Hovmod står for fall

Jeg kjenner flere menn som liker Jane Austen, og for den del flere menn som liker romantiske komedier (en genre hun nok er en av stammødrene til). Så jeg skal ikke fornærme noen ved å påstå at dette utelukkende er en “jentefilm”. Men Pride & Prejudice er noe av et fenomen for en viss type damer (som jeg kjenner ganske mange av og også kan regnes med blant). En god del av statusen skyldes antagelig Colin Firth; det var ikke bare Bridget Jones som mistet både gangsyn og taleførhet etter å ha sett ham gestalte britisk litteraturhistories aller mest uimotståelig gretne super-hunk i BBC-serien for drøyt ti år siden. Og mye skyldes naturligvis Elizabeth Bennet selv, den kanskje mest sjarmerende og høyest elskede heltinne i samme litteraturhistorie. Vi identifiserer oss alle med henne; om ikke annet, så skulle vi ønske at vi var (mer) som henne. Og problemet med å lete etter en livsledsager man både kan respektere og le sammen med er fremdeles relevant for smarte, selvstendige damer i alle aldre, selv om angsten for fattighuset utgjør en mindre del av problemet enn det gjorde for to hundre år siden.

Så, altså: Joe Wrights filmatisering av Pride & Prejudice. Det er skummelt å gå og se en film som er basert på en yndlingsroman, og det blir ikke mindre skummelt når man i tillegg har en usedvanlig vellykket TV-filmatisering av samme under huden. Man kan da ikke få frem dybden i historien på to timer? Man kan da ikke få med alle de herlige replikkene og subtile sparkene, for ikke å snakke om hvordan man skal formidle alle sjelekvalene de to arme hovedpersonene egentlig skal gå rundt og lide i taushet i uke etter uke? Og Keira Knightley er da for ung? For tynn? For bustete? Og hvem er det som kommer her og tror han skal spille Colin Firths rolle? Og Mr. Bennet er da vitterlig ikke kanadisk?

Men jeg trenger å mobilisere nesten overraskende lite velvilje for å gi filmen en sjanse og la meg rive med. Vi treffer en ganske annen Lizzie enn det Jennifer Ehle ga oss i BBC-serien. Der Ehle var strålende ironisk med selvkontroll av stål og mer enn et snev av selvtilfredshet, er Knightley mer nervøs, mer redd for fremtiden, hissigere og mer uberegnelig. Mer kvikksølv i blodet og mindre fingerspisskorrekthet. Og hun er yngre, ja. Knightley er 20, like gammel som Lizzie selv, og gir overbevisende inntrykk av en intelligens og følsomhet som ikke enda er helt under kontroll eller balansert med erfaring og trygghet. Når Matthew Macfadyens Darcy kommer på banen (også han yngre og mer usikker enn Firths figur, mer uferdig og med følelsene adskillige kvarttommer nærmere huden), er det både naturlig og sannsynlig at han skal bli revet med på en måte han aldri har opplevd før. Denne Darcy skjuler guttaktig keitethet og en lidenskapelig personlighet under et ytre som er så kompromissløst og skulende at det nesten ikke er korrekt engang, og som slår sprekker adskillige ganger i løpet av filmen.

Jeg oppfatter ikke Elizabeth og Darcy her som de samme personene som Jane Austen beskriver. Den ironiske distansen og den sardoniske ordrikheten og de karikerte personene – og med dette mye av humoren – er i stor grad borte, til fordel for mer visuell realisme (riktignok innen en romantisk tradisjon, men likevel), mer forståelse også for de dumme eller onde personene, og altså mer hudløse følelser. Og det er jo i stor grad humoren og den bitende ironien jeg elsker ved romanen – den deilig avskyelige Lady Catherine, den grøss-frembringende egoistiske og vulgære Mrs. Bennet, den selvhøytidelige spyttslikkeren Mr. Collins, og den totalt selvopptatte og angerløse flyfillen av en yngstesøster.

Men når man lager en spillefilm av en roman, må man for det første konsentrere seg om de få aspektene ved romanen man ønsker å ha med i filmen sin (og skjære bort de øvrige), og for det andre må man få lov til å fortelle historien på sin egen måte. Skulle filmen fortelle nøyaktig det samme som boken, ville den jo være helt bortkastet, og det hadde jo vært synd.

Og sett som et selvstendig verk, som den jo har all rett til å bli sett som, syns jeg altså filmen er riktig vellykket. Dyktige skuespillere som spiller godt opp mot hverandre, velkomponerte scener i rikt innredede hus og vakker engelsk natur. Lizzie har en medrivende sjarmerende personlighet og enorm utstråling, søsteren Jane er akkurat så blendende vakker og feilfri som hun skal være, Charlotte Lucas er stillferdig desperat etter en utvei ut av skjebnen som gammel jomfru, og dynamikken både internt i Bennet-familien og mellom dem og resten av verden er troverdig og realistisk. Familiekjærligheten er åpenbar, og det samme er de større og mindre utslagene av egoisme og en viss selvgod fordømmelse av de andres valg og oppførsel som de færreste er helt fri for. Den ganske hjerteløse og uunngåelige sannheten er jo at disse unge kvinnene økonomisk sett står nærmest på bar bakke, og er avhengige av å sjarmere seg til et noenlunde godt parti for å ha noen som helst slags fremtid. Kjøttmarkedet som de “festlige” ballene egentlig er, er sånn sett langt mer kynisk og illusjonsløst enn vår tids sjekkearenaer, og denne ganske grimme sannheten er aldri så veldig langt unna bevisstheten. Sett i dette lyset blir kravet om at man skal kunne elske og respektere sin ektefelle et nesten uoppnåelig ideal, og man får mer enn et snev av forståelse for de ganske mange eksemplene filmen gir på mennesker som har slått av på akkurat dette kravet.

Men en alvorlig og dyster og sosialrealistisk film er dette jo likevel ikke. Først og fremst er det sjarmerende, vittig, romantisk virkelighetsflukt til å drømme seg bort i og bli i godt humør av. Og det blir man jo.

– Overskriften, ja. Det er bare en ting jeg har hengt meg opp i: burde ikke, strengt tatt, “Pride & Prejudice” oversettes med Hovmod og fordom, og ikke Stolthet? Men det er kanskje litt på siden av saken akkurat i dag.