George Clooney utstrÃ¥ler en type gammeldags sjarm som gjør at han ville sklidd rett inn i en hvilken som helst klassisk thriller eller romantisk komedie, og denne egenskapen har blitt utnyttet til fulle av bÃ¥de Steven Soderbergh, som har latt ham fremstille klassisk gentlemanstyv (i filmene om Danny Ocean og, ikke minst, i Out of Sight, som er en av mine absolutte favoritter fra 90-tallet) og Coen-brødrene (i O Brother, Where Art Thou og Intolerable Cruelty). I Tony Gilroys Michael Clayton utnyttes ogsÃ¥ denne egenskapen, men Clooney gÃ¥r et skritt videre, ved at tittelrollefiguren synes som om han har brukt den overbevisende utstrÃ¥lingen til Ã¥ bygge opp karrieren sin – ikke bare pÃ¥ evnen til Ã¥ fikse alt, men evnen til Ã¥ overbevise alle om at han kan fikse alt. Samtidig viser Clooney ogsÃ¥ dybden sin ved at de hÃ¥rfine sprekkene i fasaden og den stadig økende fortvilelsen og maktesløsheten under den striglede overflaten til “fikseren” Michael Clayton kommer tydelig frem i mimikk og subtilt kroppssprÃ¥k.
Tom Wilkinson er suveren som den bipolare vennen og kollegaen Arthur, som i størstedelen av filmen fremstÃ¥r som temmelig gal, men som likevel glimtvis fÃ¥r oss til Ã¥ tro fullt og fast pÃ¥ bÃ¥de hvor genial han er som advokat, og hvor viktig han er som venn for den ganske tilbakeholdne Michael. Wilkinson og Clooney utfyller hverandre som skuespillere pÃ¥ litt samme mÃ¥te som Michael og Arthur ser ut til Ã¥ utfylle hverandre privat og profesjonelt, og scenene mellom dem er bÃ¥de dramatiske, underholdende og merkelig rørende. En av replikkutvekslingene kunne stÃ¥ godt som en slags tagline for filmen: Michael forsøker Ã¥ roe ned en manisk fablende Arthur og sier “I am not the enemy!”, hvortil Arthur svarer “Then who are you?” 
Tilda Swinton imponerer også som Claytons profesjonelle motstander, og gir et overbevisende bilde av en sterk og dyktig karrierekvinne som både er redd for ikke å strekke til, og ikke er helt forberedt på de mer uoffisielle og moralsk tvilsomme sidene ved jobben sin. Hennes personlige samvittighetskvaler er med på å gjøre filmen til noe litt mer enn bare en standard advokat-thriller med en entydig skruppelløs skurk.
Michael Clayton kan neppe kalles noen helt; han driver med den lyssky delen av forretningene i et stort advokatfirma, en bransje som ofte er godt over grensen til det moralsk uforsvarlige og direkte forkastelige. Men likevel er han en på sitt vis ganske anstendig person. Han er lojal, overfor familie, venner og arbeidsgiver, og han anstrenger seg for å prøve å balansere de forpliktelsene han mener han har, og å gjøre det riktige. Han befinner seg i en bransje fylt av gråsoner, mange av dem temmelig mørke, og når en krise i firmaet setter karrieren hans både i fare og i et litt annet lys, samtidig som hans egne økonomiske og familiære problemer tilspisser seg, er det klart at det ikke finnes noen lykkelig slutt her. Det er en gjennomgående tristhet i filmen; så mange av hovedpersonene er fanget av omstendigheter og sine egne litt uheldige valg, og ingen av dem er vel egentlig onde, mer bare moralsk avstumpet, og forsøker stort sett bare å begrense skadeomfanget.
Filmen er elegant konstruert, både selve historien og fortellerteknikken er spennende og om ikke akkurat nyskapende, så i alle fall ikke helt forutsigbar. Grepet med å først vise oss en scene totalt uten forklaring, for så å gå noen dager tilbake og vise oss hva som ledet opp til den, synes jeg fungerer godt, og historien er solid nok til at jeg ikke fikk følelsen av å bli forsøkt lurt til å tro at filmen er smartere enn den er. Og skuespillerne er, som nevnt, strålende.