I går opplevde jeg for første gang å bli fortalt en vits av sønnen min som jeg 1) ikke hadde hørt før, og 2) lo høyt og hjertelig av da han kom til punchline. Jeg er ganske sikker på at det er første gang begge disse to tingene inntrer samtidig, og en slik hendelse må jo selvsagt markeres på Internett, så her kommer vitsen. (Han hadde ellers lært den, og en lang rekke andre, på speideren dagen før.)
Det var en gang en nordmann, en danske og en svenske som jobbet sammen med Ã¥ bygge en ny skyskraper. Hver dag i lunsjpausen satt de øverst pÃ¥ stillaset og spiste matpakkene sine sammen. En dag Ã¥pnet nordmannen matpakken sin og sa “Ã… nei, brunost igjen! Jeg er sÃ¥ lei av brunost, jeg blir helt gal!” Dansken Ã¥pnet sin matpakke og sa “Ã… nei, egg i dag ogsÃ¥! Jeg blir helt sprø, jeg hater egg!” Svensken Ã¥pnet sin matpakke og sa “Ã… nei, kaviar i dag igjen! Jeg orker ikke mer kaviar, jeg blir gal!” En av dem foreslo “Hvis vi fÃ¥r det samme i morgen ogsÃ¥, skal vi hoppe utfor stillaset da?” Jo, det syntes alle var en god idé.
Neste dag Ã¥pnet nordmannen sin pakke først. “Argh, det er brunost igjen! Jeg orker ikke mer!” Og sÃ¥ hoppet han utfor stillaset. Dansken var nestemann til Ã¥ Ã¥pne matpakken. “Nei, nei, nei, det er egg i dag ogsÃ¥! NÃ¥ klarer jeg ikke mer!” Og sÃ¥ hoppet han ogsÃ¥ utfor. SÃ¥ Ã¥pnet svensken sin matpakke. “Ã… nei, kaviar igjen! NÃ¥ er det nok!” Og sÃ¥ hoppet han ogsÃ¥ utfor.
Konene til de tre møttes senere og snakket om det som hadde skjedd. “Jeg skjønner ikke hvorfor han hoppet,” sa kona til nordmannen, “jeg trodde han elsket brunost.” “Jeg skjønner ikke hvorfor han hoppet,” sa kona til dansken, “for jeg var sikker pÃ¥ at han likte egg.” “Jeg skjønner ikke hvorfor han hoppet,” sa kona til svensken, “for han smurte matpakken sin selv.”