Bursdagsluksus

Det var mannens forslag. Det er ofte det, nÃ¥r det er noe som koster penger. “Se pÃ¥ denne anmeldelsen,” sa han en gang i januar, “burde ikke vi bestille bord der pÃ¥ bursdagen din?”. Som foreslÃ¥tt, sÃ¥ gjort, og vi har lest omtaler og snikkikket pÃ¥ hjemmesiden deres og gledet oss i mange uker, inntil tiden var inne nÃ¥ sist lørdag.

Og det var virkelig en opplevelse som bÃ¥de svarte til forventningene og fristet til gjentagelse! Restaurant Maaemo ligger i Schweigaards gate, rett over gaten for bussentralen; kanskje det minst billedskjønne nabolaget som finnes i Oslo, men samtidig har den utsikt mot fjorden – eller i alle fall i retning fjorden; selve fjorden ser man ikke stort til, men det er mye kul, bymessig arkitektur i synsfeltet likevel. Og det store, høytakede lokalet er innredet til Ã¥ kle de ganske industri-/trafikkpregede omgivelsene, med store vindusflater uten gardiner, som inviterer bygningene rundt inn i lokalet i stedet for Ã¥ prøve Ã¥ stenge dem ute eller overdøve dem med noe annet. Jeg likte helhetsinntrykket veldig godt.

Og så likte jeg at de hadde vinkartet på en iPad i spesialsnekret omslag som matchet stoler og trillebord.

(Vi valgte selvsagt den skreddersydde vinmenyen til dagens niretter. Vi er ikke dumme heller. Men Jørund ville nå gjerne ta et kikk på æppen deres likevel.)

Som kanskje ikke nevnt, er Maaemo en gjennomøkologisk restaurant. Mesteparten av rÃ¥varene er fra Norge, en del ogsÃ¥ fra Sverige eller Danmark. Vinen er naturligvis fra andre land, men der ogsÃ¥ er alt økologisk, og jeg var imponert over bÃ¥de bredden og kvaliteten pÃ¥ utvalget. Vi startet med et glass champagne som het Larmandier-Bernier; jeg rakk ikke Ã¥ fÃ¥ med meg Ã¥rstall eller annen betegnelse enn produsenten, men den var i alle fall god. Mer “jordpreget” enn dem vi pleier Ã¥ kjøpe, og sÃ¥ var det noe der som minnet meg om en helt usukret champagne som jeg fikk til 40-Ã¥rsdagen min i fjor av en venninne.

Menyene stod pent brettet sammen på fatet da vi kom, og så fikk vi hver sin stein å sette dem i etter hvert.

Upolert stein var i det hele tatt en vesentlig del av serveringen. Se for eksempel på anretningen av disse særdeles rustikt utseende godbitene, som var det første vi fikk servert:

Hvis notatene mine stemmer, sÃ¥ er det forreste, pÃ¥ steinen, engsyreblader med brenneslekrem pÃ¥, overstrødd brenneslepulver (nei, det brente ikke!). Og pÃ¥ rekvedstykket(?) ligger et par fennikelstilker som man skulle dyppe i den lille steinskÃ¥len – den inneholdt rømme iblandet revet lakrisrot. Alt sammen var utsøkt, med klare, fine smaker som passet veldig godt sammen. Til og med mannen, som slett ikke liker fennikel, syntes dette var bra.

Den neste appetittvekkeren ble servert pÃ¥ noe som lignet litt mer pÃ¥ en tradisjonell tallerken. Det var en skive rÃ¥tt kamskjell, dekket med en omtrent like tykk skive kamskjellmusseline (“en slags pudding” la kelneren hjelpsomt til), servert med syltet purre, estragon og rapsolje. Delikat og veldig godt.

Den tredje lille ekstraretten var den eneste som ble servert pÃ¥ en mÃ¥te som bikket over i det lett tÃ¥pelige og kitchy. Selve retten var østerskrem innkapslet i agurkgelé, servert med pepperrotsaus, og den var bÃ¥de delikat og spennende, men den ble servert oppÃ¥ en glassbolle/-vase som det lÃ¥ hele østersskall (og tang?) inni. Det ble litt i meste laget “pyntet”, syntes vi, særlig siden alt annet var sÃ¥pass stilrent rustikt. Men godt var det!

Så var det å ta fatt på kveldens egentlige meny. Alle rettene hadde litt mystiske navn, men vi fikk grundige forklaringer, så det var helt greit.

Første rett var “Potet og aske”, som var smørposjerte potetbiter med sprø potetchips oppÃ¥, overstrødd med purreaske, sammen med en varmebehandlet (“65 grader i 95 minutter”, hvis jeg overhørte kelneren riktig) eggeplomme med løyromsaus. Enkle, klare, gode smaker her ogsÃ¥, som stod godt til hverandre og vinen.

Det neste var “hvete og hvede”. SmÃ¥, nystekte hvetebrød servert pÃ¥ et stykke glohet kvernstein (fra møllen som produserte melet, tror jeg faktisk?), servert sammen med et helt spesielt godt og friskt dansk hveteøl smaksatt med koriander og appelsin. “Jeg vil ha en halvliter!” smÃ¥sutret Jørund da han nippet til det lille glasset sitt, men jeg minnet ham pÃ¥ at kelneren sa at produsenten bare lager 500 liter av hver øltype, sÃ¥ da kan de naturligvis ikke ta seg rÃ¥d til Ã¥ servere det i halvlitere!

Neste rett var torsk. Skrei, faktisk. Servert med sellerirotstykker og sellerirotpuré. Perfekt kombinasjon.

Osteretten som fulgte var den mest “stæsjede” av alle rettene – her var det omsider litt mer snev av performance og multisensorisk opplevelse, da kamomillegeleen som omhyllet ferskosten ble fulgt opp med en liten, økologisk kamomilletÃ¥kemaskin! De helte rett og slett kamomillete i en liten kjele med tørris i, og sÃ¥ lot de den stÃ¥ pÃ¥ bordet mens vi spiste, sÃ¥ den kamomilleduftende tÃ¥ken omga bÃ¥de oss og tallerkenene vÃ¥re. Riktig stilig. Det var saltbakt rødbete som tilbehør, sammen med brønnkarse og solbær, og til sammen ble det en kombinasjon som ble verdsatt til og med av mannen, som ikke er noen stor fan av hverken solbær, rødbeter eller veldig syrlig ferskost. I alle fall ikke hver for seg.

SÃ¥ var det kjøtt. Indrefilet av kalv, no less. Naturligvis utsøkt mør, og fulgt av tre typer løk – posjert løk, løkpuré og sprøristet løk – som smakte aldeles nydelig sammen med bÃ¥de hverandre og kjøttet. Løpstikke og persille, hver med sin karakteristiske smak, utgjorde det grønne innslaget.

Så var det ost igjen, og dette var den mest smaksmessig originale av alt vi fikk. Jeg kan tenke meg at den ikke vil slå an hos alle, med ganske skarpe og uvante smaker, men særlig Jørund syntes dette var kanskje det beste ved hele kvelden.

Kremen i midten var en temmelig skarp blanding av hvitmugg- og blåmuggost, smaksatt med bjørkevin, og den ble servert med knuste bjørkeblader, havregryn, lønnesirup og bær av tinnved. Skarpt, bittert, søtt, syrlig og salt; hele smaksspekteret i en uvant blanding som bare ble bedre for hver bit.

Så var vi over på dessertdelen av programmet. Den første var en kombinasjon av maltkrem og maltskum, lagt på noe de kalte gulrotgelé, men som mer lignet en kompott. Sterk maltaroma minnet meg om både surdeigsbrød og lukten fra et bryggeri, men smaken var søt og mild og fyldig som smørmaltdrops. Både malt og gulrot er jo søte smaker, selv om jeg ikke vanligvis tenker på det som dessertsmaker, men de passet perfekt sammen.

Det neste pÃ¥ menyen var “smør med smør”, som kelneren smilende sa var “crowd-pleaseren” deres. Og med rette. Hvem liker ikke smør, liksom? Her var det iskrem smaksatt med brunet smør (usannsynlig godt!) lagt pÃ¥ smør-crumble (smuldrepai-deig, altsÃ¥), servert sammen med melasse med kaffe og smør, og med brunet smør som saus. Sammen med et deilig glass Vin Santo ble det en fantastisk velbalansert og utrolig nydelig kombinasjon av sødme og fylde og en anelse salt. Dette mÃ¥ jeg bare prøve Ã¥ lage en egen versjon av en gang.

Den siste desserten bar navnet “Over tregrensen” og var, tror jeg, omtrent den eneste som var basert pÃ¥ ikke fullt sÃ¥ kortreiste ingredienser – sjokoladen var nemlig fra Valrhona. “Snøflekkene” var basert pÃ¥ creme fraiche, hvis jeg husker riktig, og de ga en nydelig, syrlig kontrast til all den gode sjokoladen. Og sÃ¥ var det kreklingsaus dryppet over den stilige steintallerkenen. Nydelig sjokoladedessert; muligens det mest “konvensjonelle” pÃ¥ hele menyen, men hei, hvem klager pÃ¥ en konvensjonelt nydelig sjokoladedessert?

Kaffen ble laget i dryppfilterkanne, og vi fikk beskrivelse av både bønnenes opphav og bakgrunnen for valg av tilberedning. Jeg blir alltid ekstra blid av restauranter som tar også kaffen på alvor.

Til kaffen fikk vi nydelige små petit fours dandert på gråsteiner. Den til høyre hadde eggekremfyll, den bakerste fyll av blåbær, og i midten var den beste; sjokoladefudge smaksatt med salt fra Oslofjorden.

Jørund fikk en solid, økologisk cognac til kaffen (som jeg hjalp ham litt med), og da vi omsider, etter fire og en halv time, deilig mette og minst småbrisne, ba om regningen, fikk vi en gavepose sammen med den. Slikt setter jo alltid en ekstra luksuriøs spiss på det hele, og både August og barnevaktfarfar satte pris på å få smake blåbærfylt sjokolade og drops med lynghonning dagen etter.

This entry was posted in bilder, kultur. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *