– Innimellom alarmene (jeg Ã¥pnet ikke øynene før tre kvarter etter at den ringte for første gang) satt jeg fast i en seig drøm, og jeg er ikke sikker pÃ¥ om det var jeg som holdt fast pÃ¥ den eller den som holdt fast pÃ¥ meg. Jeg stod i stuen til foreldrene mine og sÃ¥ ut gjennom det store stuevinduet, og plutselig ropte jeg høyt ut: “Hval! Se!”. Det var en diger hval som hoppet opp i luften og landet igjen – en delfin, tror jeg, men mye større enn vanlige delfiner; sÃ¥ stor at jeg sÃ¥ alle detaljene helt tydelig selv om den var et godt stykke unna. Og like under vannoverflaten sÃ¥ jeg andre hvaler ogsÃ¥, en hel flokk av dem var det.
Jeg ble sÃ¥ umiddelbart begeistret at det tok noen tidels sekunder før jeg i det hele tatt sÃ¥ det jeg egentlig skulle ha reagert pÃ¥ først – at havet stod nesten helt opp til huset! (Og huset var opprinnelig, sÃ¥nn akkurat for denne drømmens del, en god del lengre vekk fra sjøen, bÃ¥de i luftlinje og i meter over havet, enn det er i virkeligheten.) Før jeg rakk Ã¥ si noe om dette, sÃ¥ jeg den store bølgen som kom mot oss fra sør. Uavvendelig og enorm var den, og aldri er man vel mindre enn konfrontert med havet.
Den traff huset, akkurat i hjørnet ved vinduet der jeg stod som limt fast til gulvet – men usannsynlig nok ble huset stÃ¥ende likevel, mens bølgen rullet tilbake. NÃ¥ var ikke vannet glassklart lenger, som da jeg sÃ¥ hvalene for et øyeblikk siden, det var grumsete og grÃ¥tt og himmelen var full av vann og tÃ¥ke, og sikten var nær lik null. Den neste bølgen kom enda mer rolig dommedagspreget, men fremdeles stod vi der, uskadde, hele familien hjelpeløst stirrende pÃ¥ de ødeleggende vannmassene.
Plutselig gled skodden til side, og jeg ropte ut igjen – “se, se pÃ¥ det fantastiske været!“, noe som jo var en ganske absurd ting Ã¥ si i denne sammenhengen, men det var som om luften og solen og himmelen og alt var klarere enn noengang før, og vi kunne se alt, hele distriktet, som fra et lavtflyvende fly, og med alle detaljer. SÃ¥ da tÃ¥ken rullet helt tilbake, og det viste seg at havet hadde trukket seg tilbake dit det var før, kunne vi se hva som hadde skjedd med kystlinjen langs landet alle steder: Bølgene hadde gjort unna millioner av Ã¥rs erosjon pÃ¥ ti minutter, og hadde ikke bare fjernet alt fra de nederste hundre meterne langs hele kysten – vei, vegetasjon, bebyggelse – men selve grunnfjellet var sÃ¥ rasert av vannmassene at det var hull gjennom, helt over til neste fjord eller sund, mange steder. Det var et helt fremmed landskap vi stod og stirret ut over. Helt fremmed, og helt øde. I verdens aller vakreste vær.
Først sent utpÃ¥ neste kveld kom jeg pÃ¥ at det siste jeg hadde sett før jeg la meg var introen til Watchmen. Musikken som spilles der er Bob Dylan som synger The Times They Are A-Changin’, og sangen surret i hodet mitt bÃ¥de da jeg la meg og da jeg vÃ¥knet.
Come gather ’round people wherever you roam
And admit that the waters around you have grown
And accept it that soon you’ll be drenched to the bone
If your time to you is worth savin’
Then you better start swimmin’ or you’ll sink like a stone
For the times they are a-changin’ …
One Response to Drømmen