Jeg er forelsket. I Gillian Welch. Jeg har egentlig vært det lenge; The Harrow and the Harvest er det albumet som har gått desidert mest på repeat i ipoden min de siste månedene, og jeg har nesten stoppet opp og holdt pusten hver gang Dark Turn of Mind har kommet på, enten jeg har vært på full fart opp trappen på jobb, midt ute i trafikken eller i middagshandling på Kiwi. “Some girls are bright as the morning, and some have a dark turn of mind”. Det minner meg om et av yndlingsdiktene mine av Ernst Orvil, og gir meg gåsehud hver gang – i likhet med øyeblikket når David Rawlings kommer inn med den perfekte harmoniseringen sin.
Harmoniserer perfekt gjør han på nesten alle låtene, det er vanskelig å tenke seg en mer utsøkt match med hennes egen vakre, sterke, såre stemme. Og han er en gudbenådet gitarist som løfter de nydelige sangene til store høyder, godt støttet opp av hennes eget gitarspill (eller banjo- og eller munnspill-spill). Alt dette visste jeg. Og jeg husker også godt da Jørund var på Down on the Farm for noen år siden (festival i skauen utenfor Halden et sted) og ringte hjem nesten delirisk av begeistring over en vanvittig dyktig amerikansk countrysangerdame, en liten dame med en fantastisk gitarist, som bare hadde tatt hele scenen, midt ute på jordet, og som hadde bergtatt et publikum som i utgangspunktet bare satt i gresset og drakk øl og aldri hadde hørt om dem før. Mannen min går ganske mye på konserter, og det er bare to ganger jeg har opplevd at han har ringt hjem i begeistring for å fortelle meg om opplevelsen med én eneste gang.
Så jeg visste at Gillian Welch gjør seg godt live, og jeg kjente de aller fleste av sangene hennes både baklengs og forlengs. Og likevel ble det en nær spirituelt fabelaktig opplevelse å se parhestene live på Rockefeller. Vi hadde endog billetter til både søndagens og mandagens konsert, og selv om jeg var temmelig sliten i beina etter to lange kvelder stående rett foran scenen (etter en allerede ganske slitsom uke med 3 andre konserter i tillegg til en kinotur, en tur på vinbar og en førtiårsdagsfest) var det litt sårt i morges å vite at jeg ikke skulle på konsert og oppleve Gillian og Dave i kveld også.
Hun har en relativt lavmælt sjarm (som i grunnen minnet meg mye om Suzanne Vega, selv om genren er en annen), og tonen mellom henne og partner Rawlings er lett og munter og behagelig og får alle i salen til å føle seg vel.
Og stemmen hennes, og gitaren hans, som både imponerer og berører når man hører dem på plate, de bare tar helt av og flyr på scenen. Jeg kan knapt huske å ha vært en del av et så entusiastisk og begeistret Rockefeller-publikum noen gang (og jeg kan i alle fall ikke huske et show der de hadde større grunn til å være det!). Gåsehud og tårer i øynene og et stort smil som ikke ville stoppe – jeg er ikke den mest lettrørte typen, men dette er noe av det fineste jeg har opplevd på veldig lenge.
Og så glade de var for mottagelsen! Og så søt Rawlings var når han smilte bredt hver gang vi klappet for en av de fantastiske soloene hans! (Og himmel, den soloen han spilte på Time The Revelator i går – han tok seg så grundig ut at han holdt på å falle om på scenen da de avrundet låten.) Og så morsomt de hadde det – og så smittsom gleden deres var! Det var veldig vanskelig i går å bestemme seg for hvilken av konsertene som var best; forventningene var skyhøye etter søndagen, så jeg visste at det var fullt mulig at mandagen var enda bedre, men at forventningene gjorde at jeg “bare” syntes den var like bra. I alle fall inntil det aller siste ekstranummeret. Gillian har vært plaget med halsvondt den siste uken (vi var veldig redde for at hun skulle måtte avlyse), og i går fortalte hun lykkelig at nå, nå var hun endelig helt frisk, og “today, I can hit at least one note that I couldn’t yesterday!”. Hvis hun fremdeles hadde litt vondt i halsen på søndag (ikke at vi merket noe til det), kan jeg forstå hvorfor de ikke spilte den sangen da, men jeg var fryktelig glad for at de gjorde det i går. Det var nemlig en versjon av Jefferson Airplane-klassikeren White Rabbit som går mange hakk utenpå originalen og som demonstrerte med all ønsket tydelighet at når Welch og Rawlings jevnt over velger å spille ting som faller inn under country- (eller bluegrass- eller roots-)begrepet, så er det i alle fall ikke fordi de ikke kan annet!
Jeg måtte bare finne frem et YouTube-klipp med akkurat den sangen; ikke fra en av Oslo-konsertene, men den beste jeg fant. De gjorde den enda bedre i går kveld!
“We’re very glad to be here,” sa hun da hun kom på scenen på søndag. “Sorry it took us so long. We should have come 5-6-7 years ago. But it’s a very big planet.” Indeed it is. Men jeg er jammen glad for at den inneholder musikere og artister som disse.