Førstkommende torsdag spiller Suzanne Vega pÃ¥ Rockefeller, og vi skal dit. Den første gangen vi sÃ¥ henne live mÃ¥ ha vært relativt kort tid etter at vi flyttet til Oslo, sÃ¥ en eller annen gang pÃ¥ slutten av 90-tallet. Jeg har vært fan av henne siden jeg bodde vegg i vegg med broren min da den første platen hennes var ny (1985), sÃ¥ at jeg syntes det var bra var ikke sÃ¥ uventet – mannen min har derimot aldri helt vært sÃ¥ interessert i visesang som jeg, og ble kanskje mer uventet begeistret enn meg. Hun er enormt dyktig og har en mild, men veldig tydelig sceneutstrÃ¥ling, og vi har benyttet anledningen til Ã¥ se henne pÃ¥ scenen flere ganger senere.
Den aller første gangen kom hun ut for sin andre encore til det jublende publikummet og spurte litt nølende “Would you like to hear a long, sad song?” “YEEEAH!” brølte publikum, og Vega fortsatte litt smÃ¥leende “– as opposed to the short, happy ones I usually sing!”. Og sÃ¥ sang hun The Queen and the Soldier.
Jeg satt og hørte på dette albumet nå i kveld, og så kom jeg på at jeg en gang under fødselspermisjonen tok en utfordring fra en nettbekjent og prøvde hånden min på å oversette akkurat denne sangen til norsk. Klangen i ordene er nok ikke den samme, om man skulle finne på å prøve å fremføre den, men etter å ha lest den om igjen, synes jeg i grunnen den tåler å vises frem likevel.
Dronningen og soldaten
Den unge soldaten ved dronningens dør
sa “jeg vil ikke mer, jeg har blitt desertør.”
Hun syntes hun hadde sett fjeset hans før,
og slapp ham litt nølende inn.
Han sa, “Slottet ditt ser vi fra slagmarken der,
men jeg tror ikke helt at jeg vet hvem du er.
Det er i ditt navn vi dreper, derfor er jeg nå her.
Kan du si meg hvorfor det skjer?”
De gikk gjennom den mørkeste gang,
til et kammers der blodrøde tapeter hang.
Og kronen hun bar syntes tung og for trang.
Hun bød ham å sette seg ned.
“Du synes meg ung, slik jeg ser deg i dag.
Men for mange ganger har jeg sett tapte slag,
som jeg tror at vi kun kjempet for ditt behag.
Vil du si meg nÃ¥ hvorfor det skjer?”
Dronningen rettet et blikk stolt og kaldt
mot soldaten, og sa “Du har misforstÃ¥tt alt!”
Men han trodde han øynet en tåre som falt
før hun vendte vekk blikket igjen.
Hun sa lavt “Jeg er fanget, og hjertet mitt blør,
som skÃ¥ret med kniv – det var ikke slik før.”
Han så kronen hun bar var en alt for stor bør,
og tvang henne varsomt i kne.
“Men hva hungrer du etter, sÃ¥ ensom du er?
Å bli sett, eller fryktet, eller bare holdt kjær?
Jeg vil ikke mer være del av din hær –
se, dronning, fra vinduet ut.”
Det var solskinn der ute, og fugler fløy fri,
og hun ønsket seg mere enn hun kunne si.
Men hun snudde seg vekk fra det hele, fordi
hun var redd for det hjertet hennes sa.
Og han sa “Jeg vil leve som en ærlig mann,
jeg vil få det jeg fortjener og gi det jeg kan,
og elske en ung kvinne som går over min forstand.
Min dronning, jeg skjønner deg ei.”
På gulvet lå kronen, som hadde falt ned,
og hun skammet seg over sitt hjerte som sved.
Hun bød ham å vente, og skyndte av sted
“for et øyeblikks ærend”, som hun sa.
I det fjerne lød ordren, som var åpenbar,
og soldaten ble drept mens han ventet på et svar.
Og på sitt ensomme kammers var dronningen klar
på at krigen skulle fortsette som før.