Jeg greier stort sett alltid Ã¥ se komedien i det tragiske og noe bakenforliggende tragisk i det meste som er genuint morsomt. Det slo meg nesten rett pÃ¥ rygg Ã¥ oppdage og nesten overdose pÃ¥ en artist og lÃ¥tskriver – Stephin Merritt – som gjør dette i nær sagt alt han lager, og som oftest har sÃ¥ mange lag av selvironi og bitende sarkasme at det er et sjokk nÃ¥r en tekstlinje plutselig stÃ¥r frem mot dette bakteppet som helt naken og Ã¥penhjertig. For en lytter-leser som meg er det nettopp slike plutselige, trass-i-alt-ærlige linjer som griper tak i meg som virkelig sanne – og pÃ¥ Magnetic Fields-platene mine (sÃ¥ langt 69 Love Songs, i og Distortion) er det mange slike øyeblikk.
Humor er et flyktig og subjektivt og mangesidig begrep som er vanskelig Ã¥ definere, men ett utgangspunkt for en definisjon er at det dreier seg om uoverensstemmelse mellom form og innhold. Og uoverensstemmelsen mellom de ofte muntre melodiene og skranglete instrumentene pÃ¥ den ene siden, Stephin Merritts karakteristiske og nær monotont uinteresserte stemme pÃ¥ den andre siden, og de noen ganger bitende og andre ganger hjerteskjærende tekstene pÃ¥ den tredje siden, er slÃ¥ende nok til Ã¥ være morsom i seg selv. Det er morsomt, pÃ¥ en nesten Tom Lehrersk mÃ¥te, nÃ¥r det entusiastiske Yeah! Oh, Yeah!-refrenget kommer som svar pÃ¥ det ene spørsmÃ¥let mer tragisk og grotesk enn det forrige: “What a dark and dreary life\\Are you reaching for a knife?\\Could you really kill your wife? – Yeah! Oh, yeah!”. Og I Don’t Believe You, som var den første sangen jeg oppdaget, har en distanserende lekende ordbruk som igjen skaper humor ut av en situasjon som kunne vært banalt tragisk, og dermed gir den ekstra dybde: “So you quote love unquote me? \\Well, stranger things have come to be \\But let’s agree to disagree \\Cause I don’t believe you”.
Nødrim og overraskende metaforer er noe jeg alltid har hatt et bløtt hjerte og en løstsittende latter for. Robyn Hitchcock er en mester pÃ¥ omrÃ¥det som jeg har satt pris pÃ¥ i mange Ã¥r, og Stephin Merritt minner meg ofte om ham, med kanskje mer personlig bitterhet og mindre surrealisme. (If There’s Such A Thing As Love (“… I’m in it!”) fÃ¥r meg for eksempel alltid til Ã¥ tenke pÃ¥ Hitchcocks So You Think You’re In Love (“… Well you probably are.”).) Vendinger som “A pretty girl is like a violent crime \\ If you do it wrong you could do time” og “The cactus where your heart should be has lovely little flowers \\ so though it’s always pricking me my ardor never sours” gjør det enda mer effektivt nÃ¥r noen linjer plutselig stÃ¥r rett opp og ned og bare er ekte og sÃ¥re: “Cause I always say ‘I love you’ when I mean ‘turn out the light’ \\ and I say ‘let’s run away’ when I just mean ‘stay the night’ \\ but the words you want to hear, you will never hear from me \\ I’ll never say ‘happy anniversary’ …” (I Think I Need A New Heart). Eller ta den Morrissey-bitre I Thought You Were My Boyfriend, i og for seg tematisk sett en forholdsvis alminnelig variant av Will You Still Love Me Tomorrow-problematikken, som jo transcenderer kjønn og legning (“You told me you loved me, I know where and when \\ Come sunrise – surprise, surprise! – the joke’s on me again.”), men som har én enkelt linje som jeg tenker meg handler om en type bitterhet kanskje homofile kjenner ekstra godt til: “Some guys have a beer and they’ll do anything …”.
Og sÃ¥ er det It’s Only Time, som ikke er ironisk eller sarkastisk eller objektiv eller morsom eller bitter eller noe som helst annet enn en genuint vakker og ett hundre prosent Ã¥pen og overbevisende kjærlighetserklæring: “Why would I stop loving you a hundred years from now? \\ It’s only time. \\ It’s only time”. Og Merritt legger av seg det liksom-uinteresserte og synger med en inderlighet mange alminnelige croonere ville drept for.
PÃ¥ den nyeste platen, Distortion, brukes kvernende, støyende instrumenter, feedback og forvridd stemmeklang til Ã¥ skape et lydbilde man nesten drukner i; noen lyttere vil kanskje oppleve dette som mer musikalsk interessant enn en del av de tidligere albumene, som ved overfladisk lytting kan virke nesten banale. Tekstene, de som er det mest sentrale i mitt store svermeri for Merritt, er kanskje mindre slÃ¥ende her enn pÃ¥ de tidligere albumene – eller kanskje ikke, de er fremdeles innimellom tidvis bitende og sÃ¥re og gjenoppliver gamle klisjeer, som i Till The Bitter End, der jeg-personen synger “I will love you till the bitter end … \\ and all the bitter moments till then!”. Og Too Drunk To Dream er en perle, bÃ¥de lyd- og innholdsmessig, i tillegg til noe av det mest catchy jeg har hørt pÃ¥ lenge.
Stephin Merritt er hovedkraften bak minst tre andre band; jeg har anskaffet de to platene til The 6ths, og særlig falt for Hyacinths & Thistles, som jeg har sett omtalt bÃ¥de som hans beste og hans verste plate. Den kan i alle fall fremvise linjer som “I have lain awake through the longest hours wondering whether to cry or scream \\ You can take my heart It was always yours Just give me back my dreams”, og ikke minst “[T]he dead only quickly decay \\ they don’t go about being born and reborn \\ and rising and falling like souffle \\the dead only quickly decay”.
Jeg kommer nok til Ã¥ kaste meg over produksjonen til Future Bible Heroes og The Gothic Archies ogsÃ¥. Sistnevnte bestÃ¥r bare av Merritt selv, og pÃ¥ hans/bandenes egen hjemmeside stÃ¥r det at “What makes this band different from The Magnetic Fields is that any glimmer of hope is absolutely extinguished.” Det høres lovende ut, slik jeg leser det.