Breaking Worse

Vi har vært i Breaking Bad-psykose hele sommeren og høsten, mannen og jeg, og når vi nå er à jour, i og med at vi har gjort ferdig sesong 4, føler jeg litt behov både for å avreagere litt (debriefing) og for å si noe litt mer sammenhengende enn å bare vifte med armene og si “best show ever!!!111!”. For hva er det egentlig med denne serien?

Sånn i første omgang, og særlig i første sesong, er dette en av de svarteste komediene jeg har sett – med trykket på svart. Også utover i serien har det vært scener og replikker og hendelsesforløp som har fått meg til å gapskratte i nesten hver eneste episode; strengt tatt slutter den vel aldri å være en svart komedie, men samtidig er det en av de mest dystre og dramatiske og nervepirrende dramaseriene jeg vet om. Hadde den ikke også vært en komedie, ville den tidvis vært for vond å se på. (For at den også er en tragedie, er det i alle fall ingen tvil om.)

Rollefigurene er stort sett alltid det som avgjør om jeg faller for en TV-serie eller ikke. Og persongalleriet i BB er i en klasse for seg. Noe av det mest påfallende, når jeg tenker tilbake på starten av serien, er at så mange av de viktigste personene virket latterlige (nesten parodiske), irriterende og mer eller mindre patetiske når de ble introdusert. Men i løpet av serien har de alle fått vise nok av hvem de er, nok av hva de har å slite med, og nok av hvordan de håndterer kriser og problemer, til at de ikke bare har vekket min respekt, men også min helt genuine medfølelse. Jeg tror de stort sett alle har gjort meg ordentlig rørt minst én gang. (Ja, til og med X. Ja, til og med Y! (*))

Mannen min sier at “Breaking Bad er en fabel om USA, eller Vesten, i begynnelsen av dette århundret”. Og han har, som han pleier, et poeng. Samtidig er dette på ingen måte noe høytflyvende intellektuelt drama; det fungerer helt utmerket å bare se det for spenningen og den dystre og til dels lavpannede humoren. Jeg er for min del fascinert over forholdet mellom moral og lov hos de ulike rollefigurene. Jeg kommer i farten ikke på noen som ikke bryter loven minst én gang i løpet av serien, men det er enorme forskjeller i grunnene som ligger bak, og hvordan de rettferdiggjør lovbruddene overfor seg selv. Noen av dem (og ofte er det ganske overraskende hvem dette gjelder) er grunnleggende anstendige, på sitt vis, og følger, så godt de kan, sine egne regler for hva de mener seg forpliktet til å gjøre. Andre har tilsynelatende solide og høyverdige grunner for sine overtråkk, mens de i løpet av serien viser seg å være pill råtne – også i henhold til sin egen påståtte moralske radar. De aller, aller fleste har en klar følelse av at noen lovbrudd ville være å gå for langt, men hjerteskjærende mange av dem ender likevel opp med å begå dem.

Men jeg løper forbi meg selv her, i forhold til nye lesere. For hva er Breaking Bad “om”? Jo, det er en serie om Walter White, en middelaldrende kjemilærer som er fanget i et liv et sted mellom kjedelig og tragisk – med en lærerjobb som er langt under hans kompetanse, en ekstrajobb på et bilvaskeri, en kone som han er godt under tøffelen på, en femten år gammel handikappet sønn (som er en fin fyr og Walts største lyspunkt i tilværelsen), en über-macho svoger (som jobber i narkotikapolitiet) og en geskjeftig svigerinne, og en liten, ikke helt planlagt, datter på vei. Livet hans er ganske utilfredsstillende og innskrenket, og han har ganske liten kontroll over det, allerede før han får diagnosen som tilsier at han kommer til å dø av lungekreft i løpet av ikke så veldig mange måneder. Som familiens eneforsørger slår det ham veldig hardt at han ikke bare vil forlate dem i en ganske tøff økonomisk situasjon, men at han dessuten før den tid vil komme til å gjøre kål på alle sparepengene deres for å betale for behandlingen. En håpløs situasjon med nær ingen muligheter til å ta kontrollen og gjøre noe.

Så dukker det opp en idé hos Walt når svogeren arresterer en produsent av metamfetamin – kjent som “crystal meth” – og Walt ved en tilfeldighet oppdager at den arrestertes partner er en tidligere elev av ham. Walt er en bortimot genial kjemiker med ingenting å tape og et ekstremt stort behov for mange penger. Fort. Han tar kontakt med sin tidligere elev – og serien er i gang.

Det er et premiss som burde vært nok for én kort sesong med høy puls og høyt spill. Bare det å vite at serien er fornyet, og at det blir i alle fall fem sesonger totalt, er jo en spoiler i seg selv – man vet jo for eksempel at Walt hverken kommer til å dø av lungekreft eller noe annet i sesongavslutningen. Men det er mer enn nok spenning igjen likevel, både av den ytre og den indre typen. Ett av de områdene der serien virkelig er noe for seg selv, er måten den raser gjennom plot points som man i en “vanlig” serie ville brukt en hel sesong på, og sjelden eller aldri velger den opplagte løsningen på situasjoner eller konflikter. Det har blitt en klisjé å si at “ingen er helt gode eller helt onde” eller “hvem som er helt og hvem som er skurk er avhengig av hvilke øyne du ser dem med”, og selv om begge utsagnene kunne brukes om Breaking Bad, er det på sett og vis enda riktigere å si at serien, sett under ett, egentlig sier det motsatte: Det finnes folk som er helter, og folk som er skurker, og måten de ser seg selv på kan strengt tatt ikke endre på dette faktum.

Men det hender det tar lang tid å komme frem til hvem folk egentlig er – og å komme til bunnen i dem (og da mener jeg i en del tilfeller virkelig bunnen!). Og man, what a ride to get there.

(*) Navnene er utelatt av spoilerhensyn. Leseren kan putte inn sine egne X og Y etter å ha sett de første par episodene, og utsagnet vil stort sett være sant uansett.

This entry was posted in bilder, film/TV, kultur. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *