veum ut til Ã¥ være klønete og overtydelig, bÃ¥de teknisk og dialog-messig, men det er jammen ikke mange filmer som vil se kule og elegante ut sammenlignet med Soderbergh …)

24. Star Trek. Jeg har sett fryktelig lite Star Trek i forhold til hvor interessert jeg egentlig er i scifi, bare en og annen episode. Jeg kjenner relativt godt til en del av mytologien (altsÃ¥ i forhold til hvor lite jeg har sett), men mÃ¥ likevel sies Ã¥ være en “nybegynner”. Og som nybegynner synes jeg denne filmen fungerer nesten overraskende bra – det er scener og smÃ¥ting og lett kameradveling som jeg skjønner er der for Ã¥ vise frem enkeltdetaljer til den etablerte fansen, men ikke sÃ¥ mye at det forstyrrer. Som frittstÃ¥ende film synes jeg dette var riktig morsomt, og som retcon-reboot av Star Trek-franchisen tror jeg ogsÃ¥ det fungerer bra. Jeg hÃ¥per de lager mer enn denne ene; jeg ser mer enn gjerne Zachary Quinto som Spock flere ganger.

25. Double Indemnity. SÃ¥ stilriktig noir at den nÃ¥ nesten virker karikert – korthugd dialog, hardkokt hovedperson, iskaldt beregnende femme fatale og dødelig lidenskap. Og et overraskende varmt og rørende forhold mellom hovedpersonen, som er forsikringsselger, og hans nærmeste overordnede, som er uovertruffen i Ã¥ avsløre forsikringssvindel. Det høres kanskje ikke ut som den mest spennende eller actionfylte settingen Ã¥ legge et drama til, men det er ingenting Ã¥ si pÃ¥ hverken effektene eller pÃ¥ hvor mye som stÃ¥r pÃ¥ spill. (Og sÃ¥ var det morsomt Ã¥ se Barbara Stanwyck som ung, skruppelløs fristerinne, ettersom det eneste jeg har sett henne i tidligere er Dynastiet, 40 Ã¥r senere!)

26. Harry Potter and the Prisoner of Azkaban. Fint gjensyn for oss voksne og stor spenning for niÃ¥ringen. En lettelse Ã¥ endelig komme til en god HP-film, selv om to første ogsÃ¥ havnet i et mer forsonlig lys da jeg sÃ¥ dem sammen med August. Oldman er den perfekte Sirius Black, og jeg elsker Thewlis’ Lupin.

Filmer sett i 2008, enten på kino eller DVD

Jeg har forsømt denne listen sørgelig, men prøver nå å rekonstruere. Det kommer tillegg og rettelser etterhvert. (Link til egen omtale hvis jeg har, ellers til filmens egen hjemmeside eller IMDB-side.)

Blade Runner: Final Cut (04.08)

Mongol (03.08)

The Conversation (02.08)

Star Wars (orginal version) (01.08)

The Dark Knight (31.07)

Once (21.07)

Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull (01.07)

Morvern Callar

They Live (23.03)

Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street (18.03)

Miami Blues (15.03)

4 måneder, 3 uker og 2 dager (21.02)

Charlie Wilson’s War (19.02)

Michael Clayton (18.02)

There Will Be Blood (17.02)

Juno (14.02)

The Darjeeling Limited (07.02)

Atonement (23.01)

Drop Dead Gorgeous

No Country for Old Men

Zwartboek (01.01)

Filmer på kino 2007

I Am Legend (26.12)

The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (02.12)

Eastern Promises (03.11)

Kometen kommer (03.11)

Ratatouille

Gwoemul (The Host) (06.07)

Blades Of Glory (16.05)

Hot Fuzz (19.04)

300 (02.04)

The Fountain (17.03)

The Good Shepherd (01.03)

Pans labyrint (El Laberinto del Fauno) (23.01)

The Prestige (18.01)

2006

Casino Royale (03.12)

Over the Hedge (Over Hekken) (04.11)

The Departed (03.11)

Fritt Vilt (21.10.2006)

Volver (Ã… vende tilbake) (08.10)

Mission: Impossible III (27.05)

X-Men: The Last Stand (26.05)

The Proposition (28.04)

V for Vendetta (09.04)

Walk The Line (16.03)

Match Point (11.03)

Caché (02.03)

Gymnaslærer Pedersen (27.02)

Pingvinenes marsj (18.02)

Brokeback Mountain (01.02)

Pride & Prejudice (22.01)

2005

King Kong (15.12)

Serenity (03.12)

Kiss Kiss Bang Bang (02.12)

Lord of War (25.11)

Madagascar (05.11)

Corpse Bride (03.11)

Broken Flowers (27.10)

A History of Violence

The Curse of the Were-Rabbit (20.10)

Red Eye (24.09)

Charlie and the Chocolate Factory (23.09)

Land of the Dead (02.08)

The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy (30.07)

Batman Begins (19.07)

Mr. & Mrs. Smith (14.07)

Sin City

War of the Worlds

Factotum (05.06)

Revenge of the Sith (22.05)

Sideways (10.05)

Closer (24.04)

Million Dollar Baby (04.04)

The Life Aquatic with Steve Zissou

The Aviator (15.03)

En folkefiende

En langvarig forlovelse (18.01)

Monstertorsdag (12.01)

Monsieur Ibrahim og koranens blomster (04.01)