Mannen i svart

Walk the Line er en forholdsvis enkel historie om fall og påfølgende frelse, og står og faller med to grunnleggende premisser: At Johnny Cash var fascinerende, intens og talentfull, og at Joaquin Phoenix har karisma til overs og vel så det. Heldigvis holder begge.

Folk som snakker om Johnny Cash, enten det er om mannen, myten eller musikken, pleier gjennomgÃ¥ende Ã¥ karakterisere ham som ærlig. Ærlig, ekte, sann, autentisk, “real”. Ord man derimot sjelden hører i sammenhengen, er “objektiv”, “analytisk”, “velbalansert” eller “nøytral”. Walk the Line er basert pÃ¥ Cash’ selvbiografiske fremstilling av sitt liv, og en kommentar fra den idoliserte storebroren Jack tidlig i filmen illustrerer kanskje ganske godt hva det var Cash forsøkte Ã¥ gjøre, gjennom kunsten sin og gjennom historien sin: “You gotta know which stories to tell people if you’re gonna help them” (parafrasert). Johnny Cash var en “storyteller” og ikke en objektiv historiker, og det er i grunnen passende at filmen om hans liv har den formen den har. Kanskje var han sÃ¥pass mye større enn virkeligheten at det ville være misvisende Ã¥ bryte historien hans ned i sine enkelte bestanddeler og presentere dem under et skarpt og analytisk lys. Kanskje er myten om Johnny Cash dypest sett “sann” nok til at den tÃ¥ler Ã¥ sementeres gjennom en cinematisk fremstilling om hvordan han ble den han ble, som mann og som kunstner.

Viktigst av alt, når det gjelder film, er vel om det fungerer. Og det vil jeg absolutt si at det gjør. Selv om jeg nok kunne tenkt meg å få vite mer om personen Johnny Cash, også senere i livet og karrieren, så er jeg villig til å nøye meg med musical-versjonen av historien om June og Johnny. Den er gripende nok til å stå fint på egne ben (den siste konsertscenen er faktisk, for eksempel, etter sigende, ganske historisk korrekt), og når det er så godt laget og konsertinnslagene så fengende (og musikken så bra!), har jeg i grunnen ingenting å utsette.

Og den morsomste scenen er antagelig den der mamma og pappa Carter jager en dopselger vekk fra huset til Johnny med matchende hagler. :)

This entry was posted in bilder, film/TV, kultur. Bookmark the permalink.

One Response to Mannen i svart

  1. Dilbert says:

    Hør, hør!

    Personlig syns jeg det var rått hvordan de hadde klart å etterlikne stemmene (for det er visstnok skuespillerne som synger sjøl).

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *