Langt bak i ikke-helt-bevisstheten tror jeg det har ligget en idé om at senere, når han blir bedre og vi får det mindre travelt, da kan vi be ham komme på kaffe eller bli med på kino igjen eller noe annet. Men mer tid får man jo aldri, og så skulle han aldri komme til å bli bedre. Og nå ligger det i stedet, langt bak der, en liten sorg over det, og over de få gangene vi var i kontakt, sammenlignet med de mange gangene jeg bare tenkte på det.
Jeg har helt sikkert aldri kjent noen andre som så mange mennesker hadde en oppfatning om. Og det er noe litt underlig ved å ha et så langvarig forhold til noens offentlige persona, og et så mye mindre (og ganske annerledes) forhold til privatpersonen. Nå sitter jeg og søker opp blogger og diskusjonsfora der folk bidrar til den desentraliserte kondolanseprotokollen, eller den videre mytebyggingen, eller begge deler, og deltar på den måten rent privat i denne merkelig rørende felles markeringen.
Og så leser jeg gamle mailer og Usenet-innlegg og er trist over at det ikke kommer flere. Ikke flere aggressive rants eller avanserte tekniske utlegninger, ikke flere sylkvasse sarkasmer, vennlige meldinger eller morsomme kattehistorier.
Dagen etter at sønnen vår ble født, fikk jeg en mail der det blant annet stod
Duverden. Dette må være et av de grelleste eksemplene på hvordan det går når man bare lar tiden gå uten å treffes. Et helt svangerskap til ende!
Gratulerer til dere alle tre! Og så er jeg lei for at vi ikke har sett noe særlig til hverandre. Som foreldre håper jeg ikke dere blir opptatt i 18 år eller så.
Jeg tenkte alltid at det er klart vi må få til å treffes likevel. Men så ble det aldri noe av det.
Hvil i fred, Erik.