Jeg har lest en bok!


Jeg har alltid tenkt på meg selv som En Som Leser Mange Bøker, selv om denne betegnelsen en eller annen gang for ganske lenge siden ble grundig forbigått av beskrivelsen En Som Kjøper Mange Bøker, noe leiligheten vår bærer kraftig preg av. De siste par årene har jeg startet på en lang rekke bøker, men i urovekkende stor grad blitt avsporet av en annen bok jeg burde lese, eller av noe annet jeg har funnet på å bruke tiden på i stedet, og det er skremmende få bøker jeg dermed har fullført. Som de fleste som kjenner meg vet, går mye av tiden min med på å «dille rundt på nettet»™, og det er jo morsomt og lærerikt og til tider riktig sosialt, men jeg merker at jeg i mindre grad enn før har roen på meg til å sette meg ned og lese en bok uten å stoppe opp annet hvert minutt fordi jeg må sjekke noe annet.

Det er sånn sett ikke så overraskende at dette er den første boken på en god stund som jeg har greid å lese fra begynnelse til slutt på ganske kort tid. Den er nemlig skrevet av en av skribentene fra The A. V. Club, et online-tidsskrift om populærkultur – primært film, musikk og TV, men også bøker, dataspill, tegneserier, kunst, mat og annet som kan regnes med i det utvidede populærkulturbegrep. The A. V. Club er den publikasjonen jeg vet om som i størst grad tar populærkultur på alvor; ikke på den måten at det er akademiske analyser av kulturuttrykk, men på den måten at det er engasjerte, dyktige og ekstremt beleste (rettere sagt behørte/besette, eller hvilke ord som nå kan brukes om det å ha hørt mye musikk og sett mye film) skribenter som er drevet av en felles kjærlighet til den kulturen de skriver om, og som evner å være kritiske på verkenes egne premisser og å sette dem inn i en passende sammenheng. I tillegg har nettstedet eksepsjonelt engasjerte, vittige, oppegående og påståelige lesere, som kommenterer og debatterer og avsporer og skjeller hverandre ut og stadig glimter til med innsiktsfulle kommentarer som øker verdien på det hele. Til sammen blir dette en slags kombinasjon av kulturpublikasjon og diskusjonsforum som er opplysende, underholdende, medrivende og temmelig vanedannende.

Nathan Rabin er en av filmkritikerne tilknyttet The A. V. Club, og han ga tidligere i år ut en selvbiografi med tittelen The Big Rewind – A memoir brought to you by pop culture. Jeg synes alltid det er noe litt tvilsomt med at folk som er åpenbart yngre enn meg skriver selvbiografier, men denne er litt annerledes på flere måter. Både på den måten at forfatteren faktisk har hatt en interessant oppvekst («interessant» her i samme betydning som i den påstått gamle kinesiske forbannelsen «May you live in interesting times»), og på den måten at boken i stor grad er bygd opp rundt den populærkulturen som, etter hans eget utsagn, reddet livet hans som barn og ungdom, som ga ham noe å holde fast på for å overleve depresjonen som har preget ham hele livet, og som nå i stor grad er det livet hans dreier seg om, både profesjonelt og privat.

Man kunne se for seg at en slik vinkling på livet ville fremstå som grunn. Man kunne tenke seg at det å relatere viktige opplevelser og genuint private tragedier til The Simpsons og raptekster kunne føles forflatende og bagatelliserende, og at det personlige og ekte ville forsvinne under det påtatt komiske og sarkastiske. Og jeg har lest omtaler som mener omtrent dette; at Rabins oppveksthistorie er tragisk interessant og at han nok skriver godt og medrivende, men at historien blir skjemmet eller forflatet av de stadige overgangene til omtale av populærkulturelle fenomener, og den nesten tvangsmessige sarkasmen.

Jeg er ikke enig. Kanskje mye fordi jeg kjenner så godt igjen den måten å beskrive verden gjennom et språk preget av felles referanser i form av filmsitater og pop-ikoner, og fordi vekslingen (og vekselvirkningen) mellom genuine følelser og satire føles både naturlig og kjent. Dette er vel ikke et genialt mesterverk, selv om jeg både lo og … ja, om ikke akkurat gråt, så i alle fall ble berørt og/eller rystet flere ganger underveis. Noe som stadig slo meg mens jeg leste, var at språket fløt lettere og personen bak ofte trådte tydeligere frem i de partiene som dreide seg om en film eller en artist han setter pris på, enn i de delene av boken som direkte omhandler ham selv og ting han har opplevd. Og kanskje er dette en svakhet ved boken, eller ved forfatterstilen – men opplevelsen av at det er enklere og tryggere å skrive om andre, eller om noe man føler er mer allmenngyldig, enn å skrive om sin egen person (særlig hvis det er vonde minner det er snakk om), den kjenner jeg nok igjen til at den er med på å gi meg en klarere følelse av hvem forfatteren er. Og det er litt av poenget med en selvbiografi, vel? Samtidig skinner staheten og ønsket om å få dette riktig tydelig gjennom, og Rabin har en imponerende evne til å gjengi detaljerte beskrivelser av vanskelige perioder i livet sitt (de vanskelige periodene ser ut til å i stor grad ha overlappet, slik at de til sammen utgjør mer enn de visstnok bare 33 årene han har levd) med både ærlighet og sårhet og humor. Og selv om jeg ikke kjenner alle de kulturelle referansene han bruker så mange av, synes jeg de fungerer godt både som illustrasjoner og som kontrasterende bakgrunn til livshistorien hans.

Det er ellers verdt å høre dette intervjuet , hvis man ønsker en rask liten innføring i hva boken dreier seg om og hvilken innstilling Nathan Rabin høres ut til å ha til ting generelt.

This entry was posted in kultur, litteratur. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *