Skolegutt

August har begynt pÃ¥ skolen. Er ikke det ganske absurd? Ble ikke han nettopp født? Satt ikke vi nettopp her med baby-in-box pÃ¥ stuebordet og tenkte “OK, hva nÃ¥?”

Jeg innser at fødsel sent pÃ¥ Ã¥ret kombinert med seksÃ¥rsreformen betyr at han er over halvannet Ã¥r yngre enn jeg var da jeg begynte pÃ¥ skolen (og nypubliserte bilder pÃ¥ Facebook tilsier at til og med da var vi ganske smÃ¥ …), men det er likevel underlig. For et Ã¥r siden virket det komplett umulig Ã¥ forestille seg at han nÃ¥ skulle være skolegutt, men i løpet av det siste Ã¥ret har det tydeligvis skjedd ting som har gjort dette mulig likevel. Han har vært spent, det er Ã¥penbart for oss andre, men han har ikke sagt sÃ¥ mye om skolestarten, og det har ikke sett ut som om han har gruet seg heller. Men han har vært i sin egen verden og mumlet lavt for seg selv (for det meste pÃ¥ tysk!) store deler av tiden. NÃ¥r han nÃ¥ omsider er pÃ¥ plass, har hatt fire skoledager, har gjort lekser tre ganger og allerede lært L (offisielt, altsÃ¥!), virker det som om han har falt pÃ¥ plass pÃ¥ mer enn én mÃ¥te. NÃ¥ vet han nemlig hva og hvor dette er, hvor klasserommet hans er og hva som er hans plass (forrest pÃ¥ vindusrekken), hvem som er hans klassekamerater og hans lærer, at postmappen alltid skal ligge i ranselen og at nÃ¥r man gjør skolearbeid, skal ranselen stÃ¥ ved siden av stolen. Det er Veldig Viktig.

Ranselen var, og er, han veldig stolt av, og vi var også ganske fornøyde med at den ikke ser
sÃ¥ ille ut (denne vurderingen foretas nemlig mens man tenker veldig hardt pÃ¥ hva som var alternativene). Den mÃ¥tte naturligvis foreviges første skoledag. “Ta bilde av ryggen min, mamma, med sekken pÃ¥!”

Og med nye joggesko, nystrøken skjorte og den obligatoriske Schultüte (“skolepose”, med godter og gaver i) møtte han glad og forventningsfull opp første skoledag:

Det ble en hyggelig velkomst, klassen er liten og oversiktlig og læreren virker søt og blid. Dagens eneste skuffelse var at Tüten ikke skulle åpnes før vi kom hjem igjen, men noen hver kunne jo bli litt grinete av å gå og bære på noe så spennende i timevis med stadig dalende blodsukker. Og allerede neste dag fikk de sin første lekse.

Bekymringer og nostalgi er vi mange som føler på i disse dager. Et lite knippe ekstrabekymringer får man med på kjøpet når man har gått for et utradisjonelt skolevalg i stedet for å defaulte til nærmeste offentlige skole. Alt som eventuelt går galt blir liksom vår feil i enda større grad da. Men ingen skal i alle fall kunne beskylde oss for å ikke ha tenkt gjennom valget. Og foreløbig har vi en god følelse for det hele. Det må vi kunne si. :)