The winter of our discontent

Jeg kan veldig lite om engelsk historie, finner jeg ut når jeg begynner å pirke borti det. Og jeg har både sett og lest mye mindre Shakespeare enn jeg skulle ønske jeg hadde. Men Rosekrigene har jeg hørt om, selv om jeg ikke kan gjøre rede for noen detaljer, så jeg skjønte at det var mer enn bare koketteri da Richard (enda ikke kronet som III), i Mark Rylances skikkelse, haltet ut på scenen med en hvit rose i hånden. Han ga den, i løpet av åpningsmonologen, til en kvinnelig publikummer på scenen, og slo dermed an tonen for rolletolkningen sin, som var isnende grotesk, parallelt med vulgært vidd, og med flere klare brudd med den femte veggen.

Publikummere på scenen, ja. De hadde flyttet forestillingen fra the Globe til Apollo, og alt var bygget opp til å minne om 1600-talls teater, med publikum tett på, musikk fremført på periodeinstrumenter, og utelukkende mannlige skuespillere, kledd i autentiske kostymer laget på klassisk vis. (Ikke engang undertøyet var moderne, om man skulle tro programmet!) Og på hver side av scenen var det plassert en to-etasjes boks med publikummere i – det skjedde flere ganger i løpet av forestillingen at en av skuespillerne henvendte seg til noen av dem.

Før forestillingen satt og ruslet skuespillerne rundt på scenen mens de ble sminket og kledd. (I døråpningen i bakgrunnen ser man Rylances Richard med gullkantet kappe.)

Det var enda bedre å se Richard III oppført enn jeg hadde trodd det skulle være. Jeg hadde selvsagt regnet med at det skulle være bra, men kanskje ikke fullt så neglebitende spennende – og i alle fall ikke så morsomt! Og så var det nesten overraskende lett å følge med på hva de sa og hva som skjedde. Jeg slo opp stykket på den nye Kindlen min i pausen, og fant ut (som jeg har gjort tidligere) at det er langt enklere å følge teksten når den fremføres enn når jeg leser.

Det var dessuten høyst åpenbart at humoren, selv når den høres ut til å være tydelig til stede i teksten, nesten utelukkende ligger i fremføringen. Aller mest hos Richard selv, den beryktede despoten som fremstår nesten enda verre når han humaniseres gjennom humoren. Han fremstår som en langt mer tredimensjonal og, tja, moderne person enn hele resten av rollegalleriet. Hvor mye som ligger i Shakespeares tekst og hvor mye som ligger i skuespilleren er vanskelig for meg å si – men det slo meg flere ganger underveis at parallellene mellom Rosekrigenes England og George R. R. Martins Westeros kanskje er ekstra sterke når man sammenligner de sentrale krøplingene Richard og Tyrion. Begge er intelligente menn med stor selvinnsikt og innsikt i folk rundt seg, og med stor (og økende) bitterhet og kynisme både når det gjelder folks beveggrunner og måten de selv blir behandlet på som groteske outsidere. (Og begge velger selv eksplisitt, på ett tidspunkt, å være monsteret eller skurken i fortellingen, siden det uansett er det eneste de ser ut til å være i stand til å overbevise som.)

Vi hadde vært på Apollo kvelden før også, da for å se komedien Twelfth Night. Disse to ganske så forskjellige stykkene går nærmest som en “double bill” for tiden, med de samme skuespillerne og ett felles programhefte.

Det var utrolig stas å se begge to så tett på hverandre, men jeg var glad for at vi så komedien først, fordi den er langt mindre utmattende og intens. Den var derimot ustyrtelig morsom, noe jeg nesten ikke hadde ventet; humor er notorisk ferskvare, og på fire-fem hundre år forvitrer den gjerne totalt. Men igjen: scenehumor ligger i fremføringen mest av alt, i pausene og timingen og kroppsspråket, og her var alle skuespillerne i både stjerneklasse og storform.

Stephen Fry, som i Twelfth Night står på scenen for første gang siden nittitallet, har fått mye av publisiteten i denne sammenhengen. Han er naturligvis en gedigen helt for meg, som for millioner andre, og han er naturligvis veldig morsom som den selvopptatte og nedlatende hovmesteren Malvolio. Men det er mange andre som gjør det minst like bra som ham – ikke minst Mark Rylance som enken Olivia. Kontrasten mellom denne rollen og tittelrollen i Richard III er enorm, og viser virkelig litt av spennet Rylance har! Ta gjerne en kikk på denne kortomtalen, som raskt ser på kontrasten mellom Stephen Frys og Mark Rylances tolkninger (og skuespillertalent?).

Stor stas var det i alle fall. Og stor begeistring i publikum. Under Twelfth Night satt det en guttunge på kanskje 15–16 år rett foran meg, og i pausen (da han og jeg var blant de første som satte oss på plassene våre igjen) snudde han seg mot meg og utbrøt begeistret “This is really good!!”, noe jeg selvsagt straks sa meg enig i. Jeg forstod det på ham som om det hovedsakelig var Stephen Fry som var grunnen til at han var der, men det var veldig tydelig at han var helt oppslukt av stykket, han satt fremoverlent i setet sitt i over tre timer og lo høyt like ofte som det vi mer tilårskomne gjorde.

– Neste år skal de sette opp blant annet Macbeth og A Midsummer Night’s Dream på the Globe. Det spørs om vi må komme tilbake da!

This entry was posted in bilder, kultur, reise. Bookmark the permalink.

One Response to The winter of our discontent

  1. Pingback: Avsporinger » Bloggarkiv » Kulturåret 2012

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *