Nei, det er ikke Van Damme vs. Dolph Lundgren-filmen fra 1992 jeg tenker på, men Buffy Sainte-Maries klassiske protestvise fra 1964; en beskrivelse av det ansvaret hver enkelt – også hver enkelt soldat – bærer for krig.
Kathryn Bigelows film The Hurt Locker problematiserer ikke spørsmålet om ansvar, men kunne nesten båret samme tittel. Den er ikke en typisk krigsfilm, mer en meditasjon over krig generelt. Og «meditasjon» betyr ikke her at det er en lavmælt eller rolig eller innadskuende film; den er brutal og høyrøstet, men den går ingen steder, narrativt sett. Hovedpersonen, bombeeksperten William James, er en soldat som aldri på noe tidspunkt tenker over sin egen rolle eller sine egne beveggrunner. Han lever på og for adrenalinkicket han får ved å mestre bombene som er laget for å drepe ham; han bryr seg ikke om farene han utsetter seg selv eller andre for, og han har ingen svar når han stilles overfor utbrente medsoldater eller når krigens gru plutselig treffer noen han kjenner. Han kan heller ikke forholde seg til det sivile liv eller kona som venter hjemme – han har ikke noe å bidra med noen andre steder enn i krigen. Han har blitt til en evig soldat.
I en mer klassisk krigsfilm ville han kanskje vært den uvørne helten med det skjeve smilet som enten berger dagen/krigen/jenta, eller som dør heroisk i sluttscenen, avhengig av akkurat hva slags film det var. Her er han ingen av delene. Han trer mer tydelig frem i løpet av filmen, etter hvert som vi ser ham i stadig flere ulike situasjoner, men han gjennomgår ingen utvikling, og det er ingen moral eller noe klart tema å lese ut av historien hans. Sgt. James er kompetent, robust og med en viss macho sjarm, og viser etter hvert at han ikke bare er en lettsindig tøffing som ignorerer alle sikkerhetsregler, men også er i stand til å være støttende og solid når det trengs. Kameraderiet i teamet han leder stikker kanskje ikke så dypt, og det er mer enn halvveis drevet av gjensidig motvilje, men det klinger likevel ekte i enkelte øyeblikk. Begge hans underordnede fremstår som overbevisende personer, og som ganske normale soldater (hvis noe sånt finnes), som teller ned dagene til de skal hjem, som er lojale overfor hverandre og som begge har en mer eller mindre sunn redsel for å ikke komme fra det hele med livet i behold. James har derimot ikke noen dødsangst, og kanskje er det ikke fordi han er så modig (enskjønt han er åpenbart modig), og heller ikke fordi han er dumdristig nok til å tro at han er udødelig (selv om han absolutt oppfører seg som om han tror det), men heller fordi han ikke har fantasi til å forestille seg hva det innebærer å dø, og fordi han heller ikke ser noen spesiell grunn til at han skal overleve. Verden utenfor bombene i Bagdads gater eksisterer knapt for ham, og han har i veldig liten grad noen tilknytning til den lenger. Han har knapt følelser igjen, etter å så lenge ha låst ned all angsten og smerten, alt sinnet, og all den kjærligheten han må ha følt en gang.
Filmen minner meg om to av de beste og mest definerende krigsfilmene noensinne; Kubricks Full Metal Jacket og Coppolas Apocalypse Now. Men begge disse to filmene har en hovedperson som går gjennom en dramatisk personlig utvikling (og i Apocalypse Now også en faktisk fysisk reise) som demonstrerer krigens grusomheter og umenneskeliggjøring. The Hurt Locker har ingen klar begynnelse eller slutt. Den er mer som en kortnovelle; den beskriver en slags tilstand, et øyeblikksbilde av en krig som startet uten at noen lenger husker hvorfor, og av en soldat som ikke vet hvorfor han er soldat, men har glemt hvordan man kan være noe annet.