London i desember (del 1)

London kan alltid anbefales. Sommer som vinter, med barn og uten. Denne gangen ble det uten.

Utsikt fra balkongen på Tate Modern en klarværssøndag i desember

Utgangspunktet for turen var en konsert sist torsdag. Vi tok ikke sjansen på å reise samme dag, med tanke på faren for å komme for sent, så vi fløy onsdag kveld. Og siden det passet greit for svigers å komme og være sammen med August, bestemte vi oss like godt for å bli helt til søndag. Det er da ikke som om man har annet å ta seg til en helg i desember? (Ikke noe bedre, i alle fall!)

Vi fløy til Gatwick, toget til Victoria og bodde på Premier Inn et kvartal eller to unna stasjonen.

Oppussing av gullbokstavene på puben rett over gaten for hotellet

Jeg var skikkelig lur, i forhold til hva jeg pleier å være, og fant en pub rett rundt hjørnet for hotellet vårt som hadde matservering til 22. De svarte hyggelig på e-post og skulle holde av et bord til oss fra 21 og fremover, så vi rakk med god margin å slenge bagasjen innom hotellet og finne puben mens det enda var mulig å få mat. Puben het The Queens Arms; bordet vårt viste seg å være i pubdelen av stedet, men det kan jo hende grunnen var at restauranten i andre etasje ikke hadde middagsservering fullt så sent. Vi fikk klassisk pubmat som var helt utmerket, om ikke enestående, og ølet var veldig godt. Koselig sted som man gjerne kan stikke innom.

Neste dag hadde jeg bestilt bord til lunsj pÃ¥ Heston Blumenthals Dinner, en restaurant som baserer seg pÃ¥ riktig gamle britiske mattradisjoner. (Blumenthal eier ogsÃ¥ Fat Duck, som har tre Michelin-stjerner, men besøk der stod ikke pÃ¥ programmet denne gangen, dessverre!) Alt pÃ¥ menyen er hentet fra gamle kokebøker og lignende, det stÃ¥r Ã¥rstallsangivelse pÃ¥ alt, og pÃ¥ baksiden av menyen kunne vi lese hvilken bok hver enkelt rett var hentet fra. Morsomt! (Mulig presentasjonen var komponert pÃ¥ mer moderne vis – vinen var i alle fall det.)

Jeg fikk tips om restauranten fra Annetten, og hun insisterte ogsÃ¥ pÃ¥ at man mÃ¥tte prøve forretten Meat Fruit, en rett fra rundt Ã¥r 1500 – i bunn og grunn bare en paté av kyllinglever og foie gras, smaksatt med mandarin og formet som en mandarin!

“Skallet” rundt smakte friskt og søtt av mandarin, og selve frukten var altsÃ¥ en delikat paté som jeg spiste sammen med grillet brød. I bakgrunnen ser man risottoen Jørund fikk, “Rice & Flesh”, laget etter en oppskrift fra 1390 – den var smaksatt med safran, ble servert med rødvinskokt kalvehale og var nesten enda bedre enn min kjøttfrukt. Nesten.

Videre spiste mannen due og jeg and, og til dessert bestilte vi begge restaurantens storselger, “Tipsy Cake”, Ã¥penbart en klassisk selskapsdessert. En liten, søt hvetekake var dynket med brandy og en eller annen slags vin før steking, noe som førte til at det nederst i formen dannet seg et lag av noe som mest lignet en ekstra god vaniljesaus. Sammen med kaken fikk vi hvert vÃ¥rt stykke av ananasene vi kunne se gjennom de store vinduene inn mot kjøkkenet – de var tredd pÃ¥ spidd og ble langsomt grillet.

Det rakk å bli mørkt før lunsjen var over, og vi ruslet litt rundt i Knightsbridge og var innom både Harvey Nichols og Harrods uten å kjøpe stort.

Vi dro innom hotellet før konserten, noe det egentlig ikke var sÃ¥ mye tid til i ettermiddagsrushet, men vi var ganske slitne. Konsertlokalet var i Camden, og det tok tid Ã¥ finne frem dit i mørket og regnet og med vaklende GPS, men heldigvis kom vi frem i god tid før oppvarmingen. Den var nemlig ved en ganske ung mann som ble presentert som Gravenhurst. Han spilte nydelig pÃ¥ gitar og sang folkemusikkaktige viser – Leonard Cohen var en klar assosiasjon for meg, selv om det ogsÃ¥ gikk an Ã¥ se slektskapet med kveldens hovedartist, Robyn Hitchcock.

Og han kom etter hvert pÃ¥ scenen sammen med John Paul Jones og insisterte pÃ¥ Ã¥ snakke italiensk. Ispedd en hel del fransk og en og annen setning pÃ¥ tysk presenterte han seg selv, sin makker “Giovanni” og sangene de fremførte. Han skravlet i vei, som han alltid gjør, og kanskje ville det gitt mer mening om han snakket engelsk – men ut fra vÃ¥r erfaring er det langtfra sikkert! Et godt stykke ut i konserten slo han etter hvert over til engelsk, og den lange, kronglete “anekdoten” om umuligheten av Ã¥ brenne en kran(!), ispedd absurde pÃ¥stander om John Paul Jones’ erfaringer med Rolling Stones og skjortene deres ville ikke gitt mening pÃ¥ noen kjente sprÃ¥k, tror jeg. Innimellom kom det likevel gullkorn som jeg greide Ã¥ notere før de forsvant i neste surrealisme – for eksempel sa han om den kvelden vi var der, den konserten han akkurat da var midt i, at “Try watching this through the aspic of time”. Evocative, no?

Jeg blir alltid i veldig godt humør av Robyn Hitchcock. Og John Paul Jones er en fantastisk musiker å ha med seg for hvem som helst. Det var en storartet kveld. (Godt øl hadde de jammen også i baren i kjelleren på Cecil Sharp House!)