Drømmen

– Innimellom alarmene (jeg åpnet ikke øynene før tre kvarter etter at den ringte for første gang) satt jeg fast i en seig drøm, og jeg er ikke sikker på om det var jeg som holdt fast på den eller den som holdt fast på meg. Jeg stod i stuen til foreldrene mine og så ut gjennom det store stuevinduet, og plutselig ropte jeg høyt ut: “Hval! Se!”. Det var en diger hval som hoppet opp i luften og landet igjen – en delfin, tror jeg, men mye større enn vanlige delfiner; så stor at jeg så alle detaljene helt tydelig selv om den var et godt stykke unna. Og like under vannoverflaten så jeg andre hvaler også, en hel flokk av dem var det.

Jeg ble så umiddelbart begeistret at det tok noen tidels sekunder før jeg i det hele tatt så det jeg egentlig skulle ha reagert på først – at havet stod nesten helt opp til huset! (Og huset var opprinnelig, sånn akkurat for denne drømmens del, en god del lengre vekk fra sjøen, både i luftlinje og i meter over havet, enn det er i virkeligheten.) Før jeg rakk å si noe om dette, så jeg den store bølgen som kom mot oss fra sør. Uavvendelig og enorm var den, og aldri er man vel mindre enn konfrontert med havet.

Den traff huset, akkurat i hjørnet ved vinduet der jeg stod som limt fast til gulvet – men usannsynlig nok ble huset stående likevel, mens bølgen rullet tilbake. Nå var ikke vannet glassklart lenger, som da jeg så hvalene for et øyeblikk siden, det var grumsete og grått og himmelen var full av vann og tåke, og sikten var nær lik null. Den neste bølgen kom enda mer rolig dommedagspreget, men fremdeles stod vi der, uskadde, hele familien hjelpeløst stirrende på de ødeleggende vannmassene.

Plutselig gled skodden til side, og jeg ropte ut igjen – “se, se på det fantastiske været!“, noe som jo var en ganske absurd ting å si i denne sammenhengen, men det var som om luften og solen og himmelen og alt var klarere enn noengang før, og vi kunne se alt, hele distriktet, som fra et lavtflyvende fly, og med alle detaljer. Så da tåken rullet helt tilbake, og det viste seg at havet hadde trukket seg tilbake dit det var før, kunne vi se hva som hadde skjedd med kystlinjen langs landet alle steder: Bølgene hadde gjort unna millioner av års erosjon på ti minutter, og hadde ikke bare fjernet alt fra de nederste hundre meterne langs hele kysten – vei, vegetasjon, bebyggelse – men selve grunnfjellet var så rasert av vannmassene at det var hull gjennom, helt over til neste fjord eller sund, mange steder. Det var et helt fremmed landskap vi stod og stirret ut over. Helt fremmed, og helt øde. I verdens aller vakreste vær.

Først sent utpå neste kveld kom jeg på at det siste jeg hadde sett før jeg la meg var introen til Watchmen. Musikken som spilles der er Bob Dylan som synger The Times They Are A-Changin’, og sangen surret i hodet mitt både da jeg la meg og da jeg våknet.

Come gather ’round people wherever you roam
And admit that the waters around you have grown
And accept it that soon you’ll be drenched to the bone
If your time to you is worth savin’
Then you better start swimmin’ or you’ll sink like a stone
For the times they are a-changin’ …