Sår, sær og skranglete

Wes Anderson er en av de pussigste briljante filmskaperne jeg vet om. The Darjeeling Limited er den femte spillefilmen hans (egentlig den femte og sjette, ettersom kortfilmen Hotel Chevalier vises som Part I), og det er ikke vanskelig å se at de har en del til felles, samtidig som de alle er høyst originale og individuelle. Merkelige og ofte ganske dysfunksjonelle familier der man likevel fornemmer en sterk samhørighet på ett eller annet plan er et gjennomgangstema – The Royal Tenenbaums fra 2001 er kanskje den mest åpenbart familiesentrerte filmen, mens debuten Bottle Rocket (1996) handler om tre venner på søken etter noe som kan gi livene deres litt fremdrift og innhold.

The Darjeeling Limited har mye til felles med begge disse filmene, og alle tre deler dessuten Wes Andersons mangeårige samarbeidspartner Owen Wilson i mer eller mindre den samme rollen. Her er denne rollen Francis, den eldste av tre brødre som alle sliter med mer enn sin porsjon følelsesmessige bagasje etter farens død. Francis fremstår til å begynne med som en egentlig ganske enkel og komisk figur, med sin tilsynelatende åpenhjertighet, sine banale filosofiske overlegninger og sitt overstrømmende ønske om å ta vare på brødrene og å få dem med seg på en “åndelig reise” med tog gjennom India. Jason Schwartzman (som debuterte som 18-åring med hovedrollen i Wes Andersons Rushmore i 1998) spiller den yngste broren, Jack, som går gjennom filmen barfot(!) og med nesten totalt stenansikt. Jack skriver romaner som åpenbart er presise gjenfortellinger av hendelser i hans eget liv, selv om han insisterer på at alle figurene er oppdiktet. Den mellomste broren, Peter, spilles av strålende Adrien Brody, som med deres avdøde fars solbriller og et avvisende ansiktsuttrykk søker å holde en trygg emosjonell distanse både til brødrene og til livet i det hele tatt.

Filmen er en komedie (om enn kanskje ikke helt i den grad paret rett bak meg syntes å mene), men det er på ingen måte en “laugh-a-minute”-affære. Mest dekkende er det vel å kalle The Darjeeling Limited en temmelig skranglete road movie, der alle naturligvis blir litt bedre kjent med seg selv, der man naturligvis treffer på mange nye mennesker og uventede situasjoner, og der ingenting naturligvis går slik noen har planlagt. Den umiskjennelige Andersonske humoren gjennomsyrer filmen, men på mange måter synes jeg den er voksnere og (enda) mer genuint rørende enn de tidligere filmene hans – personene er mindre karikert enn de kan synes til å begynne med, og dynamikken mellom dem er både kompleks og overbevisende. Det er kanskje særlig Francis som overrasker og griper etter hvert som vi ser og forstår bedre hvor manerene hans stammer fra og hvor hjerteskjærende genuint ønsket om å passe på og komme nærmere de yngre brødrene faktisk er. En flashback mot slutten av filmen stiller både brødrene og mye av den øvrige handlingen i et noe annet lys, og ga meg veldig lyst til å se filmen om igjen for å se hva det utvidede perspektivet ville gjøre med resten av den.

Wes Andersons typiske kameraføringer utnytter til fulle de glødende fargene og det skarpe lyset innspillingsstedene byr på. Og Wilson, Brody og Schwartzman i samspill ville være verdt billetten selv i en langt mindre interessant film enn dette. Dette er kanskje ikke en udødelig genistrek, men likevel et morsomt og gripende uttrykk for det som er Andersons geni. Og det er godt å se sånne litt støvete og sære og rare filmer som en slags balanse i forhold til alle de glattere og mer “vellykkede” – og ofte langt mer forglemmelige – filmene man jo ser.

– Så har jeg nesten glemt å nevne at Hotel Chevalier, med Schwartzman og Natalie Portman, er en nydelig liten kortfilm, som ville kunne stått helt utmerket på egne ben, men som også er en vakker liten prolog til hovedfilmen og gir litt ekstra bakgrunnshistorie til den relativt tause Jack.

This entry was posted in film/TV, kultur. Bookmark the permalink.

2 Responses to Sår, sær og skranglete

  1. Hanne says:

    Hmf. Jeg skulle vært med, skjønner jeg.

  2. Anne says:

    Du skulle nok det. :) Jeg skal være ute i litt bedre tid enn “siste dag filmen går på et tidspunkt som er etter endt arbeidstid” neste gang. (Og så kan du sikkert låne “Bottle Rocket” og “Rushmore” av oss ved anledning, hvis du ikke har sett dem – de er uansett bedre enn denne, begge to.)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *