August var eneste barn til jul i sine første ti juler. Det naturlige midtpunkt og den alle tradisjoner, i begge besteforeldrehjem, har blitt dandert og tilpasset rundt. Det har vært frislipp av kaker og godter, og det har vært avslapning med spill og lesestoff uten krav eller særlige aktiviteter. Kusine Inga dukket opp første gang den julen han var to, og siden det har de møttes i romjulen hvert eneste Ã¥r, men i dagene opp mot jul, og pÃ¥ selve julaften, har han vært den eneste. Det har vært fredelig – og kanskje tidvis litt kjedelig ogsÃ¥? Juletradisjon hos oss har vært dette: Ett barn, mange voksne, og alt annet tilpasset rundt dette.
I Ã¥r ble alt dette forandret. August har blitt en flegmatisk tiÃ¥ring – lang for alderen og ordentlig snusfornuftig – som i forhold til sin drøyt halvannet Ã¥r gamle lille fetter Henrik fremstÃ¥r som nesten voksen. Men det er likevel himmelropende forskjell i popularitet mellom August og alle voksne slektninger (og jeg undrer meg over hvor tydelig forskjell riktig smÃ¥ barn ser pÃ¥ store barn og voksne). Lillefetteren har jublet over “Appm!” hver eneste gang det har vært snakk om at de skal reise til mormor og morfar til jul, og vi var forberedt pÃ¥ Ã¥ mÃ¥tte skjerme August litt for denne voldsomme tilbedende beundringen.
Men det er ikke sÃ¥ lett! Det var “Appm!” sÃ¥ snart han vÃ¥knet, det var “Appm Appm Appm Appm” hver gang fetteren ikke kom sÃ¥ snart han ble tilsnakket, og de første dagene, da det var mest kritisk nÃ¥r August ikke ville komme og “titte dæ” (sitte der) pÃ¥ pianokrakken for Ã¥ spille “iaaamo”, sÃ¥ dro smÃ¥tten alt han kunne i armen hans og forsøkte fortvilt pÃ¥ “Appm! Min! GÃ¥! GÃ¥! Min! Jæp [hjelp]!” Han er skrekkelig søt, og det hele er bÃ¥de sjarmerende og morsomt, men noe slitsomt i lengden er det jo Ã¥ være sÃ¥ etterspurt.
Heldigvis vente minsten seg litt til Ã¥ ha fetteren tilgjengelig fra morgen til kveld. Han lot ham være i fred i flere lange perioder de siste dagene i julen – blant annet mens jeg og August leste i A Series of Unfortunate Events, noe lillefetteren nok fant ut at ikke var noe for ham.
Og han tillot endog at August spilte piano på egen hånd da kusinen på min side av familien kom på besøk med fiolinen sin så de kunne spille duett.
Dessuten var det heldigvis litt stas med andre familiemedlemmer ogsÃ¥, som “moff-ajj” (morfar) og “danjte” (tante, dvs. meg). Veldig morsom var ogsÃ¥ “ja-ppa” (trappa), som kommer opp midt i stuen og som man kan bruke mye tid pÃ¥ Ã¥ gÃ¥ opp og ned i eller bare “titte” i.
“Du fÃ¥r nyte det mens det varer,” fikk August beskjed om pÃ¥ lillejulaften – “du kommer antagelig neppe noen gang til Ã¥ være like populær hos noen.” Og pÃ¥ julaften snakket vi om at nÃ¥r vi feirer jul her senere, nÃ¥r begge er blitt større, sÃ¥ kommer vi nok til Ã¥ snakke om denne julen. “Og sÃ¥ kommer vi nok til Ã¥ le litt av at Henrik var sÃ¥ begeistret for meg!” sa August med et lite smil. Det er godt han er stor nok til Ã¥ være overbærende.
Her er et glimt fra pakkeutdelingen på julaften:
