Parents strongly cautioned

Ja, det står faktisk “Parents strongly cautioned” før traileren til Wes Andersons nydelige, nye film, Moonrise Kingdom! “Some material may be inappropriate for children under 13,” fortsetter teksten illevarslende. “Sexual content and smoking”. Det norske Medietilsynet er mer liberale og har gitt filmen 7-årsgrense, men skriver at den “anbefales ungdom/voksne” (noe som, slik jeg forstår det, vanligvis betyr at barn vil kjede seg).

Mannen og jeg er svorne Wes Anderson-fans og falt pladask allerede da vi så rollelisten. Og da vi viste traileren til August for noen dager siden, var det ikke tvil i hans sjel om at han ville være med og se filmen. (Han så dessuten Andersons The Fantastic Mr. Fox da den gikk på kino for et par år siden, noe som sikkert var en medvirkende grunn til entusiasmen.) Så i dag gikk vi og så den alle tre. Og det er mulig de hadde rett, de som mente at dette ikke er en generelt egnet film for niåringer, men for vår niåring var det midt i blinken! Han lo høyt og overgivent over alle de morsomme scenene i filmen, han satt fremoverlent og fullkonsentrert på kanten av setet da det var som mest spennende, og ble fornøyd sittende til rulletekstene var slutt for å få med seg den siste gjennomgangen av instrumentene i orkesteret på lydsporet.

For en nydelig film det er! Jeg er fryktelig svak for alle filmene til Wes Anderson, fra Bottle Rocket via både Rushmore, Royal Tenenbaums og Darjeeling Limited, og denne her er et klart høydepunkt. Som i alle filmene finner vi usannsynlige, ikke-heroiske helter som stadig, og ganske så bortkastet, prøver å gjøre noe storslagent, men her lykkes de kanskje i større grad enn det som er vanlig. Og som alltid er det utilstrekkelige foreldre og de ensomme, stoisk deprimerte barna deres, men også på dette området er det åpning for mer varme og lysning mot slutten av filmen. Dette høres vel ikke akkurat veldig lystig ut, men sårheten som er her er, som i alle filmene hans, helt klart mindre gjennomgripende enn varmen og den pussige, dypt sjarmerende humoren. Humoren ligger ofte i de stiliserte, til tider oppstyltede replikkene, og ofte i kompliserte planer og konstruksjoner for å løse i utgangspunktet banale problemer. (Jeg tror August lo høyest av alle i salen av scenen med hullet i teltduken som er med i traileren.)

Historien ville, med små justeringer, vært perfekt for en spennende barnebok, og man kunne nesten tro at Wes Anderson har filmatisert (og lagt sitt eget preg på) et klassisk barnebokdrama av sorten filmens heltinne Suzy er så glad i. (Slik han jo gjorde det med Mr. Fox.) Men i likhet med bøkene hun leser i filmen er denne historien konstruert av Anderson selv, og måten den iscenesettes på appellerer nok stort sett til voksne – og helt sikkert ikke til alle voksne heller. Det er nok av dem som ikke liker den teater-stiliserte estetikken og tilnærmingen, og det må de jo ha lov til. Men litt steinhjerte føler jeg jo at man må ha om man overhodet ikke lar seg sjarmere eller røre av dette!

Alle autoritetspersonene gestaltes av velkjente og solide skuespillere. Edward Norton er velmenende speiderleder, Bruce Willis er castet litt mot sin vanlige type som den godhjertede og lett patetiske lokale politimannen, og Frances McDormand og Bill Murray er de temmelig fortvilte og utilstrekkelige foreldrene til den mistilpassede Suzy. (Og de innrømmer sin utilstrekkelighet i en hjerteskjærende liten scene. “We’re all they have, Walt!” “It’s not enough.”) Jason Schwartzmann (som har vært med i absolutt alle Anderson-filmene) har en nydelig og fantastisk morsom opptreden midtveis i filmen, og Tilda Swinton er genuint skremmende som representant for, nei, snarere personifikasjon av det offentlige barnevernet.

De to unge hovedpersonene spiller aldeles strålende og bærer mye av filmen, i sin Ronja Røverdatter-aktige sommerdrømtilværelse, mens de voksne rundt dem forsøker å finne ut av hvor de er, hva som skjer, og hva som egentlig skal til for å hjelpe de åpenbart ulykkelige tolvåringene. Resten av speidergjengen imponerer også og blir aldri parodiske hverken som mobbere eller som hjelpeteam.

Grunnrisset til plottet skisseres i grunnen i stor grad i traileren (og se nå for all del traileren med full oppløsning og på full skjerm!), men det er mye ekstra drama underveis, og historien er både mer spennende og rørende enn det som fremkommer her. Sams skjebne på mange plan er tragisk og uviss, og Suzy ville nok fort kunne havne i helt ekte trøbbel, i langt større grad enn det man ville forventet seg om det faktisk hadde vært en barnefilm. Og naturen, i form av en voldsom og meget cinematisk storm som slår til akkurat der og når det er dramatisk nødvendig, er med på både å skape dramatikk og å bidra med det snevet av magi som må til for at Suzy virkelig skulle kunne elske fortellingen.

Jeg ble, som man kan forstå, både veldig rørt og veldig sjarmert av filmen. Min opplevelse av den ble ganske sikkert litt preget av den oppslukte niåringen på setet ved siden av – og kanskje er det i alle fall delvis derfor jeg synes den ga større inntrykk av å være en barnefilm enn jeg hadde trodd på forhånd. En barnefilm for voksne, altså. For barnlige voksne, og kanskje også for veslevoksne barn. I alle fall vår egen utgave av den sorten.

This entry was posted in August, bilder, film/TV, kultur. Bookmark the permalink.

3 Responses to Parents strongly cautioned

  1. Kristine says:

    The Royal Tenenbaums er en av mine favoritter – elsket også Darjeeling og Rushmore – og nå gleder jeg meg enda mer til å se denne :-) Takk!

    PS – Når kommer neste innlegg fra August, da?

  2. Pingback: Avsporinger » Bloggarkiv » Det er ikke det eneste poenget

  3. Pingback: Avsporinger » Bloggarkiv » Kulturåret 2012

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *