Django Unchained er en naturlig oppfølger til hevnfantasien Inglourious Basterds, som tok for seg det mørkeste kapittelet i tysk historie og lot ett av ofrene ta grundig, grotesk og bloddryppende hevn, med hjelp fra entusiastisk blodtørstige amerikanere. I den nyeste filmen sin tar Tarantino for seg det dystreste kapittelet i amerikansk historie, og lar en entusiastisk blodtørstig tysker være helten som hjelper ett av ofrene til å ta sin overdådig brutale hevn. Det er en tilfredsstillende symmetri i dette.
Der Basterds er en syntese av klisjeer fra andre verdenskrig-filmer er Django i stedet en slags utvidet western. Tarantino selv har kalt det en southern i stedet, gitt at det meste av handlingen foregår i Texas og Mississippi, og gitt at det er slaveriet som er bakgrunnen for handlingen. Han parafraserer og morer seg stort med klisjeene, og med de latterlig pompøse rasistene som befolker Sørstatene, og han gjør dem enda latterligere ved å la oss oppleve dem via den tyske dusørjegeren King Schultz, som er nok av en outsider til at man kan akseptere hans egen fullstendige mangel på rasisme.
Schultz tar ikke stort pÃ¥ alvor. Han er en forholdsvis amoralsk og temmelig brutal mann, men han er anstendig pÃ¥ sitt vis, og han er en uttalt motstander av slaveriet. Dette er likevel i utgangspunktet bare en ganske teoretisk overbevisning for ham. “This slavery malarkey” refererer han til det som, og han tenker neppe stort over det, ut over Ã¥ bruke sin allianse med Django til Ã¥ dels utnytte og dels latterliggjøre systemet. Men i løpet av historien, og i løpet av samarbeidet (og etter hvert vennskapet) mellom dem, gÃ¥r den grufulle sannheten om slaveriet gradvis opp for Schultz. Det som i utgangspunktet bare var en oppgitt hoderysting over en latterlig idé blir etter hvert en rystende forstÃ¥else for de groteske implikasjonene av det umenneskelige systemet. Og Schultz er etter hvert ikke i stand til Ã¥ holde sin europeiske, ironiske distanse til det hele lenger. Noen forbrytelser er for uhyrlige til at man kan la dem ligge, selv om man i utgangspunktet er en skruppelløs, pengedrevet drapsmann.
“Never break character!” er en av de første instruksene Schultz gir Django etter at de har startet samarbeidet sitt. Men det er til slutt Schultz selv som ikke greier Ã¥ opprettholde spillet han har viklet seg inn i og ender med Ã¥ bryte ut av rollen sin. Django selv har mer selvkontroll enn som sÃ¥. Han har tross alt et helt livs erfaring Ã¥ støtte seg til. “I’m just more used to Americans than he is,” forklarer han med uforstyrrelig hardt blikk til en person i filmen som lurer pÃ¥ hvorfor han selv reagerer med mindre synlig avsky enn sin tyske partner pÃ¥ brutaliteten mot en slave som de nettopp har vært vitne til.
Django er en film som kunne ha landet i en hel rekke fallgruver. At den ikke gjør det nÃ¥r det gjelder det brennbare rasismespørsmÃ¥let er i stor grad pÃ¥ grunn av tittelpersonen. Slik han fremstilles av en imponerende selvsikker Jamie Foxx er han en figur som transcenderer rase, bakgrunn og (manglende) utdannelse, og som stÃ¥r frem som ikonisk helt pÃ¥ sine helt egne ben. Det er ikke Schultz, som “den ene gode hvite mannen”, som gir Django selvrespekt, kompetanse og indre styrke – dette er egenskaper han Ã¥penbart er født med. Det er heller ikke Schultz som lærer Django Ã¥ skyte, ri eller føre seg. Django er sin egen mann sÃ¥ til de grader at man nesten kan tro det er sannsynlig at King Schultz umiddelbart snakker til ham som en likemann og aldri slutter med det.
Reisen inn i det dypeste og mørkeste sørstatshelvetet ender hos Leonardo Dicaprio – her skummelt overbevisende som en tvers gjennom skruppelløs, sadistisk slaveeier som driver stort innen “Mandingo fighting”, en slags gladiatorsport der sterke slaver slÃ¥ss mann mot mann til døden for Ã¥ underholde sine dekadente eiere. (At denne “sporten” antagelig ikke er historisk er i og for seg like lite interessant som det faktum at hovedhistorien i filmen ikke er spesielt historisk sannsynlig. Som illustrasjon av det grunnleggende brutale og umenneskelige i slaveriet fungerer det uansett fint.) “I’m free to do with my property as I see fit!” brøler han pÃ¥ et tidspunkt, og det er Ã¥penbart at ingen vil legge en finger pÃ¥ en slaveeier for noen som helst form for fornedrelse, utnyttelse eller tortur av hans egne slaver.
Django er en helstøpt underholdningsfilm som knapt har andre svakheter enn Tarantino selv, som sin vane tro dukker opp i en mindre rolle uten annen pÃ¥viselig grunn enn Ã¥ irritere publikum. Som vanlig greier han det uten større vanskeligheter, noe som sikkert ogsÃ¥ var meningen, men scenen ville fungert enda bedre med en ordentlig skuespiller i rollen. Jeg tilgir ham imidlertid, som jeg pleier, fordi resten av skuespillerne er sÃ¥ godt plukket ut og sÃ¥ eminent instruert. Christoph Waltz, som feide gulvet med de fleste andre skuespillerne i Basterds, er like overbevisende som den sjarmerende halvskurken Schultz, og Jamie Foxx er, langt mer overraskende, et virkelig funn i rollen som hevneren Django. Dicaprio spiller ordentlig skurk for første gang, tar rollen pÃ¥ alvor og legger all sin formidable karisma og presence i det. Og Samuel Jackson er virkelig strÃ¥lende som den gamle “husniggeren” med det nære, forvridde forholdet til sin unge herre.
Noe tidligere i filmen har dessuten Don Johnson gjort en høyst underholdende opptreden som plantasjeeier og KKK-leder. Det er i det hele tatt, og primært, en svært underholdende film; at jeg har blitt sittende et par dager og tenke over hvor vellykket jeg synes den er som mytologisk fremstilling av slaveri – og av hevnfantasier rundt dette – er bare en ekstrabonus som man slett ikke trenger Ã¥ bry seg om. Først og fremst snakker vi popcorn, one-linere, mengder med filmblod og et soundtrack som er imponerende, selv til Tarantino Ã¥ være.