… I’m in it!
(The Magnetic Fields, Barbican, London, 22. mars, og Rockefeller, Oslo, 25. mars 2010)
For noen måneder siden fant jeg ut at Magnetic Fields skulle spille i London bare et par dager etter 40-årsdagen min, og dermed var det stadig tilbakevendende spørsmålet fra mannen i mitt liv om hva jeg ønsket meg plutselig veldig lett å besvare. Hvis jeg hadde visst fra begynnelsen av at de skulle spille i Oslo også, samme uke, hadde jeg vel kanskje ikke kjøpt billetter til London-konserten. Så det er jeg glad for at jeg ikke visste! I tillegg til at det alltid er en god ting med en tur til London, så var det veldig, veldig stas å få med seg begge konsertene. Barbican og Rockefeller er ganske så forskjellige, og stemningen både i salen og på scenen var heller ikke den samme, så selv om setlisten var nesten identisk, ble det to ganske forskjellige opplevelser. (Dessuten var den første konserten så bra at selv om den andre hadde vært helt identisk, ville vi vært glade for å få den to ganger!)
Magnetic Fields er ikke et helt vanlig band, og Stephin Merritt er definitivt ikke noen alminnelig popstjerne. Og ikke bare fordi han holder for øret hver gang publikum klapper (fordi han har hyperacusis, en alvorlig, tinnitus-lignende lidelse som gjør høye lyder veldig ubehagelige) kanskje mer fordi han ser ut som han kjeder seg grenseløst over det hele og aller helst ville vært et helt annet sted enn på en scene der han må forholde seg til tilbedende fans. Jeg tror nå forresten ikke egentlig han kjeder seg så veldig. Sur og mutt og innesluttet som han forsåvidt virker, så glimter han likevel sporadisk til med både sarkastisk humor og uventet sjarm, og ikke minst bruker han den særegne (og innimellom storslagne) stemmen sin med både emosjonell og ironisk effekt.
Forskjellene mellom London- og Oslo-konserten var for det meste minimale, men likevel store nok til at totalinntrykket tidvis ble et helt annet. Aller tydeligst ble dette i det siste ekstranummeret, Papa Was A Rodeo – pÃ¥ Barbican slo han seg litt løs her, hoppet ned fra barkrakken og slentret rundt pÃ¥ scenen mens han svingte forførerisk med mikrofonledningen og sendte skjelmske blikk til publikum fra tid til annen. (Har man noen gang sett Stephin Merritt sitte surmulende pÃ¥ krakken sin med den evindelige sixpencen godt trukket ned i pannen, skjønner man allerede her at dette var comedy gold!) Glimtet i øyet og de ørsmÃ¥ overdrivelsene i fremføringen av teksten, som allerede balanserer temmelig nær det nesten komisk melodramatiske, gjorde at publikum lo høyt og begeistret. PÃ¥ Rockefeller, derimot, virket han generelt enda muttere enn pÃ¥ Barbican, han sa mindre og var mindre morsom, og det siste nummeret sang han uten andre «effekter» enn en kanskje litt ekstra ekte følelse i stemmen – og dermed ble sangen plutselig bare vakker og rørende. En veldig god illustrasjon av den tynne linjen mellom det tragiske og det komiske som sÃ¥ mange av sangene hans balanserer pÃ¥.
Bandet er, som sagt, ikke et vanlig popband. De sitter oppstilt på scenen på hver sin stol, som et lite kammerensemble klar til å spille middelalderballader, og de tre vokalistene har til og med et notestativ foran seg, med tekster og, virket det som, notater til flere av sangene.
Og særlig de to kvinnelige vokalistene, Claudia Gonson og Shirley Simms, artikulerer tekstene sÃ¥ tydelig at man nesten fÃ¥r følelsen av at dette er teater, og ikke konsert – det er Ã¥penbart at det er helt vesentlig at publikum fÃ¥r med seg alle ordene. I London rotet Claudia det til for seg da hun sang Acoustic Guitar, glemte ett av versene og sang et annet to ganger i stedet. EtterpÃ¥ unnskyldte hun seg først, og sa deretter at «This is kind of like when you’re mad at someone, and then they leave, and then you remember what you should have said to them.» «Yes,» svarte Merritt, «except you’ve got it written down in front of you.» Og da latteren hadde gitt seg, snudde han seg til henne og sa med et snev av ekte entusiasme: «Wouldn’t it be neat if it was the other way around?»
Claudia fremstÃ¥r ofte som mellom bindeleddet mellom folkesky Merritt og verden rundt, sÃ¥ ogsÃ¥ pÃ¥ scenen. NÃ¥r han føler for det, utfyller de hverandre godt med morsomme replikker eller kommentarer til sangene som kommer. Hun introduserte blant annet en av sangene – de aller fleste av dem handler om ulykkelig kjærlighet og/eller død og fordervelse – med «It’s called Looking For Love In The Hall of Mirrors. It’s about going to gay bars,» og Merritt repliserte straks at «Actually, they’re all about going to gay bars.»
Men sangene, ja. Jeg har skrevet tidligere om mitt lidenskapelige forhold til Merritts sanger, og etter Ã¥ ha sett en del av dem fremført live, er jeg enda mer begeistret. The Nun’s Litany («It’s a song about sex – or the lack thereof») er for eksempel enda morsommere live, nÃ¥r Shirley legger an en storøyet liksom-uskyld som understreker humoren i den lange listen med frivole aktiviteter hun drømmer om Ã¥ bedrive (og som nesten skjuler helt den smule alvor som man ogsÃ¥ kunne valgt Ã¥ fokusere pÃ¥ i denne sangen):
I’d like to be a cobra dancer
with Little Willie between my thighs
I may not find a cure for cancer,
but I’ll meet plenty of single guys!
Det aller morsomste pÃ¥ begge konsertene var The Gothic Archies-sangen Shipwrecked, som jeg ikke hadde hørt før, og som mer enn noe annet de fremførte illustrerer hvor mye til felles Merritt tidvis har med Tom Lehrer, bÃ¥de nÃ¥r det gjelder de usannsynlige rimene –
I am a gentleman; should you get hurt
I’ll make a tourniquet out of my shirt
You needn’t do much, just sit there and flirt
and if it looks drizzly, I’ll build us a yurt
– og den svarte humoren som blomstrer opp i de senere versene.
Men samme hvor morsom han kan være, så er det som kjærlighetssangdikter, og som poster boy for mislykket romantikk (eksemplifisert ved at han, såvidt jeg vet, er den som fant på ordet «unboyfriendable»), at Merritt har sin aller største styrke. Og det emosjonelle høydepunktet var en fremføring av All The Umbrellas in London som var så vakker at jeg knapt orker å høre på albumversjonen mer. Sparsomt, nesten minimalistisk instrumentert, og refrenget sang Merritt nesten helt uten akkompagnement, og med bare en antydning til backup-vokal fra Claudia, og aldri har jeg hørt et fullsatt Rockefeller så stille.
All the umbrellas in London couldn’t stop this rain
And all the dope in New York couldn’t kill this pain
NÃ¥r det nærmet seg slutten pÃ¥ konserten, takket Claudia pent for seg og sa «You’ve been a lovely audience – we’d like to take you home with us,» og etter at publikum hadde ledd høflig, som man jo gjør av en godt ment og godt kjent replikk, snudde Merritt seg til henne og sa «Can you imagine what that would cost?! And where would we put them?» – og sÃ¥ snudde han seg, for nesten første gang, mot oss, lot blikket gli over seteradene og sa «I mean, I don’t even think they would fit in my yard.»
Og sÃ¥ introduserte de, litt snublete, den siste sangen, From A Sinking Boat: «It’s about drowning, and it’s our last song» – «which is fitting, in a way. You know, since it’s about death.» [høylytt latter fra publikum] Det minnet meg om den første gangen jeg sÃ¥ Suzanne Vega live, ogsÃ¥ pÃ¥ Rockefeller, da hun kom ut for sin tredje encore og spurte forsiktig «Would you like to hear a long, sad song?» og publikum eksploderte med «YEEAH!!».
– Jeg er, og forblir, en svoren Merritt-tilbeder. Og jeg kommer til Ã¥ komme løpende neste gang han besøker en scene i noenlunde nærhet. Vi har 181 sanger av ham liggende i iTunes, og jeg skulle veldig gjerne sett hver eneste en fremført live.