Feberen begynner å roe seg litt – mannen har overtatt i alle fall deler av den, virker det som – og jeg var dermed i litt bedre form i ettermiddag enn jeg var i går. (Etter 14 timers søvn i går og 13 i dag skulle det jo egentlig bare mangle!..) Så da August kom hjem fra skolen i dag, og vi begge var i form til å være blide sammen, ble det i grunnen en riktig hyggelig ettermiddag ut av det. Vi diskuterte både Monty Python-episoden og Harry Potter-filmen vi så i går, studerte alle de fine små romskipene han har fått i Star Wars-adventskalenderen sin og snakket om hva de hadde gjort på skolen i dag (levert gaver til Frelsesarmeens julegaveinnsamling og sett på en krybbeutstilling i en eller annen bokhandel). Da jeg begynte å ymte frempå om middagslaging og/eller pianoøving, ba han så pent om «kan vi ikke se bare litt på I Can Has Cheezburger?». Jeg lot meg ganske lett overtale, og vi fant flere nye favoritter begge to.
Og ikke minst denne, som August rullet i sofaen og lo av, og som kunne være en fin huskeliste til juleforberedelse for noen enhver:
Middagen ble en enkel pølseomelett med masse små tomater til (og den ene som hadde rukket å bli rød på vår egen stuevindustomatplante!), og etterpå var det så sent at jeg først sa det ikke var tid til noe særlig annet enn legging. Men da kom det andre spørsmålet jeg ikke greide annet enn å svare ja på: «Å, men kan vi ikke bare lese litt i Momo? Bare litt? Det neste kapittelet er bare 14 sider!» Det å møtes i felles verdsettelse av god litteratur og dårlig humor er tross alt blant de største gleder foreldreskapet bringer. Og det er bare én skoledag igjen før jul, så hva så om det ble litt sent i kveld? (Tittelen på neste kapittel høres ellers høyst urovekkende ut, så jeg mistenker at neste høytlesning kan komme til å bli desto mer langvarig!)