… get word to April to rescue me!
Jeg kommer alltid på den sangen når vi snur kalenderen over på november.
Jeg falt for Tom Waits omtrent pÃ¥ den tiden Rain Dogs kom ut (noe jeg har blogget om før). I 2004 kom det meg plutselig for øre at han skulle til Europa igjen – jeg hadde gremtes i Ã¥revis over at jeg ikke dro til Berlin eller noe sÃ¥nt forrige gang han var pÃ¥ denne siden av Atlanteren, og denne gangen skulle jeg pÃ¥ konsert. Mannen var heldigvis helt med pÃ¥ planen; barnevakt skulle vi alltids greie Ã¥ fÃ¥ til, og sparekontoer er da til for nettopp denslags eventualiteter? Jeg fant svartebørsbilletter pÃ¥ en nederlandsk salgsside og kontaktet min gamle venn i Amsterdam for Ã¥ be ham hente ut billettene for oss og spørre om vi kunne bo hos ham i helgen. Foreldrene mine kom til Oslo for Ã¥ passe August, som nærmet seg to, og vi reiste av gÃ¥rde.
Det var faktisk november. Og det var kaldt og grått og vått i Amsterdam, men byen var nydelig, og det var utrolig hyggelig å se kameraten min igjen.
Han bodde sammen med sin frisør-/interiørarkitektkjæreste (snakker om Ã¥ fylle opp sÃ¥ mange klisjeer som mulig!) i en nydelig, minimalistisk innredet leilighet midt i Amsterdam, med vakker, gyllen skipsparkett og en vakker, gyllen hund som het Lola. (“What’s the point of being gay if you can’t have a colour-coordinated dog?” som min kamerat uttrykte det.)
Huset de bodde i
Men hovedpoenget med Ã¥ reise var jo konserten. Konserten jeg hadde ventet pÃ¥ siden jeg var 16. Og den var en fantastisk opplevelse, hverken mer eller mindre. Tom Waits spilte tre konsekutive kvelder i Amsterdam denne høsten, og setlistene var dramatisk forskjellige fra kveld til kveld – pÃ¥ vÃ¥r kveld, 20. november, var det nesten bare lÃ¥ter fra de siste ti Ã¥rene, mens han spilte en hel del eldre ting bÃ¥de kvelden før og kvelden etter. Og vi sa, nesten i munnen pÃ¥ hverandre, sÃ¥ snart vi var ute av konsertlokalet igjen, at “neste gang gÃ¥r vi pÃ¥ alle konsertene!”. SÃ¥ mye for ideen om at “en Tom Waits-konsert varer jo resten av livet,” som var ett av argumentene vÃ¥re for at det var greit Ã¥ bruke sÃ¥pass mye penger pÃ¥ en konsert. (“Neste gang” viste seg etter hvert Ã¥ være 2008 i Paris, og vi gikk da faktisk pÃ¥ konsert begge kveldene vi var der. Men dette var i juli og har dermed ikke noe i en novemberblogg Ã¥ gjøre.)
Og souvenir-blomsterløken jeg kjøpte på et amsterdamsk gatemarked den siste dagen, før vi fløy hjem igjen, blomstret fantastisk i februar året etter.
