Hvem skulle trodd at en kraftig bilbombe midt i Regjeringskvartalet, få meter fra høyblokka som blant annet rommer statsministerens kontor, i løpet av noen ganske få timer skulle bli forskjøvet helt til utkantene av nyhetene? Da det uhyrlige omfanget av massakren på Utøya ble kjent, ble alt annet veldig smått og irrelevant i forhold, til og med et terrorangrep midt i sentrum av Norges regjering med et betydelig tap av menneskeliv. Som så mange andre har jeg gått litt i trance de siste to dagene og ikke helt orket å kjenne etter på tankene som slo inn da jeg våknet lørdag og så tallene og plutselig innså hvor lenge det vanvittige marerittet for ungene på Utøya har vart. Og heller ikke orker jeg å kjenne for hardt på tankene om de pårørende som har sittet i halvannet døgn og neppe har klart å tenke på annet enn hvordan deres sønn eller datters siste time må ha vært. Jeg makter ikke å kjenne etter, for jeg har et eget liv og en egen familie jeg skal forholde meg til.
SÃ¥ denne bomben som rystet oss sÃ¥nn pÃ¥ fredag, da vi satt i sjokk foran TV-apparatene og sÃ¥ pÃ¥, den har blitt mindre viktig for Norge. Men det første sjokket har ikke helt gÃ¥tt over enda. Det er uvirkelig og uhyrlig og utrolig og sikkert mange andre ord pÃ¥ u-, det Ã¥ sitte og se arbeidsplassen sin forvandlet til en krigssone. Hver gang kameraet til den paniske, første kameramannen sveipet forbi S-blokka, følte jeg impulsen til Ã¥ peke og rope “Der! Se, der er kontoret mitt!”. Hver gang, selv nÃ¥r filmsnutten gikk i loop slik at sveipet kom pÃ¥ nytt annethvert minutt. Hvert bilde jeg har sett av R4, den mest skadede bygningen, minner meg om at jeg var der pÃ¥ et møte for et par uker siden, og hver gang jeg ser den smadrede høyblokka husker jeg at jeg var der to dager før ferien, oppe i 15. etasje, og ble imponert over den mye strengere sikkerheten for Ã¥ komme inn i SMK-lokalene. Og hver gang jeg ser oversiktsbildet som viser hvor bomben gikk av, tenker jeg at det er omtrent akkurat der jeg pleier Ã¥ være klokken halv fire hver dag, nÃ¥r jeg gÃ¥r fra jobben til t-banen.
Det er en bitte liten opplevelse oppe i alt sammen, mitt lille sjokk som jeg ikke helt har klart å bearbeide enda. Det er ørende lite i forhold til dem som ikke var på ferie sist fredag, dem som ble drept eller hardt skadet eller har kolleger og venner som ble det. Det er mitt personlige lille hjørne av den nasjonale tragedien, den vissheten om at jeg kunne vært der, og den følelsen av uvirkelighet når jeg tenker på at kontoret mitt, med bildene og blomstene og kaffekoppen og alle de fine trykksakene jeg fikk i orden like før ferien min, kontorene til kollegene mine, hele avdelingen jeg pleier å sitte i, er smadret av trykkbølgen fra bilbomben. Fra bilbomben. Jeg har ikke helt klart å venne meg til ideen om en bilbombe i Oslo enda.
Jeg snakket nettopp med sjefen min og fikk beskjed om et infomøte i morgen formiddag, og om at jeg blir permittert og “satt i beredskap” den første tiden nÃ¥, ettersom de ikke har nok kontorlokaler til alle helt med det samme. Det var omtrent som forventet; jeg har ikke akkurat ansvar for noen kritiske tjenester. Men det blir fint Ã¥ komme seg pÃ¥ et møte og fÃ¥ se og snakke med kolleger og ledelse. Jeg fÃ¥r se om jeg kommer meg i nærheten av Regjeringskvartalet ogsÃ¥; jeg føler et visst behov for Ã¥ se det med egne øyne, selv om det enda en stund mÃ¥ være pÃ¥ en viss avstand.
Til informasjon: Bygningen jeg jobber i er den som så vidt stikker inn i dette Dagbladet-bildet på venstre side her. Kontoret mitt ligger i første etasje, omtrent 5 vinduer til venstre for den enden av huset som er synlig på bildet.
