Seriøst?!

Altså, først av alt: Jeg hadde feber et par dager. Ok, det unnskylder ikke alt. Men det kan tenkes at dømmekraften min var noe redusert i forhold til vanlig. Og så var jeg trøtt, og så gjenleser jeg egentlig Gormenghast for tiden, og den er litt – tja – overveldende. For å si det pent. I alle fall når man har feber. Ja, og så holdt jeg på med The South Beach Diet, og det var jo sort-of interessant (ish), men akkurat underholdende er den jo ikke. Og jeg ville ha noe underholdende og lettere. Ja, og så var den jo allerede der i Kindlen min (og uten å henge ut andre familiemedlemmer på nettet, kan jeg jo røpe at det ikke var meg som kjøpte den i sin tid!), og så hadde jeg surfet meg gjennom et par hundre sider themetapicture.com og begynte å bli fascinert nysgjerrig på grunnlaget for all hetsen og alle sarkasmene rettet mot Kristen Stewart og Robert Pattinson og filmene deres. Og jeg leser jo tenåringsbøker helt frivillig innimellom, og det er jo greit å vite hva ting dreier seg om når så mange er opptatt av dem, og ja, for å gjøre en lang historie kort, så leste jeg den første Twilight-boken forrige uke.

Og jeg ble ganske satt ut. Er dette det alle fjortisjentene dåner over, altså? Jeg har riktignok bare lest den første boken enda, men læll. Noe så flatt! For en utrolig døll hovedperson! Noe så lite overbevisende som å la henne elske Jane Austen og Wuthering Heights for å la oss forstå at hun både er mye moodnere enn sine jevnaldrende og sikkert i hemmelighet skikkelig lidenskapelig også! Men greit nok: litterært interesserte og sosialt klønete tenåringsjenter er naturligvis et enormt marked på verdensbasis, og som tidligere medlem av gruppen har jeg naturligvis ikke noe mot at man skriver bøker eksplisitt siktet inn på dem. Heller ikke hisser jeg meg så veldig opp over den manglende litterære kvaliteten; jeg hadde ikke ventet at dette skulle være spesielt godt skrevet, og jeg skjønner at det er ment som romantisk fantasi og ikke stort mer.

Langt mer urovekkende er fremstillingen av den romantiske fantasihelten Edward. Han er altså en creepy stalker som lurer og manipulerer Bella og knapt lar henne få lov til å bestemme noe som helst selv, han er skremmende sjalu, sniker seg inn i soverommet hennes og sitter og ser på henne hele natten (for å høre hva hun eventuelt snakker om i drømme!) uten at hun vet det, og leser tankene til alle vennene hennes for å finne ut hva hun har sagt om ham i helt private samtaler, og dette skal være sjarmerende? Dette er romantisk? Det er en rekke scener der Bella tydeligvis blir genuint rørt over at han spør om hun vil sitte på med ham etter at han helt uventet (og igjen ganske creepy) dukker opp av tåken med den fiine bilen sin. “He was really giving me a choice (…)” – som om alternativet hadde vært fullt tenkelig. Tenk så edelt. Han vil faktisk innimellom la henne velge noe selv (i alle fall hvis det er noe som egentlig ikke er så viktig).

Og da har jeg ikke engang begynt å si noe om det faktum at Edward er over hundre år gammel, og at selv om det ikke hadde vært forbundet med livsfare å involvere seg med ham, hadde det vært temmelig utilgivelig å manipulere og forføre en ensom, følsom og romantisk inklinert syttenåring på den måten. Edward er sterkere enn Bella på alle vis – han er langt, langt eldre og mer erfaren, han er (muligens) mer intelligent, i alle fall når det gjelder manipulering, han er overnaturlig tiltrekkende, slik at hun aldri har noe egentlig valg i forhold til om hun ønsker å være involvert med ham, han kan lese tankene til folk rundt seg og lukte Bella på stor avstand, og han har superkrefter som gjør at ikke noe menneske realistisk sett kan stå seg mot ham rent fysisk. Å ja, og så er han vampyrisk besatt av Bella og er til enhver tid bare et øyeblikks svakhet unna å drepe henne og drikke blodet hennes.

Vampyrer har blitt brukt i populærkulturen i mange generasjoner, og kanskje aldri mer enn det siste tiåret. Jeg har selv veldig sansen for både den klassiske og mange av de moderne variasjonene av vampyrmyten, og det har aldri vært noen hemmelighet at blodlysten (og bloddrikkingen) er romantiske/groteske omskrivninger av seksuelt begjær (og faktisk sex). Det gjør meg genuint opprørt at denne boken bygger opp under den gamle, destruktive, “romantiske” ideen om at mannen er slave av sitt eget begjær og ikke kan noe for det, og at kvinnen får ansvaret for å ikke friste ham til en slik grad at han ikke greier å styre seg. Det gjør meg rasende at i en virkelighet der titusenvis av jenter og kvinner på verdensbasis lever i forhold der de daglig unnskylder vold, sjalusi og manipulasjon med at “jammen han elsker meg, det er bare derfor han behandler meg som dritt”, så skriver Stephenie Meyers en bok der hun skamløst profitterer på ideen uten å på noe tidspunkt signalisere at det er noe usunt med forholdet mellom Bella og Edward. Og aller mest provosert blir jeg av at i de par scenene der sytten år gamle Bella, som er forelsket for første gang, lar seg rive med ørlite grann av de relativt uskyldige kyssene som utveksles, der hun selv prøver å gå ørlite grann lengre i fysisk intimitet – der hiver Edward henne til side i rasende panikk, skremmer vettet av henne og får henne til å skamme seg til margen fordi hun har gjort noe så grufullt som å føle begjær selv og dermed ikke tatt ansvaret som hviler på henne for at han ikke skal miste kontrollen og drepe henne. Noe så grunnleggende seksualfiendtlig og misogynistisk!

Jeg må bare avslutte med en av de mange, mange fine illustrasjonene som påpeker for en råttent dårlig rollemodell Bella Swan er for jenter, særlig når det gjelder hvordan de forholder seg til kjærester (kanskje aller mest særlig dersom den aktuelle kjæresten er en vakker, tragisk, flere hundre år gammel vampyr):

(Jeg har lest synopsis av de resterende bøkene i Wikipedia og vurderer faktisk seriøst, og ikke så rent lite masochistisk, om jeg skal lese dem også. Det er viktig å ha et godt og solid grunnlag for videre rants!)

This entry was posted in kultur, litteratur, rants. Bookmark the permalink.

3 Responses to Seriøst?!

  1. Anne says:

    Og forresten, hvis noen har lyst til å lese tenåringsbøker med overnaturlige innslag som faktisk er spiselige fra både et litterært og moralsk ståsted, kan jeg varmt anbefale demontrilogien til Sarah Rees Brennan (The Demon’s Covenant er den første).

  2. Kristine says:

    Dette var helt genialt, Anne. Jeg har lest alle bøkene – og du kan bare forvente mer av det samme!

    Go Buffy!

  3. Gunhild says:

    Anne, dette er jo hårreisende lesning, grøss for et backlash!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *