Neil Young i Frognerbadet, 12.06.2009

Han er så av den gamle skole at jeg egentlig tviler på at det var noen skole da han begynte. Han har aldri fått med seg – eller i alle fall aldri sett poenget ved – moderne ideer som ironi, sponsing, frisører eller publikumsfrieri, og ser antagelig med dyp skepsis på alle disse tingene, som jeg vil tro han bare synes ville komme i veien for et rotfestet engasjement i det han gjør. Det er ingen tvil om at han mener hvert eneste ord og hver eneste akkord. Og det er ikke vanskelig, hvis det er det man har lyst til, å kalle mange av ordene (og akkordene, for den del) for pretensiøse i all sin ekthet, men jeg tror man ville slå seg litt i stykker mot integriteten hans om man prøvde altfor hardt på det. Det er nesten litt rart at noen som er så lite interessert i publikummet sitt spiller så mange konserter som han gjør, men han liker åpenbart veldig godt å spille, og da kan han kanskje like gjerne gjøre det på en scene. Og selv om han bare gjorde tegn til å i det hele tatt ha sett publikum omtrent to ganger i løpet av kvelden, hadde han det veldig morsomt sammen med bandet og så ut til å være i aldeles strålende humør.

Han startet helt akustisk, med bare seg selv, munnspillet sitt og en gitar (og på den tredje låten, den salmelignende Mother Earth, et orgel), og det slo meg hvor flott stemme han fremdeles har, og hvor sterkt han fremdeles tror på de gamle sangene sine. Da bandet kom inn, og de fortsatte med mer Harvest Gold og After the Gold Rush, begynte jeg å anta at det tydeligvis var den Neil Young som har lett hele sitt liv etter et hjerte av gull vi skulle få møte i dag, og ikke den Neil Young som lagde Arc-Weld og Sleeps with Angels. At det skulle bli en ren country-vise-konsert, altså, og det kunne jeg jo sikkert avfunnet meg med. Inntil han fikk en elgitar rundt halsen og startet på Hey Hey, My My, det mest skamløst wannabe-rock-anthem-refrenget sitt, som fikk opp entusiasmen til det temmelig gråsprengte publikummet til nær ekstatisk. Og videre utover vekslet han mellom feedbackrocken sin og countrysangene, som med enkle steelgitar-riff nesten kunne blitt kalt redneckmusikk – hvis man ikke hørte på tekstene, altså, siden de typisk handler om lynsjing og massakrering av indianere og andre mindre nynne-verdige temaer.

Rockin’ In The Free World var, ikke uventet, det neste nummeret som fikk jubelen til Ã¥ nÃ¥ de store høyder igjen. Det er nesten merkelig at en lÃ¥t som i sÃ¥ stor grad var skrevet spesifikt som en anti-Bush-lÃ¥t (og da Bush senior, med sine ”thousand points of light” og ”a kinder, gentler nation”) har overlevd sÃ¥ godt og fremdeles virker sÃ¥ relevant som den gjør. (Og jeg begynner alltid nesten Ã¥ grine nÃ¥r han kommer til ”That’s one more kid that’ll never go to school – never get to fall in love, never get to be cool …”)

Han er, som sagt, ikke ironisk, og han er nesten aldri subtil eller ”flink”, men han er innimellom ganske poetisk. ”Every junkie’s like a setting sun” og ”Only love can break your heart” er to av linjene jeg kommer pÃ¥, selv om han ikke sang noen av dem i kveld. Han sang derimot “The same thing that makes you live can kill you in the end”. Og det aller siste ekstranummeret var, som ventet, den sangen som inneholder linjen ”I am just a dreamer, but you are just a dream”, og som har det vakreste refrenget han noen gang har skrevet: ”You are like a hurricane, there’s calm in your eye …”.

Det slo meg underveis at Neil Young nok egentlig ikke er helt min ”type” artist. I alle fall ikke hvis jeg skal se på de andre store, gamle konsertfavorittene mine. Tom Waits, David Bowie og Nick Cave, for eksempel, er alle tre omtrent like mye skuespillere som musikere. De spiller på og henvender seg til publikum hele tiden mens de står på scenen, og de iscenesetter seg selv både under konserter og i karrieren sin som helhet. Young er så ”ærlig” at det egentlig burde være vanskelig å svelge for et barn av ironigenerasjonen. Men jeg tror tydeligvis nok på ham til at det fungerer. Og så er jeg vokst opp med pre-ironiske viser og tidlig rock og country, da, det har kanskje også hatt litt å si.