Glitter and Doom

Glitter and Doom Tour poster Le Grand Rex
Vi har vært i Paris, på ikke bare én, men to konserter med Tom Waits. Og det eneste å angre på i den sammenheng må være at vi ikke også dro til for eksempel Praha og fikk med oss en konsert eller to der også. For maken til show får man ingen andre steder jeg vet om.

Begge kveldene Ã¥pnet med Lucinda/Ain’t Going Down To The Well og fortsatte med en nesten ugjenkjennelig versjon av Rain Dogs, men den andre kvelden ble etter hvert noe annerledes enn den første. Ingen Cemetary Polka, All The World Is Green (som jeg grÃ¥t pÃ¥ ordentlig av), November (som han visst spilte for første gang pÃ¥ hele turneen, ifølge de galeste, jeg mener mest dedikerte turnéfølgerne vi traff) elller Come On Up To The House (som avsluttet ekstrasettet den første kvelden). Heller ingen The Briar and the Rose, eller for den del Trampled Rose (som jeg forrige gang hørte sunget live av Allison Krauss i Oslo Spektrum), men derimot dro han blant annet Black Market Baby, Lucky Day, Hold On (som jeg alltid tenker meg at Bruce Springsteen mÃ¥ sørge litt over at han ikke har greid Ã¥ skrive), God’s Away on Business, og som ekstranummer Jockey Full of Bourbon og Anywhere I Lay My Head. Og begge kveldene spilte de den samme fantastiske versjonen av Hoist That Rag, med Oliver Waits som støttespiller til storebror Casey (som er turneens “ordentlige” trommis) — Oliver spilte her pÃ¥ hva-de-nÃ¥-heter, de store, kule trommene som stod forrest pÃ¥ scenen og som han holdt hovedrytmen pÃ¥). Begge kveldene fikk han dessuten publikum med pÃ¥ Ã¥ synge refrenget pÃ¥ Innocent When You Dream. Og til tross for ganske store forskjeller i settet: han spilte nøyaktig 25 lÃ¥ter hver kveld, og brukte temmelig nøyaktig 2 timer pÃ¥ det hver kveld. Vi snakker om profesjonelle og meget erfarne entertainere her.

Tickets

Erfaren som Waits er, har han, ogsÃ¥ utenom selve lÃ¥tene, et grep om publikum som er i særklasse — han finner seg ikke i noe tull, men han sier fra sÃ¥ gjennomført morsomt og avslappet at ingen kan finne pÃ¥ Ã¥ ta seg nær av det. Den andre kvelden var det en del som begynte Ã¥ klappe takten pÃ¥ en lÃ¥t ganske tidlig i settet, og Waits slo straks av sangen og forklarte bestemt, men totalt avvæpnende, at “when you clap, and you are just a little bit off, that throws me off as well,” og ba derfor om at vi ikke skulle klappe unntatt nÃ¥r han ba om det, “but hey, I know what you’re thinking, and don’t worry — you’ve not worked much together before, have you?” Han avsluttet med Ã¥ forklare at det tar tid Ã¥ lære seg Ã¥ spille sammen, og at det er viktig at det er én som dirigerer, og “you can tell that I’m the conductor, ’cause I’ve got the hat” — og sÃ¥ startet de igjen, og ingen turte Ã¥ klappe utenom tur resten av kvelden.

Han er naturligvis ogsÃ¥ en historieforteller av stort format, ikke bare i sangene sine, men ogsÃ¥ innimellom dem, og det var morsomt Ã¥ se ham to kvelder pÃ¥ rad fortelle helt forskjellige anekdoter. Det virker tydelig at han stortrives pÃ¥ scenen, men at han ikke kunne tenke seg Ã¥ kjøre det samme detaljstyrte showet flere ganger, og det gir et ekstra snev av autentisitet til det hele, det gjør det. “Autentisk” er et ord som kan virke merkelig Ã¥ bruke om en entertainer som er sÃ¥ tvers gjennom teatral som Tom Waits, men det er alltid noe i uttrykket hans som skinner gjennom som ekte, samme hvor mange roller han skriver og regisserer og spiller. Hver lÃ¥t er som et eget lite teaterstykke som han fremfører med total innlevelse og med sin egen, merkelige form for styring av hele showet. Det er Ã¥penbart at det er han som har hatten, som han selv sier, og det er ingenting som er tilfeldig og ingen soloer som varer lengre enn de skal. Men samtidig virker det hele sÃ¥ avslappet og laidback at man nesten kan innbille seg at alt sammen er like improvisert som de absurde historiene han forteller om insekter og frosker og hvorfor man egentlig har sitronsaft pÃ¥ fisken man spiser. Og de fÃ¥ teater- eller spesialeffektgrepene han bruker er uhyre enkle og nesten karikerte — en bowlerhatt overdrysset med smÃ¥ speil, som fungerer som discokule i lyset fra lyskasterne; hÃ¥ndbevegelser som en spastisk mimeartist; billig glitter som helles ned fra bjelken over ham som avslutning pÃ¥ Make It Rain — men han bruker dem effektivt og med fullt alvor, og dermed transcenderer de seg selv og fremstÃ¥r som ekte, og jeg blir sittende og tenke pÃ¥ for en fantastisk sirkusdirektør han kunne vært i et annet liv. Han er en gudbenÃ¥det og karismatisk entertainer som enkelt sjonglerer med alle elementene i forestillingen, bÃ¥de bandet, publikum, effektene, røykmaskinen han tramper pÃ¥, lÃ¥tene og arrangementene, og sist men ikke minst den kanskje største effekten av alle: sin egen fantastiske stemme, som bare slipper ut nÃ¥r han synger (nÃ¥r han snakker, hviskehveser han nesten nasalt, men nÃ¥r han virkelig synger, med hele stemmen, fra magen, ville han fylt hele det fantastiske gamle teateret selv uten mikrofon).

Tom Waits with band on stage

Etter konserten traff vi noen andre, mest norske, konsertgjengere pÃ¥ en kafe ikke sÃ¥ langt unna. Det var lørdag kveld og ganske fullt, og det ville Ã¥penbart være umulig Ã¥ finne bord til oss alle pÃ¥ denne tiden av døgnet, i alle fall ute, der vi helst ville sitte. Men mens vi stod der og diskuterte, spratt kelneren frem, tellet oss og bygget straks opp flere bord lengre borte pÃ¥ fortauet og tryllet frem stoler fra rundt omkring — voilá, og hva ville vi ha Ã¥ drikke? Vi ville ha øl, og mange ville røyke. Og noen av røykerne fortalte oss lattermildt om baren de var pÃ¥ kvelden før, der de hadde bedt om askebeger, men kelneren hadde sagt at det var forbudt etter røykeloven, sÃ¥ bare kast sneipene pÃ¥ gulvet. “C’est Paris, hein?”

Men naturligvis kan man ikke forvente at to sÃ¥ overbevisende fremføringer av Make It Rain to dager pÃ¥ rad ikke skal føre med seg konsekvenser. Og regnet kom en times tid før stengetid. Som ekte Rain Dogs lot vi oss ikke affisere sÃ¥ altfor mye, selv om det nybygde bordet stod godt utenfor rekkevidde av taket, men etter hvert trengte vi oss likevel sammen med de mer lokale. Hvor den franske damen egentlig kom inn i bildet, er jeg ikke sikker pÃ¥ — var hun pÃ¥ konserten, eller var det bare noen av oss som kom i snakk med henne pÃ¥ kafeen? — men da det stengte, i ettiden, var hun i alle fall uhyre entusiastisk innstilt pÃ¥ Ã¥ fÃ¥ oss med til en bar som hadde lengre Ã¥pningstid. Hun dro oss avgÃ¥rde i regnet, som pÃ¥ dette tidspunktet hadde blitt ganske kraftig. Vi hadde fÃ¥tt akkurat nok øl til at mer øl hørtes ut som en strÃ¥lende idé, og antok at denne baren sikkert var like i nærheten, sÃ¥ vi (pÃ¥ dette tidspunktet omtrent 10 stykker) hengte oss pÃ¥ og langet ut gjennom regnet. Etter hvert som tiden gikk og vi ble vÃ¥tere og ingen umiddelbar bar manifesterte seg, ble noen leie og dro hjem; etter hvert som gatene ble smalere og mer totalt menneske- (og bar-) løse og de to etter eget utsagn fastboende virket stadig mer usikre pÃ¥ om vi egentlig gikk riktig vei, forsvant enda flere. Men noen ganske fÃ¥ av oss hang pÃ¥ til siste slutt, og slutten viste seg Ã¥ være ikke bare én, men to barer som begge hadde Ã¥pent til fem. Imidlertid var det flere i Paris som hadde lyst til Ã¥ være pÃ¥ bar lenger enn til ett, sÃ¥ begge steder var veldig fulle og med kø, og vi var gjennomvÃ¥te og begynnende kalde og hadde ikke engang like lyst pÃ¥ øl lenger, sÃ¥ Jørund og jeg bestemte oss for at hotellet vÃ¥rt virket mer forlokkende og forlot selskapet.

Nå var det selvsagt ikke uten videre trivielt å finne riktig retning hjem, langt mindre å finne en drosje, men vi la nå trøstig i vei og regnet(!) med at det ville ordne seg etter hvert, og det gjorde det da også. Etter ikke så mange kvartaler i presumptivt riktig retning greide vi å praie en drosje, og Jørund hadde til og med en kartlapp med adressen til hotellet vårt på, så sjåføren hadde noe å putte inn i GPS-en sin. Turen kostet omtrent det samme som det taksameterne i Oslo starter på (i alle fall klokken tre lørdag natt), og tok ikke altfor mange minutter. Vi fikk riktignok raskt en ny utfordring, i og med at døren til hotellet var stengt, og resepsjonen mørklagt, men dette lot seg løse relativt snart med litt dørklokkeringing og vindusbanking for å vekke den arme, sovende vakten. (Man kan banke ganske overbevisende når regnet høljer ned og man begynner å bli veldig lei av å være ute i det, nemlig.)

Det dundret av regn mot vinduet vårt hele natten. Man kan ikke annet enn være glad Tom Waits har valgt å ikke bli noe farligere enn musiker. Tenk om han hadde tømt all karismaen og alle overtalelsesevnene sine, for ikke å snakke om all den åpenbart okkulte energien, inn i for eksempel politikken i stedet!

This entry was posted in bilder, kultur, reise. Bookmark the permalink.

One Response to Glitter and Doom

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *