Jeg samler historier rundt meg. Vi forteller alle historier om hvem vi er, og hvem vi er bestemmes av hvilke historier vi har valgt oss. Noen ganger er vi mange som er sammen om å velge de samme historiene, og da blir vi en kultur. Noen historier er kortlivede, mens andre varer i årevis. Noen varer i flere tusen år.
Connie Willis er en av favorittforfatterne mine innen samtidig science fiction. En annen favorittforfatter er Terry Pratchett; han kalles vanligvis fantasyforfatter, men i likhet med Willis, og i likhet med mange store diktere eller kunstnere, overskrider han genren sin samtidig som han er med på å definere den. Begge har skrevet rørende og innsiktsfullt om menneskers behov for og evne til å skape og tro på historier. Blant annet julehistorier.
Connie Willis har skrevet en hel novellesamling med bare julefortellinger (Miracle and Other Christmas Stories), der hun tar for seg både latterlige julebrev, fremmedgjøring og stress, moderne mirakler og den opprinnelige, gamle historien, som fremdeles er like ny og dramatisk bare vi får den tett nok på oss.
Og på verdenen Terry Pratchett har skapt, Discworld, feirer innbyggerne høytiden Hogswatch på årets lengste natt, mens Hogfather flyr rundt i sleden sin, trukket av fire store galter, og leverer gaver til alle snille barn via skorsteinspipene. I romanen Hogfather gjør Pratchett kjærlig narr av alle juleklisjeene, men ender opp med et nesten overraskende ektefølt forsvar for historien om julenissen og for viktigheten av å tro på noe. Døden (som på Discworld er manifestert som et syv fot høyt skjelett med en sterk fascinasjon for, og tidvis (men ikke alltid) imponerende klar innsikt i, menneskers tankeprosesser) har i den forbindelse følgende dialog med Susan, som er barnebarnet hans (ikke spør, det er en lang historie):
«All right,» said Susan. «I’m not stupid. You’re saying humans need … fantasies to make life bearable.»
«REALLY? AS IF IT WAS SOME KIND OF PINK PILL? NO. HUMANS NEED FANTASY TO BE HUMAN. TO BE THE PLACE WHERE THE FALLING ANGEL MEETS THE RISING APE.»
«Tooth fairies? Hogfathers? Little …»
«YES. AS PRACTICE. YOU HAVE TO START OUT LEARNING TO BELIEVE THE LITTLE LIES.»
«So we can believe the big ones?»
«YES. JUSTICE. MERCY. DUTY. THAT SORT OF THING.»
«They’re not the same at all!»
«YOU THINK SO? THEN TAKE THE UNIVERSE AND GRIND IT DOWN TO THE FINEST POWDER AND SIEVE IT THROUGH THE FINEST SIEVE AND THEN SHOW ME ONE ATOM OF JUSTICE, ONE MOLECULE OF MERCY. AND YET …» Death waved a hand. «AND YET YOU ACT AS IF THERE IS SOME IDEAL ORDER IN THE WORLD, AS IF THERE IS SOME … SOME RIGHTNESS IN THE UNIVERSE BY WHICH IT MAY BE JUDGED.»
«Yes, but people have got to believe that, or what’s the point …»
«MY POINT EXACTLY.»
De små løgnene Døden snakker om her, har alle med magi å gjøre. Og det har de store også, hvis vi ser det fra hans perspektiv – selv om vi i utgangspunktet, som Susan, synes at de store tingene er noe helt annet enn de små. Rettferdighet, pliktfølelse, tilgivelse og kjærlighet er, synes vi, kanskje heller store sannheter enn store løgner. Men grunnen til at de er sannheter er at vi, som mennesker, har valgt å tro på dem. Vi har valgt å stole på den forløsende magien og gi oss over til den. For hvis vi ikke gjorde det, ville ikke tilværelsen hatt noen mening. Hvis vi ikke trodde på noen store, felles løgner, ville vi ikke hatt den felles oppfatningen av «hva det vil si å være menneske» som kanskje er nødvendig for å, vel, være menneske.
I adventstiden i fjor skrev en venninne av meg et nydelig stykke som jeg har tenkt mye på i ettertid og flere ganger gått tilbake for å lese. Det handlet om hvordan vi som voksne må velge bevisst å tro på, og skape, julens magi for at den skal bli virkelig for barna våre – og for oss selv. Og kanskje handler den også litt om at i stedet for at magien mister kraften sin når vi ser trådene vi trekker i og triksene som ligger bak, så kan vi få en «sannere» og på noen måter enda sterkere forhold til den når vi innser ikke bare at det er vi selv som har skapt den, men at det er vi selv som har valgt den. Vi er ikke hjelpeløse skapninger som bare må finne oss i den verdenen og det livssynet vi blir presentert med, vi er sterke og livskraftige mennesker som selv kan velge blant de mulighetene som finnes og dermed ta ansvaret for vår egen skjebne. Og vår egen sjel.
Kunst er magi for voksne. Gjennom kunsten, som i sin natur er løgnaktig, kan vi oppleve og innse sannheter som er for store til at vi kan ta dem inn direkte. Den vakre og sjarmerende filmen Shakespeare in Love handler om teater og kjærlighet, to av de største og viktigste illusjonene vi kjenner; de bygger begge på bedrag (særlig selvbedrag) – noe Shakespeare visste bedre enn de fleste – og på nødvendigheten av å late som vi tror noe er noe annet og større enn det er. Og mirakelet er at fordi vi tror på det, så blir det sant. «It’s a mystery!» sier Geoffrey Rushs rollefigur begeistret gjentatte ganger i løpet av filmen, som irriterende ikke-svar på ulike personers vantro når det gjelder hvordan teateret «fungerer». Han kunne like gjerne, like irriterende, og like grunnleggende sannferdig, svart det samme på spørsmålet om hvordan kjærligheten «fungerer».
Låtskriver Stephin Merritt, fra blant annet bandet Magnetic Fields, kommer jeg stadig tilbake til når jeg vil si eller illustrere noe som har med kjærlighet å gjøre. Han dekker det meste av spekteret, fra varm inderlighet via munter forelskelse, satrisk sjalusi og oppgitt kjærlighetssorg til svart, svart bitterhet. Og koblingen mellom teaterets og forelskelsens magi beskriver han i sangen Promises of Eternity. Allerede tittelen antyder det umulige og forhåndsdømte i å love hverandre evig kjærlighet, og sangen bruker showbusiness som bilde på kjærligheten. Hva ville skje hvis klovnene sluttet å være klovner, hvis alle sluttet å være gale og tro på magien, men i stedet ble fornuftige, fikk seg ordentlige jobber og la seg i rimelig tid? «All numbers and no mystery, no promise of eternity …».
Jørund og jeg så filmversjonen av tidligere nevnte Hogfather for et par dager siden. Like etter dialogen jeg gjenga ovenfor, sier Døden til sin datterdatter
YOU NEED TO BELIEVE IN THINGS THAT AREN’T TRUE. HOW ELSE CAN THEY BECOME?
Julen er et av de få store mysteriene vi har igjen. Og sekulariserte (eller eklektisk-spirituelle) som så mange av oss har blitt, så har kanskje det opprinnelige religiøse mysteriet (med Gud som blir menneske) mistet mye av styrken, mens vi kanskje enda mer enn før har behov for en samlende historie, en felles magi, en universell løgn som vi kan dele med hverandre og med barna. Barn er magiske i seg selv, det vet vi alle, vi som er foreldre. Og barnets første møte med julen er en opplevelse som kan minne oss forherdede, ironiske rasjonalister om hva det egentlig vil si å være menneske. For det handler om å være en del av noe større, om å vokse inn i et samfunn og en rolle, og om å velge sin egen vei og sine egne ting å tro på. Er det noe av dette som ikke er magisk?
What if the show couldn’t go on
What if we all got jobs and got to bed before dawn
What if Old Joe had to retire
What if all the stage hands were let go or fired
That’s just like what the world would be
If you fell out of love with meI can’t let this happen to you
Don’t you let it happen to me
What would our friends and family say if they could only see
If you let this happen to us
Don’t think you’d be setting me free
Wasn’t it you and I who made promises of eternity?What if the lights didn’t go on
What if the velvet curtain had to be taken down
What if the clowns couldn’t be clowns
And all those painted smiles gave in to plaintive frowns
What if no show ever happened again
No Seven, no 8 1/2, no Nine, and no “10”
All numbers and no mystery
No promise of eternity …I can’t let this happen to you
Don’t you let it happen to me
What would our friends and family say if they could only see
If you let this happen to us
Don’t think you’d be setting me free
Wasn’t it you and I who made promises of eternity?