“If you’re watching this on YouTube, the spaces between the songs will have been edited out,”

sa Robyn Hitchcock pÃ¥ et tidspunkt under konserten i gÃ¥r kveld. Om man ser konserten pÃ¥ YouTube, gÃ¥r man i sÃ¥ fall glipp av temmelig mye. «Absurd» er et litt oppbrukt ord som egentlig ikke sier sÃ¥ veldig mye; anekdotene og kommentarene Hitchcock kommer med mellom sangene er veldig stream-of-consciousness, forsÃ¥vidt i likhet med mange av sangene hans («This song comes from the hypothalamus. The hypothalamus is a part of the brain. [peker pÃ¥ hodet sitt] It controls dreaming. – But you can’t control dreaming.»), men det han sier og det han synger har veldig ofte ikke noen Ã¥penbar sammenheng. Kanskje er den eneste sammenhengen det at begge deler springer ut av hans egen originale kreativitet, eller kanskje er introduksjonene og kommentarene faktisk ment Ã¥ komplettere eller pÃ¥ annen mÃ¥te kaste et nytt slags lys over tekstene hans.

Og ikke bare hans egne tekster. Han ville for eksempel markere at det var Bryan Ferrys fødselsdag i gÃ¥r, og introduserte More Than This med «this is a song Bryan Ferry wrote about the city of Bergen». Jeg antar jo uten videre at dette ikke er sant, men likevel gir det jo en interessant ny vinkling pÃ¥ sangen! Ett av ekstranumrene var The Doors-lÃ¥ten The Crystal Ship, og før han sang den, kunne han fortelle at The Doors kom fra Lillehammer. Bortsett fra Jim Morrison, som kom fra Stavanger. «You can tell by his accent. You can, I mean – I can’t.» For eksempel. Vi lo veldig mye.

Men mest sang han sine egne sanger, mange gamle, noen få nyere – Goodnight Oslo er en sang han har spilt på konsert (i alle fall i Oslo) i årevis, men som nå også har kommet på plate og til og med har blitt tittellåt. Norge figurerer ellers i flere av sangene hans; han fortalte om Raining Twilight Coast (som er fra Eye (1990)), både i går og da vi hørte ham synge den på John Dee for syv år siden, at den handler om eller foregår i Norge. I alle fall starter den der, men den beveger seg ganske raskt inn i Robyn Hitchcocks særegne univers, som ofte i stor grad er befolket med sjødyr – fisker og skalldyr og mer ukjente, uforståelige skapninger. Og plutselig, etter disse drømmeaktige, submarine bildene, kommer en intenst fremført linje som gjør vondt hver gang jeg hører den:

‘Cause I’m a fish, baby, with a shimmering skin
And I find an opening, and I slide right in
The sea’s my mother, pea-green and wild …
There’s so many ways you can screw up a child!

Noen setliste noterte jeg meg ikke, og mange av sangene kjente jeg ikke engang fra før. Men han sang tittelsporet fra I Often Dream of Trains (1984), som ikke engang Jørund hadde hørt live før (og han har sett ham ganske mange ganger etterhvert), og han sang Raymond Chandler Evening fra Element of Light (1986); det er alltid morsomt å se hvilke av de ordentlig gamle favorittene som kommer på denne konserten. Og som mannen i mitt liv sa etterpå, så er det jo synd at så få kommer og hører på, men det er ganske kult å ha en favorittartist som man uten problemer kan stå to meter fra omtrent hver gang han står på scenen, og som man kan hilse på etterpå og få et «see you next time» med på veien.

I 1991 fikk (eller rettere sagt laget) Jørund muligheten til å intervjue Robyn Hitchcock da han var i Oslo. En av de siste tingene han spurte om den gangen var hvor Hitchcock så seg selv om tyve år. Svaret var at han nok antagelig fortsatt spilte – «probably with a guitar, hopefully with an audience». Vi antar at han er fornøyd med sin tilværelse som høyt respektert, men lite berømt artist, og det virker åpenbart at han synes det er morsomt å reise rundt og spille konserter for noen håndfuller mennesker på små scener og i klubber og puber og bakgården på Palace Grill. Vi gjør i hvert fall gjerne vårt for å hjelpe til med å holde ham med publikum.

Bakgården på Palace Grill var for øvrig et veldig hyggelig sted å være på konsert. (Og alle som selv har en iPhone vet hvor nært scenen jeg stod når de ser bildet!)