Siste del av London-rapporten! (De som ønsker en litt annen vinkling på turen, kan forresten ta en kikk innom bloggen til August.)
August fant ut på egen hånd (eller kanskje heller etter å ha hørt rapporter fra jentene vi møtte) at han både ville ta London Eye og besøke akvariet. På nettet fant jeg ut at kombibilletter til begge disse attraksjonene ble klart billigere, så da kjøpte vi det. Vi voksne var på vår side veldig oppsatt på å besøke Tate Modern, særlig på grunn av Damien Hirst-utstillingen som var der, og med en viss foreldreerfaring i ryggmargen fant vi ut at det var lurest å gå dit først, like etter frokost, og så ta det mer August-lystbetonte akvariet etter lunsj. Imidlertid var det lange køer med folk som ville se Hirst; vi kjøpte nettbilletter på Jørunds iphone og slapp dermed køståing, men da var det tidligste tidspunktet vi kunne få klokken 18.30. Så da ble det likevel akvarium først.
Her var det også lange køer, og endog regn (det er mulig det var en sammenheng mellom disse to faktum), men heldigvis ga kombibilletten oss adgang til hurtigkøen, så vi kom oss ganske kjapt inn. Og akvariet var vel verdt et besøk, og slett ikke bare på grunn av den økte haimengden de reklamerte med på plakater rundt omkring i byen. De hadde rokker og sjøhester og havskilpadder og til og med en liten antarktisk avdeling med pingviner, og August har i ettertid alvorlig belært både meg og andre voksne han har snakket med om hvor viktig det er å ikke kaste blanke plastposer i havet, fordi skilpaddene setter dem i halsen når de tror det er glassmaneter, som er noe av det beste de vet.
Vi ble værende ganske så lenge i akvariet, og lunsjstedet jeg hadde planlagt viste seg å ha stengt da vi kom ditt like over fire. Så da ble det pizza på en Vapiano like rundt hjørnet i stedet, før vi busset tilbake til Tate og tok en kikk i den åpne utstillingen mens vi ventet på at klokken skulle bli halv syv. August var ikke overbegeistret (og det var ikke egentlig vi heller; det var mange av de kuleste tingene fra deres egen samling som ikke stod fremme nå), men han likte forsåvidt å bli belært litt om surrealisme og Marcel Duchamp, og han kjente igjen Warhol og Picasso, og dessuten Roy Lichtenstein-bildet Whaam!, som vi har en kopi av i gangen hjemme:
Endelig var det klart for Ã¥ se Hirst-samlingen, og det syntes vi alle var langt mer stas. Jeg har veldig sans for Hirst, bÃ¥de den blatante kommersialismen hans og det jeg ser som en nesten parodisk stilisert tematisering av to av kunsthistoriens virkelig store temaer – døden, og forsøket pÃ¥ Ã¥ skape orden av kaos. August likte bÃ¥de de formaliniserte døde dyrene og de digre lerretene med jevnstore prikker pÃ¥, og særlig satte han pris pÃ¥ rommet der store, fargerike sommerfugler klekkes, lever, formerer seg og dør. Han ble derimot nesten fysisk dÃ¥rlig av det digre lerretet dekket av et tykt, ujevnt lag døde fluer (og hvem kan klandre ham?), og jeg lot bevisst være Ã¥ henlede oppmerksomheten hans til et av de eldste verkene, et foto av en ung Damien Hirst sammen med hodet av et dødt menneske. Kontrastene mellom det ekle og det vakre, og det dype og det banalt overfladiske, er veldig tydelige hos Hirst, synes jeg.
Det var ikke lov til å ta bilder inne i Hirst-samlingen. Men plakaten på utsiden var det ingen som hindret meg i å fotografere.
August foran ett av byens mest populære backdrops:
Og enda et kveldsbilde av St. Paul’s, tatt da vi gikk tilbake dit for Ã¥ ta undergrunnen tilbake til Bayswater:
Middagen, ganske sent på kvelden, ble stekt and på Four Seasons, en kinesisk restaurant like ved Queensway undergrunnsstasjon, og dermed bare et par kvartaler unna hotellet. Anden var utmerket, og enda så sultne vi var, og enda så glade vi alle er i and, greide vi ikke å spise opp den vi fikk på deling!
Den siste dagen i ferien tok vi taxi til Paddington i regnet etter frokost (så fikk vi prøvd enda ett ikonisk London fremkomstmiddel!) for å levere inn koffertene til oppbevaring, og så dro vi til London Eye. Det regnet en god del, men heldigvis hadde jeg kjøpt meg en fargerik Hirst-paraply på Tate kvelden i forveien!
Køen gikk ganske greit, og vi rakk ikke Ã¥ gremmes sÃ¥ veldig over manglende “fast track”-billetter. Dette var jo en mandag, og det var regn og dÃ¥rlig sikt, sÃ¥ dermed var det langt mindre folk der enn f.eks. dagen i forveien. Utsikten fra hjulet er flott, selv i regn; bildene ble veldig regnpreget, men det er jo knapt noe som er mer erkeengelsk enn akkurat det!
Fra hjulet så vi veldig tydelig plakatene til London Film Museum, som lå vegg i vegg. Vi hadde knapt hørt om dette museet, men det regnet, og på plakatene var det bilde av en stormtrooper på den ene siden og en dalek på den andre, så vi tenkte at helt ille kunne det jo ikke være!
Og det var det heller ikke. Det var et fascinerende plasskrevende museum; det var lokalisert i en lang rekke store rom som lå langs lange korridorer i en diger, gammel bygning, men det var mye morsomt å se, også om man ikke kjente eldre britisk film så veldig godt. Det lille Star Wars-settet var naturligvis stas, og vi kikket en stund på både Doctor Who-, Harry Potter- og Sherlock Holmes-rommene, og så brukte vi ganske mye tid inne i en utstilling de hadde om Ray Harryhausen.
Tiden begynte Ã¥ løpe ut, og vi tok en dobbeltdekkerbuss inn mot sentrum uten andre klare planer enn Ã¥ finne lunsj. Vi var heldige nok til Ã¥ snuble over et aldeles utmerket lunsjsted i Carnaby Street – Burger co. het det, og de hadde veldig god og rikelig mat som minnet om det aller beste ved gode amerikanske diners og burgersteder. Den kan definitivt anbefales – det er et nabolag der det ellers er veldig mye halvkjipe, overprisede puber, sÃ¥ det var en gledelig overraskelse Ã¥ finne den.
Vi rakk en snartur innom Hamley’s igjen, og sÃ¥ var det ikke sÃ¥ mye mer vi trengte Ã¥ gjøre enn Ã¥ skrive og sende postkort. Det skjedde – som det har gjort minst én gang før – pÃ¥ en kafé inne pÃ¥ Paddington stasjon, et kvarters tid før vi skulle reise med ekspresstoget tilbake til Heathrow. SÃ¥ lenge man rekker Ã¥ poste dem før man er hjemme igjen, sÃ¥ har man lyktes!
РS̴ det var beretningen om ̴rets Londontur. N̴ er det striskjorte og kredittkortregninger et par m̴neder, og s̴ er det Italia til sommeren!