Flere marsboere det er verdt å bli kjent med


Jeg har lidd av bloggtørke en lang periode, og den beste måten å kurere slikt på, er som kjent å bare sette i gang og skrive om ett eller annet. I dag har jeg bestemt meg for å skrive mer om en slik TV-serie som man foreløbig, som nordmann, bare kan se på DVD eller ved lignende og mer lyssky metoder. En av de beste britiske miniseriene på en stund har i kveld premiere i USA, og det kan jo være et like godt påskudd som noe annet til å reklamere litt for den. Det kan jo tenkes den dukker opp på skjermene her til lands også etter hvert, og om ikke, så er det enkelt og ikke spesielt dyrt å skaffe den på DVD.

Hovedpersonen i BBCs Life on Mars er Sam Tyler, spilt av John Simm, en ung, moderne, intelligent, seriøs (for ikke å si en smule humørløs) og ambisiøs politiinspektør i Manchester. Han lever for jobben sin og stiller store krav til seg selv og medarbeiderne sine, selv der det går på bekostning av privatlivet. Man kan tenke seg at han har noe han skal bevise, for seg selv eller andre.

Under dramatiske og uklare omstendigheter vÃ¥kner han plutselig opp i Manchester i 1973. Det i seg selv ville naturligvis være en belastning for de fleste. I tillegg kommer sjokket ved Ã¥ oppdage at politistasjonen “hans” ikke er hans lenger, men under kommando av Gene Hunt (spilt av Philip Glenister), som virkelig er av den gamle skolen, med alt det medfører. Sam er vant til at politiarbeid er psykologiske profiler, DNA-analyse, systematisk bevisinnhenting og veldokumenterte, ryddige avhør – Hunt legger primært vekt pÃ¥ sin egen magefølelse (som absolutt har en viss tyngde, bÃ¥de i direkte og overført betydning) og pÃ¥ Ã¥ brøle til folk eller klynge dem opp etter veggen til de gjør som han sier.

Kulturforskjellene og -konfliktene er mange og underholdende, men det er dramatikken, bÃ¥de pÃ¥ indre og ytre plan, den nydelige tidskoloritten (ikke minst nÃ¥r det gjelder musikk) og de solide karaktertegningene som gjør dette til en serie litt utenom vanlig dusinvare. Sam, som i utgangspunktet ønsker Ã¥ forkaste hele 1973 og alt dets vesen og komme seg tilbake til sitt eget liv sÃ¥ fort han kan, blir tvunget til Ã¥ engasjere seg i folkene rundt seg og i sin egen personlige historie pÃ¥ en mÃ¥te han kanskje aldri har vært nødt til (eller latt seg selv gjøre) tidligere. Og DCI Hunt (som man jo kan takke sin skaper for at man ikke trenger omgÃ¥s i det virkelige liv, men som definitivt gjør seg pÃ¥ fjernsyn) gir en energi og dramatisk dynamikk til serien og til samspillet med Sam som gjør det hele ekstra engasjerende, levende og enormt underholdende. Blant mye annet er dette en av de mest siterbare serier jeg har sett pÃ¥ lenge. “Drop your weapons, you are surrounded by armed bastards!” er kanskje ikke helt etter den moderne politiinstruksboken, men man mÃ¥ jo innrømme at budskapet kommer klart og tydelig frem.

Det vi lurer mest pÃ¥ nÃ¥ – bortsett fra nÃ¥r sesong 2 kommer – er om det virkelig kan være tilfeldig at to av favorittseriene vÃ¥re de siste par Ã¥rene omhandler detektivarbeid og har Mars i tittelen. Eller at de to kanskje beste BBC-seriene for tiden begge inneholder en ung, engelsk tidsreisende ved navn Tyler. For ikke Ã¥ snakke om at hovedpersonen i den første sesongen i hver av disse to seriene har kort mørkt hÃ¥r, nordengelsk aksent, en tidvis bister innstilling til omgivelsene og stilig, halvlang, svart skinnjakke.

This entry was posted in film/TV, kultur, skryt. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *