Men ett av de viktigste poengene med å ha barn, det er helt klart å dele ting med dem. Ting man husker fra egen barndom og oppvekst, og ting man har oppdaget senere, men gjerne vil formidle gleden over og interessen for.
(Det å dele ting jeg selv har gledet meg over med folk jeg er glad i er i det hele tatt en av de tingene som gir livet mening for meg. Det er en grunn til at en så stor andel av jule- og bursdagsgaver jeg gir bort, til både venner og familie, er film, TV-serier, bøker, tegneserier eller musikk.)
Så man finner frem bøkene man leste selv.
Man synger sanger man har vært glad i, forteller vitser man har ledd av selv og tar med barnet til sin barndoms ferieparadis.
Man baker boller og pynter pepperkaker og forsøker i det hele tatt å vise frem verden på sitt beste.
Og man fryder seg stort over Ã¥ dele magien i de store filmene. Toy Story-filmene var for eksempel store favoritter for noen Ã¥r siden, for oss alle. I fjor kom Jørund og jeg til vÃ¥r store begeistring pÃ¥ at August omsider var gammel nok til Ã¥ se The Iron Giant (en av vÃ¥re egne favoritter fra 90-tallet), vi elsket alle Moonrise Kingdom, som vi sÃ¥ i vÃ¥r (og som August nÃ¥ har funnet ut at han vil vise for kameratene pÃ¥ tiÃ¥rsdagen om et par uker), og for et par uker siden benyttet vi oss av “Den Store Kinodagen”-tilbudet og gikk og sÃ¥ E.T. alle sammen.
Det var høyst vellykket. Filmen var vel så god som jeg husket den; jeg har vel neppe sett den siden den var ny, for tredve år siden, og en del annet ser man jo i den som voksen enn man gjorde som tolvåring. Men magisk er den fremdeles; gripende og spennende, men langt mindre sentimental enn fryktet, og jammen skal man være hardhjertet om man slett ikke lar seg røre av en hulkende, seksårig Drew Barrymore i den store avskjedsscenen. Etterpå snakket August og jeg oss gjennom mye av filmen, spekulert i hvorfor både ET selv og Elliott ble syke, diskutert likhetene mellom denne og Iron Giant, og generelt sett gledet oss over å ha enda flere felles referanser innabords.