November has tied me to an old dead tree …

… get word to April to rescue me!

Jeg kommer alltid på den sangen når vi snur kalenderen over på november.

Jeg falt for Tom Waits omtrent på den tiden Rain Dogs kom ut (noe jeg har blogget om før). I 2004 kom det meg plutselig for øre at han skulle til Europa igjen – jeg hadde gremtes i årevis over at jeg ikke dro til Berlin eller noe sånt forrige gang han var på denne siden av Atlanteren, og denne gangen skulle jeg på konsert. Mannen var heldigvis helt med på planen; barnevakt skulle vi alltids greie å få til, og sparekontoer er da til for nettopp denslags eventualiteter? Jeg fant svartebørsbilletter på en nederlandsk salgsside og kontaktet min gamle venn i Amsterdam for å be ham hente ut billettene for oss og spørre om vi kunne bo hos ham i helgen. Foreldrene mine kom til Oslo for å passe August, som nærmet seg to, og vi reiste av gårde.

Det var faktisk november. Og det var kaldt og grått og vått i Amsterdam, men byen var nydelig, og det var utrolig hyggelig å se kameraten min igjen.

Han bodde sammen med sin frisør-/interiørarkitektkjæreste (snakker om å fylle opp så mange klisjeer som mulig!) i en nydelig, minimalistisk innredet leilighet midt i Amsterdam, med vakker, gyllen skipsparkett og en vakker, gyllen hund som het Lola. (“What’s the point of being gay if you can’t have a colour-coordinated dog?” som min kamerat uttrykte det.)

Huset de bodde i

Men hovedpoenget med å reise var jo konserten. Konserten jeg hadde ventet på siden jeg var 16. Og den var en fantastisk opplevelse, hverken mer eller mindre. Tom Waits spilte tre konsekutive kvelder i Amsterdam denne høsten, og setlistene var dramatisk forskjellige fra kveld til kveld – på vår kveld, 20. november, var det nesten bare låter fra de siste ti årene, mens han spilte en hel del eldre ting både kvelden før og kvelden etter. Og vi sa, nesten i munnen på hverandre, så snart vi var ute av konsertlokalet igjen, at “neste gang går vi på alle konsertene!”. Så mye for ideen om at “en Tom Waits-konsert varer jo resten av livet,” som var ett av argumentene våre for at det var greit å bruke såpass mye penger på en konsert. (“Neste gang” viste seg etter hvert å være 2008 i Paris, og vi gikk da faktisk på konsert begge kveldene vi var der. Men dette var i juli og har dermed ikke noe i en novemberblogg å gjøre.)

Og souvenir-blomsterløken jeg kjøpte på et amsterdamsk gatemarked den siste dagen, før vi fløy hjem igjen, blomstret fantastisk i februar året etter.

This entry was posted in bilder, kultur, reise. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *