Stadig tilbakevendende

Skal man liste opp hvem og hva det skrives om i bloggen min, etter hvor mye det skrives om dem, sÃ¥ kommer nok jeg selv pÃ¥ klart første plass og August pÃ¥ andre – og sÃ¥ mÃ¥ Stephin Merritt komme ikke sÃ¥ veldig langt etter. Det er ikke tilfeldig – han er den kraftigste kjendisforelskelsen jeg har hatt pÃ¥ Ã¥revis, mange hestehoder foran bÃ¥de Robert Downey og Benedict Cumberbatch, for Ã¥ nevne bare to (og for Ã¥ bevise at intelligens, humor og kunstneriske evner trumfer utseende hver gang). Merritt, som er en av verdens beste og mest produktive lÃ¥tskrivere, har en rekke band Ã¥ fordele geniet sitt pÃ¥; Magnetic Fields er det mest kjente, og det var dem jeg og mannen dro og sÃ¥ live i London i vÃ¥r. En av sangene de sang hadde jeg aldri hørt før, men jeg falt for den ved første gjennomhøring, og enda grundigere neste gang, pÃ¥ Oslokonserten noen fÃ¥ dager senere. Den er fra det aller første Magnetic Fields-albumet, Distant Plastic Trees, og heter 100 000 Fireflies. PÃ¥ albumet er det Susan Anway som synger, men jeg synes (som vanlig) Merritt gjør det enda mye bedre selv:

Sangen er altså fra den aller første platen deres, og i grunnen illustrerer den veldig mange av de mange aspektene ved sangene til Merritt. Den har en munter, nynnbar melodi, den høres ut til å være veldig lett, lyrisk sett også, men så snur den rundt med en så uventet vending allerede i tredje linje at publikum bryter ut i begeistret latter, samme hvor mange ganger de har hørt sangen før:

I have a mandolin
I play it all night long
It makes me want to kill myself

Litt senere fÃ¥r sangen et refreng som høres enda mer muntert og nynnbart enn selve versene – i tillegg til Ã¥ være kjærlig romantisk, men egentlig primært ganske dystert og trist hvis man bare ser pÃ¥ teksten (et klassisk Merritt-grep, i tilfelle jeg ikke allerede har nevnt det):

I’m afraid of the dark without you close to me

Senere synger han et parti som er mer klassisk kjærlighetssangmateriale, selv om bildene som brukes fremdeles er ganske originale:

I went out to the forest and caught
100 000 fireflies
As they ricochet ’round the room
they remind me of your starry eyes

og han lar oss aldri helt glemme den grunnleggende depressiviteten som dukket opp allerede i begynnelsen av sangen, og som gjennomsyrer nesten alt han skriver:

Someone else’s might not have made me so sad
But this is the worst night I’ve ever had

Og så, etter refrenget, kommer den mest fantastiske linjen i hele sangen, og en av de mest fantastiske linjene han noen gang har skrevet, den som er garantert å være en av de aller første som nevnes hver gang dedikerte Merritt-fans begynner å sitere fra overflødighetshornet hans av tekster:

You won’t be happy with me
But give me one more chance
You won’t be happy anyway

Igjen er den fryktelig dyster og fryktelig morsom pÃ¥ én gang – i tillegg til Ã¥ være nesten ubehagelig innsiktsfull nÃ¥r det gjelder ekte mennesker og forhold mellom dem. Noen mennesker er deprimerte og smÃ¥tt dysfunksjonelle og vil sannsynligvis alltid til en viss grad være det. Noen ganger ville det være løgnaktig og til og med direkte ondskapsfullt Ã¥ love noen at man skal kunne gjøre dem lykkelige – men det betyr ikke at man ikke likevel kan høre sammen, kan elske hverandre, kan ha et bedre liv sammen enn hver for seg. Livet er altfor mangfoldig og komplisert til Ã¥ skulle kunne reduseres til valget mellom total lykke og ingenting. Og, for Ã¥ se pÃ¥ det fra den andre siden: Det at man ikke er totalt lykkelig sammen med noen betyr ikke nødvendigvis at det er noe galt hverken med denne andre personen eller med forholdet. Det kan være at man bare ikke har sÃ¥ stort talent for Ã¥ være lykkelig. Og innser man først det, er kanskje sjansen større for Ã¥ tross alt ha det ganske bra?

Og så slutter sangen med noe av det mykeste og varmeste og klokeste og ikke-sarkastiske og ikke-bitre man kan finne i hele Merritt-katalogen:

Why do we keep shrieking
When we mean soft things?
We should be whispering all the time

– Helt til slutt avslutter han med Ã¥ ikke gjenta refrenget en gang til. Det ville passet veldig godt, musikalsk sett; det ville avrundet sangen pÃ¥ en kledelig mÃ¥te og tatt den tilbake fra det hudløst ekte til noe muntrere og mer allsangvennlig. SÃ¥ selvsagt gjør han ikke det. Gud forby at han skal gjøre noe enklere og mer ufarlig for noen. Er det det man er ute etter, bør man finne seg en annen guru.

(Noen guru når det gjelder kjærlighet tror jeg forresten Stephin Merritt er langt fra å være. Men noen bedre leverandør av tekster som passer til stort sett alle stadier av et kjærlighetsforhold, enten det er vellykket eller dødsdømt fra starten av, det tror jeg knapt man finner.)

This entry was posted in bilder, kultur. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *