Jul med nye roller

August var eneste barn til jul i sine første ti juler. Det naturlige midtpunkt og den alle tradisjoner, i begge besteforeldrehjem, har blitt dandert og tilpasset rundt. Det har vært frislipp av kaker og godter, og det har vært avslapning med spill og lesestoff uten krav eller særlige aktiviteter. Kusine Inga dukket opp første gang den julen han var to, og siden det har de møttes i romjulen hvert eneste år, men i dagene opp mot jul, og på selve julaften, har han vært den eneste. Det har vært fredelig – og kanskje tidvis litt kjedelig også? Juletradisjon hos oss har vært dette: Ett barn, mange voksne, og alt annet tilpasset rundt dette.

I år ble alt dette forandret. August har blitt en flegmatisk tiåring – lang for alderen og ordentlig snusfornuftig – som i forhold til sin drøyt halvannet år gamle lille fetter Henrik fremstår som nesten voksen. Men det er likevel himmelropende forskjell i popularitet mellom August og alle voksne slektninger (og jeg undrer meg over hvor tydelig forskjell riktig små barn ser på store barn og voksne). Lillefetteren har jublet over “Appm!” hver eneste gang det har vært snakk om at de skal reise til mormor og morfar til jul, og vi var forberedt på å måtte skjerme August litt for denne voldsomme tilbedende beundringen.

Men det er ikke så lett! Det var “Appm!” så snart han våknet, det var “Appm Appm Appm Appm” hver gang fetteren ikke kom så snart han ble tilsnakket, og de første dagene, da det var mest kritisk når August ikke ville komme og “titte dæ” (sitte der) på pianokrakken for å spille “iaaamo”, så dro småtten alt han kunne i armen hans og forsøkte fortvilt på “Appm! Min! Gå! Gå! Min! Jæp [hjelp]!” Han er skrekkelig søt, og det hele er både sjarmerende og morsomt, men noe slitsomt i lengden er det jo å være så etterspurt.


Heldigvis vente minsten seg litt til å ha fetteren tilgjengelig fra morgen til kveld. Han lot ham være i fred i flere lange perioder de siste dagene i julen – blant annet mens jeg og August leste i A Series of Unfortunate Events, noe lillefetteren nok fant ut at ikke var noe for ham.

Og han tillot endog at August spilte piano på egen hånd da kusinen på min side av familien kom på besøk med fiolinen sin så de kunne spille duett.

Dessuten var det heldigvis litt stas med andre familiemedlemmer også, som “moff-ajj” (morfar) og “danjte” (tante, dvs. meg). Veldig morsom var også “ja-ppa” (trappa), som kommer opp midt i stuen og som man kan bruke mye tid på å gå opp og ned i eller bare “titte” i.

“Du får nyte det mens det varer,” fikk August beskjed om på lillejulaften – “du kommer antagelig neppe noen gang til å være like populær hos noen.” Og på julaften snakket vi om at når vi feirer jul her senere, når begge er blitt større, så kommer vi nok til å snakke om denne julen. “Og så kommer vi nok til å le litt av at Henrik var så begeistret for meg!” sa August med et lite smil. Det er godt han er stor nok til å være overbærende.

Her er et glimt fra pakkeutdelingen på julaften:

This entry was posted in August, bilder, familie. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *