Birds are like words (suddenly away)

Vi hadde en gang en ganske liten gutt som ganske plutselig og uventet ble helt oppslukt av fugler. Jeg kan ikke lenger huske hvordan det begynte – ingen andre i familien var spesielt opptatt av dette temaet. Men generelt interessert i det meste er vi jo, og terskelen er lav for å hente inn nødvendige ressurser utenfra. David Attenboroughs Life of Birds ble ganske raskt kjøpt inn, og ble en stor slager. Og vi voksne lærte ganske mye om fugler, vi også, siden vi pent måtte sitte sammen med den unge ornitologen og lese høyt tekstingen så han fikk med seg alle de ulike artene og hvor de hørte hjemme. Tanten i Amerika sendte ham den noe mer fiksjonaliserte og opprinnelig franske Winged Migration, og vi skaffet oss dessuten en vanlig norsk fuglebok som det ble lest mye høyt fra. Og da National Geographic en gang kom med et bilag som var et digert verdenskart med inntegnede trekkfuglruter og mange bilder av de aktuelle fuglene, ble dette grundig studert. Ordbøker kommer til kort for å finne ut hva eksotiske fugler heter på annet enn engelsk, men vi fant etter hvert ut at vi kunne slå opp de latinske navnene i registeret i leksikonet og finne de norske navnene ut fra det. Noe som førte til flere lett absurde scener der ungen lå på det utbrettede verdenskartet og ropte ting som “mamma, kan du slå opp i leksikonet hva den hegren der heter på latin?”.

(David Attenborough er naturligvis en helt for alle som er interessert i biologi og/eller formidling. Han snakker også et utsøkt engelsk, som det ikke var til å unngå at det ble plukket opp litt av. “Big bird, big bird,” messet August en dag under morgenstellet, for så å komme med forklaringen “Det va’ det David Attenborough sa da han fant beinet av moaen!”)

Vi bor like ved de naturhistoriske museene på Tøyen, så det var naturlig at vi tilbrakte en god del tid på Zoologisk Museum. Her er det mange fugler å se på og lære seg. Aller finest er fuglefjellet, med mengder sjøfugler i et flott og livaktig tablå, og ikke minst med muligheten til å trykke på knappen slik at man også kan få høre kakofonien av ulike fuglestemmer.


August besøkte fuglefjellet ofte og visste hva alle fuglene var, spesielt den ofte erklærte favorittfuglen hans, nemlig havsula. I utstillingene i nærheten var det andre fugler å se, mindre høyt elsket, men fremdeles viktige nok til at han påtok seg å informere eller rette på andre museumsbesøkende som ikke visste hva fuglene het – eller, enda verre, sa feil art!

Forhistorisk utvikling av det som etter hvert ble fugler var et spennende kapittel i Life of Birds, og det var morsomt å oppdage at Paleontologisk musem hadde et eksemplar (eller i alle fall en avstøpning) av den aller første kjente fuglen, Archaeopteryx. Denne erklærte August utpå høsten, med usvikelig tillit til sin mors evner, at han ville ha bilde av på kaken sin til treårsdagen. – Heldigvis ble han på ingen måte skuffet over å få en helt annen fugl i stedet:

“Det e’ en lundefugl! Det e’ en lundefugl av kaka! Vi skal spise en lundefuglkake! … Lundefuglen kan ikke fly.” Hva, kan ikke lundefuglen fly? sa jeg, litt forbløffet over dette ukarakteristisk gale faktautsagnet. “Den lundefuglen kan ikke fly,” forklarte han tålmodig, “den kan bare spises!”

Jeg husker ikke når på året barnehagen hans var på tur langs Akerselva, men da jeg hentet ham den dagen, kunne i alle fall ped. leder fortelle at de hadde sett en fugl som ingen andre visste hva var, men som August skråsikkert erklærte for en toppskarv. Jeg videreformidlet dette til en kollega av meg som var ivrig fuglekikker, og han sa at det faktisk nylig var observert flere skarver i området – riktignok ikke toppskarv, men med karakteristisk skarveutseende – og han regnet det som veldig sannsynlig at det var en slik en August og resten av barnehagen hadde sett.

Gutten har aldri vært veldig interessert i tegning og forming og slikt. Men i løpet av dette fugleåret gjorde han flere spede, og til dels ganske kreative, forsøk på å gjengi ulike typer fugler i ulike media (og ikke bare lego, som var hans foretrukne materiale og som han også lagde mange ulike fugler av):

Veldig tidlig og raskt avbrutt forsøk

Stokkand, uten tvil

Mer ekspresjonistisk fugl, med utklippede fjær på begge sider

Dette skulle bli en albatross, men det var stor frustrasjon rundt det å skulle tegne en hvit fugl på hvitt papir. (Vi hadde lenge hengende en riktig fin, hvit måke han tegnet på svart papir, men jeg vet dessverre ikke hvor den er nå.)

Og dette var nok helt sikkert “Terror Bird”, en prehistorisk rovfugl som “kom til live” i en spennende og ganske skummel dataanimert sekvens i Life of Birds, og som August var fascinert av lenge.

Til julekalenderen dette året kjøpte jeg inn alle fuglefigurene jeg fant fra Schleich og pakket dem inn innimellom nye sokker, tannbørste, fine reflekser og annet småstæsj.

Schleich-figurer av mange slag var noe August hadde stor glede av i årevis, og det å få så mange nye fugler lyste opp i adventstiden. En av de første han fikk var en spraglete vandrefalk, som jeg tror var den første rovfuglen han eide. Han var lenge spent på pakke nr. 18, som var så stor – dette fordi fuglen inni var laget med de imponerende vingene bredt helt ut – og da han omsider kom så langt som til å pakke den opp, ble han jublende glad. “En hvithodeørn!” erklærte han straks begeistret. “No blir vandrefalken glad!”

Til jul fikk han, blant mye annet, en bok fra noen venner av oss med flotte bilder av mange eksotiske fugler. Den vakte både interesse og begeistring, som man kan få et glimt av her:

(Hvis du ikke har Flash installert, prøv denne linken: http://www.flickr.com/photos/aneilert/4130845188/in/set-72157619916222870)

Interessen svant hen i løpet av et år eller to, og da han begynte på skolen, kunne han nesten ingen av de mange fugleartene han hadde hatt slik oversikt over som treåring. Ikke engang favoritten, havsula, trigget gjenkjennelse da jeg kom på å nevne den for ham, og han husket neppe hvorfor han hadde (og fremdeles har) en liten plysj-havsule fra Polaria i Tromsø hengende på oppslagstavlen sin.

Men Zoologisk Museum er fremdeles fint og fremdeles verdt et besøk. Og sist helg var vi for første gang der sammen med den halvannet år gamle fetteren, som idoliserer August over alt i verden og ikke kan tenke seg noe større enn å være – og gjerne løpe! – sammen med “Appm!”, som er hans eget navn for den store, store fetteren sin.

Her er de to på vei, i full løpefart, mot fuglefjellet, som August ville introdusere for småtten for aller første gang:

This entry was posted in August, bilder, kultur, skryt. Bookmark the permalink.

One Response to Birds are like words (suddenly away)

  1. Pingback: Avsporinger » Bloggarkiv » Tenke seg til!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *