Londonpåske, del 1

Vi gledet oss alle til storbyferie i påsken. August har vært to ganger i Berlin, så konseptet var ikke helt nytt for ham, men det er noe eget med London. Kanskje han fornemmet det ut fra forventningene våre – det er vel ofte sånn at unger plukker opp fra foreldrene sine hva som er viktige greier. Flyet gikk til Heathrow litt utpå morgenen, og ekspresstoget til Paddington hadde gratis wifi, enda man knapt rekker å bruke det, så raskt som det går.

Så var det et lite stykke å gå til hotellet, så da vi nådde The Blakemore, var det merkbart på tide med lunsj. Dermed satte vi fra oss koffertene (rommet var ikke klart før halvannen time senere) og gikk på den aller nærmeste puben vi fant. Det viste seg å være et godt valg; The Leinster Arms skrøt på skilt og menyer av pølsene og paiene sine, som ble levert av en lokal slakter, og vi bestilte oss hver sin porsjon av bangers and mash (pølse og potetstappe). Mannen valgte “regular” pølse (som kanskje egentlig var den aller beste), jeg valgte beef with Guinness, og August fikk en villsvinpølse som falt i smak.

Etter innsjekk på hotellrommet satte vi kursen mot Kensington Gardens, som var rett rundt hjørnet. Denne digre parken tenkte jeg hver dag at vi skulle rekke å få sett litt mer av, men feriedagene går fort! Vår første dag hadde vi avtalt å møte Heidi og familien, som allerede hadde vært i London noen dager, og dette møtet skjedde i Princess Diana Memorial Playground, en pen, velutstyrt og velholdt lekeplass i vestenden av parken. Ungene lekte der en stund mens vi voksne satt og skravlet, og så gikk vi sørover gjennom parken (og lekte sisten og så på ekorn og rødstruper), forbi Kensington Palace og ut på sørsiden, til restauranten Giraffe, der vi hadde en lengre middag. Det var et veldig barnevennlig og hyggelig sted; ungene fikk plastsjiraffer i sugerørene sine, tegnesaker og egne menyer med god og tiltalende mat, og vi voksne fikk riktig OK tex-mex-mat med ganske godt utvalg av øl og drinker, og key lime pie til dessert.

August foreslo stedet flere ganger de nærmeste dagene når vi snakket om hvor vi skulle spise middag, men jeg er usikker på om det var burgeren eller plastsjiraffene som trakk mest!

Da det var på tide å ta kveld, ruslet de andre til sitt hotell like i nærheten, mens vi tok en ny tur tvers gjennom Kensington Gardens, som var hyggelig i kveldslys også. Vi så et avsperret område der de holdt på å bygge opp en scene for å sette opp The Lion, The Witch And The Wardrobe til sommeren – det hadde jo vært noe å få med seg, det også!

Hotellet vårt var pent og velholdt, rommene ganske nyinnredede og badet veldig pent og ordentlig. August sov i en utslått sofaseng som virket behagelig (men som gjorde at det ikke var noen sofa på rommet), og det var gratis wifi som vi kunne benytte oss av utover kvelden. Sånt er veldig kjekt når man skal planlegge neste feriedag! Det var kontinental frokost inkludert i prisen, og etter å ha sett på utvalget i frokostsalen (som for øvrig var upscale nok til å ha et lite kobbel uniformerte, østeuropeiske unge damer til å vise oss til bordet og sørge for påfyll på buffetene), bestemte vi kjapt at det ikke var verdt det å betale £5,50 per person for å oppgradere til engelsk frokost med varmmat. Vår frokost inkluderte nemlig ubegrenset tilgang på rundstykker, toast, croissanter, flere slags cereals, tre-fire marmeladesorter, og dessuten ordentlig ost og skinke. Ja, og så Nutella i porsjonspakninger, noe August viste å sette pris på! Han komponerte en frokost som bestod av ett rundstykke med ost og skinke, en toast og to croissanter med Nutella, og spiste dette hver dag.

Dag to tok vi undergrunnen til Oxford Circus og ruslet ned Regent Street til Hamleys. Vi tok oss tid til å gå gjennom alle etasjene, men endte opp med å ikke kjøpe noe som helst, hverken til August eller til fetteren som fyller ett år om bare en uke eller to. Morsomt å se på alt sammen var det likevel – de er flinke til å underholde, både med utstillingene og med ansatte som kjører fjernstyrte helikoptere rundt kundene og klovner med de enorme bamsene.

Vi gikk videre ned til Piccadilly Circus og inn i noen små bakgater for å finne en gelateria jeg hadde googlet meg frem til på forhånd. Gelupo het den, og de hadde avsindig god is og deilig kaffe i et sjarmerende lite lokale der de også solgte en del utvalgte italienske matvarer.

På vei dit hadde vi passert Ripley’s Believe It Or Not, som August syntes så veldig interessant ut, så jeg lot meg ganske lett overtale til å bli med inn dit (mens mannen tok en liten runde for å se etter klær). Ripley’s er en ganske lurvete samling av kuriosa, men “museet” var både større og morsommere enn jeg hadde trodd på forhånd, så det var helt greit å følge poden rundt der et par timer. Noen av objektene var langt over i den meningsløse enden av spekteret – som den lille skulpturen av The Beatles utført i tyggegummi!

Noen av de litt for realistiske voksfigurene og filmene var derimot litt for ekle eller ubehagelige for August (som modellene av henrettelsesmetoder, og spesielt filmsnutten av to personer som overlevde å bli spiddet på en lang jernstang i en motorsykkelulykke), men det var mye som bare var morsomt eller corny også. Vi hadde det ganske gøy.

Etter dette var det igjen behov for en matbit, og rett utenfor døren fant vi et Cinnabon-utsalg. Jeg hadde kanelsukkerglasur over hele hendene etter å ha spist min, mens den litt mer fornuftige gutten vår brukte kniv og gaffel og dermed unngikk å bli klissen i det hele tatt!

Med sukkerpåfyll i blodet hadde vi energi nok til å marsjere videre med godt humør, nå til Trafalgar Square, der vi beså de enorme bronseløvene som i følge overtroen skal våkne til liv dersom Big Ben slår 13 slag. Dette hendte heldigvis ikke mens vi var der. (August fulgte med på akkurat dette!)

Så dro vi igjen for å møte Heidifamilien, denne gang på den indiske restauranten Khan’s rett ved South Kensington stasjon. Etter mat rakk Heidi, jeg og ungene en tur innom Scoop, som lå like rundt hjørnet, slik at vi fikk ny servering av italiensk is før de måtte haste av gårde for å hente bagasjen sin og reise hjem.

Vi var dermed alene i London, og siden det var ganske tidlig på ettermiddagen fremdeles, dro vi ned til Westminster og gikk en liten tur over Westminster Bridge og så på Big Ben, London Eye og selve Themsen, før vi tok dobbeltdekkerbuss og undergrunn hjem til hotellet igjen.

This entry was posted in August, bilder, familie, kultur, reise. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *