En små-stor dag

I dag begynte «førskolen» i podens nye (tyske) barnehage, og rundt det store bordet i skolegÃ¥rden flokket Skogsbarna (de som er pÃ¥ Augusts Waldgruppe) seg for Ã¥ vise frem og sammenligne nyinnkjøpt skoleutstyr og skravle spent og begeistret om hva de skal drive med in der Vorschule. Han er litt tilbakeholden enda, ny som han er, og usikker i forhold til sprÃ¥kbarrieren, men han var altfor stolt av det nye skinnpennalet og den røde blyantspisseren og røret med fargeblyanter (og transportøren til fem kroner som han ba sÃ¥ pent om Ã¥ fÃ¥ da vi var i bokhandelen sist lørdag) til Ã¥ ikke vise dem frem. En kulepenn hadde jammen sneket seg med ogsÃ¥, og med jukselapp i jakkelommen (der mamma skrev opp enkelte etterspurte tyske ord og setninger med busshumpeskrift pÃ¥ vei til barnehagen) virket han oppglødd og spent i forhold til det som skulle skje.

Da jeg forlot barnehagen, var alle pennaler tilbake i sekkene, og barna var i ferd med å stille pent opp to og to med refleksvester, som de gjør hver dag for å reise med trikk og T-bane opp til skogen ved Sognsvann, der de tilbringer dagene i og rundt en hytte skolen og barnehagen eier.

Førskoleaktiviteter skal de ha to og en halv time om dagen, fire dager i uken – de fleste av vÃ¥re fordommer om tysk effektivitet ser ut til Ã¥ slÃ¥ til, heldigvis kombinert med all den rolige vennligheten og kompetente tilstedeværelsen jeg ville forvente fra tyske førskolelærere etter egne erfaringer med tyske kolleger og venner. Rolig disiplin gjennomføres uten stress og uten at noen trenger heve stemmen, og jeg blir daglig betrygget nÃ¥r jeg ser hvordan de ansatte møter nye og usikre (eller høyrøstede og utagerende) barn. Selv om den umiddelbare, direkte, kjærlighissige tilnærmingen vi kjenner fra en lang rekke latinamerikanske barnehageansatte de siste par Ã¥rene helt klart har sin sjarm, den ogsÃ¥!