En venninne snakket for noen dager siden om gleden ved Ã¥ ha felles interesser med mannen i sitt liv. Jeg tenkte da ogsÃ¥ pÃ¥ hvor viktig det er, i alle fall for meg, Ã¥ ha felles – eller i alle fall kompatibel – humor med mannen i mitt liv, og pÃ¥ hvor heldig jeg (vi) har vært pÃ¥ begge disse omrÃ¥dene.
SÃ¥ er det vel ikke annet Ã¥ vente enn at man fÃ¥r et barn som har disse egenskapene dobbelt opp. Og det er jo ganske sÃ¥ bra, det ogsÃ¥, Ã¥ ha fÃ¥tt enda en man kan lese med og spille med og gÃ¥ pÃ¥ kafé med og diskutere sprÃ¥klige, matematiske eller kjemiske finurligheter med – og le sammen med, ikke minst, le mye og ofte og høyt. Det er en ekstra glede i Ã¥ introdusere ham for ting vi selv setter pris pÃ¥ og bare lene oss tilbake og nyte begeistringen for f.eks. Monty Python eller KLM eller de aller dÃ¥rligste ordspillene vi selv greier Ã¥ komme pÃ¥ (det sier ikke sÃ¥ rent lite).
Og det er ekstra morsomt nÃ¥r han kommer hikstefnisende ut til meg pÃ¥ kjøkkenet etter Ã¥ ha lÃ¥nt iPaden min en stund og sier “det var ganske morsomt, det bildet med tre bilder pÃ¥!” Bilde med tre bilder pÃ¥? Jeg skjønner selvsagt ingenting, og lurer pÃ¥ om han har funnet et nytt visningsmodus for tøysebildene han drev og tok sist jeg sÃ¥ hva han drev med, men neida. “Ja, det bildet med tre bilder av to menn, og pÃ¥ det ene sa han ene (…)”, og sÃ¥ fortsetter han med Ã¥ gjengi hele dialogen pÃ¥ nedenforstÃ¥ende bilde (som jeg kopierte fra nettet her om dagen for Ã¥ dele med Jørund og Hanne), og vi knekker sammen i latter begge to.
