Jeg er sliten når jeg våkner. Jeg drømmer lange, intrikate drømmer med veldig varierende handling og setting, drømmer som sjelden eller aldri har noe direkte og gjenkjennbart med virkeligheten eller konkrete, virkelige mennesker å gjøre, men som stort sett alltid har en tydelig tematikk. Prøver jeg å huske drømmene fra de siste par ukene, og ser på temaene de har konsentrert seg om, i den rekkefølgen jeg drømte dem, kommer det frem et slags bilde. En slags utvikling.
De første par drømmene handlet om spennende historier som jeg bare gradvis innsÃ¥ at var tragiske, ikke spennende. En mordetterforskning var ikke underholdende tidsfordriv, som i en lett kriminalroman, den var ekte og fæl og vi burde ikke blandet oss opp i det pÃ¥ amatørmessig vis, men ringt politiet med det samme. Drømmen jeg hadde et par netter etter lignet først pÃ¥ en typisk amerikansk “FBI-film”; jeg jobbet i et stort etterforskningsorgan som skulle hÃ¥ndtere en rømt massemorder. Etter hvert gikk det opp for meg at mine overordnede i drømmen ikke hadde tenkt Ã¥ informere offentligheten, og spesifikt ikke det departementet som var morderens opprinnelige mÃ¥l, om at han hadde rømt. Scenen jeg husker best er der jeg, fylt av indignasjon og gru, skjelte dem ut etter noter for Ã¥ ikke ta trusselen pÃ¥ alvor og ikke involvere dem som faktisk var utsatt her. Her hadde jeg tydelig kommet over det stadiet der jeg trengte Ã¥ bevisstgjøres alvoret i det som skjedde, og var kommet dithen at jeg kunne prøve Ã¥ bevisstgjøre andre. (Riktignok tror jeg vel disse “andre” egentlig ogsÃ¥ var meg selv. Jeg tror aldri drømmene mine handler om andre, eller annet, enn meg selv.)
Natten etter var jeg mannskap pÃ¥ en diger undervannsbÃ¥t, del av en stor flÃ¥te – jeg husker komplisert logistikk for Ã¥ skaffe utstyr og middagsmat til alle de mange hundre (tusen?) personene som deltok i operasjonen. Og operasjonen? Den gikk ut pÃ¥ Ã¥ gjennomlete havomrÃ¥dene i nærheten for ofre og overlevende etter en ikke nærmere spesifisert katastrofe. Langt under vannet.
Etter denne drømmerekken fortalte jeg om drømmene mine til mannen min og et par venninner, og det hjalp visst, for det roet seg en ukes tid. Tror jeg, da; jeg er ikke helt sikker pÃ¥ hva jeg drømte i forrige uke. Det hjalp likevel ikke sÃ¥ veldig pÃ¥ den psykiske slitenhetsfølelsen – det har gÃ¥tt mer inn pÃ¥ meg enn jeg trodde det skulle gjøre, det Ã¥ se bilder av og lese sitater fra rettssaken mange ganger om dagen. Og ikke bare pÃ¥ grunn av innholdet i saken, opprippingen i det grusomme som skjedde, og alle de groteske detaljene som nettavisene riktignok sensurerer vekk, men som man sÃ¥ altfor lett kan tenke seg likevel. Nei, det er noe mer uventet som slÃ¥r meg vedvarende i magen. Det er alltid ubehagelig med folk man føler at “reagerer feil”. Man kan vippe en samtalepartner godt av pinnen bare ved Ã¥ overhodet ikke reagere, verbalt eller med ansiktsuttrykk, pÃ¥ det som sies. Det er isnende skremmende Ã¥ se hvor tilsynelatende uberørt det gÃ¥r an Ã¥ se ut for en som forteller om de frykteligste ting. Og det Ã¥ huske den vesle irritasjonen over en tidligere bekjent som ofte lo pÃ¥ upassende steder (og forklarte reaksjonen pÃ¥ merkelig, overanalytisk vis) og kjenne den igjen i den mest groteske drapssaken vi har sett i Norge i min levetid, det er en uventet, liten ekstrabelastning som fÃ¥r magen til Ã¥ vri seg litt ekstra. Det Ã¥ tenke pÃ¥ kolleger som sitter som “berørte” og følger med pÃ¥ rettssaken, det slÃ¥r ytterligere fast hvor nær jeg er det som skjer. Hvor nær jeg var det som skjedde. En nærhet jeg kanskje ikke har latt meg selv kjenne sÃ¥ mye pÃ¥.
Kanskje jeg har unnlatt å ta det inn over meg, emosjonelt sett, det hele. Jeg er analytisk av natur, jeg reagerer sjelden voldsomt utad, og jeg har forholdt meg litt distansert til 22. juli, så langt det har vært mulig. Men jeg er i bunn og grunn et følelsesmenneske. Jeg er riktignok vant til å kunne distansere meg fra ubehagelige nyheter og analysere dem intellektuelt, og jeg er vant til å kunne himle med øynene over tullprat og latterliggjøre det, enten mentalt eller verbalt. Men jeg er ikke i stand til å distansere meg fra denne saken så godt som jeg trodde, og jeg kan ikke latterliggjøre massemorderen, selv om han utelukkende kommer med tullprat. Jeg kan ikke latterliggjøre ham, for det finnes ikke noe morsomt ved ham. Og da mangler jeg visst en fungerende tilnærming til saken.
Så da tar underbevisstheten over. Jeg håper den blir ferdig snart. I natt drømte jeg om en liten jente jeg hadde ansvar for, og som jeg sviktet.