Til minne om Egil

Sist vi så Egil, i sommerferien, skulle han opereres to dager senere, for andre gang; han hadde flere runder strålebehandling etter dette, og var, såvidt vi hørte, ikke veldig syk (det vil si, han hadde jo kreft, så han var naturligvis syk, men han var ikke veldig svekket og lå og svant hen i en sykehusseng). Helt frem til for bare et par uker siden var han i forholdsvis god form, selv om det var åpenbart at det bare gikk én vei. Og for et par dager siden var veien ført til ende.

Han var den kanskje nærmeste vennen til svigerforeldrene mine, han var norsklektor, som svigerfar, og gift med en ungdomsvenninne av svigermor; den eldste sønnen er en god venn av oss, og hele familien står oss nærmere enn alt vi har av onkler, tanter og søskenbarn. Barnebarna er rundt vår egen pode i alder, og vi har hatt så mange hyggelige påske-, jule- og sommermiddager sammen med hele Eikseth-familien når vi har vært i Trøndelag på ferie.

Egil var en klassisk skolert, svært belest og utrolig morsom person, stilig og beleven, med distingvert grÃ¥tt hÃ¥r, de forferdeligste ordspill man kan tenke seg, og med avslepen nordlandsdialekt som han foredro obskure anekdoter og selvdiktede absurditeter med. En gang han begynte Ã¥ fortelle en episode fra en eller annen ganske ukjent bok, begynte svigermor Ã¥ le allerede under innledningen; han stoppet opp, sÃ¥ vennlig pÃ¥ henne og sa “Ã¥, har du hørt den før?”. “Nei,” fniste hun med rødvinsglød i kinnene, “men æ glær mæ!”.

Vi gledet oss alltid til å se ham, vi også, det var alltid hyggelig og morsomt å tilbringe tid sammen med ham, og det er trist å tenke på at vi aldri kan se frem til det igjen. Det er trist å tenke på at de tre barna og de fem barnebarna har mistet den snille faren og bestefaren sin, og trist å tenke på at Egil gikk bort den dagen han stolt skulle sittet og sett sin kone disputere.

Til bryllupet vÃ¥rt, en relativt tidlig junidag for snart tretten Ã¥r siden, skrev han ikke bare én, men to sonetter, som han resiterte med stor innlevelse og et champagneglass i den ene hÃ¥nden. Den ene var oppkonstruert mislykket og full av klassiske Egil-nødrim – den andre var en munter og poetisk hyllest til vÃ¥ren, der temaet “kjærlighet” bare kom frem som en antydning bak linjene.

Ved inngangen til den første våren i en verden uten Egil kan det kanskje passe å dele denne andre sonetten?

• VÃ¥rsonett
  (Tilegnet Anne og Jørund ved deres bryllup 10. juni 1995)

  NÃ¥ brister klebrig knopp – og jeg – i latter!
  Det bruser gyllent. Hjertets kalk står full,
  for stæren vikler ut sitt strupegull
  s̴ ekorn senker konglen sin Рog smatter.

  Det er en gåte større enn vi fatter
  at grønt og gult og rødt dras opp av muld,
  som myk kanin av flossens tomme pull:
  Først vekk – sÃ¥ spreller den fra hÃ¥nden atter!

  Men uten tryllekunstner? Hvordan skjønne
  at det som ikke var, av jord blir til
  og strekker blad og blomst mot solens ild?

  I mørk desember lå det lik, det grønne.
  Men n̴! РOppstandelse i v̴rvarm sol,
  til gjøkegal … (Nei, var det gjøk som gol!)

Våre varmeste tanker og kondolanser går til Egils aller nærmeste.