Intergenerasjonell gastronomi

Alle de som måtte være det minste interessert i temaet har sannsynligvis fått en anelse om at mannen og jeg er veldig begeistret for restaurant Maaemo. Vi var der to ganger i fjor og én i vår og syntes det ble bare bedre for hver gang. Faktisk såpass bra at vi i løpet av ikke så veldig mange uker nå i høst har tatt med oss først hans, og deretter mine foreldre på helaftensopplegget. Og dette var spennende! Vi var ikke akkurat redde for at de ikke skulle like det, men jeg må jo innrømme at litt spente var vi på om de virkelig ville synes det var verdt det. Ingen av dem er vrange eller kresne på mat eller vin, og så veldig rar synes jeg jo ikke maten der er heller, men det er jo noe annet enn en tradisjonell middag, det er det.

Kort oppsummert: Det var veldig stas! Ikke minst var det morsomt å i det hele tatt gå der sammen med flere enn oss selv – det tror jeg vi må gjøre flere ganger. Men det var dessuten veldig, veldig morsomt å dele opplevelsen med foreldrene våre og se hvor fint de syntes det var.

Kelnerne kjenner oss bedre igjen for hver gang, og nå sist var det jo bare noen ganske få uker siden forrige gang, så da var det kanskje ekstra lett å småprate litt om de årstidsbetingede endringene i menyen siden da. Det morsomste var da vi ble forsiktig spurt om å være med på uttesting av vin! De er i ferd med å bruke opp “det som finnes i Europa” av en Chablis de pleier å servere til en av fiskerettene sine, og hadde en annen kandidat klar, som de gjerne ville ha vår mening om. Jeg tenkte i mitt stille sinn at min langt mer vinkyndige venninne skulle vært der da, for jeg følte meg ikke helt kompetent til oppgaven. Men vi gjorde da vårt beste, alle fire, og var relativt samstemte; begge vinene var nydelige, men burgunderen klarte slett ikke å holde fortet like godt i forhold til kål-tilbehøret som det Chablisen gjorde.

Da vi var der med svigerforeldrene mine, helt i slutten av august, var det såpass mange av rettene vi hadde fått (og fotografert!) tidligere at jeg bare tok noen ganske få bilder, og da av de nye rettene. Men det angret jeg på etterpå, for min overbegeistrede svigermor kunne nok gjerne tenkt seg bilder av absolutt alt vi ble servert – ja, aller helst skulle hun hatt film av kelnerne mens de fortalte om maten og vinen også! Så da vi gikk dit med mine foreldre en drøy måned senere, tok jeg bilde av så å si alt. Den bitte lille rømmegrøtporsjonen, toppet med brunet smør og ørsmå biter røkt reinsdyrhjerte.

Det papirtynne kremmerhuset med den utsøkte blandingen av trompetsopp, enebær, krekling og kyllinglever.

Den utrolig konsentrerte kantarellsjyen som tilberedes ved bordet i en omdefinert kaffemaskin.

Og, ikke minst, den aldeles fantastiske multedesserten som jeg nesten – nesten! – synes toppet smørisen deres som Verdens Beste Dessert Noensinne.

Moren min holdt på sin side en knapp på en annen av dessertene, iskrem med vaffelsmak(!) servert med et skum smaksatt med Maaemos egenproduserte, nyinnhøstede honning fra Geitmyra:

Mange av rettene for øvrig var gamle kjenninger – østersemulsjonen med dill- og blåskjellsaus som de har hatt siden første gang vi var der; brent vårløk med varm eggekrem, som vi først prøvde på augustbesøket vårt; sjøkrepsen som serveres på en seng av granbar og mens kald, granduftende røyk bølger utover bordet; agurkretten som markerer skillet mellom middager og desserter. Og, som nevnt, den dekadente smørisen (med den fabelaktige vinsantoen), og til slutt “kald flytende brunost rullet i kaffe” på det tidspunktet der mindre kortreist-fokuserte restauranter ville kommet med sjokolade. Konjakken vi endte opp med til kaffen var jammen ikke noe å fnyse av, den heller.

Og så hadde vi vindu mot terrassen der de dyrker tomater og krydderurter, og mot solnedgangen bak den nye gangbroen over til Oslo S og Barcode. Ingen ueffen utsikt fra en såvidt urban restaurant.

This entry was posted in bilder, familie, kultur. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *