Regissør Spike Jonze har bare to andre spillefilmer bak seg – den surrealistiske, høyst originale Being John Malkovich og den løssluppent selvreferende Adaptation. Begge disse filmene er verbale, vittige, skarpe, cerebrale filmer, som mer består av tankeprosesser, intellektuelle puslespill og metakommentarer enn av «virkelige» følelser og «virkelig» liv. At mannen er dyktig og vet hva han vil, er det ingen tvil om, og jeg var ganske spent på å se hva han hadde tenkt å gjøre med Where the Wild Things Are, en billedbokklassiker for småbarn der teksten utgjør bare 10 setninger (jeg telte dem nettopp selv!). Det måtte bli noe ganske annet, tenkte jeg meg i alle fall. Og det hadde jeg rett i.
Boken, i all sin korthet, dreier seg om Max, en liten gutt som blir sendt pÃ¥ rommet sitt uten middag etter et raserianfall. Rommet hans forvandler seg til en jungel med et hav i, og Max seiler over havet til et land med enorme, ville vesener som først vil spise ham, men som han sÃ¥ blir gjort til konge over. Etter Ã¥ ha herjet vilt rundt med dem en stund, fÃ¥r han hjemlengsel og seiler hjem igjen til rommet sitt, der maten stÃ¥r og venter pÃ¥ ham – «… and it was still hot» er de siste ordene i fortellingen.
Mens bokens Max ser ut til Ã¥ være kanskje fire–fem Ã¥r gammel, ser han i filmen ut til Ã¥ heller være Ã¥tte–ti, og følelsene hans og problemene han har er tilsvarende «voksnere» og mer kompliserte enn i boken. Boken beskriver et rasende, raskt utløst trassanfall som gÃ¥r fort over, mens filmens Max reagerer pÃ¥ en sammensatt situasjon, med en storesøster som han Ã¥penbart er glad i, men som for sjelden vil være med pÃ¥ hans leker eller vil ta hans side, og en høyt elsket mor som han kan merke at sliter med voksne problemer, og som ikke alltid kan være der for ham. NÃ¥r han føler seg avvist av henne til fordel for den nye kjæresten hennes, reagerer han pÃ¥ sjalusien og ensomhetsfølelsen ved Ã¥ slÃ¥ seg helt vrang, bite moren, løpe hjemmefra, finne en liten seilbÃ¥t og reise av gÃ¥rde over et øde hav.
Når Max omsider når frem til der de ville vesnene bor, er disse også mer sammensatte og kompliserte enn de fremstår i boken. De truer riktignok med å spise Max, og de herjer og ødelegger ting, enten for å ha det gøy eller for å avreagere når de er frustrerte, men mest av alt er de ensomme og har det vondt, fordi de ikke greier å behandle hverandre bra nok eller unngå å såre og skade hverandre. Max bløffer seg ut av den umiddelbare faren for å bli spist, og blir gjort til kongen deres etter at han lover at han kan ta knekken på all tristhet og ensomhet.
Men det viser seg etter hvert at Max nok har tatt seg vann over hodet. Vesnene er hverken onde eller slemme, men de er klossete og tidvis destruktive – pÃ¥ samme mÃ¥te som Max selv kan være det, og siden de er sÃ¥ store, blir effekten mer alvorlig – de ødelegger ting og angrer etterpÃ¥, de sÃ¥rer og svikter hverandre, og selv om de er genuint glade i hverandre og egentlig ikke ønsker noe annet enn Ã¥ leve sammen og være venner, greier de ikke Ã¥ reparere forholdet til hverandre ved hjelp av Max’ litt klønete hjelp. Situasjonene som oppstÃ¥r gjenspeiler episoder fra Max’ eget liv; bÃ¥de en snøballkrig som starter morsomt, men ender trist, og sjalusien og raseriet som han ikke selv forstÃ¥r nÃ¥r moren har en ny mann i livet sitt, og sorgen over Ã¥ ha ødelagt noe fint som han selv har laget som et tegn pÃ¥ kjærlighet og vennskap, og ikke minst redselen for at han faktisk er sÃ¥ slem som moren et øyeblikk sÃ¥ ham, blir speilet i forholdet mellom vesnene Max forsøker Ã¥ hjelpe. Særlig Carol, som blir Max’ beste venn blant de ville vesnene, speiler i stor grad Max’ egen hjelpeløshet og tendenser til Ã¥ ødelegge for bÃ¥de seg selv og dem han er glad i nÃ¥r han blir sÃ¥ret.
Filmen er en både klok og sår fabel om hvor veldig vanskelig det kan være å være familie, og å være barn, om hvor lett det er å såre dem man er mest glad i, og til syvende og sist også om hvordan kjærlighet gjør oss i stand til å forstå og tilgi. Kulissene er overnaturlig vakre, filmen er nydelig fotografert og med vakker, dramatisk musikk, og tolv år gamle Max Records (ja, han heter det!) overbeviser stort med hele følelsesregisteret sitt.
Syvåringen vår syntes Max’ ankomst til de ville vesnenes land var for skummel, og ville da helst gå igjen, men så snart Max var blitt gjort til konge og ting ble fint og morsomt for en stund, slo han seg til ro i kinosetet, og han satte åpenbart pris på resten av filmen. Kanskje er noe av tematikken for voksent presentert til at såpass små barn helt får den med seg, men den var hverken kjedelig eller generelt for skummel for vår pode i alle fall. Han erklærte den både morsom, fin og spennende, og ut fra det jeg fikk med meg av barna rundt oss, hadde de aller fleste hatt en fin opplevelse.
– Will you keep out all the sadness?
– I have a sadness-shield that keeps out all the sadness, and it’s big enough for all of us.