Om å satse

Jeg har en venninne jeg aldri har møtt. Hun heter Catharine, hun bor i Los Angeles og har en gretten liten hund ved navn Augie. Hun er noen fÃ¥ Ã¥r eldre enn meg, og vi sender hverandre sporadiske mailer om filmer og bøker vi liker, om pussigheter i hverdagen, om sønnen min og hunden hennes, om snøværet som hun syns høres sÃ¥ eksotisk ut, om felles nettvenner og om kunstutstillinger hun gÃ¥r pÃ¥. Vi har blitt kjent med hverandre pÃ¥ en mailingliste som vi begge har vært medlemmer av i en Ã¥rrekke; volumet pÃ¥ listen er høyt, og bølgene slÃ¥r av og til i andre retninger enn vi bryr oss om Ã¥ følge dem, men da kan man holde seg litt tilbake inntil farvannet er smulere. Listen er godt over ti Ã¥r gammel og mange av medlemmene er etter hvert for gamle kjente Ã¥ regne. Det er noe merkelig ved denne typen online-bekjentskaper – de tingene man vet om hverandre er ofte sÃ¥ veldig intime, samtidig som man ikke aner enkle ting som hvilket land folk er fra, hvor gamle de er, eller hva de jobber med til vanlig.

I helgen fikk jeg en uventet pakke i posten fra henne, med en gammel, amerikansk barnebok (kjøpt pÃ¥ antikvariat) som het The Bat Poet. Det var delvis et utslag av en slags intern spøk oss imellom om flaggermus og i hvilken grad vi identifiserer oss med dem (hvem, blant oss introverte, kunne ikke tenke seg sin egen flaggermusgrotte Ã¥ trekke seg tilbake i fra tid til annen?), og delvis fordi det var en bok hun selv var glad i som barn og hÃ¥pet at August og jeg kunne fÃ¥ felles glede av. Jeg sendte en takkemail, og fikk et vennlig svar som dirret av ikke lenger undertrykket glede da hun fortalte den store hemmeligheten i livet hennes akkurat nÃ¥: Hun har nylig (som jeg visste) hatt besøk av et par felles venner fra mailinglisten vÃ¥r, blant annet enn usedvanlig hyggelig, ofte litt vemodig, alltid omsorgsfull, noen ganger lavmælt vittig og andre ganger hÃ¥rreisende upassende brite som jeg ikke engang vet det “ordentlige” navnet pÃ¥, da han alltid poster under nettnavnet sitt. Og den store nyheten hennes var at de to nÃ¥ har forelsket seg i hverandre. “Wooddragon and I have fallen in love and will soon be married.”

Jeg tror jeg hvinte litt. :) Det er alltid vakkert når favorittmennesker blir velfortjent lykkelige med hverandre. Avstanden fra Storbritannia til California er for ingenting å regne i vår tid, han kommer til å flytte over permanent så snart det lar seg gjøre, og bryllupsplanleggingen settes i gang umiddelbart. For Catharine og skogsdragen hennes vet bedre enn de fleste nyforlovede hvor viktig det er å ikke la en eneste dag gå til spille. Hun er allerede flere år over den alderen hun kunne regne med å oppnå da hun ble diagnostisert med cystisk fibrose som 21-åring, og alle vi som kjenner henne kjenner alvoret i situasjonen, vet hva det betyr at sykehusoppholdene stadig kommer med litt tettere mellomrom, og forstår hva det innebærer at hun nå har valgt å sette seg på ventelisten for å få en lungetransplantasjon.

Catharine mister nære venner til sykdommen hvert eneste år, og sier selv at det ikke er noe man venner seg til, selv om man jo tåler det, hver gang, og kjemper seg videre, hver gang. Hver eneste venn er umistelig. Hver eneste forelskelse er dyrebar. Og hver eneste dag er uvurderlig.

Jeg tror (og hÃ¥per) at disse to vakre, sterke, kloke, forelskede menneskene greier Ã¥ la alle antydninger om at det er naivt eller bortkastet Ã¥ gifte seg i hennes “situasjon” prelle av som de tÃ¥pelige og smÃ¥lige insinuasjonene de er. Jeg vet at de vet at kjærligheten er verdt Ã¥ satse pÃ¥, uansett. Og jeg hÃ¥per (og tror) at nÃ¥r vi reiser til L.A. om noen Ã¥r, for Ã¥ la “that cherubic child of yours” fÃ¥ sitt første møte med Disneyland, skal vi komme pÃ¥ besøk til dem, ta en formiddagsdrink pÃ¥ terrassen og beundre bildene fra bryllupet.