David Cronenberg lager ofte urovekkende kroppslige (i betydningen viscerale) filmer, enten de dreier seg om forvandling fra menneske til flue, eller – som i hans nyeste film, Eastern Promises – viser effektene og konsekvensene av voldsutøvelse pÃ¥ kroppen. Og ikke bare gjennom de grusomt eksplisitte voldsscenene (Cronenberg er snill nok til Ã¥ Ã¥pne filmen med en slik, for Ã¥ si fra like godt først som sist at dersom dette ikke er filmen for deg, sÃ¥ er dette virkelig ikke filmen for deg), men ogsÃ¥ gjennom andre kroppsendringer og fysiske over- og inngrep – tatoveringer, arr, muskler og kroppsholdning; sex, fødsel og død. Alt er brutalt og alt setter synlige spor etter seg; som filmens tagline sier: Every sin leaves a mark. Og valgene hovedpersonene tar, de umulige valgene, setter sÃ¥vel synlige som usynlige spor etter seg som de aldri blir kvitt. Som vi fÃ¥r vite i filmen, bærer russiske kriminelle livshistorien pÃ¥ kroppen i form av tatoveringer – en slÃ¥ende poetisk mÃ¥te Ã¥ fastslÃ¥ hvordan man aldri senere kan frasverge seg de handlingene man har foretatt og de valgene man har gjort. Selv om valgene kan ha vært tatt under tvang, uten reelle alternativer, eller med et større felles beste for øye, er de like fullt tatt, og det mÃ¥ man leve med.
Jordmoren Anna (Naomi Watts) er andre generasjons russisk innvandrer og tilsynelatende fullstendig britifisert. Et barn født pÃ¥ hennes vakt, et barn som ogsÃ¥ er andre generasjons innvandrer med russisk bakgrunn, om enn pÃ¥ en ganske annen mÃ¥te, bringer henne i kontakt med en del av bÃ¥de hennes nye fedreland og “gamlelandet” som hun aldri har mÃ¥ttet forholde seg til før. Nikolai (Viggo Mortensen, som tilsynelatende sømløst veksler mellom russisk og sterkt gebrokkent engelsk) er etter eget utsagn “just the driver”, noe hverken publikum, Anna eller noen av de andre hovedpersonene tror særlig pÃ¥. Hva og hvem han faktisk er, og hva som er hans agenda, er – parallelt med jakten pÃ¥ det nyfødte barnets opphav – det som driver filmen fremover.
David Cronenbergs forrige film, A History of Violence (2005, også denne med en overbevisende Viggo Mortensen i hovedrollen), gjorde enormt inntrykk på meg på mange plan, og jeg har snakket og tenkt mye omkring den og spunnet ulike tolkninger rundt i hodet siden jeg så den, som et ledd i planen om å skrive om den her i bloggen. Imidlertid går tiden fortere enn den med noen rimelighet burde, og før jeg visste ordet av det, dukket det opp en ny film før jeg rakk å gjøre noe med den forrige. Eastern Promises er ikke et mesterverk av samme kaliber som A History of Violence (det er det svært få filmer som er), men det betyr ikke at den ikke er vellykket. Den ser ikke ut til å sikte fullt så høyt, selv om mye av tematikken er gjenkjennelig, og storymessig har den mer til felles med mer alminnelig underholdende dystre dramaer som The Departed eller Children of Men (som i likhet med denne begge er vellagede, overbevisende og til dels opprivende filmer). Jeg nøler med å komme med en generell anbefaling av en film som jeg tror mange vil ha problemer med å håndtere på grunn av de sterke voldssekvensene, men har man mage for slikt, er dette en tett, engasjerende, intelligent og urovekkende film med mange lag og fasetter man kan tygge på i lang tid etterpå.