“When the man comes around,” synger Johnny Cash pÃ¥ soundtracket nÃ¥r Brad Pitt dukker opp i det som er den egentlige starten pÃ¥ Andrew Dominiks Killing Them Softly. Slutten pÃ¥ denne sangen er nesten i overkant tydelig for handlingen som følger.
And I heard a voice in the midst of the four beasts
And I looked and behold, a pale horse
And his name, that sat on him, was Death
And Hell followed with him
PÃ¥ TV-skjermene og bilradioene spredt rundt i filmen fÃ¥r man vite om Amerikas økonomiske uføre, om hvilke katastrofale følger det kan fÃ¥ for den enkelte, og om hvilke ubehagelige, men uunngÃ¥elige grep de som har styringen blir nødt til Ã¥ ta for Ã¥ prøve Ã¥ berge oss alle. (Og med “oss alle” mener jeg naturligvis “økonomien”.) Midt oppe i alt dette ser man, glimtvis, senator Obama inne i de siste dagene før han vinner valget med sin “Change we can believe in”. Kanskje tror folket, kanskje tror vi, at det er han som er “the man” som skal komme og omsider fÃ¥ orden pÃ¥ alt som de dumme og grÃ¥dige og umoralske skurkene har rotet i stand, men den som egentlig kommer, det er leiemorderen Jackie, i Brad Pitts skikkelse. Og det beste man kan hÃ¥pe pÃ¥ fra ham, det er at døden kommer relativt smertefritt og uten at man ser den komme og rekker Ã¥ grue seg. Softly.
Noe av det som slÃ¥r meg i etterkant av filmen, det er at den knapt inneholder et eneste alminnelig, “uskyldig” menneske. SÃ¥ Ã¥ si alle er kriminelle, medskyldige i ett eller annet, og fullt klar over hva som foregÃ¥r. NÃ¥r en mann blir skutt pÃ¥ Ã¥pen gate, har gjerningsmannen god tid til Ã¥ gÃ¥ bort til offeret og skyte et par ganger ekstra for Ã¥ være sikker, uten Ã¥ risikere at noen kommer ut for Ã¥ se hva som foregÃ¥r, eller at noen ringer politiet før det hele er overstÃ¥tt. PÃ¥ ett tidspunkt ser man Brad Pitt gÃ¥ fra en bil og inn i et hus, mens en person helt ute av fokus i bakgrunnen skriker mot en annen at dette er hans gate, her er det han som bestemmer – og sÃ¥ skyter han den andre flere ganger, uten at Brad sÃ¥ mye som leer pÃ¥ et øyebryn eller snur seg for Ã¥ se hva som skjer. Dette er det Amerika hovedpersonene lever i. Det er befolket av illegale gamblere, torpedoer, leiemordere og prostituerte, det styres av en inkompetent og beslutningsvegrende komité, og den eneste virkelige bekymringen noen har, er at økonomien skal stoppe opp ved at pokerspillene blir stengt ned. “America’s not a country. It’s just a business. ”
Filmen er brutal pÃ¥ en temmelig eksplisitt mÃ¥te, samtidig som den er distansert og nesten stilisert. Det finnes ikke tradisjonell filmmusikk (komponert til filmen), men derimot en lang rekke kjente sanger, som setter stemninger og pirker i ubehaget. Jeg er usikker pÃ¥ om jeg vil kalle den en allegori, men en slags fabel om Amerika er den vel. Om et annet Amerika enn det som Obama holder frem i talene sine; et Amerika styrt av grÃ¥dighet, brutalitet og kriminell inkompetanse, der det er hver mann for seg selv, og der knapt noen er i stand til – langt mindre interessert i – Ã¥ faktisk gjøre jobben sin. Det er et deprimerende stykke virkelighet som bare reddes fra Ã¥ bli traurig ved Ã¥ være nydelig filmet og spinne seg rundt en nesten unaturlig karismatisk og kompetent hovedrolleinnehaver.
Andrew Dominik har en gang før bygget opp en spillefilm rundt Brad Pitts halvgudskarisma; det er et par likhetstrekk mellom den herværende filmen og The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford, men de er likevel uventet forskjellige. Få vil kalle Killing Them Softly en vakker film, for eksempel. Men brutale og fatalistiske og fantastisk filmet, det er de begge, og de utnytter begge til fulle Brad Pitts evne til å spille overbevisende kynisk morder samtidig som den eneste personen med sjel i hele filmen.